SkiLøpet på sommerføre

Høstjakten fortsatte med nyskapningen SkiLøpet. Det ble kjempesuksess for løpet, og betinget suksess for meg. Men for en dag!

Det var full sommer, yrende liv og stor stemning i hele Ski da tidenes første SkiLøpet ble arrangert. Jeg stusset lenge på om jeg skulle delta, fordi jeg også hadde lyst til å løpe med idolet Haile Gebrseilassie i fødebyen Bergen, og jeg hadde lyst til å gjenta suksessen (?) i fjorårets ultradebut i Romerike 6-timers... Valgets kvaler med andre ord, for her var det vanskelig å si som Ole Brumm... Men valget falt til slutt på at jeg selvsagt måtte støtte det lokale initiativet for en etterlengtet erstatter for Skimila. Den var nemlig et fast årlig høydepunkt i en årrekke, inntil løpet tørket vekk på 90-tallet. Men nå, endelig, hadde de driftige SkiLøperne påtatt seg å arrangere et nytt milløp i Skibyen. Jeg måtte jo nesten stille opp da!

Og jeg skulle ikke angre på det. Rammen rundt var som sagt perfekt, skjønt det var egentlig altfor varmt til å pese rundt i ti kilometer. Og det skulle bli tøft, meget tøft!

KJENDIS: Jan Billy fikk flest troféer, selv om han kun var fartsholder for barneløpet :-)

Under oppvarmingen og på startstreken dukket de opp, en etter en av lokale helter og kjente. Jan Billy fikk ikke løpt selv denne gangen, men var likevel lenge hovedpersonen, først da han løp foran barneløpet, deretter da han delte ut medaljer og ikke minst, da han ble tildelt ikke mindre enn 5 priser på scenen etter løpet av Kondis utsendte Oddvar Røsten - før premieutdelingen for selve løpet! Joda, de ble gjort stor stas på vinnerne også! Eller hva skal man si om en løpsreise til Xian i Kina til de to vinnerne? Som faktisk ble mor og sønn. Slå den! Da blir det nok en koselig familietur på den nybakte norgesmesteren på 10.000 m, Håkon Brox, med mamma! At Håkon, som nylig også perset med 15 sekunder da han løp 3000m på 8.03 vant, var selvsagt ingen bombe. Men at mor Synøve skulle stikke av med en sånn fantastisk premie med tiden 41.17, var langt mer overraskende. Det er nok en og annen dame som ergrer seg litt over at hun ikke la turen til Ski denne lørdagen.... Men desto mer GØY da, at slikt skjer! Og all ære til Synøve Brox som løp kjempebra!

Løypen var nemlig meget krevende, så tidene lyver litt. Mange mente etterpå at man nok kan trekke fra halvannet til to minutter sammenlignet med en rask 10-er. Det var nemlig en del bakker og flere kilometer på grus, terreng og sti, i tillegg til en del svinger. Så det var vanskelig å finne flyten, man måtte stadig endre steg og stil underveis, i tillegg til at vi slet med varmen. Men ikke alle løp skal være flate, lette, raske asfaltløyper. Løypen ga varierte utfordringer og var kjempegodt merket hele veien.

Klar til start, her i hyggelig passiar med Jann Post, i blått midt på bildet.
Se flere bilder og les ØB sin reportasje om løpsfest i Ski.

Tilbake til start. På startstreken dukket først Dag Sjøberg opp. OI-kollegaen som løper i min klasse konkurrerer ikke så mye, men leverer alltid! Det skulle jeg få erfare denne dagen også, da han knepent snøt meg for klasseseieren, kun 2.58 foran meg.... Eeeh...nei ikke sekunder, men minutter!...

Deretter kom Jann Post og hilste på. Han er jo også en local lad, tidligere OI-medlem som i et svakt øyeblikk ;-) meldte seg inn i Vidar da han ville trappe opp fra bare å kommentere idrett, til også å trene mer seriøst selv. Noe han også har gjort bra. For etter å ha imponert i NYCM i fjor høst, er målet hans nå 2.48 i Amsterdam Marathon. Det bør absolutt være innenfor rekkevidde etter kjempeløpet i Ski, der Jann som trolig den eneste satte ny solid pers med 35.40 til 6.plass totalt! Sterkt.

Til høyre er Jann i godt driv underveis. Bildet er lånt av Berit Kristiansen.

Den tredje som jeg vil trekke frem, er Harald Ringen. Han har slitt mye med helsen og en kronisk reumatisk sykdom har tidvis satt han helt ut av spill siden i fjor høst, og i tidligere perioder også. Nå hadde han ikke konkurrert siden Fredrikstadløpet og kun den siste tiden fått trent noenlunde bra uten problemer. Men med manglende grunnlag. Men så er det dette med genene da. I likhet med Post, som han prøvde å følge, men etter hvert måtte slippe, må Harald være bra begunstiget på dette området, for det ble kjempesuksess med 8.plass totalt og overlegen klasseseier på 36.36.

Grattis til alle 3 - og alle andre som løp og kjempet seg til mål. Jeg var en av dem som definitivt kjempet mer enn jeg løp!.... Lå egentlig altfor langt fremme fra start, men ble stående å prate med Jann og plutselig var det 10 sekunder til start. Jeg "snek meg" bak til rad to, men det var egentlig bra å stå langt fremme, for det eneste som kanskje kan innvendes mot arrangementet, må være starten. Det var nemlig temmelig trangt ut fra start, og med flere deltagere til neste år kan dette bli en utfordring.

Sliten men fornøyd etter løpet, hentet fra SkiLøpet sitt eget billedgalleri.

