Legg til besvær og bilder til nytelse

Med unntak av ankelbruddet mitt i 1995, har jeg nå hatt den lengste sammenhengende skadeperioden i karrieren. Og akkurat når jeg trodde at jeg var blitt bra og friskmeldte meg selv, så kom det nye og uventede problemer. Men jeg ser lyset i tunnelen og prøver å holde humør og moral oppe...

Så dette blir bare en kort oppdatering av situasjonen, for de som måtte lure. Krydret med noen vakre og trøstende vinterbilder.

For etter å ha gjennomført hele fire rolige løpeøkter, så avbestilte jeg timen min hos fysioterapeuten forrige torsdag. Jeg var skadefri! (...trodde jeg!) Jeg hadde jo også sesongdebutert på langrennsski, både i klassisk og i skøyting, med et par turer til hytten på Sjusjøen. Livet begynte å smile til meg igjen. Herlig! Her er et lite knippe bilder som kan få en til å glemme alle problemer og bare nyte: 

Sjusjøen - det forgjettede land!

Lyset på Sjusjøen er helt spesielt. Disse skiene også, forresten...

Jeg har aldri sett så mange i "sentrum" av Sjusjøen som i romjulen. Men fint var det! 

Et par kilometer lenger nord, ved Kroksjøen og hytten, er vi midt i villmarken! 

Vilt, kald og vakkert på hytten "Fjellro" 

Litt mer idyllisk foran annekset neste morgen!...

...mens turgåere og langrennsløpere sklir forbi hytteveggen. 

Ut av "drømmeverdenen og tilbake i "virkeligheten:
Stor var derfor overraskelsen - og skuffelsen - da jeg morgenen etter min kansellerte massasjetime våknet med ordentlig vondt i leggen. Men ikke på selve skadestedet. Det var den samme leggen, men nå var det smerter mye lenger oppe. Jeg skjønte ingenting. Og neste dag ble det enda verre, hele leggen føltes øm og stram, etter hvert var jeg nummen helt ned i fotsålen.

Hva var dette for noe? Teorien er at jeg har vært for hardhendt med et massasjeapparat og i stedet for å myke opp musklene, har maltraktert de i litt for stor grad!.. Høres det fornuftig ut? Ikke helt... For jeg har massert leggene mine mange ganger opp gjennom årene, tidvis temmelig røft ved vonde muskelknuter, men aldri opplevd å massere på meg en skade. Jeg var i villrede. En teori om at det kunne være blodpropp i leggen ble til og med lansert. Huff!

Jeg valgte å gi leggen et par dager fri, helt uten trening. Og i skrivende stund kjennes den bedre ut enn på lenge. Så alle skremselsteorier kan forhåpentligvis legges bort, og joggskoene tas frem. For nå begynner tålmodigheten min snart å ta slutt. Nå vil jeg bare løpe, løpe og løpe. Langt og lenge. Fort og kort. Langt og fort!... Skjønt akkurat DET må jeg nok vente med enda en lang stund. For formen er neppe upåvirket av tre måneder på sidelinjen, selv om jeg har trent bra, særlig med spinning. Men lørdagens 80 minutter på ski på golfbanen var ikke veldig oppløftende. Ett skikkelig stakedrag, og vips - så jeg var helt gåen lenge etterpå!

Så spørsmålet nå er om jeg vil bli fit for fight søndag 23.mars. Da går nemlig Roma Marathon av stabelen. Det neste spørsmålet er i hvilken tilstand jeg vil være. Kanskje blir det en ny sightseeing-løpetur med kamera, som jeg gjorde i Paris Marathon i fjor. Men det var en fin opplevelse, tross alt, og vil i tilfelle være en gedigen opptur. For det viktigste nå er å blir skadefri og igjen kunne nyte løpingens og treningens gleder fullt ut. Toppformen får komme senere.

Den nye Sjusjøen-vesten skal bli mye brukt i vinter!
Nå gleder jeg meg bare til en vinter med fine langrennsturer - og endelig litt løping.

Tufte - en tøff og myk nykommer i klesmarkedet

SportsBloggen tester Tufte Wear

Det er mange idrettsstjerner som prøver seg i det attraktive markedet for sportsklær. Vi nevner Bjørn Dæhlie, Vegard Ullvang, Lasse Kjus, Kari Traa og sist vinter kom også Therese Johaug med sin hanskekolleksjon, tidligere testet her på SportsBloggen. Det er mange om beinet.

Nå har OL-helten, roeren og bonden Olaf Tufte også kastet seg uti det og lansert Tufte Wear!

Nei, det er ikke meg, men Olaf Tufte selv, som poserer her! 

"Tufte lanserte i november 2013 en helt ny kleskolleksjon bestående av boxershorts, T-skorter og sokker til herre, og hipstere og sokker til damer. Tøyet er basert på bambus, noe som gjør at klærne egner seg godt både til trening, hardt arbeid og fritid. Mannen bak er en av Norges mest meritterte idrettsutøvere, roeren og bonden Olaf Tufte."

