Arrangøren ynder å kalle Det norske Fjellmaraton på Beitostølen for Fjelleventyret. Med god grunn. Det er en fantastisk ramme rundt dette arrangementet. Etter flere års fravær var jeg tilbake. Det blir ikke for siste gang!
Tjohei! Klar, ferdig, løp!
Fjelleventyret kaller!
Bare 13 dager etter vårt maratonløp i København, var vi klare til dyst på halvmaraton, både Hanne og meg. Skjønt var vi egentlig klare? I følge Johan Kaggestad trenger man visstnok hele 5 uker på å restituere seg helt etter et maratonløp. Så vi var nok ikke helt klare likevel, men så lenge kunne vi jo ikke vente. Vi ville nemlig få med oss denne opplevelsen og hadde fått låne leiligheten til Arnstein, sentralt på Beitostølen, bare et langt steinkast fra mål. Værmeldingen var også god, med ca 12 grader, delvis sol og lite vind. Lite vind? Er det mulig her oppe? Tja, det skulle nok vise seg å være for godt til å være sant, enda en gang. Men ellers var det meste perfekt. Skjønt ikke alt, for vi var uheldige og fikk en gjeng med feststemte ungdommer i naboleilighteten. Tidlig fredag hadde de flyttet stereoanlegget ut på terrassen og prøvde å underholde halve bygda. Nei og nei, der ryker nattesøvnen!.. Men etter en vennlig anmodning om å ta hensyn til at vi hadde med oss en liten jente som skulle sove, så dempet de seg i hvert fall noen hakk.
"Jeg er da ikke så liten," prøvde Marie, 11 år, seg med. Hehe, neida, men det er godt å ha noen å skylde på av og til. Og så skulle jo Marie løpe selv også da, sitt livs andre løp, kun en av etappene på Bornholms barneløp var tidligere gjennomført for 3 år siden, sammen med sine søsken. Så Fjelltassen var hennes første ordentlige konkurranse, helt på egen hånd. Mer om det senere.
På bussen til starten på Valdresflya (bildet) fikk Hanne et inntrykk av løypen. Del den inn i 3 faser, rådet jeg. Første lette fase er fra start og ned til Bygdin, andre tøffe fase er flatpartiet i bunnen og mørdarbakken opp til Båtskaret, mens tredje og siste del er minitontraséen fra Båtskaret; lett nedover helt til mål i sentrum av Beitostølen.
Før start ble det småprating og lykkeønskninger til kjente, som Bjørn Erik og Knut fra Joggekameratene og klassekonkurrentene Rolf Bøhn (bildet) og Øystein Ringnes. Og mens Hanne stilte seg i en kjempelang dokø inne på kafeteriaen på Valdresflya, satt jeg meg bak en sten for de siste forberedelsene med taping av føtter etc. Jeg har flere ganger slitt med svære gnagsår etter nettopp dette løpet. Var derfor i stuss på skovalget, men falt ned på årets slager, Saucony Fastwitch 5, som jeg debuterte med i Sentrumsløpet og også brukte med hell i København maraton.
Maratonglimt
Litt før start passerte teten av maratonløpet. På merkelig vis så jeg ikke svære Gjermund Sørstad og ble først etterpå, da jeg traff han i målområdet, klar over at han ikke bare løp, men også vant klart på sterke 2.42. Men Bjørn Fretland så jeg, selv om jeg nesten ikke kjente han igjen i sin orange drakt. Jeg rakk akkurat å knipse dette kule actionbildet i det han passerte over Valdresflya på 7. eller 8.plass, tror jeg. Om det var heiingen vår som gjorde susen skal være usagt, men Bjørn løp veldig bra fra Flya og inn. Etter å ha passert halvveis knappe to minutter bak tiden sin fra i fjor, løp han inn til seier i klasse M45-49 med solide 3.09 og slo tiden sin fra i fjor med tre minuttter. Grattis, Bjørn!
