Løpsrapport Reykjavik Marathon 2012

Da vi landet på Keflavik 17. august var det for endelig å løpe Reykjavik Marathon - et løp som har stått på min bucket-list altfor lenge!

-  Gjesteskribent: Christian Odgaard  -

Som bestandig i forkant av et maraton var det masse problemer som svirret rundt i topplokket. Vond lysk og fotbue, gryende sår hals osv. Derfor var det befriende å ha med en egen lege på tur, mine gode løpsvenn Svein Hansen, som kunne roe meg ned!

Etter å ha satt fra oss bagasjen på hotellet midt i byen (strategisk plassert rett ved start og mål) tok vi taxi til expoen for å  hentet startnr., chip og en kul teknisk løpetrøye som alle deltakerne fikk. Bra expo med noen relevante utstillere, men ikke noe sted å henge i timesvis.

På ettermiddagen var det den sedvanlige karboloadingen. Må dog innrømme at det ble litt skuling bort på alle som hygget seg med en utepils i solskinnet... Utrolig hvor mye man fabler om den kalde ølen etter løpet når man begynner å bli drittlei oppkjøringen til et maraton!

Med løpsstart allerede kl 08:40 lørdag morgen var det tidlig i seng – her skulle tilstrekkelig med søvn virkelig  bidra til å utløse toppformen!

18 august kl 06 våknet vi opp til helt fantatisk vær. På yr.no kunne jeg lese at det skulle være vindstille, sky med sol og temperatur mellom 10-15 grader!! Det stemte på et blunk :-)  M.a.o helt perfekte fohold i en løype som ellers er kjent for å være vindutsatt. Etter å gjennomført det vanlige ritualet med taping av brystvorter, innsmøring av vaselin i alle “friksjonssonene” samt fortæring av 3 brødskiver med jordbærsyltetøy, var det på tide å slentre bort til start rundt kl. åtte. Fra hotellet Radisson Blu 1919 til start i Lækjargata var det ca. 3 min. gange. Helt genial løsning i motsetning til alt styret før start i f.eks. New York eller Boston Marathon.

Vel fremme i startområdet fikk jeg virkelig en følelelse av hvor internasjonal happening Reykjavik Marathon egentlig er. Det krydde av løpere fra hele verden - Storbritannia,  Australia, Russland, Frankrike, Spania osv. Spesielt USA var utrolig godt representert – noe som også samsvarte bra med de løpsrapportene jeg hadde lest på forhånd.

Etter over 3 år med kneproblemer hadde jeg endelig hatt en ganske tilfredstillende oppkjøring til et maraton igjen. Et overraskende bra gjennomført Fjellmaraton i juni i år (2:53 og tredjeplass) hadde dessuten boostet selvtilliten. Vekten hadde dessuten klart å bli presset  ned til 80kg (etter å ha kavet lenge rundt 83-85kg)  så jeg var forhåpningsfull og toppmotivert før start. Tidligere resultater fra Reykjavik hadde dessuten blitt studert og konklusjonen var at en tid rett under 2:45 fort ville gi topp 3 og kanskje t.o.m seier (2:44 var vinnertiden i 2011).  Det ble mye skuling på konkurrentene før start for å utpeke potensielle trusler. Identifiserte kjapt en russer og en italiener som så farlige ut. Med tanke på at halv og helmaraton hadde felles starttidspunkt var det greit å ha kontroll på de vasseste med grønt nummerskilt (maratonløperne).

Starten er gått. Christian Odgaard helt til høyre.

Christian leder an i hovedfeltet, bak en enslig utbryter.

Starten gikk akkompagnert til U2’s “Beautiful Day”. Lettere euforisk og med adrenalinet på  topp ledet jeg plutselig  både hel og halvmaratonet (farten lå da på 3:15 per km)! Fikk fort bakkekontakt og lot de raskeste halvmartonløperne slippe, samt russeren. Totalt sett var det ca. 700 maratonløpere og 1800 halvmaratonløpere som deltok. Fellesstarten gjorde det noe uoversiktlig i forhold til hvilken plass man lå på innen sin distanse. Eneste jeg visste var at jeg lå relativt langt fremme og at russeren lå foran meg igjen. Løpet gikk mye langs kysten. Utrolig vakkert! Lite publikum, men de som var ute langs løype var entusiastiske. Norges-singlet’en jeg hadde på meg utløste dessuten mye ekstra jubel og tiltrop! Et stykke ute i løpet passerte vi kjente og vakre Hofdi House der Reagan og Gorbachev møttes i 1986 og fremforhandlet starten på slutten av den kalde krigen.  

