HK skimaraton i nydelig vintervær

Jeg kom meg helskinnet gjennom mitt første langrenn på 9 år. Jeg klarte sogar målet mitt. Men noen god langrennsløper blir jeg nok aldri.


Etter 3 timer 14 minutter og 21 sekunder kunne jeg juble og puste lettet ut, etter en sinnsyk avslutning opp mørdarbakken til mål på Frognerseteren. Men hvorfor legge løypens bratteste nedoverbakke, med den bratteste svingen i bunnen av bakken og den bratteste bakken opp igjen - på den siste kilometeren? Dette var også det eneste området i løypen der det ikke var gode spor, bare masse løs pulversnø. En knallhard og litt merkelig avslutning, men de resterende 40 kilometrene av traseen var veldig bra!

Det begynte imidlertid grytidlig på morgenen. Jeg nådde så vidt toget fra Kolbotn stasjon kl 07.11, der jeg møtte bursdagsbarnet Dag Spilde, som feiret sin 41 års dag med deltagelse i HK skimaraton. Vi tok siste oppsatte buss fra Oslo S, men var likevel fremme på Harestua 2 timer før start. (Hvorfor settes det ikke opp senere busser?..) Der fikk jeg kuldesjokk. Gradestokken i startområdet viste minus 20. Og det var ingen steder å varme seg. Men arrangøren visste råd, og det ble opplyst over høytaleranlegget at bussene ville bli stående og fungere som varmestue. Men akk, utenom de private bussene som vi ikke hadde tilgang til, var det kun en (1) buss fra Skiforeningen som stod igjen, og den var selvsagt smekk full. Etter en stund klarte jeg å snike meg inn som sistemann, jeg stod på nederste trappetrinn, men fikk etterhvert sitte på et klappsete ved døren. Det ble redningen for mine frosne tær, som etter 20 minutters massasje omsider fikk tilbake noenlunde normal temperatur. Nå var jeg sjeleglad for at jeg skulle starte i siste pulje, for etterhvert ble det bedre plass i bussen og jeg kunne gjøre mine siste forberedelser innendørs.

Ved start kl 10.20 var solen for lengst kommet opp og det var varmt og fint, så nå var spørsmålet om jeg hadde for mye klær på meg. Skienen hadde jeg ikke rukket å teste før start. Jeg hadde jo bare hatt to timer på meg... Jeg stolte imidlertid på at gårsdagens jobb i smøreboden var god nok, og fikk heldigvis rett i det. Både ski og bekledning var bra, men det var litt verre med dagsformen, som stod til godkjent, men den siste spruten manglet. Hvis jeg prøvde å presse litt ekstra fikk jeg ikke ønsket respons fra kroppen. Så her var det om å gjøre å gå klokt og disponere kreftene riktig, tenkte jeg. Jeg lyktes ganske godt med det og stod distansen bra. Det ble en nydelig tur gjennom relativt ukjente områder i Nordmarka frem til Kikut, og derfra på litt mer kjente trakter til mål.

På tredje matstasjon ved Kobberhaugmyra lurte jeg på hvorfor alle halset avgårde. Der ble det nemlig servert boller og kaker, vafler, nøtter i ulike varianter, appelsin, banan, sportsdrikk, saft og kaffe, akkompagnert av sol og musikk. Rene påskestemningen. Takk til United Bakeries for turens høydepunkt. Det ble med ett minutts pit-stopp for påfyll av slunkne energilagre og håp om å stå distansen helt til mål, før jeg også hastet videre i min ferd gjennom marka.

Jeg kom helskinnet til mål til slutt, med bare noen nesten-uhell. I den siste bratte utforkjøringen holdt jeg på å kræsje med en som hadde falt og stod i bunn av bakken, og midtveis i løpet holdt jeg på å kjøre ned en turgåer som kom midt i mot, og som nektet å gi slipp på sin forkjørsrett i høyre spor. At jeg kom susende nedover en bakke og at de andre sporene var okkupert, og at jeg ropte løype av full hals, det brydde ikke turgåeren seg noe om. Han fortsatte bare rett mot meg og gjorde ikke tegn til å gå ut av sporet. Jeg tok ingen sjanser og hoppet ut av sporet i siste liten.

Jeg klarte mitt relativt beskjedne mål på 3.25, tilsvarende 5 min per km, med god margin. Det ble 4,45 per km. Jeg var fornøyd med å ha fullført uten kramper i armer eller bein, og med at jeg slo både Dag og min gode kollega Terje Nansen. Men etter en nærmere titt på resultatlisten kan jeg ikke akkurat skryte av tiden min. Det er ufattelig mange gode skiløpere, så jeg havnet altfor langt nede på listene til at jeg kan være stolt av meg selv.




Bildet: Johan Grøttums- bråten skuer utover målområdet ved Frogner- seteren.

Jeg fatter ikke at det er mulig å gå dette rennet på under to timer, som vinnertiden var, og jeg må bøye meg i støvet og gratulere mange kjente med kjempeprestasjoner. Her nevnes spesielt Sofiemyrgutten Carl Fredrik Hagen som gikk på 2.13 og ble nr 3 i klasse M18-19, og som også knep 3.plassen i innlagt spurtpris med pengepremie. Grattis også til treningskompis og Rustadgutt Trond Inge Carlsen, som med skadet støvel etter et sammenstøt i løypen, staket seg inn på 2.48 - og til kollega Runar Røstbø som med 2.54 fikk solid revansj etter sommerens løpsdueller.

Holmenkollen skimaraton var en artig opplevelse, men jeg kommer nok primært til å konkurrere med joggesko også i fremtiden.

PS. Søndag var jeg temmelig støl og sliten og tenkte å holde meg i ro, men det ble en flott tur på 23 kilometer i Østmarka til Vangen, der det ble dobbel dose med bolle, vaffel, kakao og kaffe.

Denne gangen hadde jeg ikke hastverk på matstasjonen!