Nå med Sten sin egen rapport fra løpet! (Se kommentarene)
Gratulasjoner til Sten Solfjeld med klasseseier i M60-64 på knallsterke 3.01,20 i Düsseldorf Maraton i dag.
Sten hadde forberedt seg veldig bra til sitt store mål, Boston maraton 19.april, bare for å se at drømmen ble knust av askestøvet fra Island. I stedet ble det Stomperudkarusellen på Sørum. Ikke helt det samme, kanskje!
Men heldigvis ordnet det seg med etteranmelding i Dusseldorf som erstatning. Veldig gledelig at Sten dermed fikk lønn for strevet med klasseseier og en glimrende tid.
Løpet virker veldig solid og jevnt, passering halvveis på 1.28,34, mens siste halve gikk på 1.32,45. Litt artig også at sluttiden på 3.01,20 er omtrent identisk med tiden min fra Amsterdan maraton i fjor høst.
Sten på Stomperudkarusellen for to uker siden, i samtale med en annen superveteran, Henning Wibeto (som også omtales i reportasjen fra Amsterdam i fjor (linken ovenfor), der han løp halvmaraton på 1.22,17.Forhåpentligvis får vi Sten sin egen rapport når han er tilbake i gamlelandet.
For øvrig løp både Kirsten Melkevik Otterbu og Christina Bus Holth under EM-kravet i Tyskland. Se reportasje på kondis.no.
Gratulerer til alle tre !
Urolig bra Sten! Gratulerer!!! Trailrunner
SvarSlettDette var flott av Sten.
SvarSlettGleder meg til å få rapport, skal på "guttetreff" med gutten om ikke så lenge :-)
Fint at du la ut dette Frode.
Hjertelig takk for gratulasjoner og fin omtale.
SvarSlettOpptakten:
Kollaps i Finland i fjor. Tenners gnissel inn til 3.16 og et av mine dårligste løp, tidsmessig i hvertfall - aldersmessige betraktninger er da holdt utenfor. Fikk i ettertid vite at jeg hadde løpt med lave hemoglobinverdier i varme Turku.
Bråreiste til Düsseldorf for å få brukt formen som møysommelig var bygget opp med tanke på Boston. Hadde valgt å stå av Sentrumsløpet pga. lett forkjølelese og sår hals. Hvilepulsen forble høy helt fram til start Düsseldorf. Kanskje noe med spenningsnivået og gamle menn.
Men jeg visste da jeg sto på streken at hemoglobinnivået var normalt og 25 prosent høyere enn i Finland:
"(Mange, mange 'surstofftranportører',Per Ståle)"
og under en felles frokost, hadde jeg hentet inspirasjon fra de norske jentene som løp for klare EM-kvalifiseringkravet. En enestående og liketil gjeng.
Til tross for noe usikkerhet vedrørende havariet i Finland, mente jeg å vite at jeg kapasitetsmessig vaket under 3-timersgrensen som er så gild i Maraton.
Da startskuddet gikk hadde jeg bestemt meg, og valgte den litt feige varianten: Jeg ville skaffe meg et lite overskudd å snylte på den siste halve. Torde altså ikke å gå for helt jevn split. La bevisst opp til å løpe 4.12/km og passerte halv på 1.28,34, og det er faktisk helt på håret. Så langt, alt vel, og jeg var fortsatt frisk i bena og måtte beherske meg for ikke å kaste på køl.- Maraton er som kjent en tålmodighetsøvelse.
Men så ble det putselig så kjett og tungt de siste kilometerne. Alt ble liksom forgjeves, som å forsøke å løpe fort i sand. Det hadde begynt å regne lett og jeg følte det bokstavelig som å trå vannet. Hodet spilte meg minst et par puss; kilometerne ble så lange, og når jeg prøvde å tenke positivt ble det negativt. Den siste kilometeren lurte jeg endog på om løypevaktene hadde dirigert meg feil - tilbake til start. Puh !