Dette står å lese på hjemmesiden til Tufte Wear. Jeg har hatt gleden av å teste kolleksjonen i noen uker nå. Og la det være sagt med en gang: Dette var overraskende bra!

Overraskende? Ja, på den måten at jeg forventet et godt produkt, men at det ofte kan være vanskelig å skille et (godt) produkt fra et annet. Men med Tufte var det faktisk ikke vanskelig. For du kjenner med en gang at dette er tøy av et veldig deilig og mykt materiale som er sjeldent behagelig på kroppen.

Kolleksjonen består av boxershorts for menn, hipster for damer, t-skjorter og to forskjellige sokketyper: den relativt tynne Aktiv og den litt tykkere Fritid.

Så er spørsmålet hvordan tøyet er i bruk. Stoffet er basert på bambus, noe som skal gjøre det både mykt, fleksibelt og såkalt multifunksjonelt. Min egen erfaring er også først og fremst at dette er utrolig behagelig å ha på seg, det være seg t-skjorten, boxeren eller sokkene. Jeg elsker det allerede! Og det er vel den aller viktigste egenskapen. Selv har jeg foreløpig mest brukt det i hverdagen og til fritidsbruk med turer og noe aktivitet, og det kommer jeg definitivt til å fortsette med. Jeg skal også prøve det litt mer til trening, selv om jeg nok her sverger mer til typisk spesialtøy med såkalt svettetransport, i hvert fall hva gjelder hard trening.

En svakhet, i hvert fall foreløpig, er litt dårlig tilgjengelighet. Det er å håpe at Tufte Wear etter hvert får innpass i noen av de store sportskjedene og/eller klesbutikkene. Det fortjener de også. For potensialet bør være stort for at Tufte kan finne sin egen attraktive nisje. Det er etter min mening ingen grunn til at ikke Tufte skal kunne overta den sterke posisjonen som Bjørn Borg har opparbeidet seg innenfor boxershorts i Norge! En ting er at Olaf Tufte selv er en av Norges største idrettshelter, mens Bjørn Borg er svensk, og med en idrettskarriere langt tilbake i forrige århundre. Viktigere er likevel kvaliteten. Jeg vet i hvert fall hva jeg kommer til å foretrekke fremover. Men dette handler selvsagt om merkevarebygging.

Og enda en styrke: kjøper man boxershortsen, så kjøper man gjerne t-skjorte og sokker på kjøpet - eller hver for seg. Kvaliteten er som nevnt prima!




Hva med prisen? Klærne er er ikke billige, men på linje med f.eks nevnte Bjørn Borg. P.t. koster boxerne og hipsterne 249 kroner, t-skjortene 299, mens sokkene fås for kroner 99. 

På hjemmesiden, som også inkluderer nettbutikk, står det for øvrig også følgende:

"Olaf Tufte utvikler alle produkter med bambus som hovedtekstil, bakgrunnen for det er at bambus er miljøvennlig og har spesielle produktegenskaper som gjør at plaggene oppleves som mer behagelige og multifunksjonelle enn klær basert på andre tekstiler. Bambusplanten hører til gressfamilien og kan vokse opptil en meter i døgnet eller 15 meter på et halvt år. Det er en svært bærekraftig ressurs da den ikke trenger kunstig vanning, kan dyrkes uten bruk av plantevernmidler og ofte vokser i områder som ikke er egnet for tradisjonell matproduksjon."

Neida, dette er ikke dobbelt OL-vinner Olaf Tufte, men jeg selv som poserer her,
litt mer forsiktig, men i Tufte Wear fra topp til tå! 

Spinnvill spinning og vakker adventstid

I skrivende stund er det nå 58 dager siden den "famøse" Hytteplanmila. Og like lenge siden forrige gang jeg løp! I ukene og månedene etterpå har jeg nemlig bare forsøkt å løpe to ganger. Den første løpeturen varte i hele 2,3 km! Den neste i drøye 6 km... Begge turene fikk en brå slutt med oppslått leggskade.

Dermed har jeg satt en ny solid rekord, med min lengste sammenhengende tid uten løping siden jeg startet min løpekarriere tilbake i 1990. Sukk. Likevel går jeg ikke rundt og depper. Jeg er faktisk ved ganske godt mot, og formen er ikke så verst, den heller.

Fra maratonspinning i november på Stamina, med Hanne og Silje som inspirerende instruktører i en fullsatt sal. Follotrimmens "grand old lady" Berit Kristiansen (i midten på bildet oppe til høyre) var en av maratonsyklistene. Sprekt!  (Foto: Stamina HOT)

Redningen har vært spinning! Jeg begynner å bli ganske god på det nå. Spinning foregår som kjent inne, stillesittende på en sykkel, og heldigvis har jeg kunnet gjøre denne treningsformen med tilnærmet full innsats hele tiden. Dermed har jeg fått mine ukentlige doser med relativt høy puls og påfyll av endorfiner. 

