Utslått på T.K.O.

I dagene etter Bislett 50 km var jeg ikke spesielt sliten. Men etter det korte Landsmøteløpet var det slutt. Jeg måtte ta telling. En aldri så liten teknisk knock-out. Batteriene var tomme og energien borte.

Men foruten at kroppen er skikkelig sliten, så føler jeg meg frisk som en fisk. Heldigvis. Det er altså ikke noe virus, magesjau eller annet rusk i systemet å skylde på. Analysen tilsier imidlertid at jeg kanskje ikke hvilte nok etter Bislett Indoor 50km. Elementær lærdom kanskje, men lett å glemme. Særlig når ting går på skinner. Men som jeg minner andre om av og til; husk at trening bryter ned, mens restitusjon bygger opp! Jada, men det er langt lettere å si det til andre enn å gjøre det selv.

I hvert fall når jeg ikke følte meg sliten etter ultraløpet, og vinterferien på Norges beste langrennsdestinasjon, Sjusjøen, stod for døren. Likevel var jeg ganske bevisst på at jeg skulle ta rolige skiturer, hverken veldig lange og eller veldig harde. Bildet over er tatt like utenfor hytten. Jeg er heldig. Det er en drøm å kunne gli ut i sånne løyper! 

SNULTRARUNDEN. Fantastiske forhold på morgenturen i nypreppede spor. Aldri har skøyting vært gøyere. Jeg fløt avgårde med dobbeldans opp de fleste bakkene og følte meg som en konge. 

Med unntak av en halvhard skøyteøkt på 17 km, den såkalte Snultrarunden, fulgte jeg planen. Første tegn på at jeg var mer sliten enn jeg selv trodde, kom likevel torsdagen i vinterferieuken. Da hadde jeg tenkt å kjøre på litt, men jeg merket i stedet raskt at kroppen ikke hang helt med. Så hva gjorde jeg da? Jo, jeg roet ned tempoet og tok det pent. Flink gutt, altså!

HJERTET AV SJUSJØEN: Sjusjøkrysset i vakkert vintervær.

Men lørdag var det Landsmøteløp, behørig skildret i forrige innlegg. Da var jeg ikke like flink! Eller jeg var for flink, alt ettersom. Nå var det vel neppe de 6 kilometerne eller den febrilske spurten min som slo meg ut, men kanskje var det dråpen. Den lille dråpen som fikk det store begeret til å flyte over. Nå løp jeg riktignok 10 km dagen etterpå og 15 km i terrenget på mandag med Carl Fredrik Hagen, noe som for han var en svært så rolig restitusjonstur etter tøffe uker med 6.plass i Grenaderen og full rulle med mini-tour i Norgescupen helgen etterpå. Ja, også for meg var dette en rolig økt, men resten av kvelden ble likevel for det meste tilbragt på sofaen. Og tirsdag og onsdag var jeg helt utslått. Trening var faktisk ikke et tema en gang. Hvilepulsen var helt oppe i 60, heldigvis mer normal igjen dagen etter. Men likevel sliten...

To dager uten trening, er to dager uten mening, tenkte jeg. Men det var nok klokt med en liten pause. Men torsdag måtte jeg bare ut i godværet. Endelig skulle jeg teste skøyteskiene lokalt, etter at de hadde stått på hytten hele vinteren. For selv om det var en gedigen nedtur å komme hjem fra fjellet til et nærmest snøfritt Sofiemyr og smeltede skiløyper, så var det ett lyspunkt, nemlig golfbanen på Greverud!

KONTRASTER. Men selve løypen er i forbausende god kvalitet.

For jeg hadde fått fersk rapport fra Tron Gifstad om nypreppede spor og fantastiske forhold! Han hadde nemlig gått langrennsintervallerer der klokken halv sju om morgenen - før jobb! Snakk om entusiasme og pågangsmot! Begge de lovende skiskyttersønnene hans har nok fått med seg et og annet fra pappaen sin, ja!...

Uansett, jeg måtte bare prøve skiene selv. Og jeg ble ikke skuffet. Selv etter 10-12 varmegrader de siste dagene, var det faste, fine, brede spor for både skøyting og klassisk i rundløypen på ca halvannen kilometer. Jeg ga meg ikke før jeg hadde skøytet 22 km, inkludert noen innlagte teknikkstrekk uten staver a-la Alsgaard - men neppe til 20 i stil... Etterpå ble jeg trøtt igjen, og jeg gjorde ikke så mye mer resten av den dagen heller. Men jeg var så smått i kommet gang. Og i går ble det ny tur til golfbanen, denne gangen med klassiskskiene og fokus på skøyting. Nå måtte jeg dele løypen med hundrevis av skoleelever, med svært så vekslende skiferdigheter. Men iveren var stor og det er flott at anlegget benyttes til lek, breddeidrett og rekruttering. Og kanskje var det en kommende stjerne jeg så, guttungen som stod på en ski ned hele den bratteste bakken med fullkommen balanse og kontroll, og med en skøyteteknikk som jeg bare kan drømme om.

SUPERBIRKEBEINER: Dette er hverken meg eller unggutten jeg  nevnte, men  den superspreke pensjonisten Knut Domaas fra Joggekameratene og Bækkelaget, som forbereder seg til Birken. Knut var Superbirkebeiner i klasse M65-69 i fjor (merket i alle tre grener) og har følgende imponerende rekke: Rittet: 11 merker på 11 starter, Rennet: 6 merker på 14 starter og Løpet 3 merker på 3 starter. Tilsammen 20 merker. Sterkt.

Jeg ga meg ikke før jeg hadde staket drøye 18 km, også opp de fleste bakkene. Klarte å fokusere på korte tak, pigging og å bruke magemusklene. Nesten synd at jeg ikke skal gå Vasaloppet på søndag... Etterpå hadde jeg en time i solveggen utenfor den stengte Sportscafeen i rene påskestemningen. Det sies jo at det er viktig med hurtig næring etter treningsøkter. Jeg tok dette et steg videre i dag; det er viktig med hurtig hvile etter treningen!

Forhåpentligvis er jeg i hvert fall i ferd med å komme til hektene igjen. Jeg måtte ta en liten telling, men kom meg på beina igjen før jeg ble slått knock-out. Så nå er jeg klar for nye runder. Ikke i ringen, men på Bislett eller på golfbanen.

Ha en fortsatt fin helg!

Her er en liten presentasjon av  Greverudrunden, ca 1,5 km rundløype.
En av få lokale steder der man kan trene langrenn om dagen, frem mot Birken og andre renn...

1. Løypen starter ved låven i bakgrunnen. i Kongeveien,
der det også er parkeringsplasser , toaletter og garderobe. 

2. Løypen følger Kongeveien 4-500m og passerer denne lille broen .

3. I nordenden av løypen.

4. Før løypens bratteste bakke skal forseres.

5. Over kneiken og ned på andre siden.

6. Deretter følger et langt, flatt strekk sørover igjen mot Grevestua.

7. Før siste ekstrarunde på selve "stadion". Grevestua med Sportscaféen i bakgrunnen. 

8. Siste sving i sørenden.