I godt selskap!

Jeg har vært Kondis-blogger i over et år nå. Det betrakter jeg som en ære. Særlig når jeg ser hvem andre som blogger for Norges største nettsted for kondisjonsidrett. Sistemann (kvinne) ut er Karoline Bjerkeli Grøvdal, Norges største løpstalent siden Grete Waitz og Ingrid Kristiansen herjet på resultatlistene. Nettopp Ingrid er for øvrig en annen av kondisbloggerne. Jeg er sannelig i godt selskap!

For å sitere Kondis.no: -Grøvdal er det siste tilskuddet til kondis.no sin bloggerstall som nå teller 8 utøvere. 5 av internasjonal høy klasse, men også 3 gode mosjonister.

En god mosjonist!
Jo, takk for det! Men er jeg egentlig en god mosjonist? Det spørs vel helt hvem man spør. Ja, jeg er langt over snittet av mosjonister i den videste definisjonen av mosjonsbegrepet. 

Men nei, jeg er ikke spesielt god hvis men sammenligner med de virkelig gode mosjonistene, heller ikke i min egen klasse. Det er i hvert fall slik jeg selv føler det. Jeg skulle jo så inderlig gjerne hatt litt bedre motor og litt bedre resultater å vise til!.. 


Men god eller ikke, jeg er i hvert fall en mosjonist - og da ikke i Thomas Alsgaard sin egendefinisjon av begrepet. Hovedmotivasjonen min for å drive med idrett, er å holde meg i god fysisk og mental form, altså helseaspektet, kombinert med opplevelsene dette gir meg. Mosjonsidretten har følgelig vært en stadig sterkere livsstil nå i rundt 23 år. For det var vel rundt 1990 at jeg så smått begynte å løpe litt regelmessig, først 2-3 ganger i uken. Etter hvert synes jeg at 3-4 ganger i uken med trening var veldig bra. Nå trener jeg mer enn noengang. "En dag uten trening, er en dag uten mening", har nærmest blitt mitt motto også, slik det var for en mine store helter fra ungdomstiden, Per Knut Åland, nordfjordingen som brøt barrierer og ble nr 5 i OL-femmila i 1976 og fikk stafett-sølv fire år senere, som har 3 seire i Birkebeinerrennet - og som jeg for øvrig skrev stil om på ungdomsskolen en gang for mange, mange år siden...



Far og sønn, trener og løper, fra Frogner IL

Forrige helg var jeg også i godt selskap, i hytten på Sjusjøen, sammen med min gode venn Arnstein, en virkelig sliter som gir ordet mosjonist til en hedersbetegnelse. En kar som hvert eneste år stiller i Birken, ja ikke bare i Rennet, men han deltar med glød i Birkebeinertrippelen, for 11.gang nå, tror jeg det blir. Han har ikke mange merker, men står like entusiastisk på startstreken år etter år. Arnstein er et av mine store forbilder når det kommer til det å ha riktig innstilling. Og å legge listen på sitt eget nivå, nettopp som mosjonist, og finne glede og motivasjon i det man gjør uansett. 


Og han motiverer flere enn meg. For det er neppe helt tilfeldig at den yngste sønnen hans er en av Norges mest lovende langrennsløpere i 16-års klassen. Ivar André er ikke mosjonist, men han har arvet faren sin positive innstilling og tatt det et par skritt videre.


Stilstudie av Ivar André Ryttervold

Så jeg var i godt selskap på Sjusjøen, der far og sønn kom rett fra KM for Oslo og Akershus, der det for øvrig ble sølv til Ivar. Han ble kun slått av klassekameraten og kompisen Herman. Og på tredjeplass kom nok en løper fra samme klubb, Frogner IL. Trippelseier til den lille klubben fra Sørum kommune. 
Og gjett hvem som er trener og inspirator for disse unge, lovende og fremadstormende ungguttene? Joda, det er Arnstein. Mosjonisten og suksesstreneren. Det skyldes selvsagt riktig, god og seriøs trening, men også veldig mye filosofien om at trening skal være gøy og lystbetont, ikke minst i barne-og ungdomsidretten, med mye lek og variasjon i treningsarbeidet.

Se også Sportsmanden.no:



Arnstein passerer toppen av Midtfjellet, det høyeste punktet i Birken.


