Historen begynte noen timer tidligere, da Hanne og hennes unge, håpefulle satte seg på sykkelsetet, mens Mira og jeg tok beina fatt innover Birkebeinerveien. Etter en avstikker oppom hytten til Hagen sr ved Aksjøen, løp og syklet vi videre mot rosinbakkene. Planen var en sykkel- og løpetur frem og tilbake på kjente veier i det litt ufyselige sommerværet. Ved vendepunktet oppdaget jeg imidlertid to lokale karer som kom fra en fin sti fra Hynna. I min søken etter nye utfordrende rundturer fra Kuåsen, kom jeg i snakk med de to fremmede og fikk et spennende forslag til veivalg; følg Birkebeinerveien forbi Storstilen og ta av ved Nøkkelåsen, og følg merket sti over Steinsvikfjellet og Midtfjellet til Gjestbodåsen og tilbake til Kuåsen.
- Må du gjøre dette nå, prøvde Hanne seg med, men nysjerrigheten min var vekket og jeg ville teste ut rundturen umiddelbart. Jeg tok med meg Mira og la trøstig og optimistisk i vei. Etter å ha passert Storstilen begynte jeg å lure på hvor det var jeg skulle ta av fra veien. Jeg mente å huske at det var etter den øverste seteren. Og ganske riktig, her var det en sti. Det måtte være den. I begynnelsen var den lett og fin å følge, men etter kort tid kom vi til noen våte myrer. Allerede nå var det umulig å unngå å bli våt på beina. Vel vel, det har jo regnet mye i det siste, så når de sa at det var en tørr og fin sti, mente de sikkert på normale dager, tenkte jeg. Og jeg kan jo ikke snu nå. Det blir for langt å løpe tilbake samme vei.
Så jeg løp videre, men etterhvert fikk jeg bange anelser. Ok, det er kanskje feil sti, men den fører jo i samme retning, så jeg kommer sikkert inn på riktig sti litt lenger fremme, tenkte jeg. Men etterhvert ble stien svakere og flere ganger måtte jeg gå litt tilbake for å ikke miste den. Plutselig skvatt jeg skikkelig til, i det en kjempestor tiur eller orrhane flakset opp bare ti meter foran meg. Jeg har aldri sett en slik før og visste ikke at den kunne være SÅ stor.
Litt senere skvatt jeg til igjen. Jeg var nå kommet til haug der det var gravd ut et hi, og når jeg så meg rundt så jeg flere store huler. Hjelp, kan det være bjørn her? Eller kanskje grevling. Uansett fant jeg det best å komme meg vekk derfra fortest mulig. Jeg husket et råd fra navnebror Lars i hans store ekspedisjon til Canada om å plystre for å varsle bamsefar om at det var fremmedfolk i området, og fant det best å plystre for meg selv der jeg løp videre inn i villmarken.
Nå hadde jeg mistet stien helt og stod overfor to valg; å fortsette fremover i det jeg antok var riktig retning, eller å snu. Selvsagt burde jeg gjort det siste... Det var kommet mørke skyer over himmelen og jeg fryktet regn og tåke. Men det var lang vei tilbake og jeg håpet å komme inn på mer kjente trakter om ikke lenge, så jeg tok likevel sjansen på å fortsette. Vær varsom plakaten og første bud om at det er ingen skam å snu, var helt glemt. Jeg hadde Mira med meg heldigvis, det var min trøst og det ga meg ekstra kraft. Jeg var heller ikke sikker på om hun haddde godt av å snu, da hun har haltet litt den siste tiden. Men etter at hun tidlig og åpenlyst protesterte allerede ved Storstilen, før vi kom inn i terrenget, som om hun været faren, fulgte hun meg nå uten et knyst, søkkvåt og skitten, men svært så tapper.
Skogsterrenget ble erstattet med vierkratt og myr, jeg følte nå at jeg løp kilometervis i bløtmyr, søkkvåt på beina, og jeg måtte øke tempoet for å ikke bli enda kaldere på føttene. Jeg hadde jo bare vanlige joggesko, Mizuno Wave Rider, med tanke på rolig langtur på grus, og knekort tights. Heldigvis hadde jeg tatt en gammel Nike overtrekksjakke utenpå t-skjorten, men jeg var relativt tynnkledd og begynte nå å tenkte på andre joggere som hadde løpt seg vill, med katastofale utfall. Jeg skjønte at jeg var temmelig "lost" og begynte å bli litt redd. Mobiltelefon hadde jeg ikke med meg, så hvis uhellet skulle være ute i det ulendte terrenget, ville jeg ikke kunne varsle noen. Hadde heller ikke med meg drikkebelte eller næring og beynte nå å bli sulten. Jeg skvatt til igjen da jeg stoppet for å spise noen halvmodne multer. Mira så ut som en druknet katt, og den hvite pelsen var brunspettet og pjusket. Jeg måtte nesten le, samtidig som det illustrerte alvoret i situasjonen.
Heldigvis hadde jeg en veldig god dag rent fysisk, kroppen fungerte utmerket, og jeg klarte å slå bort negative og redde tanker. Jeg fokuserte på at jeg fikk en opplevelse for livet og en veldig fin treningstur som utbytte. På grunn av fartsøkningen, merket jeg også at jeg holdt noenlunde varmen på beina.
Endelig, etter å ha passert enda et myr- og krattparti, så jeg en seter og en kjerrevei noen hundre meter lenger fremme. Yes! Jeg er i hvertfall reddet! Men hvor er jeg? Er det Gjestbodåsen jeg kommer til? Nei, det ligner ikke helt... Plutselig kom en bil kjørende og jeg oppdaget at veien er mye næremre enn jeg først så. Bra! Men så fikk jeg en ny overraskelse når jeg skjønte hvor jeg var. Det var Storstilen! Jeg hadde løpt halvannen time i ring og kommet tilbake til veien et par kilometer før jeg tok inn i terrenget, i bunnen av rosinbakkene!!
Etter at det første sjokket hadde lagt seg var jeg bare glad. Jeg visste i hvertfall hvor jeg var, og selv om jeg hadde en drøy times løpetur foran meg, var det bare å følge Birkebeinerveien tilbake til hytta. Dermed ble det en slags tur-retur Rosinbakkene likevel. Bare med en liten eklstrasløyfe i terrenget på kjøpet.
Etter drøye 3 timer var jeg tilbake til hytte nr 108, Fjellro, på Kuåsen. Jeg vet ikke hvem som var mest sliten, Mira eller meg. En fin - og annerledes - treningstur var det uansett. Men neste gang skal jeg ikke begi meg ut på ukjent terreng uten å ha sett på kartet først, eller uten mobiltelefon.
Endelig kan vi puste lettet ut, trygt hjemme igien.
En sliten og pjusket Mira, som her riktignok er vasket i minst tre elver på vei tilbake til hytta.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar