Vedlegg til Skråblikk på 2012

Noen (flere) spesielle hendelser i året som gikk...

Nedtur...

Årets hardeste løp - Rotterdam Marathon
Huff for et løp! Jeg iler til med å si at alt var bra med Rotterdam-turen, jeg storkoste meg og selve maratonløpet er lettløpt og kan absolutt anbefales. Alt var egentlig bra - unntatt selve løpet. Jeg var stinn av mat og det løsnet aldri. I stedet ble det bare verre og verre, tyngre og tyngre. Til slutt var fokuset på ikke å GÅ, men klare å jogge helt til mål.
Det klarte jeg, nesten....

Min desidert tyngste maraton, ever.



Årets forvandling - Rallarvegsløpets 2.dag
Etter å ha løpt 54 km dagen før og vært helt tom ved start fra Finse andre dag, slitt meg gjennom de første 15 kilometerne eller deromkring med flere stopp underveis i sneglefart, så skjedde mirakelet: Plutselig løsnet det noe sinnsykt etter ca 80 minutters løping! Og de siste 50 minuttene var enorme. En eneste lang, progressiv adrenalintur! Det var bare å pøse på, og jeg "fosset" forbi andre løpere som jeg ikke trodde jeg skulle se igjen før kanskje i målområdet. Det ble en skikkelig opptur og de 81 kilometerne fra Flåm til Haugastøl endte i en skikkelig langspurt.
Herlig!!

Opptur... Innspurt ved Haugastøl.

Årets flotteste treningstur - test av UltraBirken

På høyeste punkt i UltraBirken...

Denne langturen i fjellheimen "på hjemmebane" i Sjusjøtraktene var bare utrolig flott. Det var Rolf som inviterte og Rita slang seg også med. Litt skeptisk var jeg nok, for at jeg skulle sprekke fullstendig på en treningstur... Men dersom jeg skulle gjøre alvor av planene om å debutere i UltraBirken, så var det bare å la det stå til. Joda, det gikk tidvis litt tungt og de to andre var høflige og greie og ventet litt på meg et par ganger, men du verden for en fin tur! Og etterpå visste jeg at jeg skulle klare UltraBirken også.

Det var jo litt av




Årets mest spesielle treningstur

Rett fra sykestuen...

Det var utvilsomt motbakketreningen jeg hadde fra Lillehammer til Mesnali i sommer. Jeg skal ikke gå i detaljer, men jeg hadde overnattet på sykehuset på Lillehammer, blitt sjekket og testet både på den ene og den andre måten, bl.a. med belastnings-EKG på sykkel, der jeg nesten sprengte skalaen. Ny sykehusrekord var det visst! Da jeg ble utskrevet var jeg så glad og lettet at jeg brettet opp dongeribuksene og løp alle bakkene opp til Mesnali på direkten. Det var en liten mil med sammenhengende stigning og halvannen time totalt, men var samtidig kjempegod trening til Rallarvegsløpet, som jeg skulle løpe uken etterpå.
Det gikk greit det også!




Noe nevnt, mye glemt. Til slutt noen ord om
Årets lansering, i hvert fall i mine ikke helt objektive øyne:

For den 12.12.12 ble den nye nettsiden Sportsmanden.no lansert,
for moro skyld sogar kl 12.12...

Og tar jeg også med at jeg ble Kondis-blogger i januar i fjor, og fortsatt er det, og at SportsBloggen nå har passert 170.000 visninger, så er det meste sagt.
Vel, kanskje ikke helt. Men i hvert fall noe...

Men nå er det 2013 som gjelder. Mer om det snart.

Skråblikk på året som gikk

2012 er historie. Som vanlig ved starten av et nytt år, er det tid til både å reflektere litt over året som har gått. Hva var nytt, hva var bra og hva var skuffende - og se litt fremover mot nye mål, med blanke ark og fargestifter til...

For å ta det siste først. I år blir det et par endringer i trening og fokus. På løpsfronten blir det nok litt mindre langt og litt mer back to basic. Det innebærer også flere intervalløkter og mer terskeltrening. For jeg har lyst å prøve å løpe litt fortere igjen på kortere distanser i 2013.

Men også i år har jeg noen spede planer om å prøve meg litt på sykkelsetet, kanskje det omsider blir debut i et ritt også?


 2012 - et lite tilbakeblikk...

Det var året da jeg løp mye og langt. Fasiten ble hele 6 maraton og 3 ultraløp. Dermed kvalifiserte jeg meg for første gang både til "5 på norsk jord" og "Hytteplanken" - attpåtil i samme år!

Høydepunktene var nok opplevelsene knyttet til maratonturene og ultraløpene, samt debuten som motbakkeløper. Mange nye erfaringer, og i det alt vesentlige positive! Ultraløpene startet allerede i februar med drømmedag i Bislett Indoor 50k, og fortsatte med Rallarvegsløpet (bildet) og UltraBirken - alle minner for livet!

Resultatmessig og tidsmessig har jeg imidlertid levert under pari, føler jeg. Jeg er riktignok, som alle andre, blitt ett år eldre, men det er klart at ett år nå "koster mer" enn hva det gjorde for ti eller tyve år siden... dessverre. Likevel skal jeg ikke legge skjul på at et av hovedmålene i fjor var å perse på den eneste distansen som det er realistisk å fortsatt kunne forbedre tiden sin, nemlig på maraton. Men jeg var ikke i nærheten! Mitt tidsmessig beste maraton var 3.06.07 i Frankfurt, målet var 8 minutter raskere... Men til mitt eget forsvar skal det sies at Frankfurt var årets 7. maraton- eller ultraløp. Da er det kanskje ikke så lett å prestere maks...?