Det var en fin helg, med mye langrennsprat - og mye langrenn også. Vi fikk testet birkebeinerløypen mellom Sjusjøen og Nysetra. Inkludert de harde bakkene opp fra Kvarstadsetra. De gikk som en lek! Dog i rolig tempo, i hvert fall for oss to "gamlekara". Ivar lå stort sett langt foran oss, men til gjengjeld fikk han litt å tenke på, etter å ha gått de tøffe bakkene opp til Birkebeinerløypens høyeste punkt på Midtfjellet for første gang.

Ivar driver staketrening til UngdomsBirken.


- Jeg gruer meg litt til Birken, sa han faktisk etterpå. For i år kan han som 16-åring debutere i selve Birken, samtidig som han også kan stille i UngdomsBirken, ett av de rennene han ikke helt har fått draget på tidligere. Derfor blir det trolig en ny vri i år, med staking på blanke ski! Joda, ungdommen tar etter de store gutta.


Parti ved Nysetra















I forgårs ble det ny rolig langtur, denne gangen var langrennsskiene byttet ut med joggesko, og frisk fjelluft var erstattet av svettelukt innendørs på Bislett. Men igjen var jeg i godt selskap! Klubbkompis Vidar var med på mesteparten av økten min, som bestod av 55 runder, og i tillegg fikk jeg etter hvert inspirerende selskap fra ultraløperne Endre, Frants, Gjermund og Joar. De to sistnevnte er jo på ultralandslaget og skal representere Norge i VM i 24-timersløp i Nederland i mai. Da holder det selvsagt ikke med en puslete treningstur på 30 km på 2 timer 45 minutter, som ble fasiten min. Joar løp sin faste fredags-femmil, men for Gjermund var heller ikke dette nok. Han hadde startet økten kl 10.30 og han løp fortsatt da jeg forlot Bislett i halv seks-tiden! Det ble visst like i underkant av 100 km til slutt, før han tok kvelden!...

Man blir god på det man trener på! Det gjelder også - og ikke minst - innen ultraløping!...


Gjermund  og Joar vinker farvel til fotografen, som ga seg tidlig...
...før de fortsatte å løpe enda et par timer!

Til slutt litt tilbake til start. Og det gode selskap. For her er de andre Kondis-bloggerne:

Karoline Bjerkeli Grøvdal
Ingvill Måkestad Bovim
Ingrid Kristiansen
Kristin Lie
Elisabeth Sveum

Alle disse har NM-titler og er eller var i verdenseliten i sine idretter.

I tillegg til disse har altså tre mosjonister fått innpass, som foruten Sportsbloggeren er Janicke Ekelberg og Espen Ringom, for øvrig tidligere bare kalt Mosjonisten. Med det var før! For med den fremgangen Espen har hatt - og de treningsdosene han legger ned, så kalles han ikke lenger for det...

Uansett, jeg er i godt selskap!

Og her noen flere stemningsbilder fra eldoradoet på Sjusjøen!





Ha en fin treningsuke - om du er eliteutøver, aktiv eller bare mosjonist!...



Glimrende sko til vinterløping


Test av Innov-8 Oroc 340 GTX




Innov-8 er et ganske innovativt navn på løpesko. Men de forsvarer absolutt navnet sitt. For dette er gode løpesko! De mest kjente modellene er nok terrengskoene X-Talon 212 og den enda lettere X-Talon 190, som mange bruker sommerstid til terrengløp og motbakkeløp. Det er begge kjempegode og lette sko, av de letteste på markedet for terrengsko. Oroc 340 GTX er som navnet tilsier noe tyngre, og det skulle bare mangle, for dette er vintersko med 9 faste pigger og med goretexmateriale.


De er derfor også noe stivere enn sine to "lillebrødre" og gir ikke helt samme løpsfølelse. Skoen kan da også virke noe stiv i begynnelsen, men føles raskt bedre på foten. Dermed er også det negative sagt. For denne skoen er glimrende til vintertrening i terrenget, eller på snø- og isete veier. Piggene og det solide traktormønsteret i sålen gir godt feste som gjør at du føler deg ganske trygg selv på meget glatt og isete underlag. Og sammenligningen med lette terrengsko blir selvsagt ikke rettferdig. Sammenligner en derimot skoen med andre piggede vintersko, så er den meget bra!


