Sølete løp på Siggerud - og grønn trøye

Joda, jeg stilte til start i Follotrimmens mest krevende løp, det 6 km lange og svært kuperte løpet med start fra idrettsparken på Siggerud  Det ble like vått, glatt og gjørmete som i fjor. Noe annet var vel ikke til å forvente etter striregnet siste døgn. Men det var såvidt jeg rakk løpet. Jeg tabbet meg nemlig skikkelig ut og bare flaks gjorde at jeg var stod på startstreken da startskuddet smalt. Uten startnummer og med altfor mye klær..

Jeg hadde nemlig ikke fått med meg (eller kanskje jeg begynner å bli glemsk) at det var fellesstart i de to siste Follotrimmene. Og at starten ikke gikk til vanlig tid fra kl 18.30 og utover, men en halv time tidligere, kl 18.00. Lurer på om det var flere som ikke nådde starten pga dette?

Her er jeg etter fullført løp, i regelstridig antrekk uten drakten med startnummer som lå ubrukt og ren igjen i bilen.

Vel, vel, jeg har bare meg selv å takke. Vanligvis ville jeg varmet opp langt fra startområdet, men til alt hell var jeg denne gangen tidlig ute, og  løp en liten runde tilbake til startområdet, liksom på impuls. Stusset litt da det var så mange samlet ved start og hørte plutselig starteren rope at det er to minutter til start. Og jeg som hadde lagt trøyen med startnummeret riktig montert på brystet pent i bilen, klar til bruk etter oppvarmingen. Med forrige ukes omdiskuterte hendelser i veldig friskt minne, tenkte jeg at jeg måtte legge inn en spurt til bilen og tilbake for å få drakt og startnummer på meg. Men det var for sent! Ikke hadde jeg fått varmet opp heller, kun et par minutters lett jogg, attpåtil med hjerteklapp og påfølgende gange.

Ja ja, jeg får bare la det stå til og ta det som trening, tenkte jeg. Fikk såvidt sagt hei til Jan Billy før startskuddet smalt, og den samme Jan Billy suste avgårde opp den første gressbakken. Jeg åpnet svært forsiktig, det stod jo ikke om livet, og selv om den første kilometeren er den letteste og for det meste går på asfaltert gangvei, passerte jeg på rundt 4,10. Langt foran skimtet jeg Jan Billy, med Jorunn på en like ensom og imponerende andreplass. Men med mange av de beste fra tidligere løp ikke til start, ergret jeg meg over miseren og tenkte at her kunne jeg vært med å kjempet i toppen bak de to nevnte. Nå var det et helt lite kobbel mellom meg og de to utbryterne.

I den utrolig bratte og lange bakken fra Siggerudveien over haugen mot Stallerud, avanserte jeg faktisk flere plasser. Ulikt meg, kanskje jeg begynte jeg å få opp farten likevel. Jeg kjente igjen lange Bård Brune et stykke foran, som jeg har slått før, og så at han snart var oppe på tredjeplass. For en gangs skyld gledet jeg meg til det krevende terrengpartiet som kom etter Stallerud, for med de nye Speedcross'ene på beina, satset jeg på at jeg hadde bedre feste enn konkurrentene.

Men det jeg glemte, er at jeg er en elendig terrengløper, og enda dårligere når det er vått og glatt og svingete og kupert. Som det er i fullt monn de siste 4 kilometrene i dette løpet... Så i stedet for å innhente flere foran meg, var det jeg som etterhvert ble innhentet av Geir Lorentsen og en annen. I de siste kneikene før den siste nedoverbakken mot mål, smatt Lorentsen forbi og prøvde å rykke fra. Jeg observerte at han løp med Talon 212, så jeg hadde nok ingen skofordel her. Jeg hadde dessuten hatt to små overtråkk selv, men konkurranseinstinktet slo nå likevel inn for fullt. Her ville jeg ikke gi meg uten kamp. Det stod tross alt om 5.plassen. Sistemann av trekløveret slapp da tempoet ble skrudd opp, mens vi løp hals over hodet i gjørmen nedover mot mål så sølen skvatt. Straks vi kom ut på gresset med 50-60 meter igjen, la jeg inn mitt siste gir, kjempet meg opp på siden og såvidt forbi Geir. Da kom jeg på at jeg jo ikke hadde startnummer på meg, og etter denne spurten  ville det være surt å ikke fått registrert noen tid, så jeg ropte 181 av full hals mens jeg stormet over mål.

Det gikk bra. Jeg unnskyldte meg som sant var og sa at jeg skulle hente startnummeret i bilen, og fikk godkjent tiden. Takk og pris. Den ble 24,45, som faktisk er 13 sekunder bedre enn i fjor, da jeg løp med Talon 212. Forholdene var vel omtrent like vanskelige. Så da var det vel ikke så verst, likevel...

Berit Kristiansen fortjener all mulig honnør. Ikke bare er hun primus motor for Follotrimmen år etter år, men hun har også taklet kritikken etter forrige løp på en profesjonell og god måte. Hun fikk en svett klem etter løpet. Jeg forsikret henne da om at "stuntet" med å løpe uten startnummer ikke var bevisst. Det var absolutt ikke meningen å provosere eller å se om tiden ville bli registrert. Så det hele ble ganske komisk, men til tross for at det før start (og før jeg hadde kommet til startfeltet) hadde blitt opplyst at det ikke ville bli registrert tid hvis man ikke hadde startnummer på, så ble tiden registrert, siden jeg tross alt skrek ut nummeret mitt av full hals. Takk til tidtagerne også!

Som om ikke det var nok, så fikk jeg også overrakt den grønne "poengtrøyen" etter løpet, siden jeg vant spurten om femte plassen ... Kanskje ikke helt derfor, men jeg satt uansett veldig stor pris på den.

Etter løpet ble det som vanlig en hyggelig prat med mange likesinnede. Brødrene Weydahl og Wenche og Lars Chr.Dørum hadde såvidt fått lørdagens Romerikes 6-timers ut av beina før de stilte til start i Follotrimmen. I Oslo maraton står de igjen på startstreken, deretter blir det enten Fredrikstad eller Frankfurt maraton for Dørum-ene. Sistnevnte kan anbefales!

Test av Salomon Speedcross i sølete terreng

I dag var planen å løpe SRM. I stedet ble det en lett treningstur i terrenget, delvis i traséen til morgendagens Follotrim fra Siggerud. Måtte prøve mine nye Salomon Speedcross 2. De minner om fjorårsfavoritten Talon 212, med omtrent samme traktorsåle som gir godt feste på de fleste underlag. Skoene sitter enda bedre på foten, som en strømpe, og er veldig behagelig å løpe med, men er ikke fullt så lette som Talon 212. Men jeg var tørr på beina selv etter temmelig vått og sølete terreng i skiløypene rundt Verpåsen.

Plutselig dukket dette idylliske vannet opp, som jeg aldri hadde sett før. Trodde jeg. Men det må ha vært Bukkestitjern, der jeg har vært minst hundre ganger før og til og med svømt over. Så jeg må ha løpt i en helt annen retning enn jeg trodde! Jeg som trodde stedsansen min var god... Men fint var det.

Jeg har følt meg veldig trøtt de siste dagene, så det ble med 40 minutter. Det var dog 5 minutter lengre enn gårsdagens pusletur på 35 minutter.

Så får vi se om jeg føler meg piggere i morgen og stiller i  Follotrimmens nest siste løp, det kanskje mest krevende, fra Siggerud. Nå har jeg i hvertfall skotøy som duger selv om det blir aldri så mye griseføre.

På'an igjen - med Follotrimmen

Så er vi i gang igjen med komkurranser, med Follotrimmens 6. løp fra Langhus skole. Etter en svært tung start fikk jeg opp dampen etterhvert.

Etter løpet kunne jeg hente glasset som er det synlige beviset på at minst 4 av de 8 Follotrimmene er i boks. Her sammen med Joggekameratenes blide nestor Gjermund Tveito, som alltid er på plass når Follotrimmen går av stabelen.

Å starte i oppoverbakke har aldri vært min greie. Så allerede etter den første bakken var jeg fullstendig hektet av tetpuljen. Jan Billy og Carl Fredrik åpnet i rene sprintfarten og Harald og Bård hang seg på. Mer overraskende var det at også Svein H og til dels Steinar og Eivind la seg på hjul. Jeg var sjanseløs på åpningsfarten og dannet baktroppen sammen med Hans Petter Stenberg ut fra start.

Etter Ramstadsletten kommer en seig langbakke, før vi etter ca 1 km setter kursen inn i skogen. Jeg passerte på ca 4,10 og lå da 20 sekunder bak mine arge puljerivaler Svein og Eivind, og Steinar var ikke langt bak dem - men langt foran meg. Jeg slet fælt, prøvde å "løse ut" og øke farten i det slakkere terrengpartiet som nå fulgte. Men det "bet" liksom ikke fra seg. Jeg var i ferd med å bli demotivert, men prøvde å fokusere på eget løp. Visste også at det kunne straffe seg å åpne for hardt i denne løypen. Men ved "vendepunkt" i Eikjolmarka var det fortsatt foruroligende langt frem.

En ting som er inspirerende med Follotrimmen, er puljestartene. For selv om en er aldri så fraløpt av puljekonkurrentene sine, så er det alltid noen fra puljen foran som innhentes og som gir ny inspirasjon til å holde trykket oppe. Dette hjalp meg i de småkuperte bakkene gjennom skogen. Og endelig begynte jeg også å ta innpå Steinar. På toppen var jeg i rygg og smatt forbi, men i et lite anfall av snillisme senket jeg farten en smule og sa til Steinar at han måtte henge seg på. Jeg trodde uansett at løpet var kjørt mot "utbryterne" Svein og Eivind.

Men på flatene mot Bøler gård ser jeg at avstanden har krympet, og jeg øyner et lite håp. Farten økes litt og Steinar slipper. Jeg er nødt for å ha en viss kontakt inn i det siste bakke- og terrengpartiet dersom det skal være mulig å ta dem igjen, men ved starten av bakken er avstanden fortsatt omlag 10 sekunder. Jeg vet imidlertid at det er mulig å hente en del sekunder på det siste lette strekket over Ramstadsletten mot mål. Eivind snur seg nå flere ganger og er tydelig oppmerksom på "den gule faren" som kommer halsende bakfra.

På toppen av terrengstrekket er jeg nesten i rygg på dem, men Svein svarer med halsbrekkende utforbakkeløping nedover den steinete bakken før asfalten venter. Med anklene som innsats satser jeg på at det skal gå bra, uten overtråkk. Det gikk - og ut på Ramstadsletten nyttiggjør jeg farten fra bakken til umiddelbart å gjøre et rykk. Nå er jeg på offensiven og setter inn en langspurt. Dette partiet vet jeg at jeg behersker, og kroppen kjennes i en helt annen og sprekere forfatning enn den var i første del av løpet. Plutselig er det gøy å løpe igjen, glemt er slitet fra åpningen.

Ingen av de to klarer å følge og jeg kontrollerer inn til 20,41 og 5. eller 6.plass totalt og 2.plass i puljen, bare slått av Harald (som vanlig). Svein kontret og slo Eivind med hhv 20,50 og 20,55. Steinar ble slått med 48 sekunder. Selv ble jeg slått med halvminuttet av Bård Solvoll, som suverent vant 50 års klassen og etterpå i adrenalinrusen sa at han neste gang skulle slå Harald også. Harald fikk 19,18 og ble nr 3, kun slått av Jan Billy, som imponerte med 18,47, og Carl Fredrik, som vant på 18,26.

Tidligere resultater fra Follotriommen Langhus, med klasseplassering i parentes:

2010:   20,41   (2)

2009:   løp ikke

2008:   26,53

2007:   20,19   (2)

2006:   ?  (finner ikke resultatene - noen som kan hjelpe?)

2005    løp ikke

2004:   løp ikke

2003:   20,37   (2)

2002:   20,27   (1)

2001:   19,45   (1) - løypepers

Summa summarum mitt nest dårligste løp, dog bare 22 sek bak min nest bestetid, så jeg må vel være fornøyd, særlig ettersom jeg slet fælt i første halvdel.

Steinar med velfortjent glass, på full fart tilbake etter sine langvarige skadeproblemer, selv om det ikke holdt ikke helt til mål denne gang.

Jeg har hatt mange artige og tøffe dueller med Rustadgutten Eivind Meen. Han knuste meg sist på Sofiemyr og så ut til å gjøre det igjen. Men den gang ei..

Denne glade gutten var det lite å gjøre med. Carl Fredrik vant Follotrimmen for 3.gang i år. Nå venter sykkelritt i Eidsvoll til helgen, deretter satser unggutten på Birkebeinerrittet og -trippelen. Det skal bli spennende.

