Spektakulært i jubilerende Berlin Marathon

...and then we take Berlin, skrev jeg i mitt forrige innlegg. Og siden jeg skrev "vi", så har jeg kanskje mine ord i behold. For det var et fantastisk maratonløp, det 40. i rekken, med sin åttende verdensrekord på toppen, og mange nye perser som "vi" kunne feire etterpå. Men for min egen del ble det blanda drops - igjen.

Løpets maskot, Frido Flink! 

Berlin Marathon var det uttalte hovedmålet for sesongen, løpet da jeg skulle ha toppformen inne og helst pynte på persen min fra København Marathon på 2.58.53 fra drøye to år tilbake. Dette var løpet der jeg skulle bevise for meg selv at de siste års solide treningsgrunnlag skulle manifestere at formen ikke var blitt dårligere, selv om alderen jobber mot meg. Det var løpet som jeg aldri hadde løpt, men som jeg alltid har drømt om å løpe, og å løpe fort i, verdens raskeste maratonløype.

Men det ble igjen "stang ut". Uten at jeg helt skjønner hvorfor det ikke klaffer. For de siste års treningsarbeid er de beste jeg noengang har lagt ned, og med en tilnærmet perfekt oppkjøring mot Berlin, uten noe sykdom å snakke om de siste årene, og helt skadefri nesten så lenge jeg kan huske... I say no more. Men det får være nok "syting". Og jeg nøt likevel både turen og løpet i Berlin! Jeg fikk en opplevelse for livet. Og jeg leverte en bra prestasjon, med et nytt maratonløp under 3.10. Kanskje det ikke er så verst for en 52-årig mosjonist?

Sommerlig idyll med solstoler og palmer møtte meg like ved Sentralbanestasjonen.

Unter den Linden. Start- og målområdet. Alt er klart, men her er nok adskillig mer folksomt i morgen....

Plassen ved siden av Brandenburger Tor (i bakgrunnen) var nærmest som et messeområde.

Dagen før dagen brukte jeg både godt og dårlig. Godt, fordi jeg fikk sett mye av Berlin. I motsetning til de fleste andre som jeg kjente, tok jeg ikke fly før lørdagen. Fra den lille flyplassen Tegel ble det buss til sentrum, før jeg ruslet forbi Riksdagsbygningen og Brandenburger Tor i sol og sensommersvær, med fullt liv allerede, for det var ikke lenge til maraton på rulleskøyter skulle starte i akkurat samme løypen. Et par timer og kilometer senere var jeg ved hotellet, og etter en liten pause ruslet jeg videre til Flughafen Tempelhof på Platz der Luftbrücke, en gammel og enda mindre flyplass som amerikanerne brukte i luftbroen under den kalde krigen.

På vei dit heiet jeg på inlinerne, som holdt imponerende fart, til stor jubel fra publikum allerede da. Det skulle bli enda mer jubel og mange flere tilskuere neste dag!

Bart Swings, ikke ukjen t skøyteløper fra Belgia, ble historisk som førstemann under timen på maraton.
På rulleskøyer, men likevel.... Det gikk fort unna for andre også! 

Tysk organisering fikk seg imidlertid en liten ripe i den velpolerte lakken på turen. Først ved rotete og dårlig info og opplegg på flyplassen, og så på expoen, som var gedigen, men uoversiktlig og med sparsommelig info. Jeg gikk og jeg gikk - og jeg gikk helt tom - før jeg omsider kom meg til hangar nr 7, der startnumrene ble delt ut. Og ripe nummer tre i lakken kom like etterpå, for det var sterkt understreket at alle skulle få et papirarmbånd som man MÅTTE bære dagen etterpå dersom man i det hele tatt skulle komme gjennom alle sperringene og inn i det gedigne startområdet i Tiergarten. Sikkerheten var satt i høysetet, sikkert pga Boston-bombene. Men hva skjedde? Arrangøren var gått tom for armbånd! Vi fikk beskjed om å ta med legitimasjon i stedet - eller en kopi av dette - til start. Jawohl.