Starten går
Så var det endelig vår tur. Vinden var økt i styrke, men under oppvarmingen kom den faktisk i ryggen, og ikke midt i mot eller fra siden, slik den pleier. Det virket lovende. Startskuddet smalt, jeg lå i rygg på Øystein, men innså raskt at hans åpningstempo var litt for høyt. Verre var det at vinden selvfølgelig hadde snudd igjen, og nå kom delvis fra siden og delvis forfra... Jeg måtte slippe ryggen til Rolf også og passerte 1,095 km, med akkurat 20 igjen, på 4,14. Nå gjaldt det å finne flyten etterhvert som løypen begynte å helle litt nedover. Jeg innhentet Rolf og vi småpratet litt før fokus igjen ble rettet mot løpingen. Femkilometeren mellom 20 og 15 gikk på 18,17 og jeg lå på 6.plass i klassen. Men vinden ble mer og mer plagsom og kom nå nærmest midt i fleisen. Jeg løp og tenkte litt på at overskriften på denne reportasjen kunne bli "Tatt av vinden", og så for meg et mislykket løp, samtidig som jeg mistet gruppen til Rolf etter en drikkestasjon og ble liggende i en liten tremannsgruppe med liten ly for vinden.
Vel, vel, dette skulle uansett være en flott opplevelse, pusten var fin og beina kjentes ganske greie. Ingen antydninger til såre føtter heller i de bratteste partiene ned mot Bygdin. Og så var det dette med å fokusere på løpet og det du selv kan påvirke. Jeg påminnet meg selv om formaningene fra København om at vinden kan jeg uansett ikke gjøre noe med, i det jeg fungerte som vindskold for de to andre løperne i motvinden ved Bygdin Fjellkro...
Fase 2
Nå var jeg i starten på fase 2 og langbakken lå "innbydende", men fryktinngytende foran meg, helt opp til det laveste partiet mot himmelen på bildet. Enda verre var det for Hanne, da hun litt senere skulle ta fatt på bakken sin. Den så uendelig lang og tung ut, mye lengre enn hun trodde, og krevde all mulig viljestyrke og mobilisering. Men det gikk bra, både for Hanne og for meg. Jeg ble riktignok passert av Nina Wavik Ytterstad i starten av bakken. Hun prøvde først å ligge i rygg på meg, men fant fort ut at det gikk altfor sakte. Jeg er nemlig ingen bakkeklatrer. Det ble langt bedre når rollene ble byttet, jeg prøvde å henge meg på, men Nina seg sakte fra meg oppover og forsvant. Hun ble til slutt nr 2 totalt og suveren klassevinner. Jeg klarte imidlertid å finne en fin og effektiv rytme med korte skritt og begynte faktisk å ta innpå de øvrige som lå foran meg, og nær toppen var Rolf innhentet for andre gang. Men kilometertiden ble 4.40, for deretter å krype helt opp i 5,05 og jeg skjønte at det skulle bli vanskelig å klare 1.22 eller bedre. Femkilometeren mellom 15 og 10 km til mål gikk på 20,27, som var 5.beste splittid, men jeg lå fortsatt på 6.plass.
Fase 3
Nedenfor Bitihorn (bildet) flater løypen ut og dreier sørover, og vi går inn i fase 3. Nå er det flatt og nedover helt til mål, og her kan man tjene mye hvis beina og kroppen er bra. Jeg fulgte plan og det var deilig å kjenne at det var krefter til å øke tempoet og rykke fra de rundt meg. Nest siste 5 km-bolk gikk på 21,36, den svakeste tidsmessig, men det skyldtes at bratteste del av bakken er med her, for jeg hadde nå 3.beste splittid i klassen. Jeg følte meg ganske sterk og optimistisk, men etter en stund registrerte jeg likevel at jeg ikke lenger tok nevneverdig innpå løperne foran meg. Litt senere hørte jeg i stedet pusten av løpere som nærmet seg bakfra. Jeg snudde meg og min lille frykt viste seg å stemme, det var Rolf som kom dampende i spiss for et par andre, og jeg visste at han jaktet på meg! Men jeg hadde fortsatt en luke på 50 meter og bestemte meg for at de skulle få slite med å tette den. Klarte jeg bare å holde farten til 2 km-merket, så skulle jeg nok klare de siste to også, tenkte jeg.