PS.

Må nesten også nevne det sosiale, som alltid gjør Follotrimmen til noe spesielt. Denne gangen ble det hyggelig prat med Harald under oppvarmingen, og nedjogging med diskusjon av løpet og sykling med Steinar, Svein H, CF og Eivind.

Langs vakre kyststier i Stavern

Stavern er en koselig by og området mellom Stavern og Nevlunghavn er et flott sted å feriere. I tillegg til utallige fine strender og svaberg, er det også glimrende treningsmuligheter både på grusveier og langs den vakre kyststien som bukter seg milevis avgårde.

Det ble flere fine løpeturer på den siste ferieuken vår. Men treningsuken holdt på å bli ødelagt av et aldri så lite come-back på fotballbanen. 

 Hanne løper bakkeintervaller. Mira prøver enn så lenge å holde følge, men måtte snart kaste inn håndkleet.

Det måtte jeg også, etter at jeg hadde tatt ut for mye i den forutgående fotballkampen. I hvertfall endte det med strekktendenser som gjorde at jeg kun inntok rollen som coach under intervalltreningen etterpå.

 Heldigvis unngikk jeg strekkskade og etter en hviledag gikk det greit å løpe igjen. Her på kyststien ut av et skogholt. Til sammen ble det ca 5 timer med løping for meg (6 timer for Hanne), for det meste i rolig kosetempo langs kyststien, men med langintervaller onsdagen i form av 6 runder a ca 5 minutters løping på grus. Det gjorde godt.

 Like etterpå kom vi ut i åpent landskap. Hanne i fin stil kun et par kilometer fra Stavern.

 Pust i bakken med posering i vakkert kystlandskap.

Kyststien bukter seg gjennom skog, over campingplasser og strender, langs grusveier og over svaberg. Veldig varierende terreng - og noen steder med spektakulær utsikt.

Neida, det er ikke en pyramide, men Minnehallen utenfor Stavern.

Kyststien førte oss også forbi denne hytten, som var til salgs for 11 millioner. Den lå nydelig og usjenert med panoramautsikt over sjøen. Så kanskje vi kommer til egen hytte neste gang vi drar til Stavern, og ikke firmahytten til DnB NOR?

Erik the Brave med årets bragd

Tenk deg å løpe 62 km. Det er langt. Fryktelig langt. Det lengste jeg har løpt er en maraton, 42,2 km. Tenk deg så å løpe 62 km hver dag i 43 dager etter hverandre! Det er hva Erik Nossum har gjort denne sommeren! Eller for å være helt nøyaktig:: Erik har løpt de 2660 kilometrene fra Nordkapp til Lindesnes på 42 døgn, 9 timer, 6 minutter og 45 sekunder. Litt av en bragd av 56-åringen!

Jeg ble kjent med Erik i 2005. Da var han ganske fersk i løpergamet, og var strålende fornøyd etter å ha perset på 10 km i Karlstad på et par og førti minutter, for øvrig samme dag som undertegnede satte sin pers. Senere samme året fikk jeg mange gode råd og innspill fra Erik vedrørende kosthold og helse, etter å ha fått plutselige hjerteproblemer. Erik sine råd baserte seg hovedsaklig på amerikaneren Barry Sears sine teorier om riktig sammensetning av kostholdet, et opplegg som bl.a. med hell har vært fulgt av amerikanske OL-deltagere. Disse tankene er fortsatt grunnpilarene i kostholdet mitt den dag i dag. 

Nettopp kostholdet før, under og etter trening og konkurranse tror jeg er noe av hemmeligheten til Erik. Han er smart, og har nådd mye lenger som ultraløper enn løpstalentet alene skulle tilsi. Jeg tror knapt det finnes en lurere ultraløper i Norge enn Erik.

Vel, dette er bare mine personlige betraktninger. Hvis du vil dele noen av dine erfaringer med leserne, hadde det vært hyggelig, Erik. Bildet er hentet fra hjemmesiden Norway run, der du kan lese Erik sine egne rapporter om sin strabasiøse ferd Norge på langs, med livet som innsats gjennom trange, lange og mørke tunneller, i regnvær og blest - og hans møter med hyggelige løpervenner som oppmuntrende lyspunkt. Og du kan støtte Eriks hjertesak, Aktiv mot kreft.

Gratulerer med Årets løperbragd !

PS.

Gaute Løge Pedersen og Liv Røttingen, som jeg også omtalte i mitt innlegg 15.juli Norge på langs og på tvers, kom seg også vel frem til Os. Riktignok måtte turen avbrytes noen dager etter at Liv startet med legebesøk og en infeksjon som ikke ville gi seg. Etter 11 mil til Noresund måtte de ta time-out, men etter fire dagers hvile fortsatte ferden videre fra Haugastøl uten store problemer. Vel fremme hadde de tilbakelagt ca 37 mil i sin tur Norge på tvers.

Ikke verst, det heller!

Topptur til Snørvillen

Jeg har gått rundt Snørvillen mange ganger. Men jeg har aldri vært på toppen av fjellet. Før nå.

Snørvillen ligger majestetisk i siktlinjen både fra sentrum av Sjusjøen og rett i front fra hytten vår. Vinterstid har jeg gått mange fine turer rundt, men aldri over dette fjellet. Heller ikke på sommerstid har jeg vært på toppen.

Men nå fant jeg en flott rundtur, med Snørvillen som naturlig mål og midtpunkt. Fra Kuåsen løp jeg til Kroksjøen og fulgte grusveien til Storåsen og videre ned til skistadion og startpunktet for Birkebeinerløpet. Derfra løp jeg forbi caravanparken og inn på merket sti som førte meg over Fjellelva og på planker over myrene i birbebeinerløypen og opp til Snørvillen fra vestsiden.

Etter flere dager med regnvær, var det bløtt i terrenget, så selv med de nye terrengskoene var det umulig å unngå å bli våt på beina. Men i godværet denne dagen gjorde det ingen ting. Etter en drøy time løp jeg opp siste bakken til topps, men skvatt til da selve toppen var beleiret av en hel flokk med svære kyr! Jeg talte fjorten stykker. De var imidlertid fredelige, så sammen kunne vi nyte den spektakulære utsikten.

Dessverre hadde jeg ikke med kamera den dagen, da batteriet var tomt, men to dager senere tok jeg en ny tur til toppen av Snørvillen, denne gang fra Midtfjellsiden, og nå var mobilkameraet ladet og med på oppturen;

Seteren på Midtfjellet, som alle birkebeinere er kjent med vinterstid. Snørvillen skimtes i bakgrunnen. Herfra til toppen var det ca 20 minutter med motbakkeløping.

Grunna ses i det fjerne.

Og enda litt lenger mot syd-øst ligger Store Ljøsvann, der jeg stoppet og tok bilder på sykkelturen.

Endelig er jeg på toppen og kan skue utover mitt rike.

Hytten vår som jeg startet fra for en time siden ligger i skogkanten bak det skyggelagte myrpartiet midt på bildet. I bakgrunnen Kroksjøen, Mellsjøen og Reinsjøen mot Hafjell.

Gjestbodåsen, Aksjøen og Midtfjell.

Snørvillen er ikke høyere enn 995 m.o.h., men det er en fantastisk panoramautsikt fra toppen, der det står et 360-graders oversiktshjul som viser retning og avstand til alle toppene i horisonten. Og det er ikke få. Vi kan se helt til de fem 2000-meters toppene i Rondane ca 100 km unna, eller fire 2000 meters topper i Jotunheimen, ca 120 km unna, til Besseggen og til mange andre kjente og ukjente fjell. Utrolig fascinerende. Her skuer vi sørover fra toppen.

.

Masse krekebær - eller krekling - ga god næring, med utsikt til Sjusjøvannet.

Fjellets gull - multer - i massevis, snart klare til å plukkes !

En smakebit av Birkebeinerrittet

Forrige søndag var det endelig duket for sesongdebut på sykkelsetet. Det ble en fin rundtur på 55 km i Birkebeinerland på min gamle TREK-sykkel. Denne gang med kamera.

Jeg valgte en av de anbefalte rundturene på sykkelkartet over Ringsakerfjellene, men forlenget den med rundt en mil. Etter start fra Kroksjøen bar det rett inn i Birkebeinerritt-traséen til Storåsen og inn på asfaltstrekket forbi Sjusjøen mot Mesnali. Før de bratteste nedoverbakkene startet, tok jeg av fra Birkebeinerløypen i motsatt retning, inn Gamlevegen, en gruslagt kjerrevei forbi Mesnalitjernet. Et veldig fint parti som mange går glipp av, da de i stedet sykler ned hele asfaltbakken til Mesnali, for så å ta inn mot Ljøsheim. Her var jeg helt alene, ikke en syklist var å se, kun noen sauer, kyr og et ravnepar som brøt stillheten. Den gamle grusveien kan trygt anbefales.