Litt slukøret var jeg fristet til å kjøpe meg et par av den nye modellen Adizero Adios Boost, men nå var næringstanken så tom at jeg i stedet måtte få i meg noe næring, og det raskt. Sportsdrikke var det mye av på diverse stands, men det var først etter at jeg fikk i meg litt pasta og en cola, fortsatt inne på flyplassområdet til eggende musikkrytmer, at jeg kviknet litt til. Men ikke så mye at jeg orket å gå tilbake til Adidas-standen. I stedet ble det ny labbetur tilbake til hotellet, for jeg hadde ikke satt meg inn i t-banenettet enda og mente at det var lettest å gå. Men det ble utvilsomt litt for mye trasking dagen før dagen, selv om jeg etter en tur innom den lokale Netto-butikken for å kjøpe inn litt frokost-ingredienser, kunne innlosjere meg på hotellet for en tidlig og rolig kveld. Men jeg var tung i øynene, i hodet, i kroppen og i beina og følte meg alt annet enn klar. Dog, jeg beholdt en betinget optimisme, for jeg regnet med at en avslappende kveld og en god natts søvn ville gjøre meg godt.

Det gjelder å ha utstyret i orden. Og kartet klart...

Og det gjorde det! Søndag morgen, på raceday, følte jeg meg adskillig kvikkere, selv om jeg registrerte at hvilepulsen på 52 lå rundt 10 slag for høyt... Etter inntak av litt lett brødmat med syltetøy og banan, grep jeg en Red Bull og begav meg mot Tiergarten og starten i Unter den Linden. Ved inngjerdingen var det ingen kontroll verken av armbånd eller annet bevis, og jeg småjogget den siste lille kilometeren mot start. Endelig fremme til startbås B, for de som skulle løpe på en tid mellom 2.50 - 3.00 (evig optimist!), skjønte jeg at klesinnleveringen var et helt annet sted - og i motsatt retning! Det var 7 minutter til start, og jeg var sjanseløs på å komme meg dit og tilbake til start. Gode råd var dyre.

Jeg prøvde først fånyttes å få levert posen til det eneste teltet som stod strategisk plassert like ved start, nemlig for eliten. Men der ble jeg bryskt avvist av noen vakter som så ut som "elitesoldater" fra krigen. "Halt!"

Men jeg er da en handlingens mann, så nå løp jeg inn i parkområdet og fant noe tett buskas der jeg prøvde å gjemme posen. Hvis det bare hadde vært overtrekkstøyet hadde jeg nok gitt blaffen, men siden jeg hadde med både kamera og bevis i form av bankkortet, så trengte jeg virkelig posen etterpå. Løsningen var å brekke av kvister for å kamuflere og begrave posen, som ellers kanskje ville blitt fjernet i frykt for bomber eller annet tull.

Her er startfeltet mitt, med ballongene som jeg aldri så i front....

Så spratt jeg inn i startfeltet, overraskende enkelt og nesten helt fremst, bare tre minutter før start. Nå gjaldt det å fokusere - og å nyte - på en gang. Startskuddet smalt, visstnok avfyrt av Kong Haile selv, mannen som har vunnet her hele fire ganger og satt to verdensrekorder, og massevis av ballonger steg umiddelbart til værs mens massene begynte å bevege på seg. Berlin Marathon var i gang!

Disse ballongene så jeg, men de forsvant fort...
(Foto: Janicke Ekelberg, fra litt lenger bak i startfeltet)

De andre ballongene, de til fartsholderne, så jeg egentlig aldri. Men jeg traff på flere nordmenn underveis på min ferd. Trond Inge kom opp på siden min etter en kilometer og vi småpratet litt før han skled fra meg, mens han mumlet noe om at jeg sikkert kom til å ta han igjen senere. Det gjorde jeg aldri, for Carlsen hadde den dagen jeg drømte om, dagen da alt klaffet, og han cruiset inn til ny pers på 2.57.20, behørig beskrevet i sin egen racerapport på Sportsmanden.

