UltraBirken i boks!

UltraBirken er nok det mest ekstreme løpet jeg har vært med på. Men med fullklaff med været, så ble det heldigvis hovedsaklig en positiv opplevelse. Selv om beina strittet imot de siste timene, med lår stive som tømmerstokker, som skrek etter å gjøre alt annet enn å løpe nedover. Men til mål skulle jeg! Det var aldri snakk om noe annet. For er det én ting jeg har lært, så er det at smerte hører med i ultraløp. Men etterpå er det desto deiligere! Og nå er Hytteplanken også i boks!

DA ER DET DAGS: Soloppgangen fra hyttevinduet lovet det beste. Vakkert.

Joda, hvilken helg det ble! Tradisjonen tro, så hadde vi invitert Gaute Løge Pedersen og Liv Røttingen til før-Birken kveld på hytten på Sjusjøen. I tidligere år har det vært perfekt oppvarming å jogge de ca 3 kilometerne til starten av det ordinære Birkebeinerløpet fra Sjusjøen langrensarena. Nå var starten på Birken flyttet til Birkebeiner skistadion, men til gjengjeld startet UltraBirken fra Sjusjøen, og ikke som før fra Rena. Altså enda en grunn til å prøve meg i UltraBirken i år. Selv om jeg droppet oppvarmingen og svippet ned til stadion kl 07.30. Morgenstund har gull i munn...

BIRKENVETERANER: Gaute og Liv er snart klare til start i Birkebeinerløpet,
som nå ble omdøpt til PingleBirken ;-)

Sekken var forskriftsmessig fylt opp med refleksvest (!) og litt andre klær, mat, mobiltelefon og 1,6 liter drikke i form av en blanding av Maxim sportsdrikk og Ringer-drink... Kanskje i tyngste laget, men skitt au. Jeg skulle i hvert fall ikke gå tom for næring underveis. Nå hadde ikke det vært noe problem, skulle det vise seg, for det var kjempegode matstasjoner underveis, med bananer og lefse som standard, samt brødskiver med ost og salami og chips to steder. Så jeg hadde fortsatt sekken halvfull både av drikke, boller, barrer, nøttemix og sjokolade da jeg mange timer senere spurtet i mål foran Håkons Hall!..

NÆRING: Hva skal jeg ta med i sekken for ikke å gå tom underveis??

Men før vi kommer dit, her er noen ord om selve løpet. De første 35 km var jeg heldigvis kjent med på forhånd, etter den flotte treningsturen jeg hadde i sommer med Rolf Bakken og Rita Nordsveen. Begge knuste meg på lørdag. Rita var ikke snauere enn at hun vant dameklassen sammen med Marte Pedersen, akkurat en time(!) før meg, og Rolf var over 40 minutter foran i mål, kun 13 små sekunder fra å se 5-tallet. Snakk om utklassing! For meg var det bare snakk om å fullføre og å ha en god opplevelse. Skjønt god og god....

STARTEN ER GÅTT: Jeg tauer et felt opp Lunkeveien etter en snau kilometer,
der Harald og Svein stod og heiet på oss. Foto: Svein Hagen

Starten var tøff, rett inn i motbakker opp til Lunkefjell, før det flatet ut med variert og småkupert fjellterreng helt til Indre Reina. Der fulgte nye stigninger, over Kriksfjell, Hitfjell og Reinsfjell i tur og orden. Jeg gikk mye i de brattere bakkene. Uten at jeg hadde stilt inn klokken på forhånd, så pep den hver gang jeg kom opp i sone 4. Det passet meg egentlig perfekt, dermed ble jeg mer bevisst på å holde jevn puls og jeg lå faktisk i sone 3 (70-80 % av max) hele 79 % av løpet. Likevel var stigningene tunge nok, men desto deiligere når det flatet ut på herlig høyfjellsterreng retning Pellestova. 

GODT SKODD: Over Sjusjøfjellet etter noen kilometer. Foto: Bjørn Hytjanstorp

Nedenfor Pellestova var den andre drikkestasjonen og første matstasjonen, i tillegg til den første av to droppsoner. Jeg visste ikke en gang hva en droppsone var, ultra-amatør som jeg fortsatt er, men uansett var det ikke nødvendig med sko- eller klesskifte i det fine været og relativt tørre løypene. Jeg løp med favorittskoene Salomon Speedcross, og jeg var faktisk tørr på beina i nesten 4 1/2 mil...

Jeg følte meg ganske sprek ved Pellestova, men veldig glad for at vi slapp å løpe runden rundt Hafjelltoppen som vi gjorde i prøveløpingen. Jeg fikk også ny energi etter to brødskiver med salami, som gjorde godt før løypens kanskje tøffeste og vanskeligste parti, den steinete og lange stigningen opp til enda en topp, Nevelfjell! Her var det imidlertid så knudrete og steinete at en elendig terrengløper som meg likevel ikke klarte å løpe mange metrene sammenhengene. Og de løperne som jeg hadde fått los på over Reinsfjell, var søkk borte.

Ikke liker jeg vanskelige oppoverbakker, men å løpe ned fra Nevelfjell er nesten enda verre. Her er jeg som Bambi på isen, ganske hjelpeløs, og var sikker på at jeg skulle bli innhentet av et par mann som kom jagende ikke så langt bak. I stedet var det faktisk jeg som tok jeg igjen en fyr. Hmm, kanskje dette gikk bra likevel?

FLOTTE FORHOLD: To av de fremste ultraløpere på vei opp til Lunkefjell for andre gang. Tror dette er far og sønn: Først Espen Waage Skjeflo, med faren Erik Waage Nielsen, knallsterk veteran i klasse 55-59 år på hjul. I mål var rekkefølgen motsatt, til sterke 7. og 8.plasser! Kroksjøen i bakgrunnen. Foto: Hanne Wibe Bakker

Min største bekymring nå var imidlertid tærne. Jeg begynte å bli temmelig øm på de to største, og tenkte med gru tilbake til det året begge stortåneglene røk i samme nedoverbakken i Birkebeinerløpet. Jeg forberedte meg mentalt på at det kunne bli en vond nedstigning fra Sjusjøen... og bestemte meg for at nå måtte jeg ta grep! Jeg løp nemlig med ullsokker for bedre å holde varmen. Men de tar jo litt mer plass, og siden det var så tørt og fint, så bestemte jeg meg for å stoppe og skifte sokker, til de tynneste av de tynne sokkene jeg har, Hytteplansokker, som jeg heldigvis hadde vært føre var og tatt med som reserve i sekken. Jeg fant en benk på Nordseterveien og satt der nok 7-8 minutter. Samtidig kvittet jeg meg med lue, vest, løse ermer og hansker, som jeg hadde løpt med de første 3 milene. Men solen var kommet frem og temperaturen var fin, så jeg tok sjansen på å løpe i t-skjorte herfra. Ikke hansker en gang, jeg som alltid fryser sånn på fingrene. Jeg håpet på det beste.

Det gikk veldig greit. Men i stedet dukket et annet problem opp, som troll av eske. For jeg fikk jo hvilt litt under omkledningsstoppet, og i stigningene opp til Lunkefjell for andre gang, følte jeg meg svært så pigg. Kanskje det var fordi jeg skulle ta igjen alle de som løp forbi meg da jeg satt på benken, eller kanskje det var fordi Hanne og Mira skulle heie på meg i dette området. Kanskje løp jeg litt for fort, for plutselig, som lyn fra klar himmel, ble jeg stokk stiv foran i lårene. Huffda, jeg prøvde å løse opp litt og riste på lårene i rene Northug-stil, men det er nok lettere å gjøre det på ski enn løpende. Hvordan skal dette gå, for det er jo fra Lunkefjell og til mål at de virkelige unnabakkene kommer.

