Sølete løp på Siggerud - og grønn trøye

Joda, jeg stilte til start i Follotrimmens mest krevende løp, det 6 km lange og svært kuperte løpet med start fra idrettsparken på Siggerud  Det ble like vått, glatt og gjørmete som i fjor. Noe annet var vel ikke til å forvente etter striregnet siste døgn. Men det var såvidt jeg rakk løpet. Jeg tabbet meg nemlig skikkelig ut og bare flaks gjorde at jeg var stod på startstreken da startskuddet smalt. Uten startnummer og med altfor mye klær..

Jeg hadde nemlig ikke fått med meg (eller kanskje jeg begynner å bli glemsk) at det var fellesstart i de to siste Follotrimmene. Og at starten ikke gikk til vanlig tid fra kl 18.30 og utover, men en halv time tidligere, kl 18.00. Lurer på om det var flere som ikke nådde starten pga dette?

Her er jeg etter fullført løp, i regelstridig antrekk uten drakten med startnummer som lå ubrukt og ren igjen i bilen.

Vel, vel, jeg har bare meg selv å takke. Vanligvis ville jeg varmet opp langt fra startområdet, men til alt hell var jeg denne gangen tidlig ute, og  løp en liten runde tilbake til startområdet, liksom på impuls. Stusset litt da det var så mange samlet ved start og hørte plutselig starteren rope at det er to minutter til start. Og jeg som hadde lagt trøyen med startnummeret riktig montert på brystet pent i bilen, klar til bruk etter oppvarmingen. Med forrige ukes omdiskuterte hendelser i veldig friskt minne, tenkte jeg at jeg måtte legge inn en spurt til bilen og tilbake for å få drakt og startnummer på meg. Men det var for sent! Ikke hadde jeg fått varmet opp heller, kun et par minutters lett jogg, attpåtil med hjerteklapp og påfølgende gange.

Ja ja, jeg får bare la det stå til og ta det som trening, tenkte jeg. Fikk såvidt sagt hei til Jan Billy før startskuddet smalt, og den samme Jan Billy suste avgårde opp den første gressbakken. Jeg åpnet svært forsiktig, det stod jo ikke om livet, og selv om den første kilometeren er den letteste og for det meste går på asfaltert gangvei, passerte jeg på rundt 4,10. Langt foran skimtet jeg Jan Billy, med Jorunn på en like ensom og imponerende andreplass. Men med mange av de beste fra tidligere løp ikke til start, ergret jeg meg over miseren og tenkte at her kunne jeg vært med å kjempet i toppen bak de to nevnte. Nå var det et helt lite kobbel mellom meg og de to utbryterne.

I den utrolig bratte og lange bakken fra Siggerudveien over haugen mot Stallerud, avanserte jeg faktisk flere plasser. Ulikt meg, kanskje jeg begynte jeg å få opp farten likevel. Jeg kjente igjen lange Bård Brune et stykke foran, som jeg har slått før, og så at han snart var oppe på tredjeplass. For en gangs skyld gledet jeg meg til det krevende terrengpartiet som kom etter Stallerud, for med de nye Speedcross'ene på beina, satset jeg på at jeg hadde bedre feste enn konkurrentene.

Men det jeg glemte, er at jeg er en elendig terrengløper, og enda dårligere når det er vått og glatt og svingete og kupert. Som det er i fullt monn de siste 4 kilometrene i dette løpet... Så i stedet for å innhente flere foran meg, var det jeg som etterhvert ble innhentet av Geir Lorentsen og en annen. I de siste kneikene før den siste nedoverbakken mot mål, smatt Lorentsen forbi og prøvde å rykke fra. Jeg observerte at han løp med Talon 212, så jeg hadde nok ingen skofordel her. Jeg hadde dessuten hatt to små overtråkk selv, men konkurranseinstinktet slo nå likevel inn for fullt. Her ville jeg ikke gi meg uten kamp. Det stod tross alt om 5.plassen. Sistemann av trekløveret slapp da tempoet ble skrudd opp, mens vi løp hals over hodet i gjørmen nedover mot mål så sølen skvatt. Straks vi kom ut på gresset med 50-60 meter igjen, la jeg inn mitt siste gir, kjempet meg opp på siden og såvidt forbi Geir. Da kom jeg på at jeg jo ikke hadde startnummer på meg, og etter denne spurten  ville det være surt å ikke fått registrert noen tid, så jeg ropte 181 av full hals mens jeg stormet over mål.

Det gikk bra. Jeg unnskyldte meg som sant var og sa at jeg skulle hente startnummeret i bilen, og fikk godkjent tiden. Takk og pris. Den ble 24,45, som faktisk er 13 sekunder bedre enn i fjor, da jeg løp med Talon 212. Forholdene var vel omtrent like vanskelige. Så da var det vel ikke så verst, likevel...

Berit Kristiansen fortjener all mulig honnør. Ikke bare er hun primus motor for Follotrimmen år etter år, men hun har også taklet kritikken etter forrige løp på en profesjonell og god måte. Hun fikk en svett klem etter løpet. Jeg forsikret henne da om at "stuntet" med å løpe uten startnummer ikke var bevisst. Det var absolutt ikke meningen å provosere eller å se om tiden ville bli registrert. Så det hele ble ganske komisk, men til tross for at det før start (og før jeg hadde kommet til startfeltet) hadde blitt opplyst at det ikke ville bli registrert tid hvis man ikke hadde startnummer på, så ble tiden registrert, siden jeg tross alt skrek ut nummeret mitt av full hals. Takk til tidtagerne også!

Som om ikke det var nok, så fikk jeg også overrakt den grønne "poengtrøyen" etter løpet, siden jeg vant spurten om femte plassen ... Kanskje ikke helt derfor, men jeg satt uansett veldig stor pris på den.

Etter løpet ble det som vanlig en hyggelig prat med mange likesinnede. Brødrene Weydahl og Wenche og Lars Chr.Dørum hadde såvidt fått lørdagens Romerikes 6-timers ut av beina før de stilte til start i Follotrimmen. I Oslo maraton står de igjen på startstreken, deretter blir det enten Fredrikstad eller Frankfurt maraton for Dørum-ene. Sistnevnte kan anbefales!