Jeg fant en fin flyt og følte at jeg hadde en bra dag selv. Men jeg måtte slite litt for mye med å holde kilometertidene ned mot skjema på 4.15, og ved passering halvmaraton viste klokken 1.30.45, halvannet minutt bak hva jeg håpet. Men jeg følte meg sterk og bra og bestemte meg for at dette fortsatt var mulig. Det var omtrent det samme jeg passerte på da jeg første gang brøt 3-timers grensen i Frankfurt i 2008. Og det var jo "bare" å løpe en halvmaraton til på 1.29.14. Det var jo fullt mulig, jeg løp jo 16 sekunder raskere i Stockholm Halvmarathon for bare 14 dager siden. Så jeg bestemte meg for å nullstille klokken og tenke at løpet startet nå - og at jeg skulle ut på en halvmaraton.

Det funket! En stund. Jeg presset kilometertidene ned og under 4.15 et par ganger og følte at jeg hadde fin flyt, bra steg og krefter igjen. Jeg var offensiv i hodet og hadde troen. Men - etter ytterligere noen kilometer fikk jeg de svarene jeg ikke ønsket. Og som i Stockholm var følt fart klart høyere enn faktisk fart. Jeg tapte tid igjen og skjønte allerede før 30 km at sub 3 timer var umulig. Mission impossible. Game over! 

Ved Potsdamer Platz nærmer vi oss mål.
Her er baktroppen noen timer senere, da jeg er på vei tilbake til hotellet.
Legg merke til damen i rødt, med en krykke...

Jeg endret til plan B - nå skulle jeg nyte - i den grad man klarer å gjøre det når beina begynner å verke og kroppen skriker på hvile. Men jeg orket ikke tanken på å gå helt i kjelleren som i Rotterdam i fjor, bare for å kjempe meg desperat inn på 3.04 eller 3.05 eller 3.06 eller hva det måtte bli. Bare jeg kom meg til mål under 3,10 var det godkjent, tross alt. Så jeg prøvde å kose meg med alle heiaropene, både fra mange norske og fra tusenvis (?) av danske tilskuere. Og selvsagt fra hjemmepublikumet. For publikumsoppslutningen og stemningen rundt Berlin Marathon var virkelig så fantastisk som andre har fortalt om. Stemningen var enorm, og selv om løpet startet så tidlig som 08.45 var det hundretusener av tilskuere langs løypen.

Utrolig mange dansker løp Berlin Marathon....

... og enda flere dansker heiet! 

"Du vil føle at du flyr", var det noen som sa i forkant av løpet. Jeg lette desperat etter vingene og den gode følelsen, men selv med alt publikumet og stemningen, så følte jeg det aldri slik, kanskje med unntak av det siste strekket inn mot og gjennom Brandenburger Tor - det var storslagent! Så var det bare sjarmøretappen igjen, og et litt følelsesladet oppløp på Unter den Linden. Nå tok jeg faktisk "flyver'n" og fløy litt til slutt likevel, jeg jublet og nøt stunden, selv om klokken ikke stoppet før den viste 3.08.46. Jeg var i mål!

Nei, det er ikke meg, men Runar Sannerud som jubler her!
(Foto: fra Facebooksiden)

Oppløpet er spektakulært, gjennom den eneste gjenværende porten mellom gamle
Vest- og Øst-Berlin: Brandenburger Tor!

Mange ulike farger og drakter - og en danske til...

Så er det selve oppløpet op målseglet, med tribuner på begge sider og "full fest"!

