Pill råtten

Ultraløp, maraton og sykdom har satt sine spor. Gårsdagens løp i Follotrimmen viste igjen at formen er pill råtten. Men jeg prøver å se lyset i tunnelen.

Nei, denne våren har ikke gått som planlagt. Og nå har jeg i tillegg slitt med sykdom i snart tre uker, etter å ha holdt meg frisk i to år! En utrolig irriterende og seiglivet halsbetennelse har herjet dag etter dag, natt etter natt, liksom uten noen progresjon. Den har bare bitt seg fast og nektet å slippe taket.

I'M BACK! Trodde jeg.... (knipset av Trond Th. Hansen)

Forrige uke gikk jeg lei. Nok er nok, tenkte jeg, og stilte opp i Follotrimmen fra Ås, etter at jeg fornuftig nok stod over det første løpet fra Ski uken før. Jeg karret meg gjennom løypen, ja det gikk faktisk overraskende greit. Ambisjonene var beskjedne, det var bare om å gjøre å fullføre og å teste kroppen og halsen litt. Jeg klarte faktisk å løpe hele veien, hostet ikke før jeg kom i mål og kunne lettet loggføre en fjerdeplass av 25 i klassen. Joda, det er  håp i hengende snøre! Og når jeg fikk rensket opp litt, så er det vel bare et tidsspørsmål før jeg er tilbake for fullt, tenkte jeg optimistisk.

DEBUTANT: Alltid blide Roar Tomter debuterte i Follotrimmen med klasseseier 
og 3.plass totalt i Ås. Det skulle gå enda bedre i tredje løp.

Det er over en uke siden nå. Før gårsdagens løp i samme Follotrimmen, denne gangen fra Hebekk utenfor Ski, var det imidlertid status quo med helsen. Den irriterende halsen var stadig like standhaftig, så på ny ble det deltagelse for trekvart maskin. Men siden jeg uansett skulle dekke løpet for Kondis, og selvsagt må få et nytt glass til samlingen min, så kunne jeg like godt løpe. Og så er det jo så hyggelig å treffe andre Follotrimmere også! Smart? Tja, kanskje ikke, men det får være grenser for hvor tålmodig man skal være....

Så jeg trakk på meg den gule OI-singlet'en igjen. Vurderte om jeg skulle kle meg mer nøytralt, som jeg gjerne gjør når formen ikke er bra eller jeg bare skal jogge gjennom, liksom for ikke å skjemme ut trøyen eller klubben.

Det ble begrenset tid til oppvarming, og en svært så rolig åpning opp mørdarbakken rett fra start. Jeg hadde på forhånd advart Roar om at det kan være lurt å holde litt igjen i åpningen. Løper man på seg syre i den første knalltøffe brattbakken, så kan det bli en fryktelig vond og lang affære. Jeg løp definitivt ikke på meg syre, og det gjorde visst ikke Roar heller, som la seg langt bak i feltet i det som ærbødig ble oppropt av speaker som rekordpuljen. Nei å nei, jeg har ingenting i en rekordpulje å gjøre, og lot gladelig Jan Billy, Vidar og et par andre startkanoner ruse av gårde. Vekke var de allerede etter andre sving.

Steinar Lien vant klasse M45, og drar her på de to beste i klasse M40, i den første harde langbakken. Tom Agard var imidlertid halvminuttet foran Steinar i mål, mens Roar lurer bak Tom etter forsiktig åpning i bakken (klikk på bildet for detaljer). I mål var Roar minuttet foran Tom og kun Jan Billy hadde bedre sluttid.

Jeg vet ikke helt hva den første kilometeren gikk på, for garminklokken min startet som vanlig ikke før jeg var langt oppe i bakken. Men jeg holdt omtrent 4.30 fart på de første kilometerne. I det første gjørmehullet etter halvannen kilometer gikk jeg rolig i køen for å omgå det verste partiet. Selv om jeg hadde tatt frem terrengklassikerne Salomon Speedcross, var det ingen grunn til å stresse og skitne til skoene unødvendig. Bortover Kongeveien ble jeg positivt overrasket over at mesteparten av den fæle pukksteinen som nylig var sprøytet utover veien, var forsvunnet ned i bakken. Da var det bare å øke tempoet i favorittpartiet mitt, tenkte jeg. Men akk, kroppen ville det annerledes, og protesterte heftig. Det gikk blytungt og heller ikke her klarte jeg å øke farten utover 4.30-tempo. Ikke før nedoverbakkene til gården, der lot jeg beina rulle og fosset forbi alle rundt meg, en stakket stund. Før det igjen ble bråstopp i de påfølgende bakkene og inn i det steinete skogspartiet tilbake mot radiostasjonen ved Dagbo. Jeg skjerpet meg litt da jeg ble passert av to karer fra puljen bak, hang meg på de og økte farten noe, men det var lite sprut i kroppen.