Til sammen ble det 24 konkurranser i 2012, hvorav tredjeparten var blant de to beste i klassen.
Hele oversikten kan ses på resultatsiden.


... og et kort fremtidsblikk på 2013 

Så det er også en av grunnene til at jeg i år vil løpe litt færre lange og utmattende konkurranser. I håp om at det fortsatt er mulig å presse seg et stykke under den magiske 3-timers grensen, når vi skriver september og Berlin Marathon skal løpes for aller første gang! Det blir sesongens hovedmål. Det ser også ut til at jeg var heldig og fikk en av de siste plassene i Paris Marathon. Det tas imidlertid mer som en opplevelse, siden vi likevel er i Paris den helgen for å feire min mor sin 80-års dag! (Nei, mor skal ikke løpe...)

For øvrig teller jeg (som vanlig) på knappene om jeg skal driste meg ut i noen av Birken-arrangementene. FredagsBirken på ski og sykkel frister litt. Men så er det alt dette logistikkstyret da... Jeg er ikke en gang sikker på om jeg løper Birkebeinerløpet i år, når det nå flyttes til juni, uken etter Fjellmaraton.

Nei, sesongen får komme litt etter impulsmetoden. I år også. Så jeg utelukker ingenting. Heller ikke at jeg stiller på et ultraløp eller to. Det viktigste er nemlig gleden og opplevelsen. Tiden da tider var viktigst, er nok forbi.
Trur eg...

Måtte alle sammen få et godt og fremgangsrikt treningsår i 2013!

 Her er noen highlights fra fjoråret i bilder: 

Bislett Indoor 50k

Vi gærne har det godt! Litt sprøtt å løpe 5 mil innendørs..
Rolig start og runners high underveis! En real opptur - inne.

Rotterdam Marathon

Gode kompiser og tøffe rivaler. Myke menn etter fiasko for begge.
Slitne, skuffet, men litt glade også!

Fjellmaraton

Revansjeoppgjør? Eller mer skravletime den første milen...
Så sa presidenten takk for følget og fôr over fjellet...

Nordmarka Skogsmaraton

Nytt maraton 14 dager senere, ny debut, nå i skogen.
Vått og fuktig, men beina holdt faktisk denne dagen også!

Rallarvegsløpet

Fantastisk følelse å fosse inn til Finse på fine bein, etter ferden over fjellet fra Flåm!
Anders Tøsse og Magne Espelid er helt enig!

Nuten Opp

Jeg prøvde meg for første gang som motbakkeløper.
Med mest gange... mitt desidert bratteste løp noensinne!
Men spektakulært var det, i hvert fall når vi kunne puste ut på toppen!

UltraBirken

Ikke like gode bein her heller. Det hjalp heller ikke at jeg løp "på hjemmebane".
Jeg har aldri løpt så lenge - og jeg fullførte igjen!
Hytteplanken (for 3 ultraløp) er sikret!

Frankfurt Marathon

Spektakulær innkomst i Festhalle i Frankfurt!
De siste 100 meter kan anbefales!
(Litt mer usikker på de første 41,1 km....)

Maratonkarusellen 

To sprell til etter at sesongen egentlig var over - og VIPS -
så  var 5 maraton på norsk jord i 2012 i boks etter årets siste løp i desember.
Et lykkelig punktum på en lang sesong.

Se også Vedlegg til Skråblikk på året som gikk.

Fin juletradisjon med 7 kirker og marsipangris!

Julen er fremfor alt en tid for tradisjoner. Og tradisjoner skal holdes ved like. En av de mer sære og spesielle, er å løpe nesten 33 km, gjennom 3 kommuner, forbi 7 kirker, på selveste julaften. Men kan man få en bedre oppladning og apetittvekker til julekvelden?

Joda, dette har etter hvert fått lange og rotfestede tradisjoner i Follo. Riktignok har det de siste årene ikke vært like store felt som i "gamle dager", og kun to mann holdt tradisjonen ved like denne gangen. Den ene var sportsbloggeren, den andre var langrennskommentatoren.

Her er en stilstudie av sistnevnte, den løpende langrennreporteren Jann Post, i 3 faser:

Jann Post i fint driv langs landeveien.

Gjennom løssnøen i skogen.

Opp seige bakker.

Jann Post har for øvrig hatt litt av en sesong og en nesten bemerkelsesverdig fremgang i år, etter å ha trent meget bra de siste to årene. Nå er det ikke bare om å gjøre å kommentere andres prestasjoner, men også ha fokus på egen form. Så etter å ha løpt New York Marathon på 2.55 i fjor, visst nok etter et veddemål med Thomas Alsgaard, så var det en kollega i svensk TV som utfordret Post ved nyttårstider i fjor. Kunne Jann klare å løpe maraton på 2.48 i år, tilsvarende en km-tid på 4 minutter?

Jann tok utfordringen, og etter en meget bra treningsperiode, kom fasiten i Amsterdam Marathon. Jann Post vant veddemålet i suveren stil da han løp på 2.38.41 og rekordforbedret seg med 17 minutter. Snittid per km ble sterke 3.45, etter negativ splitt med over 3 minutter og 1.17.46 på siste halvdel.

Heldigvis for meg var ikke Jann ute på hardtrening på julaften, men på en rolig langtur. Han hadde til og med vært så elskverdig, eller forutseende, å ta med seg to marsipangriser som ekte juleføde underveis. De kom godt med, i hvert fall for undertegnede! For været, med mye snøfall det siste døgnet, hadde gjort dette til en enda tøffere tur enn det i utgangspunktet var.