Men på siste drikkestasjon skar det seg litt. "Vann! Vann!!" ropte et helt lite et kobbel av gutter som stod klare med drikkebegre. "Cola, cola?!" ropte jeg tilbake. En mann kom ilende med et glass i det jeg passerte, men akkurat litt for sent, så jeg mistet begeret i farten. Søren også! Tidligere i løpet ville jeg bare selv tatt et beger eller gjort et lite pit-stop, men nå turde jeg hverken å stoppe eller slakke på farten. I stedet gjorde jeg en aldri så liten fartsøkning, for å prøve å få en avgjørende luke.
Det funket bra, og jeg klarte å holde farten oppe og luken intakt til 2 km-skiltet. Nå var det bare "sjarmøretappen" igjen. Men da jeg trodde at jeg hadde full kontroll, ble jeg plutselig fryktelig stiv i beina. Skulle jeg likevel ikke holde helt til mål? Jeg slet også med hamstrings og prøvde å løse opp litt mens jeg løp, men det er ikke lett. Men så dukket endelig sentrum av Beitostølen opp foran meg, jeg kunne se målseglet noen hundre meter lenger nede. Jeg passerte en løper som måtte stoppe for å tøye, registrerte at det var en halvmaratonløper som kan ha vært i min klasse.. Kanskje løp jeg meg opp på pallen i det øyeblikket. Jeg snudde meg et par ganger på oppløpet og kunne løpe kontrollert inn på 1.22,34. De siste 5 km gikk unna på 18 blank.
Jeg hadde på forhånd sagt at 1.22 var målet, selv om det lå et ørlite håp om enda bedre tid, men jeg var fornøyd! Da jeg så resultatlisten litt senere, gikk det over til jubel. Jeg var på tredjeplass! Kun slått av fenomenet Kristen Aaby og Øystein Ringnes. Førstnevnte var i en egen klasse og vant på 1.12,46 og ble nr 3 totalt. Øystein var nøyaktig to minutter foran meg. Mens det var tre løpere innen minuttet bak meg. Så selv om jeg har løpt fortere før, med pers på 1.17,49 i 2001, så var dette optimal uttelling og min klart beste plassering i Fjellmaraton. Og denne gangen vanket det også premie.
Nøyaktig 22 minutter senere passerte Hanne målstreken på 1.44,34 og klarte målet sitt om under 1.45. En strålende dag for begge to.
Om det, samt en stemningsrapport fra selve Fjellmaraton, kan du lese HER.
Kondisreportasje med resultater.
Resultater M50-54 med mellomtider.
Resultater K40-45 med mellomtider.
JUBILANTEN; Stolte løpere med premiene sine.
Bjørn og meg frankerer Alvilde Dancke, en av frontfigurene i Joggekameratene, som jubilerte med 100 halvmaratonløp! Litt før mål klarte hun også å passere Hanne og kom 13 sekunder før i mål, til 5.plass i klasse K50-54.
Gratulerer Alvilde!
Takk for fin fight. Du kommer alltid sterkt mot slutten, og da var jeg sjanseløs. Neste gang er jeg enda nærmere....
SvarSlettRolf
Takk for fighten selv, Rolf! Og for praten! Du er alltid i godt humør, både før og etter løpene :-) Vi har jo hatt mange harde nappetak opp gjennom årene og dette var neppe det siste. Synes du nærmet deg faretruende med bare noen kilometer igjen, så sjanseløs var du neppe... og jeg vet hvordan det er å se ryggen din også... :-)
SvarSlett