Jeg har fått avreagert og svettet ut. Jeg har syklet maraton og tirsdag kom jeg også "i mål" på Stamina sin virtuelle Tour Trondheim - Oslo på 54 imaginære mil. Touren startet 11.november og etter 29 dager var jeg kommet frem til Oslo ut fra et poengsystem der 45 minutters spinning utgjør 2 mil, 60 minutter gir 3 mil, 75 minutter og 90 minutter gir 4 mil... Kanskje ikke en veldig imponerende prestasjon, men jeg kom faktisk "på pallen" som nummer tre i denne prestisjefylte konkurransen!

Kjekt å ha noen oppmuntringer og små gleder i en lang og frustrerende skadeperiode.

I mål Trondheim - Oslo!! 

Treningen varieres ellers etter beste evne med litt styrke, med særlig fokus på kjernemuskulatur og balanse i slynger og andre hjelpemidler, i tillegg til mer tradisjonell styrketrening i apparater og konkrete øvelser for leggen. Og så har jeg for første gang forsøkt meg på en ordentlig treningsøkt på ellipsemaskin.
Med vekslende hell.

For etter å ha innhentet gode råd om treningsformen i forkant, skred jeg optimistisk til verket. Og etter en hard økt på 80 minutter var jeg godt fornøyd med både treningsutbytte og med meg selv, til en forandring. Men neste dag fikk jeg likevel "passet mitt påskrevet" da jeg lettere stolt omtalte økten på facebook. For den "harde" økten min med det som jeg trodde var høy frekvens, ble nærmest latterliggjort og beskrevet som puslete. :-)

Og det verste av alt: Jeg ble likevel så stiv og støl i leggene som jeg knapt har vært noengang før! En hel uke brukte jeg på å "bli bra igjen" etter pusletreningen som jeg trodde var hard. Vel, kanksje den var litt hard likevel, den må vel ha vært det, for ellers ville jeg vel ikke blitt så støl i muskulaturen etterpå? Tja, hvem vet, kanskje var det teknikken som var grunnleggende feil. Uansett, fysioterapeut Heidi Sandstø på Atlet Fysio, selv en av Norges beste terrengsyklister, brukte vel så mye tid på den vonde venstreleggen min som på den skadede høyreleggen dagen etterpå...  Snakk om pingle!... Jeg altså.. Så jeg har ikke turt å prøve meg på ellipsemaskin siden, det ble med den ene treningen.

Atlet Fysio på Kolbotn er spesialister på idrettsskader.

Selve skaden sitter i overgangen mellom muskel og akillesscenen, dypt inne i leggen, litt på yttersiden. Jeg har fått både massasje og nåler som er stukket inn i de vonde partiene. Det er ikke for pingler! Og med fortsatt løpeforbud, har jeg forholdt meg til den noe enklere spinningen. For også langrenn, med freske leggfraspark, har jeg fått beskjed om å vente med.

Advent er riktignok ventetid. Men jeg håper ventetiden nå snart er over! Og da tenker jeg ikke på julaften...

Selv om julenissen kom litt på forskudd i år, med en pakke fra Tufte i posten. Veldig mykt og behagelig tøy å ha på seg! Tusen takk! Tester boxer, sokker og t-skjorte om dagen og kommer med en liten vurdering etter hvert.

Jeg har også fått 2XU som støttespiller! Utrolig bra!
I motsetning til Tufte Wear, kjenner jeg jo litt til de produktene fra før. Det er kompresjonstøy av beste kvalitet som sitter veldig godt på kroppen. Men jeg gleder meg skikkelig til å ta flere av dem i bruk!

Mer om dette senere.

Vakker førjulstid

Med noen bilder fra en utrolig flott adventskveld fra mine nærområder, ønsker jeg alle lesere av SportsBloggen en vakker, fin og frisk førjulstid! Ta vare på de fine stundene - og ta vare på hverandre!

Kenguru Kid i Hytteplanmila

Ergerlig! Det lå an til min beste 10 km på tre år og en gedigen opptur etter mye "stang ut" de siste årene. Men ting kan snu fort og brutalt, og det gikk fra suksess til fiasko i løpet av et par minutter. For i stedet for å avslutte de siste 4 kilometerne til et solid gjennomført løp, ble det akutt strekk med uunngåelig sprekk like før 6 km-merket. 

Nei og nei!  Eller for å sitere meg selv i det det hugg til i leggen, og jeg måtte ta et par hinkende skritt og stoppe umiddelbart med store smerter. "Helv....!"... Unnskyld meg, men det ordet kom kontant og spontant, så noen løpere rundt meg skvatt nok til og så forbauset på meg og lurte på hva som skjedde. Og det som skjedde, var følgende:

Starten er gått for det 10. Hytteplanmila. (Foto: Tommy Støa)

Da starten gikk hadde jeg gjennomført en brukbar oppvarming, akkurat nok til at jeg bestemte meg for å kaste den planlagte lange trøyen og bare løpe i shorts og t-skjorte, selv om gradestokken gikk fra +1 til 0 grader i bilen bortover sletten der jeg skulle hinke og halte avgårde et par timer senere. For inne i den fullstappede hallen, der svært mange av det rekordstore feltet på over 1200 løpere, summet det av forventningsfulle og spente løpere. Og som alltid var ett av temaene hva man løper i. "Du løper vel ikke i kort i dag?" "jeg tar lang tights", "du taper uansett ikke så mye på det", " jeg tar t-skjorte med singlet utenpå", "jeg løper i knekort tights for å holde lårene varme", "leggings her"...
Joda, rådene var mange og velmente. Og jeg bestemte meg for å endre fra planlagt kort til langermet trøye. Og hadde jeg hatt med tights, hadde jeg trolig brukt den også, men valget om kun shorts var tatt hjemme.

Vidar har shoppet langermet trøye til 50 kroner og lurer på om han skal bruke den tvert...

Steinar lurer ikke på noe. Han er alltid klar...

"Perseparet" Stig og Janicke slo til igjen. Begge satte solide perser i Berlin og jaggu gjentok
de ikke bedriften denne gangen også. Stig sogar for første gang under 40 på milen. Grattis!
(PS. Bildet er tatt FØR løpet, men optimismen var tydeligvis på plass! )

Som "alltid" ellers, så føles det mye varmere enn det faktisk ER når man kommer i gang, og særlig når man er oppvarmet og klar til konkurranse. Så jeg gjorde en ny helomvending og kastet den lange supertrøyen der jeg satt i garderoben som sistemann, med under fem minutter til start. Men jeg tror jeg tar på meg kompresjonsknestrømpene, bråbestemte jeg også. Det hadde nok vært lurt og kunne kanskje ha reddet dagen. Desto dummere at de var gjenglemt hjemme, så da ble det kort-kort likevel, og hansker, selvfølgelig.

Minuttet før start var jeg trygt plassert i startbåsen. Jeg hadde til og med rukket å smøre meg inn med litt varmesalve på lår og legger, noe jeg aldri ellers bruker. Heller ikke det skulle berge meg. Adidas Adios-ene skulle for øvrig få en siste sjanse til å levere varene, tenkte jeg, og fortrengte det faktum at det gjerne er mannen oppi skoene som er avgjørende for suksess eller fiasko. Det føltes i hvert fall varmt nok, og forholdene ellers var nærmest perfekte, med klar, fin høstluft med lav luftfuktighet, et par plussgrader, lettskyet og nesten ikke noe vind.

Startskuddet smalt og jeg kom greit gjennom åpningsrushet uten uhell og uten å svi av for mye krutt. Målet var å bedre tiden min fra i fjor på 38.58. Da ville jeg samtidig løpe inn til årsbeste, som er ett sekund saktere fra Karlstad. Ja, jeg må helt tilbake til dette løpet for tre år siden for å finne et løp på 37-tallet. Det regnet jeg med ville bli for tøft, men jeg hadde likevel et lite, hemmelig håp om "gamle tider". Mer realistisk ville jeg være godt fornøyd med en tid litt ned på 38-tallet.

Jeg fant ganske raskt den velkjente ryggen til Steinar og en fin flyt ut på den raske første kilometeren, som ble passert på 3.35. Ideelt! "Hei Frode!", var det plutselig en stemme som sa. Det var ingen ringere enn Norges beste dameveteran i fjor, Nina Wavik Ytterstad, som nå kom glidende forbi meg i sin rasjonelle løpestil. Jeg la meg i rygg, vel vitende om at hun har slått meg klart i alle løp siden Jessheim Vinterhalvmaraton i 2011, da jeg også hang meg på og ble tauet frem til et bra løp. Så jeg tok sjansen på å prøve å gjenta den oppskriften, for formen føltes veldig god og jeg var innstilt på ordentlig hardkjør og blodslit - i dag skulle det leveres! Jeg skulle vise overfor meg selv at jeg på en god dag har mer inne enn hva fjorårets og årets tider tilsier...

Mens optimismen rådet og taktikken ble fulgt til punkt og prikke.
Jeg ligger i rygg på Nina og er for øvrig på offensiven overfor jagende
klubbkompis Svein Sølvberg, for anledningen i hel, sort drakt.
(Foto: Arild Brådalen)

Nina fikk nå også følge av klasserival Synøve Brox, særdeles lett og grasiøs i steget. Jeg slapp dem litt i den lengste bakken, men kjørte damene inn igjen og "tok kommandoen" i det vi dreide ut på den lange sletten langs E18, løypens mest lettløpte parti med svak helning, et terreng som jeg elsker.

"Hei Frode!" lød det igjen fra en av løperne jeg passerte. Det var Øystein Ringnes, som for øvrig har vært hare og medløper på flere av Nina sine rekordløp, og som selv vanligvis også er langt bedre enn meg. Nå "fosset" jeg forbi Øystein i yttersving... Hey, hey! sa jeg tilbake - og til meg selv -overrasket og oppmuntret, for dette tydet på at farten var bra. Det var den da også, neste km-passering gikk på 3.33.

Drikkestasjonen halvveis hoppet jeg glatt over, det er ikke nødvendig med væskepåfyll på et så kort løp med et par plussgrader. Men et annen ting begynte å uroe meg litt, nemlig tendenser til muskelknute midt i høyre leggen. Jeg kjente litt foruroligende tendenser på oppvarmingen og husket nå at jeg nevnte det for Tore Bjerkrheim, som jeg hadde en hyggelig oppvarming sammen med, og det var derfor jeg lette etter kompresjonsstrømpene. Så glemte jeg hele greien, inntil jeg nå fikk en stadig mer ubehagelig påminnelse om at alt ikke var som det skulle der nede.

Nå skjedde ting raskt. Smertene tiltok, jeg rådførte meg med meg selv, men hadde jo egentlig ikke noe valg. Å dempe på farten var egentlig ikke noe tema. "Det går seg sikkert til, jeg fortsetter å kjøre på", besluttet jeg, ikke minst fordi 5 km ble passert på 18.53 og jeg i samme øyeblikk bestemte meg for å gå for 37-tallet! Planen nå var å kjøre jevnt hardt ned til 6-km svingen, deretter bite meg fast i rygg på Nina eller Tim, som vi nå var i ferd med å ta igjen, i de usynlige bakkene som følger mellom 6 og 8 km, som ville være nøkkelen for suksess. Deretter får jeg ofte litt ekstra krefter, når jeg er i form vel og merke, til en bra avslutning på de siste kilometerne. Game, sett og match! Jeg må bare "gå i kjelleren" litt først...

Men i løpet av sekunder ble drømmene knust og løpet ødelagt. Det gikk lynraskt fra ille til verre til verst. Det nappet hardt i leggen og jeg måtte småhalte litt, men prøvde febrilsk å fortsette og riste løs. Noen meter senere lugget det skikkelig, en gang, flere ganger. Kraftigere, Et eller annet røk inne i leggen. Umulig å løpe en meter til. Shit! Så det ble GAME OVER - men på en helt annen måte - og lenge før jeg hadde tenkt! Jeg bannet, hinket, stoppet og bannet igjen... jeg BRØT, det var fullstendig sjanseløst å fortsette. Jeg hinket bort til funksjonærene i svingen og sa at jeg måtte få skyss tilbake, for jeg klarte ikke å gå en gang... Joda, det var selvsagt greit, men jeg måtte vente til alle løperne var løpt forbi, selvsagt, og de kom jo i tusentall.

Jeg stod der sikkert i fem minutter, før jeg kom på at jeg var svært så tynnkledd. Ingen tilbud om noe tøy heller, så jeg sa til funksjonærene at jeg fikk halte avgårde for å holde varmen og ba om å bli plukket opp av en bil etterpå...

Dermed begav jeg meg i kast med de lengste fire kilometerne i mitt liv. Jeg hadde veldig vondt og klarte ikke å gå ordentlig, men fant en slag halteteknikk med bøyet hofte og høyrefot og med svært så korte steg. Jeg prøvde å holde humøret oppe med å heie litt på alle løperne som kom strømmende bakfra, noen kjente og mange ukjente. Noen ropte tilbake og lurte på hva som hadde skjedd. Jeg prøvde å trøste en liten gutt som var så sliten at han hadde stoppet og stod og gråt, men følte at jeg egentlig trengte trøst selv også...

En som hadde det travelt, og som kjempet en annen "håpløs" kamp, mot jenten ved siden av,
var Joar, som humoristisk (dog med snev av blodig alvor)
har beskrevet løpet og kampen i denne herlige løpsrapporten.
(Foto: Tommy Støa)

Jeg var litt bekymret for at det skulle bli skikkelig kaldt der jeg gikk svært så tynnkledd, og fant etter hvert ut at det var raskere å hinke! Da holdt jeg også bedre varmen og fikk opp pulsen, og kunne få en bedre treningseffekt enn om jeg bare haltet og dasset bortover. Man må jo tenke fremover. Så det ble litt intervall-hinking etter hvert, en helt ny øvelse eller treningsmetode var skapt - og jeg måtte nesten flire litt der jeg spratt som Kenguru Kid bortover. Jeg tok faktisk igjen noen av de som akkurat hadde passert meg, og de lurte vel på hva slags skapelse dette var som kom hinkende opp på siden av dem... Men det varte selvsagt ikke lenge før jeg måtte tilbake i haltegange, og da gikk det virkelig sakte.

Egentlig var det forbausende lite respons fra de tilskuerne som tross alt stod langs løypen, men litt latter ble det da jeg sa at jeg i hvert fall vant klassen for "en-beinte"...

Så endelig var det bare en kilometer igjen og hundremetersmerkene dukket opp. Dermed ble neste utfordring å hinke og halte vekselvis hver hundrende meter. Det var tungt nok, men så dukket en måpende Bjerkrheim opp igjen motsatt vei på sin nedjogging og jeg fikk oppmuntrende følge helt inn til siste bakken, i tillegg til litt oppdatering på andres prestasjoner.

Jeg har kjempet meg helt inn i siste bakken, haltende, hinkende... her tar jeg ny sats...

...og spretter det jeg er god for, på ett bein. Det ble bra spenst-trening i det minste...
Bildene er lånt fra Arild Brådalen sitt store og flotte billedgalleri.

Jeg hadde nå for lengst bestemt meg for å fullføre, uansett. Den funksjonærbilen kunne jeg ikke vente på og dessuten var det jo en ekstra fin medalje i år som jeg ville ha rundt halsen. Jeg var jo sikker på at jeg ville komme aller sist og hadde overskriften til bloggen klar, men det var flere bak meg da jeg med tidenes positive splitt til slutt kunne hinke over mål til 1.09.00. Da var faktisk det meste av skuffelsen borte og følelsen over en form for seier var ikke så verst, tross alt. Jeg hadde til og med to mann bak meg i klassen, uten at akkurat det betydde noe.

På vei inn i garderoben støtte jeg på vinner av 60-årsklassen, Øystein Syversen.

"Hvordan går det, jeg hører at du fikk strekk", sa han. Jammen hadde ryktene nådd frem til garderoben før "hovedpersonen" selv!

After-run - eller i dette tilfelle "after-hink"

Det er selvsagt umulig å si hva jeg hadde klart uten uhellet. Skjønt, det er ikke så veldig vanskelig å anslå med rimelig grad av sikkerhet heller. Jeg kjenner nemlig kroppen min svært så godt og tippet for øvrig på forhånd bare feil med hhv 2 og 4 sekunder på sluttidene til "rivalene" Vidar og Trond Inge. Faktum er i hvert fall at Nina løp inn til 38.20, mens Tim, som vi var nesten oppe i ryggen på, holdt forholdsvis jevn fart helt inn til 38.00. Når jeg har mine beste dager og den "gode følelsen", som nå, er alltid avslutningene mine gode. For tre år siden løp jeg 3 sekunder fortere i siste halvdel i samme løypen. Om jeg hadde klart det i år er kanskje tvilsomt, for det ville i tilfelle gitt 37.43. Men at jeg hadde løpt min desidert raskeste 10 km på tre år, det er jeg 100 prosent sikker på. Ok da, 99 %... man skal jo ikke overdrive, heller... ;-)

Men jeg får trøste meg med at bildet av Kenguru Kid på Facebook slo uvanlig godt an (til meg å være..). Og at jeg har satt en personlig rekord som kommer til å bli stående til "evig tid", på flere måter.

"KENGURU-KID"-bildet slo bra an på Facebook, sakset fra billedserien til Tommy Støa. 

Til slutt må jeg takke Nina og Kari Langerud for råd og hjelp med ispose etterpå, og til arrangørene for en fantastisk opplevelse i dette tiende jubileumsløpet. På godt og vondt for min egen del. Men med bare ros til Hytteplanmila, som igjen leverte varene (og bollene)!

I'll be back! Og da skal jeg LØPE helt til mål!...


Les også rapportene fra de tre foregående årene, da jeg hadde en litt raskere avslutning opp spurtbakken:

2012: Hytteplanmila som test og fest
2011: Blanda drops og gode boller
2010: Edel kappestrid i Hytteplanmila

Takk for drahjelpen, så lenge det varte, til Nina (t.v.) -
og gratulerer til Jorunn med ny fantastisk klasserekord på 36.32 !
-  for øvrig "rappet" fra damen ved siden av!
Norges to beste i klassen på ett brett, altså...

Hvem som vant? Les mer her!

Elghufs, treningssamling og klar for Hytteplanmila...

Det har vært travle dager etter Berlin Marathon. Jeg ligger på etterskudd med det meste, men det er vel på tide med en liten oppdatering av bloggen. Ikke minst fordi vi har passert 250.000 sidevisninger! Tenk det, en kvart million ganger har dere lesere giddet å klikke dere inn på en mosjonist sin sportsblogg. Ganske kult! Og selvsagt veldig inspirerende også.

Hva har skjedd siden sist? Den første uken etter Berlin ble det stort sett bare hvile og restitusjon, ispedd noen lette turer i skogen. Men også om restitusjonsfasen etter et maraton strides de lærde. Marius Bakken anbefaler visstnok 19 dagers pause, og Johan Kaggestad sier omtrent det samme, hvis han er referert riktig, nemlig tilnærmet hvile i 14 dager, lett trening den tredje uken og i full trening først i den fjerde uken, eller var det først etter fire uker?...

En stor og sprek gjeng samles utenfor Sport1 og Kiwi-en på Sjusjøen.

Proff treningssamling på Sjusjøen 

Jeg hadde ikke tid å vente så lenge! For allerede helgen etterpå var det treningssamling på Sjusjøen i regi av Petter Soleng Skinstad, Åge Skinstad og Hilde GP. Et nytt og strålende tiltak som de tre har stelt i stand i høst, med støtte fra Destinasjon Sjusjøen. Treningsleiren er sogar gratis og åpen for alle, du kan bare melde deg på via egen Facebookside. Verken Hanne eller jeg kunne jo la en sånn mulighet gå fra oss, rett utenfor hyttedøren! Og siden vi gikk glipp av den første treningsleiren, så måtte vi bare være med nå!..

Vi skulle ikke angre på det. Selv om dette i enda større grad enn vi trodde var myntet på langrennstrening, så var det både inspirerende, lærerikt og ga kjærkommen variasjon i treningshverdagen.

Jeg var selv nesten litt skeptisk på om jeg hadde noe der å gjøre, men kunne Hanne, så kunne jeg også! Dessuten var det lagt opp til ulike grupper; en elitegruppe, en mosjonsgruppe og en gågruppe.

Litt surt og kaldt, eller hva, Hanne (t.v.) Petter Soleng Skinstad og Hilde GP forteller om opplegget.  

Elitegruppen var for de tøffe karene som ville følge Petter Soleng Skinstad sitt opplegg. Han var der nemlig ikke bare for å trene og veilede andre, men for å trene for fullt selv også, naturligvis. Og opplegget var ganske ambisiøst for oss vanlig dødelige mosjonister, med en økt torsdag ettermiddag, to økter både fredag og lørdag og en avsluttende langtur søndag.

Vi stod over både førsteøkten fra Lillehammer torsdag og de to rulleskiøktene. Ingen av oss har jo rulleski... Vi hadde heller ikke med staver til elghufsen lørdag, men klarte oss på et vis med et par gamle staver som Hanne slet tappert med, mens jeg ble reddet av min gode kompis og harde rival Rolf, som elskverdig lånte meg et par staver. (Han ikke bare slår meg i konkurranser, men er også mye kjappere på tastaturet, og har for lengst rapportert fra treningsleiren på Bakkerolfen.)

Her får Hanne og jeg - og alle de andre - spesialundervisning i spensthoppteori av Hilde GP, som selv har både stafett-gull og individuell OL-bronse på merittlisten, og som vant sin første verdenscupseier i en alder av 41 år. (Foto: Rolf Bakken)

Spensthopp i praksis - det går så fort unna at bildet ble litt uskarpt....

Så etter halvannen time fredag ettermiddag i mosjonsgruppen til Hilde GP, med innlagte og spretne spensthopp som satte spor i en sliten kropp, var vi klare for å bli innvidd i elghufsingens hemmeligheter lørdag. Rundt 50 menn og kvinner stilte imponerende nok opp en grå og trist morgen kl 09.00. Jeg snappet opp noen treningstips av Skinstad senior og junior under oppvarmingen, før vi var i gang med hardkjøret. For vi fikk klar beskjed om at dette skulle være tøft!

Og attpåtil trente eliten og mosjonsgruppen nå sammen, med det lille geniale trekket at de raskeste beveget seg tilbake og nedover igjen etter intervalldragene, mens de langsomste fortsatte rolig fremover. Etter pausen på 3 minutter, var dermed alle samlet igjen og klar til neste drag på 5 minutter i brattbakkene i og ved alpinanlegget i Natrudstilen.

Elghufs i 3 akter, foreviget av Bakkerolfen i sitt rette element, altså i bakker.
Petter Soleng Skinstad leder an.

Jeg følger på etter beste evne...

Lang, lang rekke. Ingenting å si på verken innsatsen eller oppmøtet..

Ja, dette var hard trening, men jeg liker det hardt og det var utrolig inspirerende også. Veldig bra at selveste landslagstreneren bruker fritiden sin til å pushe mosjonister på denne måten. Åge Skinstad kom for øvrig rett fra reise til Sjusjøen lørdag morgen.

Etter tre av de fem intervallene, ble det virkelig alvor:

- På de to siste dragene skal vi til helvete og litt lenger! ljomet det fra Petter.

- Husk hva Bjørn Dæhlie sa, du er ikke sliten før du har problemer med å se klart! kom det fra pappa Åge. Så kom han kanskje på at det var vanlige mosjonister i rekkene denne dagen, ikke bare topptrente atleter - for han tilføyde:
- Men vi skal ikke ha noen dødsfall oppi her...

Neida, men den som er med på leken, får smake steken! Og to av den litt yngre garde tok faktisk til tårene et lite øyeblikk. Hanne lurte også litt på hva hun hadde blitt med på allerede etter oppvarmingsdraget på tre minutter. Men hun er tøff. Og jeg prøvde å oppmuntre henne litt med å si at det ofte kan være sånn at det går lettere utover i økten. Jeg snakket da av egen erfaring, da jeg nesten alltid løper raskest på mine siste intervaller. Om det var det som gjorde utslaget, vet jeg ikke, men Hanne bet tennene sammen og fullførte hele økten i fin stil sammen med resten av gruppen. Jeg hang med etter beste evne selv også og tok Skinstad-ene helt på ordet i mitt siste drag. Dette var virkelig beinhardt!! Men gøy også! Økten varte i nesten to timer totalt, og vi var egentlig glade for at dagens andre økt bestod av rulleski som vi uansett ikke kunne være med på....

Langtur i det nye Sjusjøløpets traśe

Etter næringsgivende og herlig rakfisk på Storåsen lørdag kveld, var vi selvsagt klare for langtur kl 10 søndag morgen. Nå var også godværet kommet tilbake.

Så var det klart for den avsluttende langturen. 

Og mens jeg var en snartur innom Kiwi for å fylle opp drikkesekken, så hang Hanne seg like godt på elitegruppen som skulle løpe i tre timer, i stedet for mosjonistenes stipulerte to-timerstur.
Jadda... her var det bare å henge seg på!

En av de vi hang oss på, var Per-Christian Lysaker Torgersrud, et nytt og hyggelig bekjentskap. Og så viste det seg at han dagen før hadde vunnet Skeikampen Opp!  Nå skulle han bare løpe en rolig resitusjonstur på 3 timer...

Mens flokken enda var samlet...

Men vi skulle jo løpe rolig, så det gikk vel greit. Og rolig ble det. Litt for rolig kanskje for vår del, for etter at Hanne måtte et nødvendig ærend i buskene etter noen kilometers løping, så forsvant hele gruppen fra oss. Rolf "den barmhjertige" ventet heldigvis i et kryss og loset oss på rett sti, men vi tok aldri igjen gruppen. Vi fikk imidlertid en kjempefin tur i delvis ny trasé identisk med det nye Sjusjøløpet, der for øvrig kortversjonen ble vunnet av Petter Skinstad samme helgen som vi løp Stockholm Halvmarathon.

Hanne i spenstige steg oppover Mostfjellet, med Sjusjøvannet i bakgrunnen.

Idyllisk ved Gulbrandtjernet mellom Mostfjellet og Snørvillen.

På toppen av Snørvillen! Med Kuåsen og hyttefeltet i bakgrunnen.

Over bakketoppen på Gjestbodsåsen. Vi er på hjemlige trakter.

Like ved Luddenhytten. Snørvillen ses nå i bakgrunnen midt på bildet.

Men dette var den lange løypen, som gikk i terrenget over Sollifjellet, Mostfjellet og Snørvillen, til Midtfjellskoia og tilbake mot hjemlige trakter ved Luddenhytten, der det skulle serveres sportsdrikke og boller. Vi gledet oss til det, for vi var begynt å gå næringstom, men lurte litt på om det var noen der når baktroppen ankom. Det var det ikke... Så vi måtte nøye oss med en Snickers på deling og de siste dråpene fra vannflasken, før vi bet tennene sammen og løp det siste strekket tilbake til Sjusjøen. Da vi kom frem dit, hadde vi vært ute i nøyaktig tre timer, så vi holdt i hvert fall tidsskjemaet.

Uansett, takk for en kjempeflott treningsleir!

Tusen takk til Hilde Gjermundshaug Pedersen og Petter Soleng Skinstad,
samt Åge Skinstad, for et strålende treningsopplegg! 

Nøklevann Rundt

Med tøffe treningsturer såpass tett etter maratonløpet, ble det en ny rolig uke som fulgte, og jeg valgte å stå over Nøklevann Rundt helgen etterpå. Jeg var imidlertid mer enn beskjeftiget og travelt opptatt som utskremt fotograf for Sportsmanden og coach for Hanne, som bråbestemte seg og etteranmeldte seg med startnummer 1001. Og hun gjorde det meget bra og forbedret seg med over to minutter fra i fjor. Hun syntes heller ikke at den beryktede løypen med alle de bratte bakkene var spesielt hard og fortalte etterpå, til litt munter latter fra slitne gutter, at det måtte være elghufsingen på Sjusjøen som gjorde utslaget!...

Hanne hadde god nytte av elghufsene da hun forbedret seg med to minutter fra i fjor i Nøklevann Rundt.
Og hun var nok mer sliten på Sjusjøen enn hun er her, 500 meter før mål....
(Dette og nærmere 100 bilder fra Nøklevann Rundt kan ses i to reportasjer på sportsmanden.no)

Hytteplanmila - here we come!

Neste mål nå er Hytteplanmila på lørdag, et av mine absolutte favorittløp. Den siste uken har jeg hatt en hard bakkeintervalløkt med max innsats på de to siste bakkedragene og ny pers på siste - samt en liten banetest på 3000m som ble gjennomført på 11.15, tilsvarende 3.45 per km. Klarer jeg å holde den farten helt inn på lørdag, blir det 37.30.... noe jeg selvsagt er sjanseløs på. Og det har gått 3/4 minutt saktere for hvert av de tre siste årene jeg har løpt Hytteplanmila. Fra 37.33 i 2010 i et av mine beste løp de siste årene, til 38.15 i 2011 og 38.58 i fjor. Årets raskeste 10 km er 38.59 fra Karlstad, så det er vel omtrent der jeg ligger når alt klaffer. Så klarer jeg å hindre videre forfall og karrer meg i mål på under 39 minutter, så skal jeg være superfornøyd.

Spennende blir det i hvert fall. Jeg gruer meg litt, for dette blir ingen spøk - og enda hardere enn elghufs!...

Men jeg gleder meg uansett til bollene etterpå...