I skrivende stund peser 17.000 ryttere over fjellet fra Rena til Lillehammer. Noen tyvstartet allerede i går. Hvem vinner? Hvordan går det med venner og bekjente? Jeg legger ut små notiser her etterhvert. SportsBloggskribent Carl Fredrik Hagen kommer forhåpentligvis med egen eksklusiv rapport. Steinar debuterte med FredagsBirken i går, Trond Inge er påmeldt, men sliter med skade etter salto i Grenserittet, Arnstein stiller forhåpentligvis som vanlig.
Det er hyggelig hvis flere gir sine små eller store innspill, erfaringer eller synspunkter, det være seg om dere har syklet selv eller ikke, i kommentarfeltet nedenfor.
Her kan du også lese vår allestedsnærværende kondispresident Tim Bennett sin forhåndsanalyse og reportasje.
Lykke til alle sammen! (Reportasjen fortsetter etter bildene med oppdateringer ETTER rittet.)
Her er noen flere bilder fra fjorårets ritt fra passering Storåsen og Kroksjøen.
Ifølge Ole Kristian Silseth var forholdene enda verre i år enn i fjor, som til da var historiens verste. Det sier vel det meste! Aller verst var ikke gjørmepartiene eller rosinbakken, men nedoverbakkene på asfalten fra Storåsen og ned til Lillehammer, fra det øverste punktet i løypen, som starter omtrent akkurat der bildene ovenfor ble tatt i fjor. Her ble det iflølge Silseth og den finske damevinner Pia Sundstedt fryktelig kaldt og det var mentalt tøft bare å komme seg mål også for så meritterte syklister..
Så Steinar gjorde nok lurt i å sykle FredagsBirken. I går var forholdene adskillig bedre. Steinar er ingen nybegynner på sykkelsetet, tvvertimot, han sykler ivrig til jobben året rundt i all slags vær og føreforhold, men i Birken var dette debuten. Tiden hans ble gode 3.53,31, nesten halvtimen bedre enn jeg kan skryte av i min eneste start i 2000 (4.19). Kanskje på tide at jeg gjør et nytt forsøk. Men jeg er sjeleglad for at det ikke ble i år...
En melding tikket inn fra Trond Inge like etter rittet, som er glad for å være kommet helskinnet i mål;
-Det var omtrent som i fjor, bare mer regn. Jeg syklet bra frem til Kvarstad, men på vei til rosinbakkene begynte jeg å fryse og det ble bare verre. Fra Sjusjøen til mål var det nesten krise. Hadde ikke føling i henda og måtte roe ned. Siste 5 km virket ikke bremsene, så jeg måtte trille sykkelen ned alle bratte bakker. Men jeg kom til mål, like hel på 4,23 - 25 min bak merkekravet.
Det står respekt av bare å fullføre rittet under sånne omstendigheter, spør du meg..
Du kan lese hele Trond Inge sin dramatiske og humoristiske beskrivelse av rittet i kommentarene nedenfor.
Dette er tydeligvis ikke for pyser!
En som ikke bare fullførte, men som VANT, var Carl Fredik. Med imponerende 3.07,55 seiret han i klasse 18-19 år og ble nr 31 totalt. Hans egen rapport kommer senere.
Gratulerer til CF med seier, til Steinar med fin debut, til Trond Inge for imponerende innsatsvilje og til alle dere som fullførte tidenes verste Birkebeinerritt!
Ser at Arrangøren har konkludert med at årets ritt hadde det verste været i historien. Så da har jeg syklet alle de tre verste årene, 2004, 2009 og 2010, også jeg som egentlig er en godværssyklist.
SvarSlettDe beste syklet likevel fortere enn ifjor, muligens pga noen utbedringer av løypa. De hadde bl.a laget en bro over den elva vi alltid har trillet sykkelen gjennom og fått skylt av litt gjørme. Den bratte jordbakken ned til Djuposet var også mye bedre i år enn ifjor.
Her følger en beskrivelse av mitt ritt (del 1):
SvarSlettForberedelsene i år var ikke de beste etter fall i Grenserittet 3 uker i forkant som førte til 10 dagers opphold i sykling og generelt mindre trening, noe som ikke er bra når jeg fra før har for lite sykkel-grunnlag og det er såpass langt fram til Birken. Siste uka ble derfor litt panikkartet da jeg måtte sykle meg opp litt, men ikke så mye at det gikk utover overskudd. Men der bommet jeg nok litt, det ble for mye trening og syre siste uken. I tillegg fikk jeg høstens første forkjølelse med sviing i luftveiene og vondt i brøstet og brusten stemme siste dagene.