Målseilet kom virkelig som Tulipaner fra Amsterdam - denne gangen som så mange ganger før. Og det treffer så det rekker når Frode sammenligner sin Amsterdamtid anno 2009 med min i går.- Når sant skal sies, har jeg mange imaginære medløpere underveis i ensomme maratonløp. Albert Åberg hadde sin Skybert, jeg har altså mine imaginære konkurrenter. Hertil hører mange fra den innkluderende og inspirerende OI-gjengen. Denne gangen ble jeg hårfint slått av Frode, men jeg tuktet såvidt Dags tid fra Amsterdam 2009, og er storfornøyd med dèt og mitt eget løp - Düsseldorf Marathon anno 2010.
Takk for kjempefin rapport, Sten.
SvarSlettArtig å høre hvordan du opplevde det, men vet ikke om jeg er helt enig i at det er den feige varianten å ikke satse på jevn splitt, eller om det er feigere ikke å tørre å åpne hardt nok. Jeg havner uansett i den siste kategorien. I Amsterdam løp jeg etter skjema 1.30 halvveis, og passerte 4 sekunder bak skjema (!), eller akkurat halvannet minutt svakere enn du passerte på nå. Men jeg klarte altså ikke negativ splitt som i Frankfurt året før.
Selv om drømmegrensen på 3 timer ikke ble underskredet denne gangen, må du være superfornøyd både med tid og KLASSESEIER. Det henger høyt i store maratonløp.
Og du topper p.t. årets veteranstatistikk for alle over 50 år. Tiden ville holdt til 2.plass på årsstatistikken de to siste årene i M60, eller 3.plass i M55 for den sakens skyld. Ikke verst!!
Ser at du løp med LunarRacer. Funket det greit? I følge reportasjen på kondis, slet Bus Holth litt med glatte sko, og det ser ut som om hun løp med årets LunarRacer med samme såle. Vurderer selv å løpe med LunarRacer i mitt neste maratonløp. Hvis jeg ikke "feiger ut", da...
Mektig imponert Sten! Men hvordan måler du hemoglobinnivået, hva er normalt og hvordan får det eventuelt opp?
SvarSlettLunarRacers:
SvarSlettMine LunarRacers (fjorårsmodellen) funket optimalt for meg. Satt som spikret de få stedene det var våt brostein, der det var våt asfalt og over partier med våt merkemaling - steder som ofte kan volde bry om blandingen i sålematerialet faller uheldig ut. Jeg har også et par LunarRacers av årets model. Har testet disse tilstrekkelig mange mil til å fastslå at de ikke er på langt nær så bekvemme som gamleskoa. Det går på løpsfølelse. Hvorvidt sålen arter seg annerledes under nevnte forhold tør jeg ikke si noe om. Men er det samme sålen på de to modellene som du/Frode skriver, er det nærliggende å tro at Bus Holths problemer skyldes faktorer som; annen stegavvikling, annet isett osv. enn undertegnede.
Minnes jeg ikke feil, besitter du også fjorårets modell, Frode. Den anbefales på det varmeste.
Hemoglobinmåling:
Ta deg en tur til fastlegen, Trond Inge. Be han/hun ta en ordinær blodprøve med fokus på hemoglobin (Hb). På "gammelt" snakker vi da om å måle blodprosenten. De som hadde lav blodprosent var som regel slappe og bleike. I dag måler man Hb-nivået. Det vil, enkelt sagt, si at man gjør en veiing av g Hb pr 100ml blod. Hos voksne menn bør Hb ligge rundt 15g pr 100ml blod (spør legen din for sikkerhets skyld)
Hemoglobin er et protein som befinner seg i våre røde blodceller.- De røde blodcellenes hovedoppgave er å transportere oksygen (i vår sammenheng til muskulaturen i lår og legger..) og her har dette proteinet (Hb) en nøkkelrolle: Hemoglobinet fungerer som en magnet som trekker til seg oksygenet og frakter det rundt i kroppen. Hvert gram Hb kan binde ca. 1,35 ml oksygen. Cellene er helt avhengig av oksygen for å frigjøre energien lagret i karbohydrater og fett på en effektiv måte. Den frigjorte energien brukes bl.a til muskelarbeid.
Mange studier de siste årene konkluderer med at utøvere i kondisjonsidretter blir "blodfattige" som et resultat av faktorer ved oksygenkrevende trening. For meg er det på grensen til oppsiktsvekkende at fastlegene til utøvere (på alle nivåer) ikke gjør regelmessige målinger av blodverdier.
