Helklaff i Warzawa Marathon!

Et maratonløp blir ikke alltid som man tror på forhånd, det være seg på godt eller vondt. Men en sjelden gang klaffer alt, selv om forberedelsene har vært trøblete. Eller kanskje nettopp derfor. Mens 12.000 løpere slet seg gjennom Oslo's gater på hel eller halvmaraton på søndag, valgte Ole Kjell å sette kursen sørøstover, til Warzawa. Les hele hans levende beretning om dagen da alt klaffet, til inspirasjon for ande maratonløpere, og til glede for enda flere.

 Rapport fra Warzawa Marathon

     -   Av Ole Kjell Langmyren   -

Oppkjøringen til Warszawa Marathon ble ikke slik jeg hadde tenkt. Etter å ha løpt Prinsens Minne (21,1  km) i Halmstad 5 uker tidligere på 1.22.16, en tid jeg vurderer til +/- 1.20 i en rask løype, så det unektelig lyst ut med tanke på sub 2.50 på en optimal dag. Godformen som var på gang forsvant imidlertid 1 uke før Drammen og jeg sleit tungt både på trening og under konkurranser. Mandag før Warszawa viste blodprøven et Hemoglobinnivå på 12,2 (referanseverdi 13,4-17,0), og et jernlager på 33 (referanseverdiene 30-400), mitt kanskje laveste noensinne. Selv om jeg har prestert bra på lavt hemoglobinnivå tidligere, var ikke dette optimalt i kombinasjon med tunge bein. De siste dagene fram til løpet ble det derfor fullt fokus på jerntilskudd, jernrikt kosthold, og mye roligere og litt mindre trening enn normalt for å samle mest mulig overskudd. Det til tross var beina, og spesielt lårene, fortsatt stive og tunge på torsdag. Tirsdagens trening som skulle bestått av 20 x15 sek med bra fart og 15 sek pause, ble erstattet med 9 km veldig rolig løping. Torsdag ville jeg normalt løpt en 10 km i 4.10-fart, men siden jeg ikke følte meg bra ble det med  4 km i 4.03-fart. Det føltes alt annet enn lett, og det var helt utenkelig at jeg skulle klare samme farten 10,5 ganger så langt 3 dager senere. Siste endring fra tidligere ble at jeg trente fredag i stedet for lørdag, rolig 6 km med 4 stigningsløp på slutten. Oppvarmingen føltes ikke spesielt lett, men stigningsløpene bar bud om et lite lys i tunnelen, og jeg fikk tilbake troen på muligheten for årsbeste (2.52.25 fra Utrecht i påsken). Til tross for at det har gått tungt de siste 3 ukene før løpet har jeg hele tiden følt at den underliggende formen har vært bra dersom det bare kunne løsne.

IDYLL: fra målområdet.

Løpsdagen opprinner og værvarselet er det beste med 10-18C, sol, og nærmest vindstille, noe som gir en helt annen feeling enn i Firenze i fjor høst. Etter 4 løp på 2.51-2.55 det siste året, er målet sub 2.50 uansett hvordan formen måtte være, så får det bære eller briste. Med 10 minutter igjen til start tar jeg oppstilling i front sammen med eliteløpere og pacemakere. Litt stas å være i rampelyset for en stakket stund med kameralinser helt opp i fleisen. Om de blir vist noe sted gjenstår å se.