Godt grep over snø, røtter og is.












Nå har jeg riktignok ikke de siste modellene til Icebug, men Innov-8 er langt bedre enn mine gamle røde Icebug. At Oroc 340 har goretex, gjør den også ganske vanntett og robust mot våt snø eller sølete føre.

Jeg har tidligere testet Salomon Speedcross. Det er favoritten i terrenget. Salomon har også en modell som heter Snowcross, som ligner mye på Speedcross, bare med pigger. Den er for øvrig omtalt i siste utgaven av Kondis, som kom i dag! Jeg har ikke den skoen selv, men det er trolig den som ligner mest på Oroc 340 GTX.

Så i skrivende stund er Innov-8 Oroc 340 GTX mine favotittsko til løping utendørs på skikkelig vinterføre, som vi har her på Østlandet nå om dagen. Jeg fikk for øvrig testet skoen på en ordentlig langtur med Jann Post på over 3 mil på selveste julaften, tidligere beskrevet i dette innlegget. Da løp vi tidvis i terrenget, men mest på snølagte gangveier. Jeg var en smule skeptisk på forhånd, men det var helt ubegrunnet. Ingen gnagsår eller andre problemer. Og på løpeturer i terrenget kommer skoene selvsagt enda mer til sin rett.


Isete elvefar er ingen hindring med pigger...

Som navnet tilsier ligger vekten på rundt 340 g. Det er ganske mye for sommerføre, men helt greit for piggede og varme vintersko. Mine veier noe mindre, 322 g. De er ganske store i størrelsen. Jeg bruker vanligvis størrelse 8,5 eller 41 1/3, men her er størrelse 8 eller 40 1/2 mer enn store nok til også å ha plass til et par tynne ullsokker.

Den største ulempen er kanskje tilgjengeligheten, skoene er ikke så lett å få tak i. Ikke mange butikker fører disse, merkelig nok, og jeg fant de verken i søk på Løplabbet eller Oslo Sportslager, ei heller i nettbutikken runningwarehouse.com, som ellers har bredt utvalg. Jeg kjøpte de på stand før Jessheim Vintermaraton. Det ble opplyst at prisen normalt var ca 1800 kr, men da solgte de den med betydelig rabatt, som det ofte gjøres i forbindelse med løp. Og ifølge selger og importør, så er dette favorittskoene til Ole Einar Bjørndalen til vinterløping.

Nå er de også blant mine favoritter. Skoene kan trygt anbefales!


Det er deilig å løpe ute i skogen om dagen!


Les også: Test av Salomon Speedcross i sølete terreng



På sporet av NM

Et feiende flott norgesmesterskapet i langrenn er nettopp ferdig. Jeg har fulgt mesterskapet, i hvert fall delvis, både som tilskuer og fotograf, og også fått testet løypene litt selv. Ja, jeg har til og med klart å snike meg inn i det aller helligste, i selveste smøreboden!

På åpningsdagen torsdag stod 10 km og 15 km fristil på konkurranseprogrammet. Det hadde vært bikkjekaldt i dagene før, men heldigvis var det ikke stort under minus 10 på selve renndagen. Jeg tenker ikke da først og fremst på de hardbarka NM-deltagerne, men på oss som skal være tilskuere og attpåtil ta bilder i kulden. Det var det flere som skulle. Avtroppende Kondis-høvding Kjell Vigestad var for lengst på plass.


Fotograf  Vigestad fotografert av
fotograf  Hytjanstorp (t.h.)
og av fotograf  Monsen (over)



















Det var fullt på parkeringsplassen da vi ankom litt ut i damenes 10 km. Vi fant en fin plass på høydedraget ovenfor stadion. det var rene Holmenkollstemningen, bare i litt mindre format. Masse tilskuere, teltleir, bål, norske flagg og mange skolebarn som tydeligvis hadde fått fri eller arrangerte idrettsdagen sin som ivrige tilskuere. Akkurat slik det skal være på et norsk mesterskap.

Ekte NM-stemning, snappet opp av telelinsen til Bjørn Hytjanstorp

Marit Bjørgen var ustoppelig på Gåsbu og er her i ferd med å passere Kristin Størmer Steira.

