Så dette blir bare en kort oppdatering av situasjonen, for de som måtte lure. Krydret med noen vakre og trøstende vinterbilder.
For etter å ha gjennomført hele fire rolige løpeøkter, så avbestilte jeg timen min hos fysioterapeuten forrige torsdag. Jeg var skadefri! (...trodde jeg!) Jeg hadde jo også sesongdebutert på langrennsski, både i klassisk og i skøyting, med et par turer til hytten på Sjusjøen. Livet begynte å smile til meg igjen. Herlig! Her er et lite knippe bilder som kan få en til å glemme alle problemer og bare nyte:
 |
| Sjusjøen - det forgjettede land! |
 |
| Lyset på Sjusjøen er helt spesielt. Disse skiene også, forresten... |
 |
| Jeg har aldri sett så mange i "sentrum" av Sjusjøen som i romjulen. Men fint var det! |
 |
| Et par kilometer lenger nord, ved Kroksjøen og hytten, er vi midt i villmarken! |
 |
| Vilt, kald og vakkert på hytten "Fjellro" |
 |
| Litt mer idyllisk foran annekset neste morgen!... |
 |
| ...mens turgåere og langrennsløpere sklir forbi hytteveggen. |
Ut av "drømmeverdenen og tilbake i "virkeligheten:
Stor var derfor overraskelsen - og skuffelsen - da jeg morgenen etter min kansellerte massasjetime våknet med ordentlig vondt i leggen. Men ikke på selve skadestedet. Det var den samme leggen, men nå var det smerter mye lenger oppe. Jeg skjønte ingenting. Og neste dag ble det enda verre, hele leggen føltes øm og stram, etter hvert var jeg nummen helt ned i fotsålen.
Hva var dette for noe? Teorien er at jeg har vært for hardhendt med et massasjeapparat og i stedet for å myke opp musklene, har maltraktert de i litt for stor grad!.. Høres det fornuftig ut? Ikke helt... For jeg har massert leggene mine mange ganger opp gjennom årene, tidvis temmelig røft ved vonde muskelknuter, men aldri opplevd å massere på meg en skade. Jeg var i villrede. En teori om at det kunne være blodpropp i leggen ble til og med lansert. Huff!
Jeg valgte å gi leggen et par dager fri, helt uten trening. Og i skrivende stund kjennes den bedre ut enn på lenge. Så alle skremselsteorier kan forhåpentligvis legges bort, og joggskoene tas frem. For nå begynner tålmodigheten min snart å ta slutt. Nå vil jeg bare løpe, løpe og løpe. Langt og lenge. Fort og kort. Langt og fort!... Skjønt akkurat DET må jeg nok vente med enda en lang stund. For formen er neppe upåvirket av tre måneder på sidelinjen, selv om jeg har trent bra, særlig med spinning. Men lørdagens 80 minutter på ski på golfbanen var ikke veldig oppløftende. Ett skikkelig stakedrag, og vips - så jeg var helt gåen lenge etterpå!
Så spørsmålet nå er om jeg vil bli fit for fight søndag 23.mars. Da går nemlig Roma Marathon av stabelen. Det neste spørsmålet er i hvilken tilstand jeg vil være. Kanskje blir det en ny sightseeing-løpetur med kamera, som jeg gjorde i Paris Marathon i fjor. Men det var en fin opplevelse, tross alt, og vil i tilfelle være en gedigen opptur. For det viktigste nå er å blir skadefri og igjen kunne nyte løpingens og treningens gleder fullt ut. Toppformen får komme senere.
 |
| Den nye Sjusjøen-vesten skal bli mye brukt i vinter! Nå gleder jeg meg bare til en vinter med fine langrennsturer - og endelig litt løping. |
Ergelig å være skadet, får håpe du snart er tilbake i joggeskoene!
SvarSlettTakk skal du ha, Anne-Brit. Jeg skal teste joggeskoene igjen en av dagene!...
Slett