tirsdag 10. november 2015

Årsbeste, men snytt for klasseseier!

Det er ingen spøk å rykke opp en aldersklasse. Da er man plutselig "5 år eldre". Men det er jo også gjerne trøsten ved å bli eldre, når man snakker om løping, at man nettopp hvert femte år er yngst i klassen. Da er det naturlig nok mye lettere å hevde seg i den nye aldersklassen som yngstemann, enn det er når man er eldst i klassen under. I hvert fall er det vanligvis slik. Men ikke denne gangen!

For selv om jeg hele sesongen vitterlig har løpt i den tøffe klasse 50-54 år, så måtte jeg opp i en ny aldersklasse på lørdag da jeg skulle løpe den raske 5 kilometeren fra Sørum skole i andre løp av Vinterkarusellen på Romerike. Siden dette er en karusell som går over to kalenderår, fra oktober 2015 til mars 2016, er det nemlig alderen i avslutningsåret som gjelder for innplassering i aldersklassen. Dette selv om jeg bare skulle løpe dette ene løpet. Dermed tyvstartet jeg altså i klasse 55-59 år lenge før jeg egentlig skulle, og stilte til start i klasse M55-59 år i den raske "Bingenrunden" med ekstra stor tro på klassesuksess.

A new "kid" in town: Utrolig, men sant;
Jeg er nå i klasse 55-59 år!

Men dengang ei; at jeg rykket opp en klasse nå, gjorde faktisk at konkurransen ble mye hardere. Så i stedet for solid klasseier i min egentlige klasse, så klarte jeg såvidt en tredjeplass i klassen over!

Uansett så hadde jeg bestemt meg for at i dag skulle det løpes fort! Jeg var jo i kalasform, ble det sagt. Nei det var ikke mine ord, jeg kan ikke en gang påberope meg de legendariske strofene til roer Olaf Tufte; "jeg er i kjempeform, jeg er i kjempeform!" For jeg er da vitterlig ikke det. Men formen er helt grei. I hvert fall for en ung 54 åring som har sneket seg med i konkurransen for godt voksne menn mellom 55 og 59 år...

Det var lang kø og kun to mann til å betjene både
startnummerutdeling, etteranmelding og salg av t-skjorter,
men da fikk man i hvert fall studere programmet for karusellen.
(Klikker du på bildet, får du terminlisten i forstørret utgave) 
Dagen før løpet drodlet og googlet jeg litt i egne bøker og fant ut at jeg løp samme løpet i 2011, for 4 år siden. Ikke en, men to ganger, med bare to sekunders forskjell. Først løp jeg på 18.24 i Stomperudkarusellen på våren, deretter på 18.22 i Vinterkarusellen på høsten (les: vinteren).

Og siden jeg presterte bra i Hytteplanmila i oktober og på enkelte egne tester, så håpet jeg å løpe minst like fort i år! Alder er jo bare et tall - og 55-årsklassen er bare en aldersklasse...

Som vanlig fikk jeg litt for liten tid til å bli med på den nitidige oppvarmingen til kompisene Steinar og Morten, som begge løp hele runden både før, under og etter selve løpet. Men jeg rakk da såvidt 3 km med oppvarming, og dermed var jeg klar!

Starten gikk og jeg var fast bestemt på å sjokkåpne. I hvertfall sjokkere meg selv, og kanskje de to nevnte startkanonene som alltid pleier å være langt foran meg på åpningskilometeren. Nå så jeg ikke snurten av noen av dem. Derimot hadde jeg ferten av både navnebror Monsen, som ledet hele greia, og resten av tetfeltet, hele den første kilometeren! Jeg så dem fortsatt da de stupte ned brattbakken etter halvannen kilometer. Kristian var i helt tet, og Monsen hang bra med litt lenger bak også.

Klar, ferdig.... Det skarpe øyet kan se den "nybakte" 55-59-årsløperen i andre rad bak karen
som ser ut som han skal sprinte 50 meter... (FOTO: Bjørn Hytjanstorp)

Så kom bratthenget opp igjen fra dumpen, og jeg nedjusterte farten for ikke å sprekke allerede nå. Men åpningskilometeren gikk ikke raskere enn på 3.38. Joda, det er raskt for en middelaldrende mann å være, men i forhold til 18.22-løpet, så lå jeg allerede 9 sekunder bak åpningen den gangen. Så dermed sprakk det skjemaet. Heretter var det bare en kamp mot meg selv, og mot klokka. Med fokus på neste skogholt, neste kilometerskilt, nærmeste rygg, neste stolpe...