KOMMER HAN SNART? Hanne ventet tålmodig med kameraet, men jeg løp altfor sakte og kom ikke før lenge etterpå. I stedet dukket  denne karen opp, velkjente og ultrarutinerte Runar Gilberg, primus motor for Rallarvegsløpet, som løp inn til 10.plass etter å ha slitt med skadeproblemer i år. 

Da vi dreide vekk fra Sjusjøen tittet jeg på klokken. Jeg hadde løpt i ca 4 timer og 20 minutter. Lite visste jeg at Arild Christophersen omtrent samtidig løp i mål som vinner ved Håkons Hall! Utrolig! I stedet konstaterte jeg tilfreds at vi brukte ca 2 timer lenger til samme sted på treningsturen, da riktignok med ekstrarunden rundt Hafjell. Da var jeg kanskje sånn noenlunde i rute likevel?

Skjønt, nå hadde Hilde Johansen dukket opp foran meg. Hun er jo en dreven ultraløper med seier i Kristins Runde, men tross alt en jeg slo klart i Rallarvegsløpet. Vi vekslet en stund på "teten", men ned slalombakken i Birkebeinerbakken og de påfølgende kilometerne slet jeg fælt og hun forsvant. Litt etter ble jeg reddet av en fremmed som ga meg kaffe- og colablanding midt i skogen. Fantastisk at en helt ukjent kar (tror jeg i hvert fall) stiller opp slik. Jeg sa tusen takk før jeg stavret meg videre, men gjentar det med dobbel styrke her, i tilfelle vedkommende skulle lese denne bloggen!

UT AV SKOGEN: Etter 43 km kom ultraløperne inn i traséen til Birkebeinerløpet.  Og jaggu stod ikke Bjørn Hytjanstorp parat med kameraet der også. Da hadde han forflyttet seg helt fra toppen av Sjusjøfjellet. Takk for bildene, Bjørn!

Litt senere måtte jeg likevel sette meg ned igjen, med stein i skoen... Og da skimtet jeg en velkjent hvit og rød løper ikke langt bak. Joda, det var Tommy Støa, og ikke lenge etterpå var jeg innhentet og fraløpt også av han. Igjen var jeg ensom og forlatt inne i skogen, og nå kom vi til det aller verste partiet, som gjorde at jeg ikke alltid gadd å løpe Birkebeinerløpet; et fælt, myrete og sleipt parti der det er vanskelig å løpe og umulig å holde seg tørr på beina. Jeg plasket uti det, og håpet at sokkeskiftet likevel ikke skulle spille meg et puss. Men plutselig var det mange løpere foran meg. Forvirringen syntes stor, for et grønt skilt med Birkebeinerløpet viste pil til venstre, mens noen ropte at vi skulle løpe videre rett frem i skimyren. De hadde stoppet og sjekket kartet. Flaks for meg, men jeg bante likevel for meg selv der jeg plasket videre i en hel liten evighet med vann til over anklene. Der og da tenkte jeg at det nok ble med denne ene gangen, for dette var da helt unødvendig!? Før jeg minnet meg selv om at dette var UltraBirken, og tross alt en svært mild variant sammenlignet med de første to årene fra Rena, med vading over elver med vann til langt oppå lårene.

STILSTUDIE: Jeg har kastet klærne og "stormer" gjennom skogen, på støle bein, sammen med Birkebeinerløperne.  Foto: marathon-photos.com

Og vi kom da omsider inn på tørrere grunn igjen, før vi plutselig var inne på løypen som alle de andre birkebeinerne løp. Så de siste 13 kilometerne hadde jeg følge av hundrevis av andre løpere. Det motiverte, og tempoet ble skrudd litt opp. Beina føltes litt bedre, og det var ekstra motiverende å løpe forbi mange som bare hadde vært ute i 8-9 km. En del ekstra jubel fra tilskuere fikk jeg også, siden vi hadde egen farge på startnummeret. "Heia ultra!!" var det flere som ropte. Og igjen passerte jeg Hilde og to andre ultraløpere. "Der er en som har mye igjen", hørte jeg en av dem si etter at jeg passerte dem. Tja, det skulle ikke vare lenge...

IDYLLISK. Men det var enda flottere på fjellet!... 

For atter en gang fikk jeg det skikkelig i lårene, jeg vraltet vel mer enn jeg løp og konsentrerte meg bare om å ta en kilometer av gangen. Nå hadde jeg vondt under beina også, men jeg prøvde bare å holde en viss flyt. "Heia Frode!" var det plutselig en som ropte bak meg. Det var Jan Billy. Vi vekslet noen oppmuntrende ord til hverandre før han forsvant og jeg så han ikke før i Håkons Hall etterpå, der han gledesstrålende fortalte om 1.27, til tross for start i en svært sen pulje.

INNSPURTEN: Beina var plutselig fine inn mot "stadion".
Her  kommer jeg ned siste bakken og inn på oppløpet. En GOD følelse!

Med et par km igjen skjedde det imidlertid noe merkelig. For plutselig føltes ikke beina så stive lenger, og avslutningen var ganske bra. Noen kilometer tidligere hadde jeg slått av en liten prat med Bjørnar Strand i det han passerte meg. Nå tok jeg han igjen og fosset forbi. Riktignok hadde han løpt feil og mistet motivasjonen til å gå i kjelleren, men likevel. Den 57. kilometeren var min raskeste, og de siste 260 meterne adskillig kjappere enn det igjen, for jeg hadde faktisk en bra spurt og følte meg superfin ned de siste bakkene og på oppløpssiden foran Håkons Hall. Det må ha vært ren gledesrus med en overdose adrenalin som døyvet alle smertene. Ikke vet jeg, men det var i hvert fall en herlig følelse å kunne cruise i mål etter 6 timer 41 minutter og 53 sekunders løping. Jeg som aldri har løpt lenger enn 6 timer før. Så selv om jeg hadde håpet på en litt bedre tid, så ble det jo en slags pers likevel!

YES!!!!  I DID IT - AGAIN!
Årets 3. ultraløp er i boks og Hytteplanken er sikret. 

Men det var utvilsomt det hardeste løpet jeg har løpt. Det slo meg underveis at jeg etter 5 1/2 times løping i Rallarvegsløpet hadde lette, fine bein og kunne avslutte med en rask siste 5 km, nå var det såvidt jeg hadde fremdrift etter å ha løpt like lenge i UltraBirken. Jeg hadde lyst til å løpe fortere, og pulsen var faktisk helt nede i 108 med noen kilometer igjen, men beina ville bare ikke være med på moroa. Forsiden av lårene streiket. Det positive var imidlertid at både hamstrings og legger var ganske fine, og krampekoden ser ut til å være løst en gang for alle.

Detaljer med kart, fart og puls fra løpet kan ses HER. For i likhet med meg, holdt klokken også helt til mål! Veldig godt fornøyd med det!

Mitt 3dje ultraløp for sesongen kvalifiserte meg også for utmerkelsen Hytteplanken. Det hadde jeg ikke drømt om for halvannet år siden. Så da kan jeg kanskje omsider kalle meg for ultraløper også?...

Hvis andre vil dele sine erfaringer fra UltraBirken eller Birkebeinerløpet med oss enten i kommentarfeltet nedenfor eller på SkriveBlokken (der mange allerede har kommenert), så er det bare hyggelig. :-)

RESULTATER

Allestedsnærværende Bjørn Hytjanstorp filmet hele feltet på toppen av Sjusjøfjellet etter noen kilometer. Filmen kan du se HER. Jeg passerte ca 6.30 etter teten allerede da...

Og oppsummeringen til Olav Engen med mange flere bilder og fyldig reportasje kan leses HER.