Starten går og jeg finner marsjfarten på 4.00, tror jeg. Det føles saktere, men det gjør ingenting. Jeg foretrekker heller å ligge  over enn under 4.00 på første kilometeren. Det er slik grunnlaget skal legges for en bra gjennomføring og et mulig sub 2.50-løp. Overraskelsen er derfor stor når klokka viser 3.49 etter 1 km, og jeg lurer med ett på hva som skjer. Jeg holder fart til 2.41, og i et kort øyeblikk farer tanker om ny pers forbi, men jeg justerer meg umiddelbart inn og setter på autopiloten. Etter 6 km begynner jeg så smått å kjenne det i lårene, ikke akkurat drømmesituasjonen å få det så tidlig, men det går uansett lett. Bortsett fra 6 km som går på 3.34 pga nedoverbakke, løper jeg klokkejevnt og noterer 20.04 – 19.34 – 20.02 – 20.04 fram til 20 km, og passerer halvveis på 1.24.18. Fra 8 til 10 km ligger jeg bak i et felt på 10 løpere, men skjønner ved passering 10 km at disse gutta er i ferd med å øke farten litt, så jeg velger klokelig å la de løpe. Deretter blir jeg løpende så godt som alene fram til 29 km. Jeg passerer 16-17 km og ”smerten” i lårene har tiltatt så vidt mye at jeg er litt småbekymret for den videre utviklingen, men jeg ser det positive i det at beina ikke føles tunge slik de har gjort på treningen de siste ukene. Etter snaut 19 km passeres jeg av en løper og siden jeg løper på autopilot (4.00) siger han sakte i fra etter er par hundre meter.

Rett før halvveis skjer det jeg har fryktet i forkant. Magen krangler og et dobesøk føles uunngåelig. Jeg lar meg imidlertid ikke stresse og tenker at en snarvisitt på ca 1 min ikke er noen krise. Med medbrakt dopapir i shortsen ser jeg etter en mulig avstikker i buskene, men bestemmer meg for å knipe igjen til 22,5 km der det står utplassert en skikkelig do, slik det gjør for hver 2,5 km gjennom hele løpet!! Fantastisk bra. Det gir seg heldigvis, og jeg fortsetter, men det dukker opp igjen i mindre grad etter hvert glass vann på drikkestasjonene. Sportsdrikke er i en sånn setting erfaringsmessig ofte verre for min del, men jeg opplever at Powerade ser ut til å fungere bedre i dag og fokuserer på denne samtidig som jeg ikke tør å ta for mye. Selv om solen skinner og temperaturen nå sikkert har krøpet til rundt 15C, føles væsketapet overraskende lite. 

PREMIE: Ole Kjell med premien etter løpet.

Rett etter halvveis passeres jeg av to løpere. Jeg vurderer den ene til å være i klassen min eller klassen over, og jeg får lyst til å henge meg på da jeg vet det kan stå om en pallplass dersom jeg holder koken helt inn. Det blir til at jeg lar det være, da jeg ser at jeg uansett har økt farten til i underkant av 4.00. Får heller satse på at han sprekker og 3-4 kilometer senere ser det ut til at jeg får rett, men jeg oppdager at det kun er ønsketenkning, for han drar fortsatt litt i fra, gjør han ikke det da? Ved passering 26-27 kilometer har lårmuskulaturen blitt såpass vond at jeg er bekymret for avslutningen. Det er tross alt 15 kilometer igjen, og det kjennes tøft ut. Siden jeg nå er på den rette siden av 4.00-fart gjør jeg et lite regnestykke og kommer fram til at dersom jeg ligger 1 minutt foran skjema ved passering 34 km (2.15.00) kan jeg tillate meg 4.15-fart inn til mål og klare sub 2.50 med noen få sekunder. Det betyr samme løpsutvikling som i så godt som alle mine maratonløp, noe som bør være mulig. På den annen side har jeg hittil løpt ”over evne” og lårene føles slett ikke bra, så jeg kan godt sprekke. Farten har som nevnt økt litt og fra 20 til 30 km går det på 19.55 og 19.56.

Så kommer dagens gavepakke i det jeg blir tatt igjen av 3 løpere ved passering 29 km. Gruppen består av en snerten dameløper med egen hare. Jeg bestemmer meg for å henge på selv om låra nå er svært vonde og jeg begynner å føle meg sliten. Vi tar igjen en løper og de neste 3 kilometerne går på 3.58 – 3.55 – 3.55. Så oppstår det helt utenkelige etter passering 32 km. Her har jeg løpt og følt meg sliten og mørbanka i låra og sett for meg muligheten for en grusom vond avslutning, for så å oppdage at jeg slettes ikke er sliten. Det er bare smerte i lårene jeg kjenner, ellers går det lekende lett. Jeg bestemmer meg for å bekjempe smertene og bare henge med, men det går så lett at jeg begynner å bli utålmodig når farten synker til 3.57-3.58 fram til 35. Det er nå det gjelder å ikke gå av hengslene, så jeg bestemmer meg for å vente til 37 km før jeg gjør noe overilt.