Altså:
Hb nivået bør ligge rund 15g pr. 100ml blod hos voksne menn. Gjerne litt over, men ikke over 20g , da mistenkes du for bloddoping.
Oppjustering av Hb-nivå:
Etablèr et kosthold med høyt jerninnhold. I tillegg kan kondis-utøvere med fordel ta et tilskudd (ref. "fagfolk").
Jeg har sjøl oppjustert mine blodverdier fra 11,5 til 15 g etter ovenstående "resept". Som jerntilskudd har jeg brukt Floradix Jernekstrakt som fåes i de fleste dagligvarebutikker.
Obs.: Det anbefales at man er varsom med doseringen - anbefalt dagsdose på forpakningen/flaska har fungert supert for meg. Ved overdosering risikerer man å gå i den motsatte fella (jernforgiftning/Hemakromotose tror jeg tilstanden heter); man får for mye jern i muskulaturen og må "avgiftes".- En tidkrevende prosess.
Følgelig anbefaler jeg at man sjekker blodprosenten med regelmessige mellomrom. Diskutèr intervallene med fastlegen.
Dette ble sansynligvis unødvendig langt, men det får stå sin prøve.
Innleggene her blir aldri for lange, Sten. Interessant observasjon du har gjort vedr sammenheng mellom blodprosent og yteevne. Selv har jeg tatt regelmessige blodprøver etter hjerteproblemene i 2005. Det er riktig som du sier at 15 er tilnærmet normalverdi. Referanseverdien (anbefalt intervall) er mellom 13,4 og 17,0. Verdier over 17 kan innebære risiko som følge av for tykt blod.
SvarSlettFor øvrig helt riktig observert at jeg har fjorårets LunarRacer. Løp med de på Sørum
:-)
Må bare henge meg på gratulantene. Knallsterkt løpt, Sten !
SvarSlettHvordan holder du motivasjonen oppe til trening over så lang tid Sten? Og du må jo være dønn seriøs da du glatt hopper over sentrumsløpet. Hvor mange klasseseire har du der? Eksempel til etterfølgelse. Nå skal jeg avgårde og forsvare OI s ære i årets andre Follotrimløp. Blir vanskelig å tukte ungvalpene men skal prøve å gjøre en bra figur i egen klasse. Hilsen Harald
SvarSlettHei og grattis med kjempetid, Sten. Feig eller ikke feig så vet man jo aldri om man klarer andre halvpart like kjapt. Mange ganger med jevn eller negativ split har jeg vært overbevist om at jeg måtte bremse på annen halvdel. Fra the national xc lærte jeg at så lenge synet funket kunne man fortsatt spurte. I Sentrumsløpet var det ingenting som funket - hverken bein, pust eller sko. Interessant i så måte at både jeg og Frode sviktet lunarracerne som vi brukte i i de mer vellykkede generalprøvene ... Brukte de i MSM uten sokker - ingen gnagsår og godt fornøyd. Synd modellen endres så fort
SvarSlettman finner noe man liker.
Det har vært så som så med motivasjonen det siste året, Harald. Etter at jeg fikk påvist lave Hemo-verdier, slo det til med leddaffeksjoner i ankel og hæl. Hæl- og ankelproblemene kunne/kan på den ene siden skyldes reumatisme (Reiters/bechterews). På den andre; mer spesifikke idrettsskadr som Haglunds hæl, hælspore o.a.- Dr Svein Nilsson (idrettslege-guru) har støtte i "litteraturen" når han overfor meg sier: "Vi klarer (faen) ikke å skille på dette veit du".....Frustrerende, og
SvarSlettdenne gangen var jeg på nippet til å kjøpe meg fiskestang.
Men så inviterte vår venn Chris på Bostontur for "rekonvalesenter" - han jobber sjøl, til og fra, med langtidsskade - og en lang vinters ferd mot Boston ble påbegynt. Innledet med rullesykling supplèrt med mølleløping. Hensikten var å komme i såpass form at BM kunne gjennomføres med verdighet. 4 timer var et uttrykkt mål.
