Bratte bakker til Besserud

Så var den her i år igjen. Holmenkollstafetten. Vårens vakreste eventyr. Men det var neppe et vakkert syn å se en middelaldrende kar pese seg til toppen av Besserud. Nemlig meg. Men jeg overlevde i hvert fall, med æren sånn noenlunde i behold.

Og jeg holdt stillingen, på femte plass i superveteranklassen for Oppegård, en plassering vi også fikk i mål. En plass opp fra i fjor. Så da er vel alt bare fryd og gammen?

Joda, det var en fin dag og veldig artig å få med mye av dramatikken som utspant seg både i eliteklassene og i de andre klassene på denne aller tøffeste etappen i Holmenkollstafetten. Den beryktede klatreetappen opp til Besserud. Det er ofte her fotografene står, og mye avgjøres gjerne her også. Skjønt, det er en lang stafett og det viktigste er å ha et jevnt lag. Men de beste, de seigeste, O2-snapperne, de mest rutinerte, de tøffeste - ja, de løper ofte denne nøkkeletappen.

Så hva i all verden gjorde jeg her da? Vel, nå løper jeg altså for en gruppe med det fantastisk flotte navnet superveteraner, hva nå enn det skal bety. Er det superspreke veteraner, eller er det en gjeng med supergamle gubber og kjerringer?... Fasiten er at du må bli 45 i inneværende år. Da ER du superveteran, super eller ei.

OG HER ER DE, superveteranene, eller de supre veteranene!...
Spreke menn fra Oppegård IL i sin beste alder! Eller hur?...

Her er lagleder Tron Gifstad sine kloke og oppsummerende ord etterpå: Superveteranlaget ble nr  5 av 7 lag med sluttiden ble 1.07.35 . En plass fram fra i fjor og kun 7 sek bak Nesodden på 4 plass. Neste år klarer vi pallen når også noen av de "gamle (og skadede) traverne" er tilbake. 

Så da får jeg jo for syns skyld ta med et bilde av det supre SENIORLAGET også da.
Et meget ungt lag, for øvrig.

Her er lagleder Tron Gifstad igjen: Takk for flott innsats i årets stafett. Seniorlaget ble nr 17 av 29 lag i Klasse 2. Sluttiden ble 1.00.03. Nesten 3 min bedre enn i fjor selv om løypa var lengre i år. Vi har fortsatt et utrolig ungt lag som blir bedre for hvert år. Som vanlig ble det noen forfall på slutten, men nå er vi bare ett minutt bak Ås, og en plass mellom nr 5 og 10 neste år bør være realistisk. Selv om vi ble nr 17 så er det ikke mange sekundene opp til lagene foran.

Sant nok! Solid forsterkning av året var for øvrig "kjendis" Jann Post. Broren Arne derimot, fikk visstnok ikke lov av Ernst&Young til å løpe for klubben sin, for de skulle VINNE bedriftsklassen! Her er det ALVOR! Og de VANT! Arne løp selvsagt opp til Besserud, med bestetid i klassen på 6.22. Neste år håper vi han får lov til å løpe for OI også...

Vekslingsfeltet på Slemdal, mellom 6. og 7.etappe.
Heldigvis var det ikke fullt så folksomt da jeg skulle veksle...

De to siste årene har jeg løpt den 4.etappen, den såkalte "berg-og-dal"-etappen, eller i hvert fall mesteparten av den, etter omlegging av løypen for en del år siden. En artig etappe, selv om jeg løp vesentlig svakere i fjor enn i forfjor og ikke følte meg helt komfortabel med den. Og pga interne rokeringer, kabaler med andre lag og et sykdomsforfall, samt at tre av våre absolutt beste menn av ulike årsaker ikke kunne være med i år, så ble det til at jeg "oftret meg".

Fløyen Opp gikk jo ganske bra, så full av pågangmot og optimisme forberedte jeg meg på klatreetappen. Jeg har løpt den to ganger før også, for såpass mange år siden at jeg ikke helt husker hvor lang tid jeg brukte. Men jeg husker godt det ene året, da jeg først løp "Lille Besserud" - 6.etappen - for Oppegård IL, for deretter å løpe opp til Besserud nesten på direkten for DnB like etterpå. Jeg hadde bare 5 minutter på å få ned pulsen, samt bytte rekkefølge på de to singletene som jeg løp med på begge etappene, for det var ikke tid til å skifte drakt mellom slagene. Det var slitsomt det!...

Nå småjogget jeg til topps med Morten, som skulle rulle ned fra Besserud etter meg, mens spenningen bygget seg opp. På toppen traff jeg på et gammelt og hyggelig bekjentskap, Ole Kristian Heggheim, som skulle løpe samme etappen i eliteklassen for KIF. Dermed fikk jeg selskap ned til start igjen også, der jeg rakk å ta noen bilder før jeg måtte fokusere på egne oppgaver.