For de mer eller mindre lokalkjente, så starter 7-kirkersrunden på Langhus. Deretter beveger vi oss langs gangveier til og gjennom Ski, over den berømte da Vinci-broen i Ås, videre inn i skogen ved Nordby, på sti opp noen bratte kneiker gjennom løssnøen til Svartskog, der vi kommer ut i sivilisasjonen og på veien igjen.

Deretter går ferden ned til Gjersjøen, opp de lange, seige bakkene til Kolbotn og tilbake til Langhus gjennom Oppegård, med en knalltøff avstikker opp mørdarbakkene til Sofiemyr kirke.

JULEGRIS: Nei, ikke Jann... Men gjett om det smakte med en marsipangris etter brattbakkene opp fra Skiveien til Sofiemyr kirke etter 24 km. Noen timer senere var jeg for øvrig tilbake i Sofiemyr kirke for årets julegudstjeneste, der presten sang "Driving home for Christmas" og flere andre sanger midt i prekenen, til spontan applaus fra salen! En højdare, det også.

7-kirkersrunden er en meget variert og temmelig tøff løype, med flere solide stigninger og ganske mange høydemetere. En jobbeløype, der vi i tur og orden passerer Ski nye kirke, Nordby kirke, Oppegård kirke (som ligger i Svartskog!), Kolbotn kirke, Sofiemyr kirke, Greverud kirke og Langhus kirke. Man kan bli rent religiøs av mindre, med eller uten syngende prester!..

Og det var ikke bare Jann sin medbragte marsipangris som falt i smak på julaften. For gjett om pinnekjøttet smakte ekstra godt etter denne friske oppladningen, der vi kunne loggføre 32,7 km på 3 timer og 14 minutter.

Jeg ønsker dere alle en fortsatt god og fredelig jul!
Ikke glem å holde dere litt i aktivitet da. Om ikke for annet, så for å få opp apetitten... :-)

GOD JUL!! 

SLITEN OG FORNØYD: Jeg klarte det i år også! 

Årets julegave fra Johaug

Therese Johaug lanserte nylig sitt eget merke og skaffet seg selv kjempereklame med å vinne åpningsrennene på Beitostølen (bildet) i de nye, lyseblå hanskene. Ja, nå er det bare damemodellene som er lyseblå da, men herremodellene er fine de også. Jeg har testet hanskene en tid og de holder absolutt mål!

Som de mest observante leserne av bloggen kanskje har fått med seg, så har jeg et stadig tilbakevennende problem; jeg fryser lett på fingrene. Så Johaug tok en sjanse da de bad meg om å teste hanskene. Men det var kanskje nettopp derfor.

For henvendelsen kom etter min rapport fra Frankfurt Marathon, der jeg skrev følgende:

"Men jeg skulle få det verre. For selv med nye, varme hansker, var jeg så kald på fingrene at det neste kvarteret ble ren tortur. Smerten og kvalmen som fulgte var mye verre enn ”pinslene” underveis i løpet. Det var så vondt at jeg ble fysisk dårlig, og jeg fikk liksom aldri varmen tilbake heller. (...) Jeg må være en skikkelig pingle, for de fleste løp jo uten hansker, og uten problemer…" 

I mailen fra markedsansvarlig hos Johaug stod blant annet følgende: "Vi ønsker at hanskene blir testet og vurdert, da vi er veldig stolt av kvaliteten vi kan tilby. Hanskene vil kun lanseres i et begrenset opplag i år, og kun i utvalgte langrennsbutikker, så det blir et svært eksklusivt tilbud, og kommer sannsynligvis til å bli utsolgt raskt. Neste år vil det derimot komme en større kolleksjon, i et bredere opplag."

Kjekt å vite, og veldig hyggelig at Johaug fant frem til SportsBloggen og ønsket meg som forsøkskanin.

Jeg har nå testet tre modeller, en såkalt liner i merinoull (innerhanske til å ha under andre hansker eller votter), en konkurransehanske og en varmere modell mer til turbruk.


Racingmodellen Lahti thermo 30K

Dette er en varm thermo racingmodell som er velegnet til konkurranser og trening også når det er litt kaldt. Denne kan virkelig anbefales! Jeg har testet den i minus 10 grader på Sjusjøen, under forhold som jeg normalt alltid ville brukt votter for å holde varmen. Men etter et par timers treningstur var jeg fortsatt varm på hendene da jeg kom tilbake til hytten. Det er langt fra noen selvfølge for meg!

Og like viktig; hanskene er veldig gode på hånden, helt klart de beste langrennshanskene jeg har hatt. De sitter bokstavlig talt "som en hanske" på hånden, tett og fint rundt håndleddet og veldig behagelige. Hanskene har softshell polyester på oversiden og skinn (som er vaskbart) på undersiden, forsterket med et ekstra skinnlag mellom tommel og pekefinger og i håndflaten. Det siste er en fin detalj som gjør hanskene både litt varmere og ekstra slitesterke. I tillegg synes jeg de har et lekkert design.

Test av Lahti-hanskene i birkebeinerland.

Godt grep!

Prisen er kr 599 (rettet), i øvre skikt, men en pris den absolutt forsvarer.
Dette er nok hansken jeg kommer til å bruke i Birkebeinerrennet!


Allround thermo 

Dette er turhansken. En helforet, varmere modell med oversiden i vindtett softshell og undersiden i geiteskinn. Den er ikke fullt så smekker som Lahti. Et pluss at den har et bredt strikk som går ganske langt nedenfor håndleddet, noe som gjør den både behagelig, at den sitter godt på hånden og varmer litt ekstra. Mange andre hansker er litt løse og åpne rundt håndleddet, noe som gjør de mindre varme, gir dårligere passform og lett kan føre til at en kan få snø inn i åpningen.

Allround thermo er et meget godt alternativ i litt kaldt vær og på roligere treningsturer.