En av de to som kom bakfra var denne karen, Terje Spanthus, som løp på hjemmebane. Jeg bet meg fast og gjorde sogar et spedt forsøk på å rykke fra mot slutten av skogspartiet, men Spanthus svarte på tiltale og spurtet friskt. Her like før mål.

Ned på asfaltflaten inn mot mål orket jeg ikke å spurte, eller var fornuftig nok å ikke gjøre det, alt ettersom. Jeg lusket i mål på litt under 33 minutter, minuttet bak min beskjedne målsetning og nesten 4 minutter bak tiden min for to år siden. I fjor jogget jeg gjennom traséen, men da planlagt, siden Sentrumsløpet var to dager unna. Denne gangen hadde jeg ingen slike unnskyldninger og jeg løp med ganske høy puls og var nesten like sliten som om jeg skulle ha gitt alt. Det var det verste med hele opplevelsen.              

Ingen trimklasse på denne karen! 

Først kom Jan Billy, lett i steget.... 
...mange minutter senere kom jeg, altfor tung i steget og enda tyngre i pusten....






Og når Steinar ville ha meg med på nedjogging etterpå, stod jeg over. "Jeg trenger ikke det, har jo jogget ned den siste halvtimen", hørte jeg meg selv si, lettere ironisk og oppgitt.

I dag har jeg vært hos legen. Det positive var at blodprøvene viste ingen infeksjon. Jeg fikk følgelig ikke trenings- eller konkurranseforbud. Det negative var at legen, som viste seg å være en meget habil birkebeiner, sa at hvis man presset seg for tøft, for tidlig, kan det forsinke kroppens rehabilitering med flere måneder før man er tilbake i form!

Så tør jeg da å løpe Holmenkollstafetten om to dager? Jeg innser i hvert fall at vårsesongen neppe blir noen stor suksess. Målet om å komme i form til Fornebuløpet kan også skrinlegges. Fortsatt har jeg vage drømmer om å kunne forsvare tredjeplassen i klassen fra Fjellmaraton i fjor, men også det begynner å bli ganske urealistisk.

LETT I STEGET: Nei, dette er dessverre ikke meg, men Vidar Nilsen. Han gjør absolutt ikke skam på OI-trøyen, og vant klassen min med nesten 3 minutter og knep 4.plassen totalt i sitt første Follotrimløp på to år. Men var likevel langt fra fornøyd og skulle hjem for å trene mer!.. Selv skulle jeg vært sjeleglad hvis jeg kunne byttet bein, hals og lunger med min gode treningskamerat...






Vel, vel, det er langt viktigere ting i livet enn ubetydelige konkurranser og plasseringer i veteranklassen. Noen uker med sykdom og litt forsinket formoppbygging er egentlig for en bagatell å regne. Og kanskje er dette spiren til en god høstsesong? I "gamle dager", i den spede begynnelsen av min "løpskarriere", var jeg alltid betydelig bedre på høsten og løp gjerne flere minutter raskere på 10 km enn på vårparten. Men det begynner å bli lenge siden....

Og våren er jo heller ikke over enda. Den er såvidt begynt. Med "vårens vakreste eventyr" som står for døren allerede på lørdag. Etter planen skal jeg løpe samme etappe som i fjor, den 1700m lange 4.etappen. Siden jeg ikke fikk startforbud, må jeg vel tre den gule trøyen over hodet igjen allerede lørdag. Selv om jeg skulle skjemme ut både meg selv om klubben. For det er smått med reserver blant veteranene. Og det viktigste er jo å delta, ikke sant?

Så hva bør jeg gjøre fremover? Ta helt treningsfri en periode, trene lett - eller gi full gass og håpe det beste?

Ha en fin helg og et spennende eventyr, alle dere som skal løpe gjennom Oslos gater på lørdag!

Snipp, snapp, snute....

Resultater og Kondis-reportasje.


PS: En stor takk til Rolf Gran for alle bildene fra Hebekk. Kjekt med utskremt fotograf, men enda kjekkere at du har kastet krykkene og er begynt på opptreningen, Rolf! Vi får satse på formtopp til høsten, begge to...