Jeg har begynt å tenke på egne oppgaver der jeg står i venstre billedkant, og får ikke med meg at seniorlaget til Oppegård veksler, riktignok i sort og hvitt, og ikke i de gule trøyene. Erlend Ekern sender avgårde Audun Hokholt, som er på rekruttlandslaget i kombinert. Han slår meg faktisk ikke med mer enn 8 sekunder på etappen. Det er da noe! 

Så stod jeg plutselig i vekslingsfeltet og ventet på Morten der også, riktignok med etternavn Øfsri, og ikke Gammelseter. Noen ord og lykkeønskninger til rival Kjell Raa som løp i samme klasse for BFG Bergen. Det var det siste jeg så til han, men Kjell hadde, ikke helt uventet, suverent beste etappetid på sterke 6.54. Det er fort, hele 21 sekunder raskere enn nest raskeste mann i klassen, like fort som Kirsten Marathon Melkevik og noe jeg bare kunne drømme om. Snakk om super veteran!

Perfekt veksling i to faser!?
Morten Øfsti leverer pinnen til sportsbloggeren...
Foto: Njål Ekern.

Jeg ventet et par minutter til, så endelig var ventetiden over, jeg fikk jeg pinnen og la i vei. Jeg prøvde å finne flyt og rytme på forfot i mine nye Newton forfotsko, som jeg litt dristig valgte, etter kun å ha prøvd de på to treninger. Første gangen fikk jeg gangsperre og problemer med leggmusklene i flere dager etterpå, andre gangen gikk det langt bedre.

Så også nå, heldigvis. Skoene var lette og fine de, og hjalp meg til å tenke steg og teknikk. Det ble selvsagt likevel et slit, men jeg fikk oppmuntrende heiarop av nevnte Ole K og Kirsten, som begge var på vei ned igjen etter sine etapper. Ole Kristian hadde for øvrig 12.beste tid av alle opp bakkene med 6.12. Supre veteraner begge to, men ikke superveteraner....

Var det ikke jeg som skulle på forfot?
Avslørende bilde som også er tatt av Njål Ekern.
Men innsatsen er det vel ingenting i veien med?

Selv slet jeg meg opp på 7.42. Den siste bakken ble tung, beina enda tyngre, men jeg holdt da sånn noenlunde og kunne notere 5.beste tid av de 7 superveteranlagene. Jeg hev etter pusten både vel og lenge og ønsket at jeg både var 20 år yngre og i bedre form. Før jeg enda en gang gikk og småjogget ned bakkene, tilbake til sekken ved vekslingsfeltet, der flere av de samme løperne gjorde seg klare for sin andre bakkespurt for dagen.

Karoline Grøvdal, dagens raskeste dame, på vei ut på sin andre tur opp til Besserud.
Litt bedre steg og på forfot her. Se og lær!

Jeg nøyde meg med en etappe i år, men tok hele turen tilbake til Bislett som nedjogging, før jeg var stolt innpisker og heiet frem Hanne, som løp Holmenkollstafetten for første gang på temmelig mange år. Hun liker ikke ordet come-back, men hun løp i hvert fall 1.etappe for mixlaget til Stamina HOT i særdeles fin stil.

Legg merke til steget til Hanne! På forfot hun også, i sine nye gule Adidas Adios.
Det var slik jeg tenkte å løpe, men kanskje ikke fikk helt til.
Til gjengjeld klarte jeg å knipse øyeblikket, akkurat slik det skal gjøres! 

Etterpå var vi bare glade begge to. Dette er livet! Vårens vakreste eventyr ble nettopp det. I år også.

Stolte og glade var vi begge to etterpå! 

Klassevise resultater med etappetider finnes her.

Se også billedserie med oppsummering av elitens bravader opp til Besserud på Sportsmanden.

Gøyalt i Fløyen Opp

Når man skal i konfirmasjon i hjembyen, hva er da bedre enn å kombinere dette med deltagelse i det spektakulære motbakkeløpet Fløyen Opp. Trolig det eneste motbakkeløpet som starter midt i bykjernen og ender på toppen av et fjell med panoramautsikt over byen. Og hvilken by! Kanskje er det eneste motbakkeløp som ender i en nedoverbakke de siste 150 meterne også?…

Vakker utsikt fra målområdet i Fløyen Opp, tatt en dag da været var litt bedre... 

Men akk, så var det dette med Bergen og regn, da… Stakkars arrangør, IL Gular, og for så vidt oss løpere også. Mange holdt seg hjemme, og det var faktisk langt færre som startet enn som var forhåndspåmeldt dagen før. Vel, de kan angre, for det finnes ikke dårlig vær… og i hvert fall ikke i Bergen!

Dette er nytt terreng for meg. Ja, ikke Fløyfjellet, der har jeg gått mange ganger. Men motbakkeløp, skjønt, jeg debuterte i Nuten Opp ifjor, sogar under NM, med svært vekslende hell. Det var flott, spektakulært, annerledes – og fryktelig hardt. Men Fløyen Opp er, som jeg allerede har vært inne på, et spesielt motbakkeløp, som utelukkende går på grus, asfalt og littegrann brostein.