Motivasjonen vokste med fremgangen. Utover ettervinterne kom jeg meg ut på veien. Jeg klarte å gjennomføre lange terskeløkter, nesten uten å halte. Jeg var på hugget - og resten er forsåvidt historie hva gjelder dette "blaffet".
Når det gjelder motivasjon mere allment har jeg små problemer. Er riktignok plaget med vedvarende mangel på overskudd, selv som "topptrent", og også når jeg langtidshviler fordi jeg er nødt. Regner med at du kjenner deg igjen i "utbrennthetsbeskrivelsen" da du jo drar med samme autoimmune sykdom.
Men alternativet - pilletrilling (NSAIDs, Cox2- hemmere, Prednisolon, gull- og cortison injeksjoner) og passivitet - er ingen opsjon.
Og pr. dato har jeg rammebetingelser som gir meg anledning til å trene det denne kroppen tåler til enhver tid. Både et privilegium og en belastning (samfunnsmedisinsk, sosialt).
Derfor er det en glede å kunne - jeg understreker kunne - stå opp om morran, gjøre sin gymnastikk for så å ta seg en oppvåkningstur før frokost. Da er'e bare meg og morrasola.
Motivasjonen til å konkurrere har det alltid vært så som så med.- Ved siden av dårlig helse, èn av grunnene til at jeg relativt sjelden konkurrerer. Men laber konkurransefrekvens har nok svart seg resultatmessig.
Det har blitt to klasseseire av fire deltagelser i Sentrumsløpet, men så har jeg også skåret klar av gutta i "den gyldne årgang": Sølvberg, Wibeto og Nilsen...
Med årene har det gått mer og mer opp for meg at det ikke finnes noen direkte sammenheng mellom god form og "alvorlige" diagnoser. Jeg tenker; se på Lance Armstrong, Harald R(ex) og for den saks skyld spurteren Frode Monsen, som presser pumpa til høyfrekvent arbeide på tross av et aldri så lite varsel i 2005.
Det gikk ikke glatt (smertefritt) å stå over Sentrumsløpet, Harald, men var sansynligvis ganske så seriøst/smart. Jeg vokter meg stort sett vel for å presse når det finns påviselig grugg i systemet. Denne gangen sår hals, lett forkjølelse og merkbar økning i hvilepuls.
Men, for å propagandere videre for trening på blå resept, ytterligere en rapport fra gamlehjemmet "Prostata og gikt":
Dere sku sett'n bare timer etter fjorårseieren i Gøteborgsvarvet (M55), han reiste hjem til gamlelandet med stativ og pose på beinet etter en kateterisering på Sahlgrenska sjukehuset i de sene nattetimer.
Altså; fram for trenig på blå resept, og keep up your motivation.
Kjempebra innlegg og artig skrevet Sten. Er veldig enig med deg i at piller, sprøyter etc. overhode ikke er noe alternativ. Nei takke meg til. Da drar vi heller til skogs og koser vårs selv om smertehelvete ligger og ulmer innvortes. Men reiteroppblomstringen er for meg kun i perioder. F.eks i 2008 hadde jeg noen veldig dårlige perioder med verking i knær og hofter. Spesielt i mye fuktig vær. Noe også i 2009 men mest normale hamstringsproblemer relatert til dårlig oppvarming før hard trening eller konkurranse. Jeg fokuserer mye mer på bedre oppvarming og uttøying. Vet at Marius Bakken og visse personer i langrennsmiljøet ikke ser på uttøying som viktig men det er jeg totalt uenig i. I 2009 slurvet jeg med uttøying. Det var veldig uheldig. Nå ser det ut som jeg enn så lenge har sluppet plager så langt i 2010. Ser frem til flere nappetak. Hilsen Harald R
SvarSlettTil Sten ang økning i blodverdier. Hvor lang tid tok det å øke blodverdier fra 11 til 15? selv har jeg nå fått målt verider på 7, ble lagt inn å fikk to poser blod. Verdi da på 9. Så opp jeg ellers er frisk(er til utredning) hvor lang tid tar det å øke blodverdier ved kosthold og jerntilskudd?
SvarSlett