I LYKKERUS: Ved passering 41 km.

Vi passerer 35 km og jeg merker at dama begynner å slite, noe hun tydeligvis kommuniserer til haren sin. Da ingen andre i feltet virker utpreget spreke opphører tålmodigheten, og jeg bestemmer meg for å gå etter snaut 36 km som gjøres unna på  4.00 og justeres ned til 3.56 - 3.55 - 3.53 på de neste. I løpet av disse kilometerne får jeg også øye på løperen jeg tidligere vurderte til å være i klassen min, noe som trigger ekstra og han parkeres ved ca 39 km. Det viser seg etterpå at han er i klassen under. Jeg innser nå at jeg kommer til å klare 2.48, muligens 2.47 og jeg fabler til og med om 2.46 med 3.30-fart til mål (det hadde holdt med 3.45…..). Lykkerusen begynner å gjøre seg gjeldende, men samtidig dukker bilder opp av toppløpere som har gått i veggen på dette tidspunktet. Jeg blir litt skremt av den formidabelt uvante utviklingen i løpet mitt og tar et lite hvileskjær på 3.59, før jeg avslutter med 3.56 – 3.50 – 0,41, og har en snittfart på 3.51 siste 2,2 km. Klokka viser 2.47.26 og andre halvdel har gått på 1.23.18, en negativ splitt på 50 sek. For første gang har jeg opplevd at raskeste delen av løpet var fra 30 km og til mål, og fra 30 til 40 km har det gått unna på 19.41 og 19.43. Tiden gir meg også et håp om en topp 3 plassering i klassen, og gleden er derfor stor når jeg ser at jeg faktisk har vunnet. Det viktigste for meg var i utgangspunktet å klare sub 2.50, men jeg kan ikke legge skjul på at klasseseier smakte minst like godt som tiden. Det føles utrolig godt å ha lykkes med årets hovedmål etter å ha funnet toppformen nærmest på overtid etter å ha slitt de siste 3 ukene.

YES! En lykkelig og (bare litt) sliten langmyren etter målgang.

Selv om det fortsatt er sluttiden som gjelder har jeg de siste par årene begynt å se på WAWA-tabellen for å få en pekepinn på hvor stort forfall jeg kan forvente meg. Det som overrasker meg at jeg oppnår min desidert beste score noensinne, 82,97 nå mot 81,60 når jeg satte pers i 2003. For å oppnå en tilsvarende score i 2003 måtte jeg løpt på 2.37.40 den gang. Sånn sett ser det ut til at jeg har levert mitt beste maratonløp noensinne, men jeg tillater meg å tvile litt. Gjennomføringen er uansett den desidert beste og jeg rangerer det helt klart på høyde med persen på 2.40.19.

On the podium!

Til tross for at Warszawa Marathon ikke er av de store løpene må jeg skryte av arrangementet. Løypa var i år lagt om pga byggeaktivitet i sentrum i forbindelse med neste års fotball-EM, slik at den gikk sørover i landlige omgivelser. Ei superrask løype, men ganske kjedelig ville nok mange sagt, så sant du ikke har den ultimate opplevelsen slik jeg hadde. Drikke og toaletter for hver 2,5 km, trommeband på flere steder, god respons fra publikum selv om det til tider var glissent, og flott stemning i målområdet etter løpet.

MASSASJE: Det er godt med alt som er unnagjort - særlig når det  har gått over all forventning! 

Ellers stor takk til reisekamerat og fotograf Ståle Sønsterudbråten. Han løp selv Bieg Olimpijski, de første 8 km av maratonløypa på 32,51. Ikke ille for en litt utrent o-løper som måtte løpe sikksakk mellom ca 2500-3000 løpere for å ta seg fram, ettersom starten gikk 10 minutter etter maratonløpet.

Ole Kjell