Hvilken folkefest! Og mitt come-back i Birken gikk over all forventning! Ikke bare brøt jeg min egen drømmegrense på 4 timer. Jeg klarte også det forgjettede merkekravet på første forsøk i min andre Birken-epoke! En herlig følelse. Hadde aldri trodd det på forhånd, og spesielt ikke etter en svært så trøblete og amatørmessig start!..
Kaotisk innledning
Jeg klarte nemlig å rote det skikkelig til. Var ute i god tid, men skulle ta litt bilder og trodde at jeg hadde kontroll på tiden, da det plutselig gikk opp for meg at vi var neste pulje ut! Ooops! Jeg hadde feilberegnet med fem minutter. Nå hadde jeg plutselig veldig dårlig tid! Av med overtrekkstøyet og lett jogg for levering av sekk for transport til Lillehammer. "
Det er 3 minutter til start for pulje 4", sa speaker.
Jeg løp ned skråningen til startområdet, og så hele puljen stå klar på andre siden av jordet. Planen var jo å starte bakerst, så det var greit, men med ski og staver i hendene måtte jeg kravle over ett gjerde og under et annet for å komme bort til halen av puljen. Hvorfor stod ikke feltet der som eliten og pulje 1 hadde startet!? Men med ett minutt til start var jeg i hvertfall kommet meg frem til startpuljen og kunne puste lettet ut. Trodde jeg. Helt til jeg ser at dette er startpulje 5!! Hvor er min pulje 4?? Jeg løper fremover i puljen, tror at pulje 4 da må være foran pulje 5, for jeg ser jo ingen andre puljer. Men her er ingen pulje 4-løpere, kun pulje 5.
Et skudd smeller og jeg hører speakeren si at
"der gikk starten for pulje 4"!!
 |
| Starten er gått i pulje 1. Jeg har god tid til det er min tur.....trodde jeg! |
Det var nå jeg skulle tatt det helt rolig, stilt meg bakerst i pulje 5 og ikke stresset mer, siden det uansett er brikke- og nettotid. Men det tenkte jeg ikke på, og jeg ville jo gjerne gå i pulje 4 nå når jeg hadde sjansen. Så jeg hoppet over ski og mellom løpere som en forvirret hane i hønsegården, krøp under det gjerdet jeg nettopp hadde forsert motsatt vei og karret meg ut på siden av pulje 5, akkurat i det løperne i pulje 4 kom halsende over sletten. De hadde stilt opp lenger bak på andre siden av sletten, utenfor synsfeltet!
Så mens jeg bakset med å få på meg ski og staver og nesten hindret en løper som kom i ytterste sporet, fór hele kobbelet forbi. Jeg måtte le litt for meg selv - og
av meg selv - og følte meg som den komplette amatør. Prøvde å beholde roen, men ble selvsagt ganske stresset av dette. Men jeg kom meg da i gang til slutt, 50 meter bak nest sistemann i pulje 4, og kunne lettet konstatere at startmatten i hvert fall var foran meg. Da blir i hvert fall tiden registrert, tenkte jeg. Skjønt jeg var ikke helt sikker på det, før jeg fikk bekreftet tid i Håkons Hall mange timer senere. I kaoset før start glemte jeg også å sette i gang klokken, som jeg først fikk startet ved passering 53 km til mål, etter ca 5 minutter. Dermed hadde jeg ikke nøyaktig tid heller. Hvilken strålende start!
Tungt til Skramstad
Etter starten på Tingstadjordet, gjelder det å finne flyt og rytme oppover mot Skramstadsetra. Planen var å åpne rolig, tenke teknikk og prøve å gå avslappet. Om det var den kaotiske starten som gjorde utslaget skal være usagt, men jeg slet veldig både med det tekniske og med marsjfarten. Følte heller ikke at skiene var helt topp, litt trått og samtidig litt glipping, men det skyldtes nok mest at jeg gikk dårlig på ski - og at det faktisk
var litt trått føre. Men det verste var at jeg gikk på grensen og var mye mer sliten enn jeg hadde tenkt, til tross for at jeg gikk saktere og dårligere enn planlagt - eller kanskje nettopp derfor.
Jeg passerte Skramstadsetra på 47.07, viste det seg etterpå. Selv konstaterte jeg bare at det gikk tungt. Jeg hadde for lengst begynt å se litt etter Gaute og Trond Inge, som startet en og to puljer bak meg, og ventet bare på at de skulle komme seilende forbi. Nå synes jeg skoen var litt løs også og gikk ut av sporet for å sjekke knuten. Den var ok. Men jeg hadde mistet fokus.
Jeg hadde nå overhodet ikke merket eller 4 timer i tankene, men prøvde å huske mitt eget ord om at det viktigste var
opplevelsen og turen over fjellet, ikke tiden. Nå måtte jeg ikke glemme det, da!
Prøv heller å nyte turen, sa jeg til meg selv, og gledet meg i hvert fall over at min gambling med å velge nye hansker i stedet for de planlagte varme vottene, foreløpig var gått greit. Jeg var varm på fingrene, til en forandring. Enn så lenge.
På sletten nedenfor Dølfjellet og i stigningene opp mot fjellet begynte det å gå litt bedre. Farten var i hvert fall justert i forhold til de rundt meg. Jeg oppdaget at jeg kunne legge meg ut i venstre spor og øke farten, uten at det kostet noe særlig mer. Jeg tenkte på Even sitt råd om ikke å ligge bak noen bare fordi det var behagelig, og våget å øke marsjfarten litt, ut av comfortsonen. Samtidig satt skiene bedre i motene nå, selv om sporene her var dårligere, siden det blåste ganske friskt og var litt fokksnø i sporene. På selve Dølfjellet begynte jeg å bli kald på fingrene, men på den annen side kunne jeg konstatere at gliden på skiene var god i nedoverbakkene fra fjellet. Herlig! Jeg husket fortsatt med gru hvordan alle gled fra meg her for 10 år siden...
Opp til Raudfjellet var det omtrent samme leksa, men nå var jeg enda litt mer på hugget og gikk ganske bra. Men nå slet jeg voldsomt med kalde fingre og var flere ganger inne på tanken på å stoppe og ta frem vottene fra sekken, som jeg måtte gjøre for ti år siden. Pokker. Jeg gamblet og fortsatte, nesten uten følelse i fingrene. Hvordan skal det gå med all vinden ned fra Raudfjellet. Jeg jobbet febrilsk for å få varmen, men brukte mye fokus og energi på dette og lurte på om det var best å stoppe for å få varmen.
What a surprise!
Heldigvis overlevde både jeg og fingrene de lange utforkjøringene ned fra Raudfjellet. Her var det bare å stå i trikkeskinnene og suse avgårde i høy fart! Var oppe i en hastighet på nesten 50 km/t på det meste. Nede i lavlandet igjen var det lunt og godt, og gradvis begynte jeg å få varmen igjen på fingrene.Hurra! Bare den følelsen ga meg nye krefter, forsterket av at jeg nå nærmet meg Kvarstad og var på vei inn i kjente trakter. Fra Kvarstadsetra var jeg liksom på hjemmebane. Ved drikkestasjonen så jeg at det var slått opp sekunderingstider for merket på en stor tavle. Klasse M50 viste 2.17. Jeg hadde ikke sett på klokken siden Skramstad og skvatt til når jeg så at stoppeklokken min viste 2.12! Jeg måtte se en gang til. Var det virkelig mulig? Selv med påplussing av rundt 5 minutter for første kilomteren, passerte jeg omtrent akkurat på merkeskjema!!!
Jeg følte meg ikke spesielt sliten, men som ved alle drikkestasjoner tok jeg meg tid til en liten stopp og to krus, samt litt Lierlefse og litt banan et par ganger. Vissheten om at jeg lå likt med merkeskjema ga masse ny energi. Akkurat da var jeg veldig optimistisk med tanke på å klare det, siden jeg visste at jeg hadde gått såpass dårlig i starten, følte at jeg var på stigende kurve og hadde masse krefter igjen. Jeg prøvde nå å gå jevnt og klokt opp de bratte stigningene til Midtfjellet. En stakkar foran meg snublet og brakk sin egen stav i en kneik, og fortsatte med en stav på verst tenkelige sted. Det gjaldt å være våken. Jeg begynte å kjenne det skikkelig i bein og hofte av all bakkediagonalen, men etter hvert som vi nærmet oss Midtfjellet var det flere og flere tilskuere og en utrolig stemning som ga næring og pågangsmot. Jeg gikk nå stort sett i venstre spor, der jeg kunne gå i min egen rytme, og kun unntaksvis kom det folk bakfra som ville forbi.
Stilstudie fra stigningene opp mot Midtfjellet.
(Marathon-photos.com)
På hjemmebane
Jeg holdt brukbart helt til toppen av Midtfjellet, der vi passerte løypas høyeste punkt, 910 m.o.h. Ned mot drikkestasjonen fisket jeg frem den tredje av mine 4 små geltuber, som også var gull verdt. Og på Midtfjellet fikk vi cola. Nå var det staking innover den løypen som jeg har gått utallige ganger fra hytten. Det var deilig å hvile hofter og bein litt og merke at det var krefter igjen i armer og mage til å stake! Og heldligvis var det ikke noe vind å snakke om nå, på denne sletten som er så vindutsatt. Her hadde jeg fryktet å få liten kuling midt i fleisen, som meldt kvelden før.
Jeg skottet mot høyre til Kuåsen og skimtet hytten langt der borte, men tok det som et godt tegn at det ikke føltes som noe fristende alternativ å sette kursen dit i stedet. Nei, her skulle det kjøres for fullt helt til mål, for nå var jeg på en høyst uventet merkejakt! Kanskje kunne jeg klare den magiske 4-timers grensen også!?
Staketreningen må ha hjulpet, for jeg synes jeg fikk bra dreis på den bortover mot Sjusjøen. Jeg gikk nå også mye bedre teknisk i diagonal enn tidlig i løpet, selv om jeg selvsagt var mer sliten. På siste drikkestasjon på Sjusjøen tok jeg energidrikk, en lefsebit og kaffe! Det gjorde godt! Når samtidig Lillebjørn Nilsen runget utover stadion med
" jeg trenger ikke dra til Bergen.....!", så følte jeg at dette likevel var min dag! Selv om det partiet jeg kanskje gruet meg mest til gjensto; utforkjørinegene ned fra Sjusjøen. Jeg var imidlertid offensiv og har blitt litt tøffere enn før i utforkjøringene. Det var harde spor, men heldigvis ikke skareføre, som er mitt mareritt. Så jeg lot det stort sett stå til, dog uten å ta unødige sjanser, og tapte nok litt tid i de bratteste nedoverbakkene. Faller man der, risikerer du å slå deg skikkelig.
Jeg prøvde å la være å tenke på det, være avslappet og ristet på lårene i Northug-stil, men ble temmelig skjelven i beina et par ganger. Men jeg kom gjennom det også uten uhell. Nå gledet jeg meg til den siste milen med småkupert terreng og flater. Hørte andre si etterpå at de siste kilometerene tok evigheter. Selv synes jeg de gikk veldig fort. Jeg så på klokken med noen kilometer igjen og trodde at det kunne stå om sekunder dersom jeg skulle klare 4 timers grensen. Så nå var det bare å gi alt som var igjen, vekselvis i staking og i diagional. Skiene var fortsatt kjempegode, med både godt feste og god glid og jeg staket forbi ganske mange på de siste kilometerene.
I mål!
Plutselig var vi inne på stadion, der jeg jublet for Dehlie og Alsgaard under OL i 94. Nå var det jeg og nesten 16.000 andre mosjonister som kom i mål. Midt i slitet kunne jeg nyte innspurten, og jeg har vært mye mer sliten mange ganger før enn da jeg kom i mål på Birkebeiner Skistadion!
Fortsatt var jeg usikker både på om sluttiden var under 4 timer og om jeg hadde klart merket. Jeg trodde at begge deler var i boks og hadde uansett en veldig god følelse, etter å ha snudd fiaskostart til suksess!
Tiden ble 3.56,04 - med god margin til merkekravet i klasse M50-54, som var 4.02,41. Faktisk hadde jeg klart merket i M45 (4.00,44), M35 (3.59,20) og M30 (3.59,22) også! Raskeste kilometer gikk for øvrig på 1.36.
Resultat Birkebeinerrennet 2011
|
| Navn: | Frode Monsen |
| Klasse | Menn 50 - 54 år, M50 |
|
|
| Tid i mål: | 03:56:04 |
| Makstid | 04:02:41 |
| Mellomtider: | Skramstad | Kvarstad | Sjusjøen | |
| 00:47:07 | 02:15:37 | 03:14:57 |
|
 |
| Akkurat kommet i mål, meget godt fornøyd! Joda, jeg hadde sekk.... |
Plassering: Nr 306 av 1322 deltagere. I klassen! Det er i det minste topp 23 %...
Jeg ble nr 3.364 totalt!.. Men følelsen min var riktig. Jeg gikk meg opp 709 plasser fra Skramstadsetra til mål, og jeg tok hele 495 av de plassene fra Kvarstad-dammen til Sjusjøen!
Joda, nivået er imponerende høyt. Og det er fortsatt masse å strekke seg mot. Eller kanskje jeg sier meg fornøyd nå med at jeg har nådd begge målene mine, som jeg trodde det ville ta flere år å nå. Vi får se til neste år!
Jeg nøt i hvert fall hvert sekund i godværet i målområdet etterpå, og i Håkons Hall med hyggelig prat med andre løpere, før jeg tok bussen tilbake til Rena, for deretter å sette kursen hjemover. Sliten, men en opplevelse rikere - og veldig fornøyd!
Hva synes dere andre, som har mye bedre sammenligningsgrunnlag enn meg, om årets renn? Og om egen innsats? Bare hyggelig med noen ord i kommentarfeltet nedenfor eller på
SkriveBlokken.
Stemningsrapport med flere bilder kommer senere.
