Edel kappestrid og bollefest i HYTTEPLANMILA

Et av årets desiderte løpshøydepunkt, Hyttaplanmila, er unnagjort. Det ble tøffe tak og harde fighter, men først og fremst vennskapelig kappestrid og masse hyggelige mennesker, og en aldeles praktfull høstdag på Ringerike.

Jeg ble plukket opp av Svein Arne kl 10.20. På plass i bilen var allerede Vidar og Harald, alle bleke, men fattet, spente og fit for fight. Diskusjonen gikk høyt om tider og om optimisme på andres vegne, mer nøkterne og pessimistiske på egne vegne. Som vanlig. Selv hadde jeg heller ikke lagt listen høyere enn 37-tallet, dvs som sist jeg løp Hytteplanmila for to år siden (37,57).

 

Spent gjeng fra Oppegård ved ankomst, f.v. Harald, Morten, Steinar, Mette og Vidar.

Temperaturen viste kun 1,5 grader på vei utover, men steg en hel grad etterhvert, så jeg bestemte meg for å løpe med langermet supertrøye under singlet'en denne gang.

Før start ble det oppvarming med Svein Hagen. Den karen har jeg slått i alle løp i år, men han har hatt stigende formkurve lenge og imponerte stort i Birkebeinerløpet, så det var ikke så overraskende at han denne gang slo meg klart, skulle det vise seg. Steinar og Trond Inge joinet oppvarmingen etter hvert, begge med mål om 37-tallet. Tom Agard på sin side skulle under 38 blank... Ole Kjell var også på plass, han har det med å dukke opp uanmeldt og i god form, denne gangen med sterke 2.51 i maratonbeina fra Køln for bare to uker siden.

Ego, Ole Kjell og Svein

På startstreken ble jeg overrasket over at det føltes så varmt og trodde et øyeblikk at jeg hadde for mye klær på meg. Men da startskuddet smalt fikk jeg straks annet å tenke på. En fyr i de fremste rekker falt og rev med seg flere, bl.a. Vidar, som bannet litt og klaget over at han mistet det fine feltet som han hadde hatt heng på, i fire meter!... Jeg åpnet relativt tøft for meg å være, slow starter som jeg er, men måtte se de gule klubbkollegadraktene til Vidar, Steinar, Svein Arne, Morten og Harald (noen av de for anledningen i andre farger) forsvinne foran meg.

Jeg har fortsatt ikke fått kjøpt meg ny klokke og løper uten noe ur på armen, men passerte ca 6 sekunder bak Lien, Carlsen og Sølvberg etter 1 km. Etter 2 km var avstanden økt til ca 10 sekunder og stabiliserte seg etterhvert på mellom 10 og 15 sekunder. De andre nevnte var som ventet langt foran og lite å gjøre med. Skjønt Morten overrasket, den karen svinger i form, men det skal ikke så mye til før han er back in business. Som nå, med gode 37,04 som sluttid.

Etter et par kilometer dro jeg igjen kjensel på Espen Mosjonisten Ringom, som jeg hadde en hyggelig pep-talk med over kaffekoppen før start. Se Espens kommentar og og reportasje på mosjonisten.com.

Espen skulle klinke til og åpne hardt, som seg hør og bør med startnummer 1 på brystet! I berg-og-dalbanepartiet frem til ca 4 km fikk jeg god pes, jeg slapp noen meter i bakkene men kjørte meg opp i ryggen igjen over bakketoppene. Og på det slakke flate partiet mellom 4 og 5 km skled jeg forbi Mosjonisten. Tommelen opp. "Heng deg på!"


Nå var jeg i siget og begynte å ta innpå Steinar. Ved passering 5 km fikk jeg min første sekundering. 18,48. Ikke helt som håpet... Da skulle det bli tøft å se 37-tallet... og fem tøffe kilometer var i vente. Jeg lå 4 sek bak Steinar og 14 bak Svein Arne og Trond Inge halvveis.

Steinar ble innhentet men hengte seg på, og bortover "de evige steinslettene" vekslet vi på å dra. Svein Sølvberg lå fortsatt 70-80 meter foran oss som et levende åte, og litt foran der igjen skimtet jeg den lange skikkelsen til Trond Inge, som hadde dratt litt i fra. Målet nå var å slå disse tre.

Sølvberg løper jo jevnt som en klokke, det har han gjort i 62 år, for han løp visstnok da han ble født. Så jeg trengte jo ikke eget ur for å vite om tempoet dalte eller holdt seg. "Vi tar jo ikke innpå", kom det litt defensivt fra Steinar. Joda, vi tar innpå sakte men sikkert, prøvde jeg å oppmuntre, uten helt å være sikker på om det var sant. Men da selveste Mr Kondis, Kjell Vigestad, som stod med kameratet sitt etter ca 8 km ropte at "du har kontroll på Sølvberg nå!!", så måtte jeg jo bare kjøre på videre for å bevise det overfor han og alle andre som måtte bry seg om denne viktige detaljen. Men kontroll!?... Muligens forledet jeg meg til å tro det selv og økte tempoet ørlite, for Steinar slapp omtrent samtidig, som bildet viser. (Foto: Kjell Vigestad).

Men Svein på sin side hadde igjen fått los på Trond Inge, som kanskje var noe trangere i steget. Et klassisk tegn på at det begynte å røyne på? Jeg fokuserte på steg, positive tanker og vilje, og litt før 9 km var jeg i kapp med den gamle mester, og vips, så var jeg forbi. Nå var det bare å holde flyten og ta unge Carlsen i dragsuget. Det funket. Svein hadde ikke krefter til å øke farten, Trond Inge gjorde et lite forsøk, synes jeg å oppfatte fra øyenkroken, men jeg løp ufortrødent videre i et litt for høyt tempo. Dette kunne neppe holde helt inn, så nå var det bare om å gjøre å holde flyten frem til 500m merket, og deretter ta 100m av gangen. Men det begynte å butte for meg også nå, spruten og steget forsvant, og jeg fryktet Trond Inge i den siste bakken, der han hadde en fantastisk spurt i fjor.

Jeg fikk heldigvis det forspranget jeg trengte inn i bakken, for nå var det ingen krefter å spurte med. Trodde jeg. Men det er rart hvordan man lar seg trigge av helt ukjente personer og gir alt for å knipe en plass eller to på resultatlisten. Dessuten hadde jeg fortsatt den grønne trusselen bakfra, så ut av intet hentet jeg krefter til en frenetisk spurt de siste 50 metrene. YES! Jeg nedkjempet en hardt spurtende kar, nr 587, og en unggutt, og holdt unna for angrep bakfra.  (Bildet av hentet fra Tommy Støas Picasa-album)

Men hva ble tiden? Holdt det til 37-tallet? Jeg trodde det, men var ikke sikker...

Det ble 37,33 og negativ splitt med hele 3 sekunder etter 18,45 på siste 5 km (rettet). Akkurat det er jeg godt fornøyd med. Jeg ble nr 13 i klassen, etter 16. beste tid halvveis og 11. beste tid i siste halvdel.

Trond Inge, som skimtes bakerst på bildet, gjorde en ny god bakkespurt, for han kom inn bare 4 sekunder bak meg, mens avstanden ned til Svein Arne ble på betryggende 24 sekunder, alt på den siste drøye kilometeren. Det er oppmuntrende at det er mulig å ta så mye på slutten av et løp vis a vis konkurrentene. For Svein sprakk jo ikke akkurat. Han kom inn på 37,57 og klasseseier. Steinar kom 10 sek bak der igjen og måtte altså såvidt over 38 denne gang.

Helt fornøyd kan jeg imidlertid ikke være. Forholdene var perfekte og jeg hadde et lite håp om årsbeste. Men 37,21 fra Karlstad blir stående som SB for sesongen 2010.

Etterpå vanket det gratulasjoner til medkonkurrenter som presterte langt sterkere tider enn meg og en lang runde med nedjogging og innlagt sightseeing i et flott jordbrukslandskap med Svein H, Ole Kjell og Harald.

Bra løpt, folkens!!

Harald slutter aldri å imponere. Med 33,46 ble det klasseseier, bare 10 sekunder bak persen for 47-åringen.

Hyggelig gjensyn med Haldengutta-boys Bjørn Johannessen og Rolf Bøhn. Bjørn kom i mål rett før Harald og var storfornøyd, mens Rolf snuser på gammel form og begynner å puste meg i nakken igjen. Til neste år lovet han å gi meg skikkelig kamp (les: bank).

Grattis, Svein!

Med 36,57 ble det solid årsbeste for Svein Hagen. Veldig hyggelig og sterkt når en vet at han for bare to år siden slet med store ryggproblemer, operasjon og var helt ute av stand til å løpe..

Hyggelig gjensyn også med Einar Jakobsen, som nå forhåpentligvis har lagt alle golfplaner på hyllen og fortsetter løpekarrieren. Tredjeplasas i M60 med 39,21 burde være en ny oppmuntring etter en trøblete sesong som overraskende kuliminerte med klasseseier på halv i Oslo Maraton.

En annen som fortsetter å imponere er den blide og svorne Leeds-supporter Øystein Mørk. Klasseseier i M35 og 10.plass totalt på 32,20 er vanvittig sterkt! Her med junior. Tidlig krøkes...

Ole Kjell var godt fornøyd med 36.26 to uker etter Køln maraton. Jeg hadde ingen sjanse mot OK i dag heller...

Både Harald og Bjørn måtte til slutt bite i gresset for Fanabu og damevinner Kirsten Marathon Melkevik, som trippet i mål på 33,39.

After run med premier og bollefest !

Hytteplanmila er kanskje Norges best arrangerte løp og etterpå serveres kaffe, solbærtoddy, sjokolade og boller. Alt gratis! Og med et rikholdig premiebord, både til alle medaljevinnere og til 10 % av deltagerne på uttrekkspremie - som jeg vant, men glemte å hente. Når vi i tillegg får topp teknisk t-skjorte og sokker på startkontingenten, og meget bra utstyrstilbud - så er dette bare megabra! Tusen takk til arrangørene!!

Harald forsynte seg av bolleskålen før løpet! Kanskje det var hemmeligheten?

Muntre og fornøyde sambygdinger puster ut etter løpet og venter på premieutdelingen.

Det er forresten litt av en gjeng jeg menger meg med... bare ta en titt på disse premiebildene;

Øystein på toppen av pallen i M35 (med junior).

Harald til topps i M45.

Trond Olav fikk samme æren i M50, sogar med klasserekord på 34,25.

Gratulerer og takk til deg og Svein H for hyggelig biltur hjemover.

Og til slutt nestorene Svein Arne og Einar.

Sistemann på pallen her er ikke ukjente Bjørn Lauglo.

Takk til alle involverte for en fin dag.

Og leserne må gjerne skrive noen ord selv også om løpet, arrangementet og egen opplevelse.

Se billedserie på Fjesboka

Resultater og reportasje på kondis.no