Trist blikk fra sidelinjen

Etter to uker ute av drift begynner jeg å bli både rastløs og frustrert. Og en smule bekymret for at vårsesongen skal gå fløyten. Med mindre jeg kommer i trening igjen raskt.

Etter det utmattende Rotterdam Marathon var det nok lurt med en rolig restitusjonsuke. Først mot slutten av uken vågde jeg meg ut på et par korte løpeturer, før jeg omsider fant frem sykkelen og hadde en flott treningstur lørdagen etter, på nesten nøyaktig en maratondistanse. Planen nå var å trappe opp treningen gradvis, men etter å ha fulgt sendingen fra London Marathon på Eurosport (fikk veldig lyst til å løpe gjennom Londons gater selv til neste år!), fikk jeg et klokkeklart råd fra ekspertkommentator Ståle Jan Frøysnes om å ta det rolig en hel måned etter et maraton! Rådet var selvsagt ikke myntet på meg personlig, men et generelt råd som alle "hans" løpere fulgte; hvile og kun lett restitusjonstrening den første uken, deretter lett trening de to neste ukene, før man den fjerde uken kunne begynne å tenke på vanlig trening. Men først i uke fem var det fullt kjør...

Hmmm, tenkte jeg, kanskje det er for tidlig å begynne hardtrening igjen etter en eneste hvileuke da? Jeg bestemte meg derfor for å ta det ganske rolig også i uke 2.

Men det skulle bli mye roligere enn planlagt! For etter å ha unngått sykdom i to år, var det bråstopp dagen etter sykkelturen. Halsen var blitt omdannet til sandpapir, nesen rant og jeg hostet, frøs og svettet om hverandre. Ok, jeg får ta det rolig et par dager til da. 

Men nå har det gått hele 10 dager og halsen er fortsatt så vond og irriterende at den holder meg våken hver natt, og jeg har ikke loggført en meter trening siden den ene sykkelturen min. I mellomtiden føler jeg at formen renner ut og kiloene renner på. Det er ikke full krise enda, men det nærmer seg om ikke vårsesongen skal gå i vasken, og det er i hvert fall ikke etter plan!

Dermed ble jeg også parkert på sidelinjen når Follotrimmen endelig startet opp for sesongen forrige torsdag, der bl.a. Jorunn Rekkedal (t.v.) dukket opp igjen etter en fjorårssesong som ble helt spolert av skader. Det ble ny seier på første forsøk, kun slått av fire av mannfolka.


Sentrumsløpet gikk også fløyten. Så for ikke å miste helt gnisten og motet, tok jeg turen både til Ski og til Oslo sentrum, og bivånet det hele i uvanlig plass fra sidelinjen. Selvsagt med kamera på innerlommen.

VANT: Stilstudie av vinneren, Urige Buta.
PERS: Jeg var minst like imponert over Øystein Mørk i blå Bølerdrakt,
som så 31-tallet for første gang!

Skjønt, denne helgen var tanken egentlig å debutere i duathlon under NM på Grue på søndag. Planen for dette ble lagt etter Birkebenerrennet med Svein og Carl Fredrik Hagen. Nå ble dette aldri aktuelt, dessverre.
Carl Fredrik på en treningstur i Sørmarka for ikke lenge siden.
Les hans spennende reportasje fra NM Duathlon HER.
Men Carl Fredrik fulgte opp fjorårets sensasjonelle sølvmedalje med nytt sølv, denne gangen kun 8 sekunder opp til gullet, etter knallhard kamp med Lars Petter Stormo og ikke ukjente Øystein Sylta. Jeg ser for øvrig at det kun var en deltager i Master 50-59, så der gikk den NM-medaljen fløyten... jeg kunne jo bare ha fullført på offroad-eren og fått sølvmedalje på kjøpet jeg også. Det får bli til neste år...




Vel vel, i dag ble både sykdomsplager og tapte medaljer helt uvesentlig, etter nyheten om Alexander Dale Oen sin tragiske bortgang. Totalt uvirkelig og ufattelig trist! Jeg ble helt satt ut og har vel aldri følt sånn sorg over et dødsfall, unntatt innen nærmeste familie og etter 22.juli. En av de største idrettsutøverne og beste ambassadørene Norge noengang har hatt ble revet bort på toppen av sin karriere. Igjen en påminnelse over hvor skjørt livet kan være, selv for de sterkeste og beste av oss. Eller kanskje nettopp for dem. De vakreste rosene plukkes først. Og OL i London blir ikke helt det samme nå.

Som et lite paradoks til dette lammende triste, fant jeg plutselig energi til å snøre på meg joggeskoene. Jeg burde vel ikke gjort det, med en hals som fortsatt er på krigsstien, men jeg bare måtte komme meg ut i skogen. Få luft, kjenne at jeg pustet, selv om jeg hostet og harket aldri så mye.

Det gjorde godt, på et vis, og ble samtidig mine første små, rolige kilometer på en evighet. Så i morgen stiller jeg trolig i Follotrimmen, med startnummer, selv om det bare blir å jogge og hoste seg gjennom de 5 kilometerne. Men jeg klarer ikke å sitte stille lenger. Og må få noe annet å tenke på.


ROSER: Etter Sentrumsløpet var vi oppom Tinghuset og så på rosehavet. Alle husker vi hvordan Alexander Dale Oen dediserte VM-gullet, som han vant 3 dager etter tragedien 22.juli, til ofrene og til det norske folk. Og hvordan han felte en tåre under seiersseremonien. 
I dag gråter en hel idrettsverden for Dale Oen.







8 kommentarer:

  1. Hmm, jeg har også hørt at man skal ta det rolig omtrent en måned, men det er ikke lett. Håper formen er på vei tilbake, at halsen blir god til dagens Follotrim. Ses der!

    Forferdelig trist med Dale Oen, et sjokk.

    SvarSlett
  2. Som alltid ein flott blogg, Frode! Synd å høyra at Rotterdam tok knekken på deg. Kanskje hadde du rett då du på morgonen meinte noko satt i kroppen. Interessant med tipset om så lang restitusjon. Det gjev meg litt bedre samvittgheit for færre km i vekene etter Rotterdam. Har likevel følt meg grei i beina og fått køyrt litt kvalitet. I går vart det løpevogn-debutt på Nora. 7km tilvenning på morgonen og 14,5km ettermiddagstur. Eg våkna med gruggen hals i dag så enten var det ettermiddagsturen eller besøk frå ein småsjuk far i helgi som har gjeve utslaget. Har tenkt å vera heilt frisk i morgon, uansett.

    Ynskjer deg lukke til framover og håpar me snakkast snart. Hadde vore kjekt med litt felles trening før me flyttar i sommar.

    Til slutt må eg seia meg heilt enig med deg i det du skriv om Alexander Dale Oen. Fekk ein heilt merkeleg følelse då eg las det og får frysningar på ryggen kvar gong eg snakkar om det. Me får nyta den tida me har og satsa på at den vert lang. Uansett må det vera tid for familie og nære samstundes som me pleier mosjonsformen vår.

    SvarSlett
  3. Det er noe spesielt med disse personene som gir av seg selv, de som klarer å være noe mer enn bare en beinhard og seriøs utøver. Oen var en sånn en! Og minner oss på hvor lite sikkert dette livet er.

    Og Frode jeg kan bare ønske deg god bedring. Kan se ut som om du virkelig tok han helt ut i Rotterdam ja. Men heldigvis så vet jeg at du ikke lar deg stresse sånn uten videre :) Bli ordentlig frisk nå - før du starter noe hardkjør. Husk vi 2 skal sloss på vennskapelig vis i mange år fremover - da spiller noen uker uten trening ikke noen rolle :)

    SvarSlett
  4. Takk for hyggelige hilsener!
    Halsen min er ikke bedre, og selv om jeg ikke lar meg stresse av det, Tim, så valgte jeg å delta i Follotrimmen i går. Det gikk etter forholdene brukbart og jeg klarte i hvert fall å løpe jevnt uten å hoste, men hostet desto mer etterpå.... Men hardtrening og hardkjør får vente litt til, ja.

    Joda, når tragedier rammer er det også viktig å stoppe opp litt, tenke gjennom et par ting, være sammen, se fremover og fokusere på viktige ting i livet. Og å holde seg i fysisk form og nyte treningen og naturen er avgjort noe av det viktigste for meg. Ser frem til mange fine dueller og turer sammen i årene fremover. Ja Rune, vi må få tatt noen treninger sammen før du flytter også. Bra at du er i siget i din nye klasse, med barnevogn. En halvmaratondistanse første dagen må jo være en solid start! Du får få barnevognpersene til Gjermund Sørstad, som herjet resultatlistene senest i fjor - med barnevogn altså - blant annet slo han meg med flere minutter i Fredrikstadløpet!....

    SvarSlett
  5. Trur eg skal finna andre å samanlikna meg med, Frode :) Ellers lure på om eg vart smitta då eg las siste innlegget ditt :) Er iallfall dårleg i halsen, snårette i nasen og tett i pappen :( Førebur meg på nye veker utan trening. Godt det er lenge til hausten.

    SvarSlett
    Svar
    1. Huff! God bedring til deg også, Rune. Farlig å lese på bloggen!.... Håper det ikke blir like langvarig som for meg, som sliter for 14.dagen... Men nå orker jeg ikke å være uvirksom lenger, så jeg har startet med lett trening, men gleder meg til jeg kan trene for fullt igjen!...

      Slett
  6. Det er blitt mange løpeturer uten mål og mening, bare for å få ut tanker den siste uken. Ufattelig trist at han er borte!

    SvarSlett
  7. Et lite etterord. TV2 sendte begravelsen til Alexander Dale Oen i dag. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å se på, orket ikke, synes det har vært nok triste ting nå. Men skrudde likevel på og ble sittende fjetret i to timer. Det var utrolig trist og sterkt og tårene trillet flere ganger, men samtidig også flott og verdig. Med veldig mange fine ord. Og hvis jeg bare kan lære litt av de holdningene Alexander og broren Robin står for, så har jeg blitt et bedre menneske.
    Hvil i fred!

    SvarSlett