Prisen er kr 399.


Liner

Dette er en smart liten innerhanske i 80 % merinoull og 20 % polyester. Hansken er formsydd og sitter meget bra på hånden, og er beregnet til å ha under andre hansker eller votter. Det er sikkert mulig å ha den inne i Lahti eller Allround-hanskene også, men da må man nesten ha to par av disse, siden innerhansker krever større hansker utenpå enn de en ellers bruker. Så her savner jeg kanskje en lett vindtett ytterhanske eller vindvott i serien.

Jeg har imidlertid brukt hanskene inne i både gode, gamle vindvotter og i andre votter, og dette fungerer utmerket! Hanskene er veldig myke og deilige på hånden, og merinoullen varmer også meget bra.

Linerne er allsidige og er ypperlig til løping....

Linerne er også velegnet som rene løpehansker. Igjen er det en fordel at de går ganske langt opp på håndleddet, nesten som om du har pulsvanter i tillegg, mens løpehansker oftest knapt dekker håndleddet og følgelig ikke blir like varme.

Jeg løp med disse hanskene i årets siste maratonløp (bildet over), da med tynne vindvotter utenpå, i et par minusgrader. Det holdt akkurat, men det ble litt kaldt på slutten, dog ikke i samme grad som i Frankfurt Marathon. Men for folk med "normal" fingertemperatur, hadde det sikkert vært mer enn varmt nok...

Jeg testet også linerne i surt vær med temperatur på minus 10 grader inne i et par Hestra-hansker, og det fungerte utmerket! Også som fotograf under friske værforhold i Skandinavisk Cup  var det godt å bruke hanskene, som er meget smekre. Så dette er anvendelige hansker som kan brukes til mer enn langrenn!

Pris for linerne er kr 299.

....eller under varmere votter i kaldt vintervær!

Val di Fiemme

Dette er en tynnere, klassisk konkurranse- og treningshanske. Enda smekrere enn Lahti, selv om en her kanskje kan kjenne sømmene litt ytterst i fingertuppene, hvis en skal være veldig kritisk. Men de sitter som et skudd på hånden. Ekstra pluss for et tett og behagelig "strikk" rundt håndleddet, som gjør hansken helt tett, og med en ekstra påsydd "mansjett" under som gjør det lett å dra hansken på hånden. En fin detalj!

I likhet med Lahti har hansken overside av softshell og underside av vaskbart clarinoskinn, som er forsterket mellom tommel og pekefinger og i håndflaten.

Dette er konkurransemodellen for folk som ikke har kalde fingre og i varmere vær. Pris: 499.

Konklusjon:
Joda, dere har all mulig grunn til å være stolte av hanskene! Meget god kvalitet og veldig gode på hendene. Jeg kommer til å bruke de flittig i vinter!

Så hvis det er noen som ikke er ferdig med julegavene, kan jeg trygt anbefale et par Johaug hansker. De fås i utvalgte butikker, eller i nyåpnet nettbutikk på Johaug.no.

Og hvis du er ekstra heldig, så er det fortsatt mulig å vinne et par hansker på julekalenderen på Facebook-siden til Johaug. Lykke til!

Tipper det ligger noen Johaug-hansker under juletreet i år!

PS.
Se også Sportsmanden.no.
Bildet av Therese Johaug på vei mot seier på Beitostølen er for øvrig tatt av Bjørn Hytjanstorp, de resterende bildene er tatt av undertegnede.

Sportsmanden har gjenoppstått!

Som noen av dere sikkert har sett allerede, så har jeg laget et nytt nettsted,
Sportsmanden.no - som så dagens lys 12.12.2012, klokka 12.12... :-)

SportsBloggen vil bestå som før, selv om jeg har ligget litt på etterskudd en stund som følge av arbeidet med Sportsmanden, men også inngå som en del av nettstedet.

Intensjonen med Sportsmanden er å skrive litt løst og fast om ting som rører seg hovedsaklig innenfor løping, ski og annen kondisjonsidrett, både med egenproduserte artikler og med linker til interessante saker i vrimmelen av nyheter, blogger og annet snadder fra den store idrettsverdenen. Og krydre dette med bilder. Her har jeg også allerede noen gode medhjelpere.

Les mer om bakgrunn og historikk sakset fra sportsmanden.no nedenfor.

Se også Facebooksiden Sportsmanden og trykk gjerne Liker og følg med der.
Ja, forutsatt at du liker det de leser, da. Jeg håper det!

--------

Bakgrunn og historikk -

Gamle Sportsmanden – en pionér med en stolt historie

Sportsmanden er ikke et tilfeldig valgt navn for dette nettstedet.
Sportsmanden har nemlig en gammel og svært tradisjonsrik historie.

I nettleksikonet Wikipedia står det følgende:

Hallgeir Brenden

“Sportsmanden var en norsk idrettsavis.

Sportsmanden ble grunnlagt i 1913. Den ble slått sammen med avisen Idrætsliv i 1933. Avisens grunnlegger og første redaktør var Magnus Brænden. Avisen ble lagt ned i 1965.
Noen senere kjente journalister fra avisen var Per Jorsett, Knut Th. Gleditsch og Finn Amundsen.”

Bildet: Hallgeir Brenden vant OL-gull på 18 km i Oslo i 1952 og på 15 km i Cortina fire år senere. (Bildet er fra OL-museet på Lillehammer)

Nye Sportsmanden.no

Denne nye versjonen av Sportsmanden ligner nok ikke så mye på den gamle, ærverdige utgaven. Men nesten 100 år etter at Sportsmanden ble lansert som papiravis i 1913, ser sportsmanden.no dagens lys den 12.12.12, i en helt annen og digital drakt.