Før start tok jeg i år en langbukse under sykkelshortsen og en regnjakke ytterst, noe jeg ikke hadde ifjor. Jeg ble likevel småfrysen i startområde før startskuddet, enda det var hele 10 varmegrader. Må skyldes en blanding av regnværet og helsa.
Jeg plasserte meg helt i tet i pulja og freste av gårde i ensom majestet i 40 km/t bortover sletta. Men allerede etter 1,5km merket jeg at kroppen ikke var så sprek som i Grenserittet, og jeg måtte ta det ganske rolig i flere km. Etter at de fleste i pulja hadde passert meg, og jeg hadde fått varmen i kroppen, begynte jeg å passere folk igjen. Men jeg merket hele tiden at det manglet saft i beina.
Det største problemet opp til Skramstadseter og Bringebuseter var faktisk brillene mine. De har alltid fungert bra før, men antagelig pga av at det var så kaldt og jeg var så varm (mye klær i motbakker og fortsatt litt tørr) så dugget de så jeg så jo nesten ikke de andre syklistene og hullene i veien. Det gikk jo greit så lenge det var asfalt (9km), men i terrengpartiene er det en fordel å ha fullt utsyn, innsyn og oppsyn. Jeg brukte derfor en del tid på å ta de av og på og prøve å rense de. Etter Bringebuseter var det ikke noe problem, for da var farten større, og jeg var like kald som omgivelsene. Jeg bare spylte brillen jevnlig med drikkeflaska etter som de ble nedsøla av syklister foran.
Djuposet er mitt verste mareritt i Birken, men selv om jordbakken ned til elva var bedre i år, brukte jeg likevel en del tid da jeg bremset overforsiktig nedover. Langsetter elva ble jeg også forbipassert av en haug med syklister som virket som de ikke hadde noe mer å leve for. Inn i det eneste virkelig terrengpartiet i Birkebeinerrittet klarte jeg å sykle forbi de fleste igjen fordi de gikk! Men i det bratteste partiet kom jeg ikke forbi. Etter den nye broen var det ganske gøy faktisk å sykle i terrengpartiet (med brillene i hånda) mens de fleste gikk, men noe fart var det ikke snakk om da jeg måte vente på alle foran likevel. Her kunne jeg tjent mye hvis jeg var alene.
SvarSlettEndelig på grusen igjen 4 km før Bringebuseter var det bare å gi gass igjen. Herfra til Storåsen gjentok det samme mønsteret seg hele tiden. De samme jeg passerte i alle motbakker, suste forbi meg i alle utforbakker. Jeg begriper ikke hva de tenker med når det står tydelig skiltet "Senk Farten", "Skarp sving", "Bratt utfor bakke", osv. På enkelte virker det som et signal til å skru opp farten. Jeg så heldigvis ingen uhell denne gangen, men det er mulig de stoler mer på sykkelen sin enn jeg stoler på min. Iflg Aftenposten tidligere i uka, hadde deltakerne sykler fra 6.000 - 70.000. Min koster under 5.000, så da har jeg vel tapt på forhånd. Jeg følte meg heller ikke tryggere pga dårlig sikt pga regn og søle på brillene, og uten briller ville jeg ikke sykle.
4km før Kvarstad sto Rustad IL og delte ut drikkeflasker. Dessverre skled flaska ut av de glatte og våte hanskene mine da jeg skulle sette den i flaskeholderen.
På Kvarstad ble jeg opplyst om at jeg lå 5 min etter merkekravet, noe som ikke er umulig å ta igjen. Fra Kvarstad er det bare 2 mil til Storåsen, og når en er på Storåsen er det nesten bare utfor til mål. Derfor var det bare å gi alt fram til Storåsen. Det holdt for min del i 5km.
Det var da jeg merket at følelsen i hendene ikke var som før. Med dyvåte hansker og konstant regnvær ble jeg bare kaldere og kaldere. Selv ikke motbakke-kjøring fikk lenger opp temperaturen. Giringen måtte foretas med håndbaken på begge girene.
Før rosinbakkene kom lurte jeg på hvor langt jeg var i stand til å sykle før jeg måtte bryte, for jeg var overbevist om at det var umulig å komme til mål i årets ritt. Av erfaring fra ifjor blir jeg enda kaldere etter Storåsen.