Christian i fint driv i Norge-singlet'en.

Etter ca. 18km skilte halv og helmaratonet lag. Jeg tok etterhvert igjen to løpere og fikk beskjed om at jeg da lå på 5-plass. Halv ble passert på 1:20:45.  Jeg følte meg svært pigg! Etter ca. 25km ser jeg noen rundt svingen – ryggen til russeren er plutselig rett foran meg!! I ren Rocky Balboa-style sprinter jeg  forbi den slagne russiske bjørn. Jeg er høy og mørk, jeg kan gå på vannet, jeg er untouchable – og der smeller det plutselig noe så innmari... Det hogger til i venstre hamstring, først en gang, derette en gang til. Det første jeg tenker er absurd nok: Så noen dette? Må ha sett helt sykt teit ut!! Deretter full angst og panikk – hva gjør jeg nå, må jeg bryte mitt første maraton ever? Prøver å fortsette litt med å løpe mest med høyre hofte/ben. Funker på et vis og bestemmer meg for å ta en km av gangen. Smerten sitter mellom ørene, prøver jeg å overbevise meg selv om. Når jeg passer 3mil kommer håpet om at dette kanskje kan holde helt inn og alt fokus blir på å sikre fjerdeplassen jeg da fortsatt innehar.

Drikkestasjon med Reykavik skyline i bakgrunnen.

Et av problemene med mindre løp er at man kan ende med å løpe i vakum – særlig dersom man er langt fremme. Dette var spesielt en utfordring med Reykjavik da det stadig var veivalg som ikke alltid var like innlysende (særlig ikke når man begynte å bli veldig sliten og rørete i topplokket!!). Spesielt på de siste 12km var jeg flere ganger redd for at jeg bokstavelig talt var på ville veier.

Siste 7 km av maratonet var helt utrolig vakkert – spesielt partiet 36-38km da vi løp gjennom en sivbelagt park. Men det var også da jeg fikk øye på 3 løpere som var i ferd med å innhente meg. Derfra og inn følte jeg meg som et byttedyr jaget langs gangstier på vei inn mot sentrum av Reykjavik. Dette fikk  meg om ikke annet til å mobilisere det aller siste av krefter og jeg løp i mål på 2:44:50 og fjerdeplass totalt! En fantastiske følelse til tross for at bronsen bare var 38 sek unna og gullet ble vunnet på 2:41. Svein løp inn på 3:52 og var vel ikke 100% fornøyd med tiden. Derimot delte han fullt ut begeistringen for både arrangementet og byen som sådan! 

Personlig elsker jeg lørdagsløp da det åpner opp muligheten for en real bankett når alle “sivilie” også er ute og hygger seg (i motsetning til f.eks på en søvnig søndagskveld i Frankfurt). Når i tillegg Reykjavik Marathon legges til Cultural Night hvert år må det jo bare bli magisk! Overalt var det gratis utekonserter og servering av god mat og drikke ute, og det krydde av folk i bybildet til langt på natt. Kvelden ble avsluttet med et spektakulært  fyrverki. T.o.m Hollywood-yndlingen Russell Crowe var ute og svingte seg på puben ved siden av hotellet mitt, men han var i ferd med å forlatet stedet da jeg ankom. Ellers skulle vi hatt en prat sammen, oss Gladiatorer imellom!! ;-)

Folksomt i målområdet

Reykjavik Marathon skal garantert løpes igjen - sannsynligvis allerede i 2013 (selv om jeg da går for halv). Gode grunner for å løpe dette løpet er den helt fantastiske naturen langs løypa, stilig start og mål i sentrum, intimt og samtidig svært internasjonalt arrangement,  relativ rask løype (bortsett fra noen få stigninger og for mange krappe svinger) og lørdagsløp som kan kombineres med Cultural Night. Det morsomme er også at man kan løpe for plassering og ikke bare tid (som f.eks i monsterløp som Berlin og Paris). Negativt ved Reykjavik Marathon er at man kan bli usikker på veivalg, spesielt dersom man løper mye alene. Men alt i alt overskygger alt det positive helt klart det negative. Ville dog ikke reist til Reykjavik dersom eneste målet med maratonet var å perse.

For å sitere en annen Hollywood-gigant: I’ll be back!! :-)

Christian Odgaard