Jeg kom imidlertid greit i gang, men roet litt ned inn i den første langbakken som fulgte like etter start. Da kom de seilende eller sprettende forbi meg i tur og orden, Roar, Svein, Svein Arne, Charles, Bård, Nils, Synøve og mange flere. Når det flatet ut på toppen prøvde jeg å utligne farten og finne en fin rytme i rygg på tidligere kollega og nesten-nabo fra Kolbotn, Charles Granquist. Det var lurt, for Charles løp meget behersket og bra, og etter hvert litt progressivt, noe jeg også liker å gjøre når formen er der. Men om formen var god nok nå, det var jeg litt tvilende til. Uansett var det godt å ha en rygg å bite seg fast i.

Og frem til terrengpartiet inn i Finstadmarka gikk det veldig greit. Men i ett av få sølepartier kom en kar mellom oss, og vips, når vi kom ut på litt lettere terreng igjen var Charles 20 meter foran meg. Men jeg var i siget og fant meg nye rygger. I et knudrete parti stupte plutselig karen foran meg kråke. En solid tryning, han slo halvt kollbøtte og landet nærmest på nakken. Det så stygt ut, men heldigvis svarte han JA på spørsmål om det gikk bra og spratt lynraskt opp igjen.

Jeg var dødssliten lenge før halvveis, og sjeleglad da drikkestasjonen endelig dukket opp og jeg fikk to krus av selveste Mor Follotrimmen, Berit Kristiansen. Et tredje krus helte jeg over hodet, før jeg halset videre.

Berit fikk også knipset noen bilder, her er min overmann Dag Sjøberg, i fin stil.

Jeg tapte litt tid på drikkestasjonen og lå plutselig igjen bak mannen som stupte kråke, men herfra og inn var jeg i førersetet. Først passerte jeg Nils Kårbø, som slo meg i Follotrimmen sist, på de flatere partiene tilbake igjen mot Ski, før jeg tok opp jakten på mine to gode klubbkamerater foran meg; Svein-ene Hagen og Sølvberg. Men de var seige! Og jeg var dødssliten! Gidder jeg virkelig dette da? Hvorfor ikke ta det litt roligere? Hva er vitsen med å presse seg helt i kjelleren? Jeg stilte meg et par fundamentale spørsmål der jeg slet og peste meg frem, men det prellet bare av. Svaret var gitt. Men jeg hadde neppe orket å presse meg sånn hvis det var to helt ukjente som lå foran, og jeg holdt likevel på å gi opp etter drøye 7 km.

Jeg klarte å presse kilometertiden ned i 3.34, tror jeg det var, på den 8de, og med en drøy kilometer igjen var den yngste av Svein-ene innhentet. "Heng deg på", stotret jeg frem i det jeg kom opp på siden, men følte meg sikker på at det ville bli vanskelig. Egentlig skulle det bare mangle. For Svein sliter med ryggen og førligheten i den ene foten og får, i lkhet med Harald, ikke trent kontinuerlig og regelmessig løping. Og dette var hans første konkurranse på over ett år. Uansett veldig kjekt å ha deg tilbake, Svein! Og imponerende løpt, selv om jeg ikke kunne la meg slå på ditt første forsøk... ;-)

Siste innspurt, klippet fra billedserien i ØB.

Svein Sølvberg var enda seigere. Ski's store, lille sønn er et unikum som ikke lar seg affisere av at han for lengst har bikket 60.... Han har visst aldri løpt en 10 km på over 40 minutter heller, før nå... Jeg kjempet meg nærmere, meter for meter, men klarte ikke å komme opp i ryggen hans før inn i den aller siste bakken. Jeg kom 10 sekunder før i mål etter å ha tatt ut de siste kreftene i en brukbar spurt, men også jeg måtte over 40 denne gangen, med 2 små sekunder. Huff, det er lenge siden jeg har vært så sliten, jeg stupte ned på gresset og glemte helt å ta i mot medaljen på veien. Men arrangørene kom løpende etter med den. God service!

Ordfører i Ski, Anne Kristine Linnestad, delte ut premiene til alle klassevinnerne. Her får Harald håndtrykket og konvolutten med et gavekort fra Løplabbet på 500 kr som klassevinner i M45-49.

Etterpå var det som vanlig hyggelig prat med løpsvenner, konkurrenter, tilskuere og arrangører. Selveste ordføreren delte ut premiene til klassevinnerne, som var gavekort på Løplabbet, så etterpå ble det en tur på butikken med Harald og Svein for å kjøpe terrengsko. Det ble nye Innov-8 på dem, dessverre hadde de ikke min størrelse, men jeg fikk i hvert fall omsider levert inn min upålitelige klokke. God service der også!

Masse mennesker og stor stemning i Ski under premieutdelingen.

Jeg ble nr 2 i klassen og nr 32 totalt.... tiden var ikke noe å skryte av, men med tanke på at løypen var krevende, så var det kanskje ikke så verst likevel? Jeg fikk i hvert fall svar på en ting; jeg klarer fortsatt å presse meg!

Sterke klubbkollegaer med hver sin klasseseier: Svein Arne, Harald og Dag.

Og høstjakten fortsetter.... Om det blir noe løp i Drammen eller på Årungen til helgen, er jeg litt usikker på, tror kanskje det er best med en "hvilehelg" etter kraftanstrengelsen i Ski, men deretter følger debuten i UltraBirken og Oslo halvmaraton... bare jeg holder meg frisk og rask da.

Resultater og flere bilder på SkiLøpet sin hjemmeside.

Og her er Kondis-reportasjen.