Løypen er paddeflat etter de omtalte bakkene ned og opp igjen. Ved 2 km-merket så jeg at super-fotograf Bjørn dukket opp med kameraet sitt. Men han stod jo ved startområdet også... Jeg ga tommel opp, som beviselig avbildet. Synes imidlertid selv jeg ser noe sprekere ut på det bildet enn jeg faktisk var, for jeg var ganske på limit-en allerede...

Tommel opp for fotograf Bjørn  

En Rustadløper ble passert, jeg tenkte at han sikkert er en god langrennsløper, så da må dette jammen gå fort? Så kom jeg endelig til 3 km-skiltet, og da er det yndlingsstrekket mitt igjen, to flate kilometere og for en gangs skyld var det heller ikke noe vind her i Stomperud-land! Men det var mye å hente inn, for etter den "tunge" andre kilometeren som gikk på 3.55, gikk det ytterligere noen sekunder saktere på den tredje, som såvidt var under 4 minutter. Dett gikk for sakte...

Jeg avanserte litt, og fokuserte på steget og på inngangen til neste skogholt, der jeg snudde på oppvarmingen, så da var det jo ikke langt igjen. Det var bare å stå på! Snart så jeg det siste kilometerskiltet også. Hmmm, jeg hadde presset kilometertiden ned i 3.45, men klokken gikk likevel litt for fort og viste 15.16. Jeg kunne glemme mitt hårete mål om sub 18.30, men var det fortsatt en ørliten sjanse til årsbeste? Da måtte jeg i tilfelle presse kilometertiden ned med ytterligere 16 sekunder til under 3.30, skulle jeg klare å snike meg under 18.46 fra Fornebuløpet i vår. 

Jeg hadde lyst å slakke ørlite grann på tempoet, men husket hva jeg leste kvelden før, om Thorbjørn Ludvigsen sitt drømmeløp til 7.58 i Stolzekleiven Opp, om å kjempe, kjempe og kjempe for hver meter: "Det handler bare om å pushe deg hele veien. Avslutningen (...) er virkelig avgjørende. Da har du egentlig ikke lyst til annet enn å legge deg ned. Du er helt ferdig, men du må kjempe helt inn", uttalte Ludvigsen til BT etter rekordløpet sitt i september.

Nå var det jeg som måtte kjempe, jeg tok meg sammen og tok kratfig innpå en stor gruppe med 7-8 løpere foran meg og begynte å spise gruppen til kvelds. Jeg passerte de fleste, kun to superfjærlette ungdommer, en gutt og en enda yngre og mindre jente gjenstod av gruppen. Jeg fatter ikke at de klarer å løpe så fort, så unge og med så små bein og kropper. Men jeg mobilisterte enda litt til og viste at de gamle er eldst, enn så lenge, og omsider var jeg på oppløpet. Jaggu stod ikke Bjørn med fotoapparatet sitt der også. Jeg enset det såvidt, og stormet over mål så fort at jeg ikke fikk stoppet klokken før litt etter målstreken. Klokken viste da 18.46....

Sportsmandens utskremte i siste sving, og så til de grader oppe på tærne her at jeg trolig ville
gjort en ballettdanser like grønn av misunnelse som fargen på mine New Balance Fresh Foam.
FOTO: Bjørn Hytjanstorp

Først noen timer senere, etter hyggelig nedjogging med navnebror og vinner Kristian og hans nærmeste rival Øivind Bjerkseth, Henrik Flesje, den brave vinneren av et av årets mest spektakulære løp, Fjellmaraton, samt Steinar og Morten da, som slo følge og løp hele Bingenrunden for tredje gang, så klarte jeg å fremskaffe en resultatliste.

Den viste at jeg hadde løpt på 18.45. Yes, I did it again!

I Knarvikmila sin 5km i august var målet sub 19 minutter, noe jeg etter en knallhard langspurt klarte med tre tidelers margin. Da knep jeg også klasseseieren med tre små sekunder. Nå nådde jeg akkurat målet mitt igjen, i hvert fall hovedmålet, om enn ikke det hårete målet. Årsbeste må vel være godkjent. Det lønner seg å stå på helt til målstreken!


Uttøying og utpusting etter løpet. 

Da får det våge seg at jeg altså "ble snytt" for en soleklar seier i min egentlige aldersklasse 50-54 år. Den gikk nemlig til Oddmund Overskott på 19.24, kun ett sekund foran Steinar. Mens min heroiske kamp til 18.45 bare såvidt ble belønnet med 3.plass i den langt tøffere klasse 55-59 år, solid slått av Lars Sverdrup-Thygeson (18.19) og Rune Eriksen (18.25).

Uten at akkurat det betyr noen verdens ting. Og som en artig kuriositet; Kondis.no var så snille å ta med meg i reportasjen sin denne gangen, og kunne samtidig opplyse at jeg med dette løp meg inn til 12.plass på årsstatistikken på 5 km - i klasse 55-59 år! Så da så!


NEDJOGG: Det ble 13 km totalt etter at jeg løp hele runden etterpå i godt selskap med
nr 1 Kristian, nr 2 Øivind og nr 7 Henrik, samt de gamle ringrevene Morten og Steinar. 

Reportasjen min på Sportsmanden kan for øvrig leses her. Der finner du også alle resultatene. 

Mine egne Strava-data fra løpet kan sees her - og ellers kan de av leserne som har interesse av det følge treningen min på Strava via ny knapp oppe til høyre på siden. All trening legges inn der.


Hyggelige og jordnære raske menn, Øivind Bjerkseth og Kristian Monsen. 

PS: Det har vært så som så med oppdateringene på SportsBloggen i senere tid. Derfor legger jeg ut dette som er ferskt nå, så får jeg heller prøve å etter-oppdatere litt om andre spennende ting som har skjedd i år litt senere. Som min debut i triathlon... 

/Frode

onsdag 12. august 2015

Ekstremsportvekor: Bratte bakker i vestlandsfjellene



Mine private "ekstremsportvekor" fortsatte nå nær det stedet som har gitt opphav til dette navnet, nemlig Voss. For etter å ha kjørt gjennom den vakre bygden samme dagen som den virkelige Ekstremsportveko startet, gikk turen til fjellene litt lenger vest, til Bergsdalen og Dale, og deretter til Vestlandets hovedstad og Norges vakreste by; Bergen.

Jeg hadde ting som skulle ordnes i forbindelse med et hyttesalg i Bergsdalen, men la inn noen heftige treningsøkter i bratte motbakker to dager på rad.


Bergsdalen Opp  er det et motbakkeløp som heter. Det ble arrangert 6.juni med noen av landets beste motbakkeløpere og pengepremier. Jeg håpet lenge å delta selv, men laget i stedet mitt eget løp noen uker senere i den samme løypen. Jeg parkerte på toppen av de bratte bakkene ved demningen og jogget ned alle serpentinersvingene langs de stupbratte fjellsidene ned mot det trange og gamle industristedet Dale, mest kjent for de berømte Dale-genserne. Nede i sentrum snudde jeg meg rundt og løp opp igjen til toppen. Tøft, hardt, vilt og vakkert!







 


Dødsreisen...
Og på toppen, der jeg stod og tøyet og inntok litt restitusjonspåfyll, så dukket de plutselig opp, de virkelige ekstremsporterne. I hvert fall noen av dem. To våghalser skulle stå på store rullebrett NED de ville bakkene, der veien snirkler seg langs stupbratte fjellsider og der du faller flere hundre meter ned hvis du virkelig er uheldig og havner utfor veien i en sving.




- Vi kaller det for "dødsreisen! Jeg er virkelig nervøs nå! fortalte en av de to våghalsene, mens han gjorde seg klar til stuntet på toppen.

De deltok selvsagt i den virkelige Ekstremsportveko noen mil unna, men brukte en fridag til dette ekstra stuntet. To andre kjørte i bil og ga melding om klar bane, og jeg fikk aksept for også å kjøre i forveien og forevige noe av det med kameraet mitt. Så var det bare å ønske dem lykke til!

- Det er jo ekstremsport det du driver med også! sa brettkjøreren til meg da han hørte at jeg hadde løpt opp. Før de altså selv hoppet på brettene og satte utfor de ville bakkene...























Joda, det gikk greit både med meg og de to våghalsene, selv om en av dem falt i en sving rett nedenfor meg. Det var heldigvis i en sving som vendte innover, og han var raskt oppe på brettet igjen, suste videre og ut av synet.


Ulriken Opp  er et annet motbakkeløp, og mye mer kjent, til toppen av det høyeste av de 7 fjell som omkranser Bergen by.

Så dagen etter Bergsdalen Opp bega jeg meg i vei til Ulrikens topp fra broderens bopel på Landås. Om Bergsdalen Opp var tøff, så var den på jevnt asfaltunderlag. Stien opp til Ulriken er ikke akkurat asfaltert. Kun nederste del består av bratt grusvei, deretter er det sti, steiner, steinete sti og steinete trapper, det siste stykket er så bratt at det er satt opp et gelender som både gir støtte og som gjør at man nærmest kan dra seg opp med både armer og bein. Og det trengs, for her er det virkelig bratt!






Å LØPE opp her er vanskelig, men også rask gange gir skyhøy puls. Og belønningen er like magisk hver gang, med fantastisk utsikt over Bergen fra toppen. Før man må stavre seg ned igjen etterpå, en nesten like krevende øvelse som å komme seg opp....







Flott var det i hvert fall, og de bratte bakkene på Vestlandet var både fin hardtrening og ga en kjærkommen avveksling og variasjon i treningen - som oppkjøring mot sommerens neste "ekstremsportmål", det flotte etappeløpet på Bornholm, der det konkurrereres i fem dager til ende.

Vi gærne har det godt!

... Og etterpå smakte det ekstra godt med litt spesialøl fra Bergens minste bryggeri...






Les gjerne også de andre rapportene fra mine "ekstremsportvekor:

Del 1: Det ekstreme Fjellmaraton!

Del 2: UltraBirken enda tøffere enn vanlig!





tirsdag 11. august 2015

Ekstremsportvekor: UltraBirken enda tøffere enn vanlig

Mine personlige ekstremsportvekor fortsatte med det 62 km lange fjellultraløpet UltraBirken i midten av juni, i år forlenget med en ekstra kilometer og lagt litt om på grunn av all snøen i fjellet. Et svæt tøft løp ble enda litte tøffere.

Bratte bakker fra start ved Sjusjøen langrennsarena og opp til Lunkefjell, der både Rolf og Bjørn stod på rad og rekke og fotograferte. Jeg skulle treffe på begge to senere i løpet også. Rolf løp i tillegg Birkebeinerløpet selv også, og hadde en svært så travel dag. (Foto: Rolf Bakken)

Men flott var det, som det var for tre år siden da jeg debuterte i det samme løpet. Mitt andre UltraBirken ble en styrkeprøve, men jeg kom meg bra gjennom og holdt moralen oppe helt til mål. Siste 10 kilometerne ble en kamp for å klare å komme til mål på under 7 timer, og med hårfin beregning holdt det såvidt.

Jeg fikk dessuten hyggelig drahjelp av Tine Simonsen, som i likhet med meg jaktet på sub 7 timer, og vi klarte det begge to, etter bittelitt dramatikk. Selv fikk jeg krampe med 5 kilometer igjen, helt plutselig. Da var sekundstriden for lengst i gang og med flere krampestopp ville jeg vært sjanseløs. Men mirakuløst nok så slo jeg tilbake angrepet etter litt tøying og roligere tempo i en kilometer, før farten ble skudd forsiktig opp igjen. Da passerte jeg også Tine, som hadde gått på trynet, men som også karret seg til mål, uskadet og glad. Takk for god pes da det røynet på mot slutten.


Blek, men fattet, tidlig en lørdags morgen...
Uten mat og drikke, duger helten ikke...
Havregrøt, kaffe og svensk blåbærsuppe må vel gjøre susen?
Så er det straks "dags"... Ultra-Hilde Johansen er også på pletten. 
Starten gått fra Sjusjøen langrennsarene. Jeg er godt synlig midt i feltet her.
(Foto: Birken.no)
På vei opp til det første av mange fjell som skal forseres; Lunkefjell. Takk til Bjørn Hytjanstorp både for bildet og for at jeg faktisk fikk løpe UltraBirken selv! Alternativt hadde jeg nemlig "ofret meg" som fotograf og bare løpt Birkebeinerløpet, men jeg fikk klar beskjed om at dersom han tok turen til fjells som fotograf, ja da MÅTTE jeg løpe UltraBirken! Deal done! 

Her er Bjørn på pletten igjen med kameraet etter at vi har løpt en drøy maratondistanse. -Er du sikker på at beina dine tåler alle nedoverbakkene, ropte han undrende da jeg kom dundrende ned her. Nei, jeg var ikke sikker på det. Men det holdt, såvidt!... 


Før den tid hadde vi besteget Lunkefjellet to ganger, flotte Kriksfjellet og Hitfjellet, beintøffe og steinete Nevelfjell der det denne gangen var like mye snøfonner som knudrete steinrøyser å forsere, før de bratte nedoverbakkene på baksiden av Sjusjøen og ned i skauen der alle de tusenvis av andre Birkebeinere peste rundt. Da hadde vi ultra-fjellgeieter løpt en maratondistanse i høyfjellet, og når det virkelig røynet på i muskler og ledd, så fikk vi kjærkommen oppmuntring av å plutselig befinne oss i et stort løp der vi kunne måle krefter med hundrevis av andre, og ikke bare en og annen ultraløper.

Det er noe spesielt med slike løp. Og det var ikke fritt for at det var ganske følelsesladet da jeg løp over mål, jublende, etter å ha blitt heiet frem på stadion av Rolf Bakken og tatt imot like bak målstreken av min kjære Hanne, som ventet spent etter selv å ha løpt Birkebeinerløpet.

Tusen takk til Rolf også - for heiarop, og ikke minst for denne lille bildeserien,
der en sliten ultraløper (ja, to faktisk) bare har oppløpet igjen...
Vet ikke om stilen står til 20 her... men jeg skal vel ha desto mer for innsatsen? 
Den skarpe seer kan kanskje finne både meg og andre kjente på dette bildet.
Et magisk øyeblikk for meg - jeg var i mål!!  
Hanne er først til å gratulere, fra andre siden av gjerdet. Jeg kom i mål for 10 sekunder siden,
så dette er actionbilder av beste sort! 
Tårene var ikke langt unna her. Et deilig øyeblikk. 

Så bare 14 dager etter det ekstraordinære Fjellmaratonløpet på Beitostølen, var en ny skanse erobret. UltraBirken nummer to var i boks! Da er det lov å være litt sliten...

Puuuh.... endelig kan jeg puste ut, med varm suppe, pølse (!), YT og annnet restitusjons-snadder...
Fotografert av en tilfeldig løper som satt beleilig til.

Etterpå hadde vi invitert disse to spreke løperne til en liten privat sammenkomst, eller bankett, på Fjellro, litt lenger inne i fjellheimen, bare noen kilometer fra der det hele (les: UltraBirken) startet en del timer tidligere... Ringen for dagen var sluttet, men først etter en svært så trivelig kveld. 

Inger Johanne og Morten er like ivrige løpere (minst) som Hanne og jeg og hadde tatt turen helt fra Haugesund til Lillehammer. God match og et svært trivelig selskap! 
Bankett, del 1: En liten skål ute på tunet, med bål på gruen i bakgrunnen.
Bankett, del 2; Inne i vår lille hytte. "Vi koser vårs, vi!"  


Les også rapportene fra Birkebeinerløpet og UltraBirken på Sportsmanden!


Ekstremsportveko fortsetter med bratte bakker på Vestlandet!... 



fredag 7. august 2015

Ekstremsportvekor: Det ekstreme Fjellmaraton

Det er mange som har gjort mye mer ekstreme saker, men for meg var de to ukene med Fjellmeraton og UltraBirken ganske så "sterke" saker. Begge deler var spesielt tøffe i år også, fra nærmest snøstorm på Beitostølen som stengte Valdresflya, til et ganske så tøft fjellutra der løypen også var lagt om på grunn av forholdene. Her følger, litt forsinket, noen glimt fra del 2 av føljetongen:

Fjellmaratonløpet som måtte legges om pga svært krevende værforhold...