Etter noen kilometer går det neover til vi kommer inn på grusveien mot Ljøsheim litt før sør-øst enden av Sør-Mesna. Det påfølgende strekket mot Lauvlia og Ljøsheim var drøyere enn jeg hadde trodd, med ganske mange seige bakker. Ved Store Ljøsvann var det drikkestopp og påfyll av vannflasken. Et nydelig område, her måtte bare fotoapparatet frem.

Hovedstoppet tok jeg likevel på Hygga noen kilometer senere. Jeg hadde nå syklet i ca 3 mil.  Måtte teste standarden på dette kjente serveringsstedet. De nybakte bollerne holdt nesten Vangen-standard. Men det slo meg at gjestene her var av eldre og traustere årgang enn på Sjusjøen. Men det gjorde godt med kaffe og bolle og påfyll av energilagre.

Da jeg syklet videre, var jeg glad for at vi ikke endte opp med en hytte like i nærheten som vi så på for snart to år siden. Det er veldig fint her, men ikke helt samme atmosfæren og tilbudet som på Sjusjøen.

Del 2 av rundturen går nesten i sin helhet i løypen til Birkebeinerrittet. Det gikk fort nedover fra hyttefeltet rundt Grunnåsen, med storslagen utsikt til Åstadalen og Kvarstadsetra. Ved skiltiing til Nøkkelåsen måtte jeg ta en avstikker. Det var her jeg skulle løpt opp på min hasadiøse tur to dager tidligere! Ikke ved Steinstilen. Jeg måtte derfor ta en ekstra rekognoseringstur og syklet opp bakkene til Nøkkelåssetrene, der jeg forhørte meg med en mann godt oppe i årene som stod og salet på en fjording, klar for ridetur.

Joda, dette var riktig sted, den riktige stien til Steinsviksfjellet går like der borte! Så nå vet jeg i hvertfall hvor jeg skulle ha løpt. Vel, vel, det får bli en annen gang, og det blir neppe i morgen...

Tilbake på Birkebeinersporet nærmet jeg meg nå Storstilen - og etter den - rosinbakkene!

Hittil haddde jeg vært heldig med været. Det hadde vært lettskyet og en del sol, men nå kom noen beksvarte skyer seilende, og like etterpå kom regnet. Det tok ikke lange tiden før de tørre, fine grusveiene var forvandlet til våte, brune og sølete veier. Og det skulle raskt bli værre. I bunnen av rosinbakkene stoppet jeg for å fylle opp vannflasken igjen, og akkurat da åpnet alle himmelens sluser seg! Det dannet seg små bekker i veien. Uflaks!

Jeg hadde fra før problemer både med sykkelsko og med giret på sykkelen, som jeg ikke fikk ned i de letteste girene, og nå begynte jeg å tvile på om jeg ville klare å sykle opp rosinbakkene i de blytunge forholdene. Det ble 10 relativt tunge og lange minutter der jeg ensomt tråkket meg opp de beryktede bakkene i striregnet. Men jeg kom meg opp.

Vel oppe og ute på slettene hadde jeg ikke syklet lenge før det klarnet opp igjen og regnet ga seg, like plutselig som det kom. Uværet varte kun i en liten halvtime, men kom på verst tenkelige tidspunktet. Men men, de ble jo en fin test og litt ekstra treningseffekt ut av det. Hjemturen mot Aksjøen og over Elgåsen ble nydelig, da solen tittet frem mellom mørke skyer og himmelen ble opplyst av en stor og nydelig regnbue. Den nest siste hindringen bestod av en flokk kyr i bakken opp til Elgåsen, men de var heldigvis vennligsinnet og hadde nok med seg selv.

Den aller siste hindringen var av mer kuriøs karakter. Jeg klarte ikke å løsne skoen fra klikkpedalen. Jeg husket imidlertid hvordan det gikk på min forrige sykkeltur i fjor høst, der jeg rolig rullet inn på tunet, for litt for sent å huske at beina var fastlåst, med det resultat at jeg deiset i bakken like ved siden av hyttetrappen og slo albuen i en sten. Skikkelig klønete. Denne gangen klarte jeg å løse ut den ene foten i tide, men den andre satt som støpt, og jeg måtte til slutt gi opp og gå av sykkelen med skoen fortsatt fast i pedalen. Kanskje på tide å fornye utstyret?

Vel hjemme på hyttetunet ble sykkel og utstyr spylt og jeg kunne jeg til slutt loggføre 55 km på årets første sykkeltur !

Birkebeinerrittet neste?

På villspor i bløtmyren

Allerede første dag av fjellferien inntraff dramatikken. Jeg var i hvertfall ikke så høy i hatten der jeg løp i bløtmyr til over anklene, kliss våt og kald på beina, lettkledd i litt kjølig vær, med tåke og regn i anmarsj - med kun skog, myr og vidde å se så langt øyet rekker - og uten å vite hvor jeg var eller hvilken retning jeg skulle løpe.

Historen begynte noen timer tidligere, da Hanne og hennes unge, håpefulle satte seg på sykkelsetet, mens Mira og jeg tok beina fatt innover Birkebeinerveien. Etter en avstikker oppom hytten til Hagen sr ved Aksjøen, løp og syklet vi videre mot rosinbakkene. Planen var en sykkel- og løpetur frem og tilbake på kjente veier i det litt ufyselige sommerværet. Ved vendepunktet oppdaget jeg imidlertid to lokale karer som kom fra en fin sti fra Hynna. I min søken etter nye utfordrende rundturer fra Kuåsen, kom jeg i snakk med de to fremmede og fikk et spennende forslag til veivalg; følg Birkebeinerveien forbi Storstilen og ta av ved Nøkkelåsen, og følg merket sti over Steinsvikfjellet og Midtfjellet til Gjestbodåsen og tilbake til Kuåsen.

- Må du gjøre dette nå, prøvde Hanne seg med, men nysjerrigheten min var vekket og jeg ville teste ut rundturen umiddelbart. Jeg tok med meg Mira og la trøstig og optimistisk  i vei. Etter å ha passert Storstilen begynte jeg å lure på hvor det var jeg skulle ta av fra veien. Jeg mente å huske at det var etter den øverste seteren. Og ganske riktig, her var det en sti. Det måtte være den. I begynnelsen var den lett og fin å følge, men etter kort tid kom vi til noen våte myrer. Allerede nå var det umulig å unngå å bli våt på beina. Vel vel, det har jo regnet mye i det siste, så når de sa at det var en tørr og fin sti, mente de sikkert på normale dager, tenkte jeg. Og jeg kan jo ikke snu nå. Det blir for langt å løpe tilbake samme vei.

Så jeg løp videre, men etterhvert fikk jeg bange anelser. Ok, det er kanskje feil sti, men den fører jo i samme retning, så jeg kommer sikkert inn på riktig sti litt lenger fremme, tenkte jeg. Men etterhvert ble stien svakere og flere ganger måtte jeg gå litt tilbake for å ikke miste den. Plutselig skvatt jeg skikkelig til, i det en kjempestor tiur eller orrhane flakset opp bare ti meter foran meg. Jeg har aldri sett en slik før og visste ikke at den kunne være SÅ stor.

Litt senere skvatt jeg til igjen. Jeg var nå kommet til haug der det var gravd ut et hi, og når jeg så meg rundt så jeg flere store huler. Hjelp, kan det være bjørn her? Eller kanskje grevling. Uansett fant jeg det best å komme meg vekk derfra fortest mulig. Jeg husket et råd fra navnebror Lars i hans store ekspedisjon til Canada om å plystre for å varsle bamsefar om at det var fremmedfolk i området, og fant det best å plystre for meg selv der jeg løp videre inn i villmarken.

Nå hadde jeg mistet stien helt og stod overfor to valg; å fortsette fremover i det jeg antok var riktig retning, eller å snu. Selvsagt burde jeg gjort det siste... Det var kommet mørke skyer over himmelen og jeg fryktet regn og tåke. Men det var lang vei tilbake og jeg håpet å komme inn på mer kjente trakter om ikke lenge, så jeg tok likevel sjansen på å fortsette. Vær varsom plakaten og første bud om at det er ingen skam å snu, var helt glemt. Jeg hadde Mira med meg heldigvis, det var min trøst og det ga meg ekstra kraft. Jeg var heller ikke sikker på om hun haddde godt av å snu, da hun har haltet litt den siste tiden. Men etter at hun tidlig og åpenlyst protesterte allerede ved Storstilen, før vi kom inn i terrenget, som om hun været faren, fulgte hun meg nå uten et knyst, søkkvåt og skitten, men svært så tapper.

Skogsterrenget ble erstattet med vierkratt og myr, jeg følte nå at jeg løp kilometervis i bløtmyr, søkkvåt på beina, og jeg måtte øke tempoet for å ikke bli enda kaldere på føttene. Jeg hadde jo bare vanlige joggesko, Mizuno Wave Rider, med tanke på rolig langtur på grus, og knekort tights. Heldigvis hadde jeg tatt en gammel Nike overtrekksjakke utenpå t-skjorten, men jeg var relativt tynnkledd og begynte nå å tenkte på andre joggere som hadde løpt seg vill, med katastofale utfall. Jeg skjønte at jeg var temmelig "lost" og begynte å bli litt redd. Mobiltelefon hadde jeg ikke med meg, så hvis uhellet skulle være ute i det ulendte terrenget, ville jeg ikke kunne varsle noen. Hadde heller ikke med meg drikkebelte eller næring og beynte nå å bli sulten. Jeg skvatt til igjen da jeg stoppet for å spise noen halvmodne multer. Mira så ut som en druknet katt, og den hvite pelsen var brunspettet og pjusket. Jeg måtte nesten le, samtidig som det illustrerte alvoret i situasjonen.

Heldigvis hadde jeg en veldig god dag rent fysisk, kroppen fungerte utmerket, og jeg klarte å slå bort negative og redde tanker. Jeg fokuserte på at jeg fikk en opplevelse for livet og en veldig fin treningstur som utbytte. På grunn av fartsøkningen, merket jeg også at jeg holdt noenlunde varmen på beina.

Endelig, etter å ha passert enda et myr- og krattparti, så jeg en seter og en kjerrevei noen hundre meter lenger fremme. Yes! Jeg er i hvertfall reddet! Men hvor er jeg? Er det Gjestbodåsen jeg kommer til? Nei, det ligner ikke helt... Plutselig kom en bil kjørende og jeg oppdaget at veien er mye næremre enn jeg først så. Bra! Men så fikk jeg en ny overraskelse når jeg skjønte hvor jeg var. Det var Storstilen! Jeg hadde løpt halvannen time i ring og kommet tilbake til veien et par kilometer før jeg tok inn i terrenget, i bunnen av rosinbakkene!!

Etter at det første sjokket hadde lagt seg var jeg bare glad. Jeg visste i hvertfall hvor jeg var, og selv om jeg hadde en drøy times løpetur foran meg, var det bare å følge Birkebeinerveien tilbake til hytta. Dermed ble det en slags tur-retur Rosinbakkene likevel. Bare med en liten eklstrasløyfe i terrenget på kjøpet.

Etter drøye 3 timer var jeg tilbake til hytte nr 108, Fjellro, på Kuåsen. Jeg vet ikke hvem som var mest sliten, Mira eller meg. En fin - og annerledes - treningstur var det uansett. Men neste gang skal jeg ikke begi meg ut på ukjent terreng uten å ha sett på kartet først, eller uten mobiltelefon.

Endelig kan vi puste lettet ut, trygt hjemme igien.

En sliten og pjusket Mira, som her riktignok er vasket i minst tre elver på vei tilbake til hytta.

Ringsakerfjellene på godt og vondt

Mens Carl Fredrik, Svein, Harald og Bølergjengen har vært på sommerlige Bornholm (takk for flotte innlegg på bloggen!), har vi hatt en fin trenings- og ferieuke på hytten på Sjusjøen, der kjente og ukjente stier ble utforsket.

Det ble en svært variert uke, ikke minst værmessig, med fine sykkelturer, oppturer til Snørvillen og en dramatisk tremingstur der jeg løp meg fullstendig vill i dårlig vær.

Jeg legger ut et par reportasjer de neste dagene. Her er noen smakebiter, så det er bare å følge med.

Team Wibe Bakkers er klare for sykkeltur

På piknik til Soria Moria

Panorama over Ringsakerfjellene fra Snørvillen