Påsken er en ypperlig tid for trening. For noen år siden hadde vi hjemlige treningsleire i regi av Heming Leira, med daglige treninger som varierte fra intervaller til rolig langtur. I år blir det todelt påske for min del, hjemme i lavlandet i første del og noen dager på fjellet til slutt. Med skadeproblemene mine, må jeg fortsatt være flink å trene alternativt. I går ble jeg med Steinar Lien til Sportssenter1 på Trollåsen for spinning og styrketrening.
Det ble bokstavlig talt en opptur og en kjempeøkt, der jeg i 1 time og 45 minutter satt helt alene i en stor sal og syklet meg gjennom alpene og norske fjell, vist på stort lerret foran meg. Skjønt, alene var jeg jo ikke, for jeg hang meg på feltet som syklet i rykk og napp opp de bratte fjellsidene, og følte meg nesten som en ekte sykkelrytter der jeg svettet meg gjennom etappene.
Den første etappen gikk i de italienske alper, til toppen Col de la Lombarde, et fjellpass på 2.350 m.o.h., på grensen mot Frankrike. Tour de France gikk her i 2008, og etappen har 1.447 høydemetre.
Spinning, eller spinaway som det heter når du følger traséen på lerretet, er en artig treningsform. Ikke rart at Hanne er bitt av denne basillen. Når hun i tillegg kan tjene penger på hobbyen sin, blir man jo nærmest for halvproff å regne. Selv er jeg en rendyrket amatør, men jeg bet meg fast i gruppen av CSC-, Crédit Agricole- og andre ryttere som slet seg oppover alpene, der jeg vekselvis fulgte kommentarene i filmen og vekselvis gjorde som rytterne foran meg; delvis satt og tråkket, delvis sto og tråkket.
"Opp og stå, tenk teknikk, kom godt frempå, trekk knærne aktivt opp mot styret, husk tyngdeoverføring," formante instruktøren på lerretet. Her var det mange tips å snappe opp og det ble aldri kjedelig. Naturen var spektakulær og været var jo fint hele tiden! Etter 45 minutter med en avslutning der en skulle ligge på opptil 90 % av makspuls, var det målgang på toppen.
Dette ga mersmak og jeg syntes etappen var litt for kort, så jeg kastet meg umiddelbart på neste etappe. Nå hadde vi forflyttet oss til Blådalen i Norge. Jeg vet ikke hvor dette er, og et søk på google ga en rekke treff. Trolig var vi i Sykkylven, i hvertfall gikk etappen i typisk vestlandslandskap. Det ble nye 45 minutter med mye stigning og ny målgang på toppen.
Her drar det seg til mot innspurt av etappe to, på toppen av Blådalen.Etter 1 time og 45 minutter på sykkelsetet var jeg gjennomsvett, sliten og veldig godt fornøyd. Skjønt, det ble en halvtimes forsiktig styrketrening sammen med Steinar til slutt, før vi dro hver til vårt. Veldig hyggelig å se at Steinar er tilbake i løpemanesjen etter at fjorårssesongen gikk fløyten pga skader. Mens jeg satt på sykkelstetet, løp nemlig Steinar 20 km på tredemølle, og han er godt i rute til halvmaraton i Fredrikstad, som blir det virkelige come-backet - og til Sentrumsløpet.
Her er Steinar, med tapet legg, i full konsentrasjon med styrke- og balanseøvelser anbefalt av ekspertisen på NIMI. I fjor fryktet Steinar at løpekarrieren var over, i år får han forhåpentligvis belønning for tålmodig og systematisk opptrening av sitt opererte kne.
Når det gjelder min egen skade, så er den bedre. Jeg kjente heldigvis ikke noe under sykkeltreningen, men våkner fortsatt hver natt pga smerter i venstre, nedre del av ryggen. Jeg har også litt smerter i skrivende stund, men ikke verre enn at jeg i dag uansett har tenkt å prøve meg på min første rolige joggetur på mange uker.
Jeg er ganske spent på hvordan det vil gå, men nå klarer jeg ikke å vente lenger!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar