Jeg er inne i den siste uken før Frankfurt Marathon. Med Hytteplanmila som siste hardøkt. Den gikk omtrent etter plan.
Det er noe som har manglet på toppform i hele år. Derfor var forventningene til Hytteplanmila i år moderate. I fjor var jeg skuffet som løp på 38.15. I år måtte jeg plusse på 43 sekunder, da jeg akkurat snek meg under 39 minutter. Likevel var jeg nesten mer fornøyd i år. Hvordan kan det henge sammen?
 |
| KLAR!! Flere kjentfolk også blant de driftige funksjonærene. Her er Tommy Støa in action! |
 |
| Nye racersko fra Nike, 160 gram. Wiggo er optimist! |
 |
Litt næring med smultringer og pep-talk FØR start, sammen med Kurth Asle, Vidar og Svein.
Foto: Hermann Bruun |
I fjor hadde jeg ikke noe høstmaraton å fokusere på. Etter at jeg forsøkte meg som ultraløper i Romerike 6-timers i august, ble fokus skiftet mot kortere løp som halvmaraton og milløp. Målet for Hytteplanmila da var å se 37-tallet, slik jeg to ganger klarte i 2010-sesongen. Da avsluttet jeg med
37.33 i Hytteplanmila, men hadde enda litt bedre tid fra Karlstad på forsommeren. Jeg følte meg i vel så god form før løpet i fjor, og ambisjonene var å løpe raskere enn året før. Det gikk ikke. Og selv om jeg
vant den høyt profilerte duellen med president Bennett, så var jeg ikke fornøyd.
Lørdag fikk Tim sin solide revansj, og jeg løp hele 1 minutt og 25 sekunder saktere enn for to år siden. Likevel gir jeg meg altså selv karakteren godkjent. Begrunnelsen er 1) en erkjennelse av at milløpsformen ikke er på topp, og 2) at dette bare var en siste test før sesongens hovedmål, Frankfurt Marathon. Det er på søndag det gjelder! Riktignok er jeg også en smule skeptisk til maratonformen... men det er en annen bekymring...
Tilbake til Hytteplanmila. Dette er en av mine absolutte favorittløp, kanskje det aller beste! Så selv om tankene i dagene før såvidt streifet innom å droppe hele løpet og bare ha fullt fokus på Frankfurt, så var dette meget flyktige tanker. For det er blitt tradisjon med dette høstløpet, og det er jo også mulig å løpe fort her. Og ikke minst, så er det en fantastisk trivelig ramme rundt løpet, som jeg ikke vil gå glipp av. Kompakt, sosialt, generøst. Mye bra tilbehør som topp teknisk t-skjorte og sokker er inkludert i prisen, eller kan kjøpes for en billig penge sammen med annet kvalitetsutstyr i hallen. Og så er det BOLLENE da! Narumboller har nå overtatt for de enda mer berømte Espabollene - som er
et must for "alle" som kjører fra Oslo til Sjusjøen eller Lillehammer - som mine favoritter! Og toppen av kransekaken - og nytt av året, tror jeg, var smultringer! Alt sammen gratis og i så store mengder at vi nærmest ble pådyttet enda flere boller på vei ut døren da vi skulle dra. Jeg var trolig feitere da jeg dro fra Hole enn da jeg ankom noen timer tidligere...
Selve løpet var som antydet brukbart, men heller ikke mer. Vi hadde for øvrig hell i uhell når det gjaldt været. For det var et grisevær stort sett hele dagen, men akkurat den lille timen det tok for de fleste å forflytte seg rundt løypen, så var det ganske bra. Som bergenser må jeg nesten kalle det fint høstvær... Før det begynte å regne igjen like etterpå.
Den første kilometeren gikk styggfort på 3.25. Riktignok lettløpt, men dog det raskeste jeg har løpt på en stund... Uten at det kostet altfor mye krefter heller. Det lovet godt, der jeg lå i rygg på Tim og Steinar. Så skrudde Tim bare opp farten, og forsvant.
"Voldsom fart på Tim!" kom det fra Steinar. Jeg speidet etter han, men da var han allerede borte og ute av synet. For godt. Revansjens time var tydeligvis kommet. Først ble jeg knust i
Nøklevann Rundt, så ydmyket i Hytteplanmila. Rollebyttet fra i fjor var åpenbart og smertelig.
Det er alltid to ting som er spennende og retningsgivende i et løp. Det ene er hvordan du selv
føler deg, hvordan maskineriet funker, eller
ikke funker... Men selv om dette kan føles bra, så er det ikke sikkert at det går så fort som det føles. Så det andre korrektivet er konkurrentene. Hvem er rundt deg? For det er alltid noen av de faste yndlingskonkurrentene, eller rivalene om du vil, som vi kan sammenligne oss med. Denne gangen forsvant altså Tim, mens andre gjengangere som Trond Inge, Rolf, Svein og Kurth også var ute av synsfeltet. Det samme var sjåfør Torfinn. Han konkurrerer sjeldnere, og selv om han har bikket opp i 60-års klassen, ble han som ventet for god denne gangen også. Men ingen skam å bli slått av den karen, for det ble alle andre i klasse 60-64 år, selv seiersvante Svein Arne ble skjøvet ned til sølvplass. Dermed ble det en sjelden dobbeltseier til Oppegård IL. Kult!
 |
| Torfinn Torp kunne stolt klatre helt til topps på pallen i klasse 60-64 år med 38.05. |
Selv slet jeg meg fremover litt lenger bak i feltet, i det kuperte terrenget som fulgte etter den første lette kilometeren. Det slo meg atter en gang at denne løypen jo langt fra er så flat som "alle" skal ha det til. Men etter noen kilometer flater det ut, og på strekket ned til krysset etter ca 6 km er det deilig å lange ut litt. I hvert fall forsøke... Jeg passerte halvveis på 19.25, halvminuttet bak skjema, i den grad jeg hadde noe skjema. Det er kanskje riktigere å kalle det et håp, enn et skjema. Så starter liksom slitet, for flatene som nå følger lurer deg litt. De går slakt oppover, og det må jobbes, jobbes, jobbes. Jeg har lykkes godt med dette før, særlig i 2010, men også nå synes jeg det gikk ganske bra. Jeg hadde i hvert fall skrudd opp farten et bittelite hakk i forhold til omgivelsene og avanserte stadig. Men jeg slet likevel mer enn ønsket og måtte virkelig ta i for å innhente Kurth. Andre "rivaler" så jeg ingen ting til. Jeg fortsatte å avansere på den siste flaten inn mot bakken, men i selve bakkespurten, som det er egen tid på, løp jeg forholdsvis behersket. Jeg ville ikke gå helt i kjelleren med tanke på Frankfurt, og ville unngå en frenestisk spurt med opphoping av masse syre... Likevel ble jeg både overrasket og overrumplet da Jørgen kom som en kule 50 meter før mål. En ny spurtkanon var født og jeg var uansett sjanseløs.
 |
| Smil til fotografen! Denne gangen var det Tommy Støa som tok bildet av meg. Det er like før bakkespurten, Jørgen Saxegaard ligger i rygg og venter bare på å sette inn killerstøtet i selve bakken! |
Den første jeg så etter målgang var Tim, som hang over gjerdet med snørr og svette i ansiktet. Han hadde tydeligvis gitt alt.
"Dette er ikke mye gøy!", tror jeg han sa, uten at jeg helt skjønte hvorfor, for han løp jo et kanonnløp og knuste både meg og de fleste andre! Er det ikke nettopp det som er gøy da, i hvert fall etterpå? Og han tok seg fort i det selv. Joda, jeg tenker det var ganske gøy jeg, Tim! Grattis med 38.02. Jeg sjekket tiden min på egen klokke og på datamaskinen som stod like etter målstreken og kunne relativt tilfreds konstatere at 38-tallet var sikret, såvidt det var, med 38.58. Bra beregning, for jeg var ikke klar over at det var så close. Ikke er det så viktig heller om det hadde blitt 39.01, men vi er jo litt rare, sånn...
Følelsen var uansett det viktigste. Og den var ganske bra. Jeg var på langt nær så sliten som ved innkomst de to siste årene. Da har jeg hengt over gelenderet, helt ferdig. Nå tok jeg meg et par krus med saft og en kvikk liten nedjogg, uten å ta meg tid til å skifte på meg noe tørt tøy først, for det var begynt å regne igjen. Det samme gjorde Steinar, som hadde vært rett bak meg hele tiden. Vi var begge rimelig tilfredse med solide årsbestenoteringer, om ikke annet. Og dermed unngikk vi å bli stående med SB på feil side av 40-streken for første gang. Mitt raskeste milløp hittil i år var nemlig
40.02 fra SkiLøpet...
Deretter fulgte høydepunktet. Først en lang, varm dusj, så sosial samling inne i hallen til premieutdeling og hyggelig prat med masse likesinnede. Med varm kaffe og masse boller attåt!
 |
De beste damene. Karoline Bjerkeli Grøvdal knuste løyperekorden
og presterte 3.beste tid på 10 km av en europeer i år! 31.46!! |
,
Og de beste gutta, med innlagt landskamp mot Sverige. Svenske Musael Temesghen vant løpet på 29.19, men Norge vant landskampen, anført av Asbjørn Ellefsen Persen og Ørjan Grønnevid på 2. og 3.plass, begge på 29-tallet.
Pallen i min klasse, 50-54 år, med to kjenninger på de to øverste trinnene;
Trond Olav Berg fra Bøler vant på 35.22 foran enda en klubbkompis, Dag Sjøberg, på 35.53.
Dagen etter Hytteplanmila ble det en litt impulsiv og halvlang restitusjonstur på 15,5 km i kosetempo med Svein Hagen, som for øvrig snek seg inn på 37-tallet, minuttet foran meg. Well done! Beina føltes først lette, men underveis på turen ble jeg ganske så støl i muskulaturen, og de kjennes i skrivende stund fortsatt ganske slitne. I tillegg føler jeg at jeg brygger på en forkjølelse. Så denne siste uken før maratonstarten blir det hovedsaklig hvile som gjelder. Nå skal det samles overskudd, lagrene skal fylles opp og jeg skal for all del ikke bli syk!
 |
| Jeg kom ikke helt tomhendt hjem jeg heller... Mye snadder her! |
 |
Torp senior og junior, Torfinn og Sindre, var et svært så trivelig reisefølge denne lørdagen i Hole. Det begynner å bli tradisjon å reise til Hytteplanmila sammen. I fjor hadde Torfinn med seg datteren Ingvild, i år yngstesønnen Sindre som løp på 42.26, ikke mange ukene etter at han løp Oslo Maraton. Til neste år stiller kanskje eldstemann Anders også?
Takk for en kjempefin tur!
Flotte og kule premier! I tillegg til to fat til klassevinnerne, fikk de denne trivelige karen. Merk påskriften GULL 2012. Her er ingenting overlatt til tilfeldighetene.
|