Sportsmanden.no er er heller ikke en fullverdig sportsavis, men et nettsted om sport – med smått og godt fra idrettens verden.

Hovedfokus vil være på kondisjonsidrett, med sportsnotiser av nasjonal og lokal karakter, gjerne med litt utradisjonell vinkling. Det vil både være egenprodusert stoff i første omgang fra “lokale omgivelser” i Oslo, Follo og Sjusjøen, men også fra landet for øvrig, ispedd interessante saker fra den store idrettsverdenen, og linker til spennende artikler fra mylderet av andre nettsteder og blogger om sport, helse og trening.

Sportsmanden vil også teste og anmelde sko og annet utstyr.

Fra det første Sjusjørittet i august 2012.
Foto: Frode Monsen

SportsBloggen, som har vært på luften i snart to år, er Sportsmanden sin egen blogg, men SportsBloggen vil også fortsatt finnes på kondis.no og ellers fortsette som før med samme fokus og stil som har gjort den til en av landets mest leste sportsblogger. Bloggen har et mer personlig preg, men skal også ha stor plass til andre idrettsutøvere og mosjonister, og krydret med masse bilder.




I tillegg har sportsmanden.no et eget forum - SkriveBlokken. Også dette har eksistert en stund. Over 3500 innlegg om løping og trening siden oppstarten for under ett år siden vitner tydelig om det.

Nå samles altså disse sidene og utvides i det nye nettstedet sportsmanden.no

Håper du vil trives her!

5 maraton på norsk jord!

Joda, kroppen tålte en siste kraftanstrengelse og jeg klarte målene mine i Maratonkarusellen i Fana. Og peishyllen kan snart dekoreres med to nye, fine plaketter.

For nå jeg har klart både "5 på norsk jord" og "Hytteplanken" for første gang, attpåtil i samme året. Begge disse er milepæler som jeg tidligere trodde lå langt utenfor min rekkevidde. Men grenser er til for å brytes, og mål er til for å nås. For jeg har lært meg å ikke sette for store begrensninger i livet. Vi klarer mer enn vi tror, i hvert fall når det gjelder løping og idrett.

Rosinen i julepølsen var det siste løpet i Maratonkarusellen, som gikk "på hjemmebane"  i Fana. Tvilen på forhånd dreiet seg denne gangen om kroppen ville tåle belastningen med sin tredje maraton på 5 uker, og hvordan vær- og føreforholdene ville bli. Det siste er jo alltid usikkert i Bergen, men denne gangen hadde langtidsvarselet vært meget bra, med sol og bare, fine veier. For vinteren hadde ikke kommet til Vestlandet enda.

Bjørn Fretland er klar!

Men værmeldinger kan man som kjent ikke stole på, og to dager før løpet snødde det mye. Og i sentrum på julegavekjøp fredag ettermiddag, var det snø, is og mye slaps i gatene. Ikke et ønsket scenario for et maratonløp, akkurat. Ullsokker ble kjøpt inn og gode, gammeldagse vindvotter funnet frem, for her gjaldt det å holde varmen på strategiske steder, tenkte jeg.

Men enda en gang erfarte jeg at det er unødvendig å bekymre seg mye for været. For det blir som det blir, og oftest blir det mye bedre enn fryktet. Så også nå. For mens det fortsatt var snø og is på svært mange av gangveiene i distriktet, så var det bart og fint nesten hele veien i Fana. Enten var vi veldig heldige, eller så har arrangørene gjort en kjempejobb med salting og brøyting. Kun inne på Fana stadion og et par små strekk underveis var det noe snø å snakke om.

Løpere fra BFG Fana varmer opp på hjemmebane. Men det er løping, ikke et gammeldags skøyteløp vi  skal ut på, selv om det kan se slik ut her.

Så da gjenstod kun bekymringen om kropp og bein ville tåle påkjenningen. Den bekymringen var kanskje mer reell. Jeg hadde jo dessuten gått ut i mitt forrige innlegg og sagt at målet var årsbeste av de 5 på norsk jord, for å legge enda litt mer press på meg selv. Jeg skulle altså ikke ha samme koseturen som på Jessheim for 14 dager siden.

Det gikk ganske greit fra start. Jeg hadde en liten samtale med "den gamle sluggeren" Per Gunnar Alfheim på vei ut fra stadion, og jeg hadde også delvis los på Bjørn Fretland i noen kilometer, mens jeg drømte om reprise fra dobbeltseieren vår i tilsvarende løp for to år siden, før jeg lot Bjørn og drømmer fare og fant meg en fin rytme. Kilometertidene på første milen frem til vending ved sørspissen av Kalandsvannet lå på mellom 4.18 og 4.38. 5 km ble passert på 22.10 og 10 km på 44.46.

Løypen følger den gamle jernbanelinjen til Osbanen. En gang var dette Stend stasjon.

Vi løper samme strekket 4 ganger. Frem og tilbake, frem og tilbake, mellom Fana stadion og vendepunktet. Løypen er relativt lett, selv om en av de mange (!) utlendingene som var med, en franskmann som for øvrig hadde tidenes sprekk, synes løypen var veldig kupert. Uansett er den littegrann lettere på returen, helt til siste bakken opp til stadion, vel å merke.

Frem til rundingsbøyen hadde jeg følge med et knippe halvmaratonløpere, og straks vi satt nesen "hjemover" mot Fana stadion, ble farten skrudd litt opp. Jeg passerte flere løpere og hang meg på nr 359, Øivind Lillevik fra Grieg Team. Han dro mesteparten av veien, men jeg hjalp til et par ganger, selv om jeg følte at det egentlig gikk litt for fort. For i motsetning til min "rival", skulle jo jeg ut på en runde til. Men den tid, den sorg, og så var det litt inspirerende å ha følge, før alle halvmaratonløperne sa takk for seg og det ble langt mer glissent og ensomt på runde to.

Jeg fulgte Lillevik nesten til målstreken, den 20.kilometeren ble min raskeste (4.15) og jeg passerte halv litt under 1.36. Spenningen var også stor om hvor mange som ville komme mot meg ut fra stadion igjen og som altså skulle løpe full maraton. Først kom Helge Hafsås, deretter Per Olav Bøyum, i shorts! Bjørn var nr 6 og jeg passerte ut som nr 10. Bra! Da var målsettingen klar for resten av løpet; komme under 3.20 og holde plassen på topp 10-listen.

Løpere passerer inne på Fana Stadion både etter halvgått løp og i mål.

Det siste trodde jeg skulle glippe, for etter rundt 27 km ble jeg passert av to karer. Den ene var fra Slovenia, den andre fra New Zealand (!), og også han hadde valgt shorts i minusgradene. Det skulle han angre bittert på. Jeg var nå på 12.plass, men fikk ved hver passering like etterpå oppmuntrende tilrop fra løypevakt Morten Vestvik, som gjorde som han lovet i kommentar til forhåndsreportasjen og heiet på meg. Morten vant for øvrig funksjonærløpet to dager tidligere på 3.28, fikk jeg vite i en minipassiar i forbifarten, så da hadde jeg som sekundært mål å slå den tiden. Det burde jo gå, men jeg var veldig usikker på om muskulære problemer og gamle krampetendenser skulle ødelegge, siden jeg neppe var fullt restituert og hadde litt problemer også på Vintermaraton på Jessheim.

Arrangørene gjorde en kjempejobb både før, under og etter løpet.
Morten Vestvik (t.h.) vant i tillegg funksjonærløpet, og heiet meg frem underveis i mitt løp.
Tror forresten ikke at det er så mange maraton som har eget løp for funksjonærene?...

Jeg fikk problemer, men på langt nær så store som våre utenlandske venner fra Frankrike og New Zealand. Først innhentet jeg franskmannen, som etter å ha passert halv på rundt 1.26, måtte gå de siste 8 kilometerne for å fullføre. Og med 5 km igjen, dukket plutselig New Zealenderen også opp. Han gikk, han også. Skjønt, han sjanglet! Jeg ble litt i stuss på hva jeg skulle gjøre, men han sa at han var okei og hang seg på meg et stykke før skrittene hans ble borte. Etterpå hørte jeg at han hadde blitt fraktet til mål med voldsomme kramper. Men utover det, var han visstnok heldigvis helt ok.

Etter å ha passert enda en utlending, karen fra Slovenia, lå jeg nå på 9. eller 10.plass. Jeg var ikke helt sikker, og bakfra jaget en mann meg som om jeg var et skadeskutt dyr. Han nærmet seg stadig. Jeg følte meg litt som et byttedyr også, men bestemte meg for å "ta tyren ved hornene" og satt inn et siste rykk i det jeg passerte en liten bakketopp med ca 3 km igjen og forfølgeren min bare var rundt 50 meter bak meg.

Jeg rev av meg luen, omtrent som en travkusk som drar ned øyedekslene for å mane hesten til en siste sluttspurt, og økte farten markant. Det gikk veldig bra i et minutt eller to, så var det nærmest "full stopp". Jeg stivnet plutselig og voldsomt i beina på en måte jeg aldri har kjent før og det føltes som om melkesyren hopet seg opp i rekordfart, før krampene banket på. Så fort kan det snu. Jeg måtte roe ned farten umiddelbart, til lavere marsjfart enn før fartsøkningen, og var helt sikker på raskt å bli slukt av jegeren bak meg. Men jegeren kom aldri, og jeg klarte på mirakuløst vis akkurat å holde krampene i sjakk. Helt til jeg kom inn på stadion og bare hadde 200 meter igjen. Da gikk jeg over til halting, før jeg stavret meg i mål på 3.18.55.

Forfølgeren min viste seg å være Morten Omholdt, min nærmeste nabo i over 10 år i oppveksten. Han kom 7 sekunder bak meg i mål, men vi var begge inne på topp 10-listen. Jeg ble nr 9 totalt og nr 8 av gutta. Hafsås holdt unna for Bøyum i tet, mens Anne Jorunn Hodne imponerte med løyperekord på 2.55.59 og 4.plass totalt, mens Bjørn avanserte en plass til femte i sin 31.maraton på like mange måneder! På plassen bak denne blide bergenseren, Frode Johansen.

 

Kun 27 sekunder fra sub 3 for beste BFG Fana-løper, Frode Johansen, som puster ut etter løpet.

 

PALLEN DAMER. Øverst troner rekordholder Anne Jorunn Hodne, med Ann Kristin Mosbron på sølvplass og evigunge Vera Nystad på bronse. Vera er 67 år og løp på imponerende 3.47.43. Utvilsomt dagens største prestasjon!

Selv var jeg også kjempefornøyd. Det holdt akkurat, på flere måter, og 5 på norsk var i boks!

Da smakte det ekstra godt både med en lang varm dusj, og ikke minst med hyggelig samvær med likesinnede gærninger under premieutdelingen etterpå. Som vanlig i Maratonkarusellen serveres det gratis vafler og kaffe, og nå også gløgg. Det er jo snart jul!

I hvert fall kan jeg endelig puste ut og ta en velfortjent (?) ferie fra løping og konkurranser en stund, etter en lang sesong, som startet med Bislett Indoor 50 km i februar, og som altså sluttet med Maratonkarusellen i desember. Mine tellende maratonløp i "5 på norsk jord" i 2012 er følgende:

Bislett Indoor 50 km 18.februar, offisiell passering maraton 3.23.07, nr 13 totalt, nr 2 i klasse 50-54 år.
Fjellmaraton, Beitostølen 2.juni, 3.28.53, nr 4 i klassen og nr 22 totalt
Nordmarka Skogsmaraton 16.juni, 3.33.32, nr 10 i klassen
Jessheim Vintermaraton 18.november, 3.51.38 - nr 8 i klassen
Maratonkarusellen 1.desember, 3.18.55 - nr 1 i klassen og nr 9 totalt.

Link til data med mellomtider fra siste løp kan ses HER.

5 fingre for 5 maraton på norsk jord i 2012.

RESULTATER

Kondis-reportasje med masse bilder

Mot 5 på norsk jord

Sesongen er egentlig over for lenge siden. Men med årets siste krampetrekning, går jeg for "5 på norsk jord" når siste løp i Maratonkarusellen går av stabelen på lørdag.

"5 maratonløp på norsk jord" er en Kondis-utmerkelse som henger høyt. Så høyt at jeg i starten av min løpskarriere lurte på hvem i all verden det er som klarer å gjennomføre noe sånt. For de 5 maratonløpene må gjennomføres i løpet av et kalenderår. Og som navnet tilsier, alle må være i Norge. Så det hjelper ikke at jeg allerede har løpt 5 maratonløp, i tillegg til den offisielle registreringen underveis på 50 km på Bislett.

For 2 av de 5 løpene - Rotterdam og Frankfurt- har vært i utlandet. Så med Fjellmaraton, Nordmarka Skogsmaraton og Jessheim Vintermaraton på resultatblokken, i tillegg til nevnte Bislett Indoor 50km, mangler jeg fortsatt ett løp.


Så nå er jeg påmeldt til det siste løpet i Maratonkarusellen på lørdag.
Det var nå eller aldri... Det blir nå!  I hvert fall kan det bli lenge til neste sjanse.

Det blir ny tur til hjembygden på lørdag. Her fra tilsvarende løp i 2010.

For å ha et litt mer ambisiøst mål enn bare å fullføre, slik det var på Jessheim, så satser jeg på å løpe den raskeste av de fem maratonløpene i hjembygden Fana. Men så veldig raskt trenger jeg ikke å løpe av den grunn, for det raskeste av de fire tellende maratonløpene er faktisk passeringstiden fra Bislett Indoor 50km i februar på 3.23.07 (nr 13 totalt). De tre andre løpene har jo også vært litt spesielle. I det flotte Fjellmaraton klarte jeg akkurat å knipe meg under 3.30, mens jeg bikket over samme grensen i kuperte og fuktige Nordmarka bare 14 dager senere. Og på koselige Jessheim ble det jo mer som en lang treningstur.

Men årsbeste blir det ikke. Den er på 3.06 fra Frankfurt og jeg er sjanseløs på det nå. Dette blir nemlig min tredje maraton på fem uker, rekord det også, men det har vært svært så sparsomt med trening mellom slagene.

Jeg klarer neppe å gjenta suksessen fra første og eneste gangen jeg har løpt Maratonkarusellen heller, for nesten nøyaktig to år siden. Da fikk jeg nemlig min beste sammenlagtplassering i et maratonløp med 2.plass, etter et meget spesielt løp. Og jeg ser at det blir internasjonal deltagelse på lørdag, med løpere fra både Danmark, England, USA, Latvia og Slovenia!

I 2010 var det maratonmannen Bjørn Fretland fra Øvre Årdal som vant...
(Bjørn stiller selvsagt på lørdag også, hans 31. maraton på like mange måneder!!
Noen som slår det?...) 

... foran denne karen i gul Oppegård-trøye :-)
Foto: Trygve Andresen

Spørsmålet blir nok heller om beina tåler enda en maraton på tampen av sesongen.
Om jeg klarer en siste krampetrekning - eller om jeg må gi tapt for krampene? 

Uansett, på lørdag er sesongen definitivt over for min del!

Det er den ikke helt for de brave ultraløperne som stiller i kraftprøven Bislett 24h Indoor Challenge. De må vente helt til søndag kl 10.00 før de kan puste ut...

Selv har jeg gjort mitt som ultraløper, i hvert fall for denne sesongen. Men lykke til alle sammen!

Koselig i Jessheim Vintermaraton

De to siste årene har jeg løpt sesongens raskeste halvmaraton på Jessheim. I år løp jeg full distanse, og min desidert roligste, selv om forholdene var topp. 

Men det ble uansett en svært så hyggelig formiddag på Jessheim, i den nye traséen med status som bymaraton. By!?? Med Frankfurt Marathon fortsatt i friskt minne, var det ikke akkurat mye byfølelse vi hadde, der vi løp en runde 4 ganger. Den nye traséen var ok, men litt for svingete kanskje. Men med 4-5 plussgrader, sol og bare veier, var dette de klart beste løpsforholdene jeg har hatt her, på det som også kalles vintermaraton. Men det var egentlig verken vinter eller by... Så da var det jo i år jeg skulle satset på å løpe fort!

Den egentlige planen var da også å gjenta suksessene fra 2011 og 2010, da jeg begge ganger har hatt sesongbeste på Jessheim. Og i år hadde jeg kun to delvis mislykkede halvmaratonløp å slå i bordet med, med årsbeste fra sesongåpningen i Fredrikstad på 1.27.58...

Men året 2012 har stått i de lange løps tegn, og plutselig begynte jeg å fable om å ta "5 maraton på norsk jord" i år... Ikke følte jeg meg klar for en anstrengende halvmaraton med høy puls heller, og tenkte at det var mer "behagelig" å løpe en rolig maraton. Joda, visst er det er dobbelt så langt, men likevel, det føltes mer fristende.