Hvis noen ikke har fått det med seg, Marit Bjørgen hadde en maktdemonstrasjon og var temmelig suveren. Selv Therese Johaug ble bokstavlig talt for lett denne formiddagen i Vangsåsen.


Artig å se verdenseliten på nært hold og hyggelig å treffe Sportsmanden-blogger Marthe Myhre også. Hun var bra fornøyd med innsatsen, som holdt til 27.plass etter bare et par økter med ski på beina i vinter. Nå er det nemlig løpingen som har førsteprioritet for den regjerende norgesmesteren på maraton. Det kan du lese mer om på bloggen hennes HER.


Men hvem er det som er linselus i bakgrunnen her da? Sannelig er det ikke Kjell Vigestad som dukker opp igjen!...




Etterpå tok vi oss ned til stadion, før mennenes 15 km startet. Litt ekstra heiing selvsagt på Carl Fredrik, siden jeg tross alt satt på oppover med faren hans. ;-) Jeg ville jo gjerne få lov å sitte på hjemover igjen også! Og så heiet vi på lokale Oppegårdgutter som Christian Westgaard og Thomas Gifstad, førstnevnte har riktignok for lengst meldt overgang til Rustad, i likhet med Carl Fredrik, men det er jo for naboer å regne.


Fighting face! Carl Fredrik på 15 km fri, foreviget av Bjørn Hytjanstorp.
Christian Westgaard i fint driv!
Thomas Gifstad gikk meget bra og knep seg 6 sekunder og 6 plasser (!)
foran Carl Fredrik  til 65.plass.
Takk til Bjørn Hytjanstorp for disse bildene (også)

Gutta gikk meget bra, men selvsagt ikke fullt så fort som Martin Johnsrud Sundby, som vant knepent foran Finn Haagen Krogh.

Far og sønn Hagen i "smøresonen"

Og så var det dette med smørebua da. For etter løpet måtte vi jo høre med hovedpersonen selv, og dermed benyttet vi anledningen til å smite inn i den flotte smørebua til Rustad IL og Team Oslo Sportslager. Ikke alle forunt å komme på innsiden av slike hellige rom, i hvert fall hvis vi skal tro på alt hemmelighetskremmeriet en hører på tv. Litt artig var det i hvert fall å se smørerne og trenerne Tomter og Westgaard in action.


GUTTA I BUA: Morten Tomter  (t.h.) og Willy Westgaard i "det aller helligste" - smøreboden!
Disse gutta står på fra morgen til kveld, dag etter dag, for at andre skal ha optimale forhold.
Slikt står det respekt av! Heldige er de løperne som har slike medhjelpere.


Vi rakk også en tur i det store varmeteltet. Her var det ingen hemmeligheter, men levende musikk og ikke minst - masse ferske boller, vafler og varm kaffe! Gjett om det smakte! 
Nam-nam!!!

Dermed fikk vi også ladet batteriene før vi selv skulle i ilden, sammen med Thomas Alsgaard, Eldar Rønning og andre kjente langrennsfjes, som heller ikke hadde fått gått dagens renn.... Vel, det var kanskje ikke helt sånn, men vi så dem i hvert fall på parkeringsplassen, på vei ut i løypene de også. Men da vi kom etter litt senere, var vi nesten alene i flotte omgivelser i Vangsåsen, på Hedmarsvidda og opp mot Stenfjellshytta. Det ble en mini-Stenfjellrunde på drøye 15 km i måneskinn og praktfull solnedgang - og noen sugende, lange motebakker som fikk opp pulsen skikkelig. Vi rakk akkurat tilbake til bilen før det var blitt helt mørkt. En fantastisk avslutning på en flott og begivenhetsrik dag! Her er noen stemningsbilder! Kan det bli bedre?

Endelig vår tur! Svein er klar for litt trim.

Solnedgang over Vangsåsen!
Hedmarksvidda. Praktfullt!


I uken som har gått siden, er det blitt en del spinning og litt løping og styrketrening. Så nå er det på tide å finne frem skiene igjen, og sette kursen mot Sjusjøen og en liten "treningsleir". 

Jeg kan knapt vente!

Takk for et flott NM!



Vedlegg til Skråblikk på 2012


Noen (flere) spesielle hendelser i året som gikk...


Nedtur...
Årets hardeste løp - Rotterdam Marathon
Huff for et løp! Jeg iler til med å si at alt var bra med Rotterdam-turen, jeg storkoste meg og selve maratonløpet er lettløpt og kan absolutt anbefales. Alt var egentlig bra - unntatt selve løpet. Jeg var stinn av mat og det løsnet aldri. I stedet ble det bare verre og verre, tyngre og tyngre. Til slutt var fokuset på ikke å GÅ, men klare å jogge helt til mål.
Det klarte jeg, nesten....

Min desidert tyngste maraton, ever.



Årets forvandling - Rallarvegsløpets 2.dag
Etter å ha løpt 54 km dagen før og vært helt tom ved start fra Finse andre dag, slitt meg gjennom de første 15 kilometerne eller deromkring med flere stopp underveis i sneglefart, så skjedde mirakelet: Plutselig løsnet det noe sinnsykt etter ca 80 minutters løping! Og de siste 50 minuttene var enorme. En eneste lang, progressiv adrenalintur! Det var bare å pøse på, og jeg "fosset" forbi andre løpere som jeg ikke trodde jeg skulle se igjen før kanskje i målområdet. Det ble en skikkelig opptur og de 81 kilometerne fra Flåm til Haugastøl endte i en skikkelig langspurt.
Herlig!!

Opptur... Innspurt ved Haugastøl.


Årets flotteste treningstur - test av UltraBirken
På høyeste punkt i UltraBirken...

Denne langturen i fjellheimen "på hjemmebane" i Sjusjøtraktene var bare utrolig flott. Det var Rolf som inviterte og Rita slang seg også med. Litt skeptisk var jeg nok, for at jeg skulle sprekke fullstendig på en treningstur... Men dersom jeg skulle gjøre alvor av planene om å debutere i UltraBirken, så var det bare å la det stå til. Joda, det gikk tidvis litt tungt og de to andre var høflige og greie og ventet litt på meg et par ganger, men du verden for en fin tur! Og etterpå visste jeg at jeg skulle klare UltraBirken også.

Det var jo litt av




Årets mest spesielle treningstur

Rett fra sykestuen...

Det var utvilsomt motbakketreningen jeg hadde fra Lillehammer til Mesnali i sommer. Jeg skal ikke gå i detaljer, men jeg hadde overnattet på sykehuset på Lillehammer, blitt sjekket og testet både på den ene og den andre måten, bl.a. med belastnings-EKG på sykkel, der jeg nesten sprengte skalaen. Ny sykehusrekord var det visst! Da jeg ble utskrevet var jeg så glad og lettet at jeg brettet opp dongeribuksene og løp alle bakkene opp til Mesnali på direkten. Det var en liten mil med sammenhengende stigning og halvannen time totalt, men var samtidig kjempegod trening til Rallarvegsløpet, som jeg skulle løpe uken etterpå.
Det gikk greit det også!




Noe nevnt, mye glemt. Til slutt noen ord om
Årets lansering, i hvert fall i mine ikke helt objektive øyne:

For den 12.12.12 ble den nye nettsiden Sportsmanden.no lansert,
for moro skyld sogar kl 12.12...

Og tar jeg også med at jeg ble Kondis-blogger i januar i fjor, og fortsatt er det, og at SportsBloggen nå har passert 170.000 visninger, så er det meste sagt.
Vel, kanskje ikke helt. Men i hvert fall noe...

Men nå er det 2013 som gjelder. Mer om det snart.

Skråblikk på året som gikk

2012 er historie. Som vanlig ved starten av et nytt år, er det tid til både å reflektere litt over året som har gått. Hva var nytt, hva var bra og hva var skuffende - og se litt fremover mot nye mål, med blanke ark og fargestifter til...

For å ta det siste først. I år blir det et par endringer i trening og fokus. På løpsfronten blir det nok litt mindre langt og litt mer back to basic. Det innebærer også flere intervalløkter og mer terskeltrening. For jeg har lyst å prøve å løpe litt fortere igjen på kortere distanser i 2013.

Men også i år har jeg noen spede planer om å prøve meg litt på sykkelsetet, kanskje det omsider blir debut i et ritt også?


 2012 - et lite tilbakeblikk...

Det var året da jeg løp mye og langt. Fasiten ble hele 6 maraton og 3 ultraløp. Dermed kvalifiserte jeg meg for første gang både til "5 på norsk jord" og "Hytteplanken" - attpåtil i samme år!

Høydepunktene var nok opplevelsene knyttet til maratonturene og ultraløpene, samt debuten som motbakkeløper. Mange nye erfaringer, og i det alt vesentlige positive! Ultraløpene startet allerede i februar med drømmedag i Bislett Indoor 50k, og fortsatte med Rallarvegsløpet (bildet) og UltraBirken - alle minner for livet!

Resultatmessig og tidsmessig har jeg imidlertid levert under pari, føler jeg. Jeg er riktignok, som alle andre, blitt ett år eldre, men det er klart at ett år nå "koster mer" enn hva det gjorde for ti eller tyve år siden... dessverre. Likevel skal jeg ikke legge skjul på at et av hovedmålene i fjor var å perse på den eneste distansen som det er realistisk å fortsatt kunne forbedre tiden sin, nemlig på maraton. Men jeg var ikke i nærheten! Mitt tidsmessig beste maraton var 3.06.07 i Frankfurt, målet var 8 minutter raskere... Men til mitt eget forsvar skal det sies at Frankfurt var årets 7. maraton- eller ultraløp. Da er det kanskje ikke så lett å prestere maks...?

Til sammen ble det 24 konkurranser i 2012, hvorav tredjeparten var blant de to beste i klassen.
Hele oversikten kan ses på resultatsiden.


... og et kort fremtidsblikk på 2013 

Så det er også en av grunnene til at jeg i år vil løpe litt færre lange og utmattende konkurranser. I håp om at det fortsatt er mulig å presse seg et stykke under den magiske 3-timers grensen, når vi skriver september og Berlin Marathon skal løpes for aller første gang! Det blir sesongens hovedmål. Det ser også ut til at jeg var heldig og fikk en av de siste plassene i Paris Marathon. Det tas imidlertid mer som en opplevelse, siden vi likevel er i Paris den helgen for å feire min mor sin 80-års dag! (Nei, mor skal ikke løpe...)

For øvrig teller jeg (som vanlig) på knappene om jeg skal driste meg ut i noen av Birken-arrangementene. FredagsBirken på ski og sykkel frister litt. Men så er det alt dette logistikkstyret da... Jeg er ikke en gang sikker på om jeg løper Birkebeinerløpet i år, når det nå flyttes til juni, uken etter Fjellmaraton.

Nei, sesongen får komme litt etter impulsmetoden. I år også. Så jeg utelukker ingenting. Heller ikke at jeg stiller på et ultraløp eller to. Det viktigste er nemlig gleden og opplevelsen. Tiden da tider var viktigst, er nok forbi.
Trur eg...


Måtte alle sammen få et godt og fremgangsrikt treningsår i 2013!



 Her er noen highlights fra fjoråret i bilder: 


Vi gærne har det godt! Litt sprøtt å løpe 5 mil innendørs..
Rolig start og runners high underveis! En real opptur - inne.


Gode kompiser og tøffe rivaler. Myke menn etter fiasko for begge.
Slitne, skuffet, men litt glade også!


Revansjeoppgjør? Eller mer skravletime den første milen...
Så sa presidenten takk for følget og fôr over fjellet...


Nytt maraton 14 dager senere, ny debut, nå i skogen.
Vått og fuktig, men beina holdt faktisk denne dagen også!



Fantastisk følelse å fosse inn til Finse på fine bein, etter ferden over fjellet fra Flåm!
Anders Tøsse og Magne Espelid er helt enig!



Jeg prøvde meg for første gang som motbakkeløper.
Med mest gange... mitt desidert bratteste løp noensinne!
Men spektakulært var det, i hvert fall når vi kunne puste ut på toppen!


Ikke like gode bein her heller. Det hjalp heller ikke at jeg løp "på hjemmebane".
Jeg har aldri løpt så lenge - og jeg fullførte igjen!
Hytteplanken (for 3 ultraløp) er sikret!


Spektakulær innkomst i Festhalle i Frankfurt!
De siste 100 meter kan anbefales!
(Litt mer usikker på de første 41,1 km....)


To sprell til etter at sesongen egentlig var over - og VIPS -
så  var 5 maraton på norsk jord i 2012 i boks etter årets siste løp i desember.

Et lykkelig punktum på en lang sesong.


Se også Vedlegg til Skråblikk på året som gikk.

Fin juletradisjon med 7 kirker og marsipangris!

Julen er fremfor alt en tid for tradisjoner. Og tradisjoner skal holdes ved like. En av de mer sære og spesielle, er å løpe nesten 33 km, gjennom 3 kommuner, forbi 7 kirker, på selveste julaften. Men kan man få en bedre oppladning og apetittvekker til julekvelden?

Joda, dette har etter hvert fått lange og rotfestede tradisjoner i Follo. Riktignok har det de siste årene ikke vært like store felt som i "gamle dager", og kun to mann holdt tradisjonen ved like denne gangen. Den ene var sportsbloggeren, den andre var langrennskommentatoren.

Her er en stilstudie av sistnevnte, den løpende langrennreporteren Jann Post, i 3 faser:

Jann Post i fint driv langs landeveien.

Gjennom løssnøen i skogen.




Opp seige bakker.



















Jann Post har for øvrig hatt litt av en sesong og en nesten bemerkelsesverdig fremgang i år, etter å ha trent meget bra de siste to årene. Nå er det ikke bare om å gjøre å kommentere andres prestasjoner, men også ha fokus på egen form. Så etter å ha løpt New York Marathon på 2.55 i fjor, visst nok etter et veddemål med Thomas Alsgaard, så var det en kollega i svensk TV som utfordret Post ved nyttårstider i fjor. Kunne Jann klare å løpe maraton på 2.48 i år, tilsvarende en km-tid på 4 minutter?

Jann tok utfordringen, og etter en meget bra treningsperiode, kom fasiten i Amsterdam Marathon. Jann Post vant veddemålet i suveren stil da han løp på 2.38.41 og rekordforbedret seg med 17 minutter. Snittid per km ble sterke 3.45, etter negativ splitt med over 3 minutter og 1.17.46 på siste halvdel.

Heldigvis for meg var ikke Jann ute på hardtrening på julaften, men på en rolig langtur. Han hadde til og med vært så elskverdig, eller forutseende, å ta med seg to marsipangriser som ekte juleføde underveis. De kom godt med, i hvert fall for undertegnede! For været, med mye snøfall det siste døgnet, hadde gjort dette til en enda tøffere tur enn det i utgangspunktet var.

For de mer eller mindre lokalkjente, så starter 7-kirkersrunden på Langhus. Deretter beveger vi oss langs gangveier til og gjennom Ski, over den berømte da Vinci-broen i Ås, videre inn i skogen ved Nordby, på sti opp noen bratte kneiker gjennom løssnøen til Svartskog, der vi kommer ut i sivilisasjonen og på veien igjen.

Deretter går ferden ned til Gjersjøen, opp de lange, seige bakkene til Kolbotn og tilbake til Langhus gjennom Oppegård, med en knalltøff avstikker opp mørdarbakkene til Sofiemyr kirke.

JULEGRIS: Nei, ikke Jann... Men gjett om det smakte med en marsipangris etter brattbakkene opp fra Skiveien til Sofiemyr kirke etter 24 km. Noen timer senere var jeg for øvrig tilbake i Sofiemyr kirke for årets julegudstjeneste, der presten sang "Driving home for Christmas" og flere andre sanger midt i prekenen, til spontan applaus fra salen! En højdare, det også.


7-kirkersrunden er en meget variert og temmelig tøff løype, med flere solide stigninger og ganske mange høydemetere. En jobbeløype, der vi i tur og orden passerer Ski nye kirke, Nordby kirke, Oppegård kirke (som ligger i Svartskog!), Kolbotn kirke, Sofiemyr kirke, Greverud kirke og Langhus kirke. Man kan bli rent religiøs av mindre, med eller uten syngende prester!..

Og det var ikke bare Jann sin medbragte marsipangris som falt i smak på julaften. For gjett om pinnekjøttet smakte ekstra godt etter denne friske oppladningen, der vi kunne loggføre 32,7 km på 3 timer og 14 minutter.

Jeg ønsker dere alle en fortsatt god og fredelig jul!
Ikke glem å holde dere litt i aktivitet da. Om ikke for annet, så for å få opp apetitten... :-)

GOD JUL!! 


SLITEN OG FORNØYD: Jeg klarte det i år også!