Nøklevann Rundt i godvær og gangfart

Jeg har løpt rundt idylliske Nøklevann i Østmarka mange ganger på trening. På lørdag fikk jeg endelig løpt selve løpet Nøklevann Rundt. Det ble like hardt som fryktet. Og like flott.

Nøklevann Rundt må være et av de hardeste milløpene i landet. Skjønt det er ikke fullt en mil, bare 9,7 km. Til gjengjeld er det svært mange, bratte og lange bakker. I forrige uke løp jeg rundt vannet på trening. Da løp jeg bakkedrag opp hver eneste kneik, og tok det roligere i de slakke partiene og i nedoverbakkene. Det ble en fin fartslek, en tøff treningstur og god oppkjøring til Nøklevann Rundt. Det var greit å gjenoppfriske traséen og forberede seg litt på alle bakkene. Likevel valgte jeg helt motsatt strategi under selve løpet. Da var det om å gjøre å holde respektabel fart i de lettere partiene, peise på nedover og ikke presse maks i bakkene. Jeg vet ikke helt om det var en vellykket strategi, for bakker er det som nevnt mange av rundt Nøklevann...

BILDET: Den gamle storløperen Arnfinn Skjervold hadde full kontroll på brikker og påmelding, da arrangøren Bøler IF inviterte til løpsfest fra Haraløkka.


"Jøss, han går!" (sitat: Tim Bennett)

Ja, så "rolig" gikk det til tider at jeg i de bratteste kneikene la om fra løping til hurtig gange. Ingen andre foran meg eller rundt meg gjorde det samme, såvidt jeg kunne se. I hvert fall ikke i den aller tøffeste av de tøffe bakkene, kneiken opp fra Rustadsaga, for der var det for første gang egen tidtaking for bakken. Den  innlagte konkurransen var kanskje grunnen til at det var tett i tett med tilskuere. Midt i bakken valgte jeg likevel å gå, helt til jeg hørte masse heiarop og så den gamle Nøklevanneksperten og kompis Kjetil Kveli stå der, på det aller bratteste. Jeg måtte smile og følte meg nesten litt pinlig berørt, omtrent som å bli tatt på fersken. "Hei!" og "Okei da..." var alt jeg klare å stotre frem før jeg litt motvillig la om til noe som lignet løping igjen.

Samtidig var jeg intetanende om at Kondis-president Tim på dette tidspunkt kom jagende bakfra med los på meg. Han  fortalte etterpå at han ble svært overrasket da han så at jeg gikk. "Jøss, han GÅR!!", sa Tim, og troen på å ta meg igjen økte nok. I hvert fall siden jeg ifølge Tim "gikk hele tiden!".... Men Tim tok meg heldigvis aldri igjen, og bebudet i stedet revansje i Hytteplanmila om 14 dager. Jeg tar utfordringen, Tim! :-)

TOPP 3:
Til venstre er vinner Eirik Gramstad fra Vidar som satte løyperekord på 31,18.

I midten Anders Knudsen fra Tjalve som ble nr 2 på 33,00.

Og nede til høyre stormer Bølers eget flaggskip Øystein Mørk inn til 3.plass på 33,46.

Mini-analyse
Om jeg tapte mye på å gå? Neppe. På de siste 3 kilometrene gikk jeg 3-4 ganger. Jeg tror alle de som passerte meg da, ble innhentet og forbiløpt ganske raskt etter at det flatet ut. Og jeg avanserte en god del plasser i løpets siste del, der jeg hadde mine små gåstrekk. Litt før Rustadsaga så jeg plutselig Ås-løperen Knut Bjørn Stokke foran meg. Jeg kom opp i ryggen hans to ganger, før jeg begge ganger begynte å gå. På toppen av brattbakken hadde han på ny fått en luke på ca 20 meter. Men luken var tettet ved parkeringsplassen før siste flaten og i mål var jeg 17 sekunder foran. Altså en bra finish. Likevel kom Morten litt bekymret bort til meg rett etter målgang og lurte på om jeg var dårlig, for jeg hadde ikke sett særlig sprek ut på oppløpet. Hmmmm, undret jeg, innspurten var jo ikke så verst, så da lurer jeg virkelig på hvordan jeg så ut i resten av løpet!?...

Svaret fremgår kanskje av dette bildet, som Marie knipset på oppløpet. Huff. Jeg ser stokk stiv og sliten ut. Så det var kanskje ikke så rart at Morten ble bekymret...

Ja, Morten hadde nok et poeng. Dette var ikke noe topp løp, men en fin og hard gjennomkjøring. Jeg kom rett fra noen flotte dager på Sjusjøen med både langturer og bakkeintervaller (da gikk jeg ikke), og var derfor spent på hvordan kroppen ville respondere. Jeg har ikke noe å skylde på. Beina var nemlig bra. Akilleshælen min er som vanlig pusten. Så svaret er nok veldig enkelt: Jeg er ikke bedre. Eller jeg er akkurat så god. Alt ettersom hvordan man ser på det eller hvem som spør. Jeg ble i hvert fall nr 4 i klassen med 40,23 og klarte dermed ikke målet om å løpe under 40 minutter.

Men det var uansett en herlig dag med sol, 11 grader og perfekt løpsvær, og Hanne, Marie og Mira var med som moralsk støtte og ivrig heiagjeng, rett fra fjellheimen. Marie ville dessuten heller være fotograf enn å kjempe i teten i barneløpet denne dagen. Konkurranser kan være litt skummelt :-)

Den første jeg traff på var forresten ingen ringere enn Jan Hoel, den tidligere "Kongen av Nordmarka Skogsmaraton", som dessverre ikke har kunnet trene ordentlig på mange år. Men nå var han klar for sin første konkurranse på fire år! Det var virkelig godt å se at han var tilbake og jeg ønsket lykke til, mens jeg lurte litt på hvilket nivå han holdt nå. Jeg tenkte at det viktigste sikkert var å delta og å kjenne på følelsen etter så lang tid på sidelinjen, og må ærlig innrømme at jeg ble en smule overrasket da jeg senere så at Jan Hoel ble nr 3 i klassen min, på plassen foran meg. Men det var absolutt en gledelig overraskelse! Stå på videre, Jan.

Og til alle dere skade- og sykdomsforfulgte løpere, så kan kanskje det være en fin oppmuntring.
"They always come back!"

Hanne hadde kastet krykkene, men måtte nøye seg med å være tilskuer og hundepasser. Nå venter kneoperasjon etter røket korsbånd og ødelagt menisk. Til neste år håper hun å være tilbake på Haraløkka, men da vil hun gjerne løpe selv også.

Glimt fra sprinten
(5 km)

En som ikke hadde kastet krykkene var Oddbjørn, som vi hadde en munter passiar med både før og etter løpet. Her i velkjente kliv på vei til klasseseier og 8.plass totalt på 18,25.
Bildet er tatt av Lasse Wilhelmsen for kondis.no.

Litt lenger bak kjempet Steinar en tapper kamp for å innhente Oddbjørn og holde unna for Morten. Selv om nr 104 har gul farge på trøya, er det ikke Morten som har heng på Steinar her. Morten kom imidlertid sterkt i innspurten....

Jeg skal ikke røpe hvem av de to OI-kompisene som vant den interne duellen med ett sekund.
Men bildet av en jublende Morten etter klasseseier på 18,42 taler sitt tydelige språk... :-)

Resultater, reportasje og flere bilder på kondis.no.

For utvalgte tider i bakkespurten opp fra Rustadsaga, se kommentarfeltet!