En annen som skulle løpe langt og rolig var primus motor Olav Engen (bildet), den eneste som løp det første Jessheim Vintermaraton for 29 år siden og som også skulle løpe nå. Selvsagt måtte Olav få startnummer 1. Hans egen bloggrapport som løpende fotograf kan leses HER.

Og da meldingen kom dagen før om at Gaute og Nils skulle ta dette som en lang treningstur med idealtid på 4 timer - og da jeg så at det var påmeldt 99 på maraton og neste startnummer var nr 100, så var valget plutselig tatt sent lørdag kveld! Da fikk jeg jo også hyggelig selskap underveis i solskinnet som var meldt akkurat i de fire timene løpet pågikk. Perfekt!

 Nr 100.
Foto: Rolf Bakken. 

Som sagt, så gjort. Respekten for maratondistansen er nemlig borte, etter diverse lange løp i år. Faktisk var dette årets 5.maraton, i tillegg til 3 ultraløp. Joda, jeg har respekt for distansen når det er snakk om å løpe fort, men ikke for å gjennomføre selve distansen. Gaute derimot, han skulle øve seg på å miste respekten for distansen, sånn at han i neste omgang kan løpe fort. Mens Nils, med hele 110 maratonløp på samvittigheten, skulle ta det som en grei gjennomkjøring før Bislett 24 timers, om 14 dager.

En fin trio, med litt forskjellig utgangspunkt, men skjønt enige om å legge igjen konkurranseinstinktet i garderoben denne gangen. Min største bekymring var om jeg klarte å holde såpass lav fart (!), men den frykten skulle vise seg ubegrunnet. Skjønt, vi løp litt raskere enn planlagt og ganske jevnt på ca 57-58 minutter på de fire rundene.

Jeg var også litt skeptisk til hvordan beina ville takle nye 42 km på asfalt... Det skulle vise seg mer begrunnet, for dette var langt fra min letteste maraton rent muskulært. Men tiden gikk ganske fort. Jeg har aldri løpt en hel maraton før med sånt sosialt tilsnitt, selv om både Fjellmaraton og Nordmarka Skogsmaraton hadde lange perioder med mye koseprat, særlig i første del.

Men denne gangen koste vi oss og løp superdisiplinert helt til målstreken, vi GIKK samlet over mål og regnet med å få lik tid og delt plassering, som speaker også helt riktig annonserte. Men dengang ei. På resultatlisten ble jeg slått av begge to. Pokker og! Her kan man dele seieren i UltraBirken, og så er det ikke mulig å få delt 64.plass i Jessheim Vintermaraton! Ikke en gang samme tid?... Uhørt!

Neida, Olav og alle de andre flittige og trivelige folkene i arrangørstaben. Jeg bare tuller! Tid og plassering var som antydet helt uvesentlig denne gangen.

De 3 musketerer, Frode, Nils og Gaute, etter endt treningstur på Jessheim.

Vi passerte for øvrig halvveis litt før halvmaraton startet, så høydepunktet kom da halvmaratonløperne passerte oss noen kilometer senere. Det var artig å heie frem kompiser og andre kjente som passerte, og jeg ble så ivrig at jeg hang meg på Roar et par hundre meter og ga noen klare "instrukser" om at han måtte innhente Trond Inge og Espen, som var ganske langt foran på det tidspunktet. Hvordan det gikk kan du lese på bloggen til Espen, men jeg kan røpe så mye som at Roar fulgte "ordren" til punkt og prikke og perset sogar, etter en sugende avslutning. Bra respons!

Kanskje skulle jeg selv bare fortsatt i rygg på Roar, for akkurat da kjentes beina faktisk fjærlette og jeg syntes ikke at det føltes så veldig fort, heller. Men ellers slet jeg ganske mye med muskulaturen denne dagen, både før og etter den lille fartsøkningen.

Men jeg kom da som nevnt i mål til slutt, på 3.51.38, og har nå 4 av 5 "pinner" i 5 på norsk jord... Bislett 50k hadde nemlig offisiell passering etter 42,2 km, så da mangler jeg kun ett løp. Men tiden er knapp og maratonløpene få ut året. Kun to reelle muligheter gjenstår; Maratonkarusellen i Bergen om bare 13 dager, eller Nyttårsmaraton i Ålesund... Kan det gå, mon tro?

Som vanlig ble det mer heder og ære til klubbkompisene Harald - her med maratondronningen Wenche Dørum, som for en gangs skyld droppet hel for halv, men selvsagt vant hun klassen der også....

....og Vidar - som aldri er helt fornøyd, selv om han alltid løper på tider som for meg hadde vært en drøm... Under avbildet av Bakkerolfen, som selv fikk erfare at det ikke er bare, bare å løpe med negativ splitt, og særlig ikke kun 3 uker etter kjempeløpet i Frankfurt.

 

Denne gangen ble det "bare" 2.55 på Vidar, etter en svært så strevsom siste mil - og 4.plass totalt. Det lar seg absolutt høre! Veldig kjekt at leggene holdt helt inn denne gangen, etter at Vidar løp verdens korteste maraton på bare 2 km i Frankfurt. Her poserende med klassevinnerglasset i klubbhuset etter premieutdelingen, der det som vanlig ble en hyggelig sosial samling etter løpet. Slike premier har det for øvrig blitt mange av på Vidar sine 15 starter på Jessheim.

Og vi kommer nok gjerne tilbake alle sammen til neste år også. Da skal jeg garantert løpe fortere!

Kondis-reportasje og resultater.

Polar-loggen min viste bl.a snittpuls på 126.