Skileik og intervaller i snøføyken

Jippi! Endelig kom det litt mer snø. Akkurat nok til at skiene kunne tas i bruk også på hjemtraktene i Sørmarka og i Østmarka. Helgen ble derfor bra utnyttet. Jeg gjorde til og med noe så sjeldent som å trene langrennsintervaller. Kan ikke huske sist gang jeg gjorde det. Skal jeg gjenta fjorårssuksessen i Birken, så er det nok noe sånt som må til...

Fløisbonn dagen før snøfallet. Litt sparsomt med snø de fleste steder...

Lørdag morgen våknet jeg imidlertid opp til et temmelig surt vær, med snøføyke og vind. En morgen som mer enn noe annet innbød til kaffekos og innendørs avslapning. Det hadde vel også blitt utfallet, hadde det ikke vært for oppfordringen fra Tron Giftstad dagen før om å bli med på friske, lange langrennsintervaller! Den fristelsen kunne jeg jo ikke la gå fra meg. Pyttsann! Litt snøføyk og tidlig start kl 10 er vel ingen hindring for en morgenfugl som meg...

Vel, litt morgenkos måtte jeg ha, akkurat nok til at jeg ikke nådde starten fra Ødegården. Men jeg visste råd, tok snarveien fra Fløisbonn og nådde igjen Tron og Johnny før første intervall startet. Dragene gikk fra Kloppa langs den nye veien som kommunen anla i fjor i retning Bjørndal. 

Tron og Johnny forventningsfulle og klare til intervalltrening.

De eldste først, tenkte jeg høflig da det første draget startet, og la meg avventende i rygg på Johnny, med Tron på hjul. Det var nok klokt. For allerede mot slutten av første drag ble det ubønnhørlig en luke, som skulle bli stadig større for hver intervall. Heldigvis skyldtes det ikke at jeg gikk saktere og saktere. Tvert imot, jeg klarte å holde en svak progresjon i mine 5 intervaller á drøye to kilometer. Men selv om Johnny nærmer seg de seksti - hvem i all verden skulle tro det - så er det ikke lett å følge den karen, som i en alder av 57 perset i Birken med den knallsterke tiden 3.15 ! Tron og jeg er bare smågutter til sammenligning. Alle var vi imidlertid godt fornøyde etter fem langdrag, og vi kunne sette kursen hjemover med litt koseprat og skryting. Johnny mente at det var fullt mulig for meg å forbedre tiden med over halvtimen i Birken dersom jeg begynte å trene med rulleski! Han snakket av egen erfaring. Hmm, det var noe å tenke på.....

Fra toppen av bakken der draget endte, tatt dagen før da spor og vær var langt bedre.

Søndag var det Harald som skulle til pers! Eller rettere sagt, det var jeg som skulle få kjørt meg igjen. Selv om Harald hadde tilbakelagt hele 65 km i Nordmarka dagen før, så syntes han at to-tre mil i Sørmarka var i minste laget. Men med litt mindre snø enn forventet, og adskillig senere start enn dagen før, så nøyde vi oss med 27 km fra Krokhol til Vangen, via omveien over Paradisputten. Fra krysset ved Skjelbreia var det kun oppgåtte spor, ikke de vanlige trikkeskinnene fra løypemaskinen, men føret var meget bra og det ble likevel en flott tur. Fremme på Vangen måtte vi jo bare smake på Markas beste boller! Med ny energi i kroppen gikk det bra unna på hjemveien via Sandbakken. Jeg bet meg fast som best jeg maktet, men nok en gang  måtte jeg flere ganger gi store luker. Godt å se Harald tilbake i bra slag etter problemene i høst. For han var dette en rolig halvlang tur, mens for meg ble det en ganske tøff langtur. Så i dag har jeg vært sliten. Veldig sliten...

Vangen er nyoppusset med bl.a. ny trapp. Men bollene var de samme som før! 

Men det ble en herlig skihelg, for øvrig årets første ordentlige på hjemlige trakter. For vinteren har latt vente på seg i år og jeg ligger allerede milevis bak fjorårsskjemaet. Så Birken henger i en tynn tråd og blir nok bare med tanken i år. Med mindre det skulle bli mange flere slike intervaller og turer i ukene som kommer, da.... Jeg holder døren på gløtt. Men ikke mer...