Pre-run - med Gutta på tur - med Team Ronny og Jan Billy

Vi hadde med oss to kjempehyggelige karer i bilen.
Jan Billy er coach og mentor for Ronny, som har som mål å løpe 50 maraton på fire år!  
Gutta stiller med egne trøyer!
GUTTA PÅ TUR: En positiv og sympatisk duo! 

Så var løpet i gang. For andre gang i løpets over 30-årige historie måtte løypen legges om, og for første gang skyldtes dette været! Både værmeldere, helsepersonell og politi hadde entydelig anbefalt dette, og da var vel valget egentlig enkelt, selv om det var vanskelig.... Og værprognosene slo til! For etter lett regn ved start, så ble det etter hvert snø som til og med la seg på bakken. På andrerunden, for oss som løp maraton, og på halvmaratonløpet som startet to timer senere, så "plasket" vi etter hvert rundt i snø og slaps, våte på beina - mens vinden og snøføyken pisket oss midt i ansiktet da vi fikk den kraftige vinden midt i fleisen på tilbaketuren. Dermed ble det faktisk lettere og mer behagelig å løpe oppover til Båtskaret, enn på lettstrekket ned igjen til Beitostølen sentrum. 

En lettere surrealistisk opplevelse med "snøstorm" i juni....

Jeg valgte å ta løpet som en solid og opplevelsesrik langtur - og løp hele turen i svært så hyggelig selskap med Ingulf Nordal. Dermed gikk tiden ganske fort og det ble faktisk en svært så minnerik og nesten koselig tur i uværet.
Her på vei ned mot vending etter førsterunden.  Bildet her og under er tatt av Marit Ryland.
Halvmaraton er passert og vi begir oss oppover bakkene igjen. Litt tungt mentalt å skulle gå på en ny lang runde i et vær som bare ble verre,. men det er bare å bestemme seg og tenke positivt! Dette var GØY! 


Og slik så det ut noen kilometer og en halvtimes tid senere! Nei, bildet er ikke manipulert, men tatt av Anita Øy fra Kondis ved Båtskaret.
Og det ble enda verre når snøen også la seg i veibanen!! Her er jeg til høyre i bildet. Vi gærne har det godt!

MOT MÅL! På grunn av høydeforskjellene, så la ikke snøen seg i målområdet.  Her kommer duoen samlet til mål etter cirak 3.45. Ingen spurt eller tidspress denne gangenm, vi løp over mål side ved side og takket hverandre for en svært hyggelig tur - været til tross! 
Denne karen hadde det mer travelt og var svært så fokusert under hele løpet. Så kunne da også Fjellmaraton-grossisten Bjørn Fretland slippe jubelen løs når målstreken endelig ble nådd! (Bildet lyver litt her, i hvert fall med rekkefølgen, for Bjørn var i mål lenge før oss to i baktroppen...)
Etterpå ble jeg intervjuet i målområdet! Hvorfor? Fordi jeg vant en premie som den første som passerte mål med gule sko!! Skjønt mine var lysegrønne... Takk for en fin termos, det passet godt på en dag som denne!
Målbildene over er tatt av Trond T. Hansen.

Vått og kaldt i målområdet...
- Det er det kuleste løpet jeg har vært med på! utbrøt Hanne etterpå.
Hun løp halvmaraton i fin stil og får seiersklem av Lill etterpå. 

Ultra-Hilde med halvmaratondebuterende
datter,  begge kom trygt i mål...
...på sine flotte rosa Hoka-sko.
Kanskje jeg må få meg noen sånne?


Stolt Hanne med sin medalje. 
Godt å komme inn i varmen, tross alt...






















After-run med bankett

På kvelden var det selvsagt bankett. I år var den på en veldig god tapas-restaurant. Nam-nam!! 

...sammen med Nils Hjelle, mannen som "spiser" maraton til middag.
Flott premie fikk han også! 


Ekstremsportveko fortsetter med UltraBirken....