Her følger en beskrivelse av mitt ritt (del 3):
SvarSlettRosinbakkene var en mental opptur pga mye folk både utenfor og i løypa, og distanse plakat hver 500m. Det er jo ikke mulig å bryte når en passerer horder med syklister som hadde parkert i bakken. Etter den berømte rosinbakken er det mye opp og ned før Storåsen, og mye folk mange steder og mye som skal deles ut og tas imot.
Men på Storåsen var jeg meget bekymret. Hvor langt kan jeg renne på sykkelen og hvor er det mulig å bryte og bli tint opp. På vei nedover mot Lillehammer ble bange anelser til virkelighet, og jeg frøs og jeg frøs og hakket tenner og merket ikke om jeg bremset eller ikke da det ikke var følelser i fingrene. Jeg måtte se på bremsestangen om den faktisk gikk inn mot sykkelstyret. Jeg måtte fortelle meg selv at tøffe karer gråter ikke. Det var ingen naturlige steder å stoppe, og sykkelen trillet videre av seg selv. Jeg så mange som satt i veikanten og skiftet klær eller byttet sykkelslanger eller hva de holdt på med. De så litt apatiske ut. Samtidig følte jeg at alle tusen som startet etter meg bare raste forbi meg i fullt tråkk som de skulle ha startet rittet på Sjusjøen.
Etter at jeg kom inn på Sjøsetervegen var ambulansen jeg besøkte ifjor vekk, så det var bare å trille videre. Jeg begynte i ren desperasjon å tråkke i utforbakkene, og armene svingte jeg rundt og rundt i håp om å få friskt blod ut i fingrene. Enkelte publikummere vinket tilbake og synes tydeligvis det så festlig ut.
Men skjelvingen gav seg og det mentale fikk seg en opptur ettersom Lillehammer nærmet seg. Men etter Birkebeinerstadion merket jeg at bremsene sviktet. Jeg måtte kjøre utforbakkene med maskimale bremser på for å klare svingene. Men ballettbakken og de siste utforbakkene før Håkonshall måtte jeg rett og slett gå av sykkelen og løpe nedover bakken med sykkelen på slep. Det må jeg ha tapt mye på. Men jeg var faktisk ikke den eneste.
Som den siste utfordringen var det samme gjørmeparti i år som ifjor rett før Håkonshall. Er dette laget bare for å gi publikum underholdning? Er ikke sykkelen møkkete før da så blir den det iallefall der. Jeg så at de fleste prøvde å sykle gjennom, noen klarte det mens de fleste falt. Jeg bare løp rett gjennom med sykkelen på slep og passerte flere som syklet.
I målområdet skulle alt være så mye bedre enn ifjor, men det var ingen sykkelspyling, og etter å ha parkert sykkelen, fått litt varm suppe, hentet bagasjen, så var det jammen kø for å komme til Håkonshall for å få dusj, tørre klær og varmen i kroppen. Det viste seg at alle måtte spyles for at det ikke skulle bli så sølete i Garderoben. Men jeg orket ikke å stå i kø der i regn og kulde og bli enda våtere og kaldere, så jeg løp forbi og kom meg inn i varmen.
Tiden 4.23 var ikke så ille alle forhold tatt i betraktning, men milevis etter merkekravet på 3.59. Jeg syklet hele veien mye fortere enn ifjor. Men jeg brukte 1 time nedfra Storåsen som er 10-15 min dårligere enn jeg normalt skulle ha syklet den distansen på. Jeg ble ca nr 990 i klassen av over 2100, noe som sier mye om den utrolige bredden i toppen i sykling.
Det var 3.000 som trakk seg før start og 1.100 som brøt underveis. Alt i alt er jeg fornøyd med å gjennomføre, selv om målet var å ta merket og bli Super Birk i trippelen. Nå må jeg ta merket i skirennet neste år også for å prøve på nytt å bli SuperBirk. Men Grenserittet er mye bedre ritt å sykle, men så har jeg til gode å sykle Birken i pent vær.
Det var en fargerik, detaljert og utrolig artig beskrivelse av rittet, Trond Inge. Selv om det ikke akkurat høres ut som en artig opplevelse, så tipper jeg du er en av de 17500 som stiller til start igjen med friskt mot neste år.
SvarSlett