Det litt pussige med lange løp som maraton, er at straks man stopper opp i mål, så går det ikke lange tiden før man ofte har problemer med i det hele tatt å gå normalt. Jeg hadde litt krampetendenser og stavret meg nedover gaten der vi alle ble sluset inn. Langs gjerdet lå slitne maratonløpere på rekke og rad, på ryggen, med beina rett til værs, oppover gjerdet. Det så behagelig og smart ut, så jeg fant en liten glipe blant alle de gule plastinnkapslede løperne, la meg ned og pustet ut med beina i været. Et herlig og komisk syn på en gang.

Frido Flink var ikke bare en tegneseriemaskot - han LØP også!

Og rocket for publikum og løperne på indre bane! 

"Monsen!!" var det plutselig en kar som ropte av full hals. Det var ikke Frido Flink, men Stig Lima, og han var særdeles glad! Han hadde akkurat perset for 3.gang på rad og klart målet sitt om under 3.15 med glans. Og ikke lenge etterpå hoppet og danset han med SkiLøper-kollega Janicke Ekelberg, som endelig hadde klart sitt store mål om sub 3.30. Var jeg ikke glad fra før, ble jeg det i hvert fall ved synet av de to og gleden de utviste i den reneste "krigsdansen", med motsatt fortegn. Maraton er gleder og skuffelser. Maraton er følelser. Maraton er gøy!

SKÅL! Med SkiLøperne Stig og Knut Olav.
Ikke så vanskelig å se hvem av oss som var mest fornøyd. Herlig!!

Det ble selvsagt servert drikke og bananer etterpå, men i Tyskland får man gjerne øl også i målområdet! Og gjett om det smakte! Selv om det var alkoholfritt da, så føltes det likevel berusende godt. Tim dukket også opp, han hadde løpt på 3.09, så jeg snek meg såvidt foran denne gangen også. Men Presidenten virket godt fornøyd med sitt tredje raskeste maraton noensinne. Med god grunn. For Tim har som meg, og mange andre med oss, erfart at man sjelden løper maraton på under 3 timer på bestilling - og at det nåløyet også er særdeles trangt.

Beina kviknet faktisk til igjen, og etter å ha gått en kjempestor omvei rundt alle sperringene for å komme inn igjen i parken like bak målområdet, gravde jeg frem "byttet" mitt som fortsatt lå trygt nedgravd i skogen, og ruslet hjemover. Inkludert den "lille" spaserturen  til restauranten senere på kvelden - som ble mye lengre enn planlagt da Carlsen og undertegnede klarte kunststykket å gå rett forbi restauranten uten å se den - og til slutt måtte kapitulere og ta taxi tilbake igjen - må jeg sikkert ha tilbakelagt nærmere 6 mil denne dagen. Og på banketten havnet jeg mellom to glade lakser som ikke hadde hatt noen problemer med 3-timers grensen - og satt solide perser på toppen. Så med Runar, Hallvard, Trond Inge og enda flere SkiLøpere med fine perser, ble det en munter og særdeles hyggelig bankett. Og jeg kunne igjen si... and then we take Berlin! 

Runar Sannerud hadde dobbel grunn til å smile bredt. Ikke bare gjorde han et kjempeløp på 2.46
som 6.beste nordmann i Berlin. Han kunne også feire sin 38.årsdag! Gratulerer! med dagen! 

Gratulerer også til Hallvard Eriksen Buer, som kom like bak Runar og
overrasket seg selv med 2.48, kjempepers og negativ splitt!

Og her er Stig igjen, som for øvrig skrev en flott rapport på Sportsmanden fra forrige maraton
- og forrige pers - i Wien i vår.  Nå puster han meg skikkelig i nakken....
Mette Synnerstrøm perset også. Ikke rart at de smiler! 

En herlig gjeng! Maraton er gøy - og banketten enda gøyere! 

PS.
Tiden min holdt til en 2.383.plass av de 35.544 som fullførte det 40. Berlin Marathon, som er blant de 6,7 % beste. Jeg ble nr 165 i klasse 50-54 år av 3.825 fullførende, dvs innen 4,3 % av de som kom til mål .....

Data fra løpet mitt og link til hjemmeside med resultater.