Så over til selve løpet. I velkjent stil var jeg temmelig seint ute. Sang skulle nemlig diktes ferdig til konfirmanten, og da jeg til slutt satt meg i bilen for å kjøre den lille turen fra Fantoft til Bystasjonen, så var det selvsagt kø. Det ble derfor en litt heseblesende første oppvarming fra parkeringshuset til startnummerutdelingen på Nedre Korskirkeallmenning.

Kirsten Marathon Melkevik stilte med godt humør og kamera i hånden, hun også, selv om hun slet med ribbeinsbrudd og ikke hadde så store forhåpninger på egne vegne. Men der tok hun gledelig nok grundig feil!

Den første jeg traff på der var for øvrig hjemmefavoritten Kirsten Marathon Melkevik.

- Nei, eg hakkje en sjans, sa hun. Hun hadde nemlig brukket et ribbein eller to og ikke fått trent den siste måneden. Så når motbakkegeneral Prestegård på Kondis hadde utpekt Motbakke-Marathon Melkevik som favoritt, så visste han ikke hva han snakket om, sa hun. Med et smil. Og smilet skulle bli enda større litt senere, for det skulle nemlig vise seg at Christian Prestegård likevel fikk rett. Kirsten vant hun, og det i ganske så suveren stil.

Omsider fikk jeg hilse på lovende Espen Joensen, som jeg har kjent noen år allerede fra blogg og facebook. Han hadde som mål å komme blant de 10 beste og helst løpe på under 15 minutter. Det er FORT - og litt for fort for Espen også, skulle det vise seg. Han brukte nemlig 15.30, men klarte målet om topp 10. Gratulerer!

Starten går fra Nedre korskirkeallmenning.

Selv hadde jeg neppe noen suveren stil, der vi stupte inn i bratte bakker og krappe svinger like etter at Nedre og Øvre Korskirkeallmenning var forsert ut fra start. Jeg hadde tatt sjansen på lite klær, selv om det var bare 7-8 grader, litt regn og litt vind, og løp med t-skjorte og hansker. Da MÅ jeg jo holde frekvens og puls oppe for å holde varmen, tenkte jeg.

Likevel åpnet jeg behersket, for var det noe jeg ville unngå, så var det å få stive bein fulle av melkesyre i den første bakken. I så fall ville det bli veldig lange og tunge 3,2 km til toppen av Fløyen, med 320 høydemetere totalt, som ved kjapp hoderegning gir akkurat 10 % snittstigning. Reelt sett var det jo litt brattere, siden de siste par hundre meterne som nevnt gikk nedover…

Fra start går det opp i bratte "serpentinersvinger", med sentrum  som bakgrunnsteppe.
Her fra trimklassen, som startet en halvtime tidligere.

Gjennom trange smau...

...og opp bratte bakker.

Løypen svinget seg opp til den gamle brannstasjonen på Skansen, der den flatet ut et lite øyeblikk, før nye bakker begynte. Opp, oppover, oppest! Vi passerte Fjellveien, som for flere generasjoner bergensere har vært selve søndagsturparadegaten. Vi hadde ikke tid til verken noen parade eller søndagstur, dessuten var det en lørdag, så vi krysset bare Fjellveien og fortsatte oppover til Fløybanens siste stoppested på Skansemyren. Her kunne jeg jo stoppet og tatt banen enten opp til mål eller ned til start…

...og løp videre opp i fjellsiden.
Her fra løypens flateste parti

Vi løp opp denne bakken til Skansen, passerte den gamle brannstasjonen...

Jeg kastet et blikk på klokken, som passerte 10 minutter om noen få sekunder. Da var jeg vel omtrent halvveis allerede, tenkte jeg optimistisk. Jeg hadde nemlig satt meg et høyst uformelt mål om å løpe på under 20 minutter. Men jeg ante egentlig ikke hva jeg ville bruke, og fryktet at det var urealistisk.

Nå startet de egentlige Fløysvingene, en grusvei som boltrer og bukter seg oppover helt til topps over Tippetue, før den bikker litt ned til mål ved Fløybanens siste stoppested, like ved der alle panoramabildene tas fra alle turistene som tar banen opp til Fløyen.

Vi løp opp Fløysvingene, med fantastisk utsikt over et grått Bergen sentrum,
som jeg ikke kunne nyte før på den fuktige nedoverturen.

Jeg holdt stadig vekk et øye med pulsklokken, som lå relativt stabilt rundt 153-154 slag i minuttet. Det er bra, for det er like under syreterskelen min, har jeg funnet ut. Noen vitenskapelig test har jeg imidlertid aldri tatt. Jeg lå i hvert fall langt under pulsen jeg hadde i Follotrimmen nylig! Det burde med andre ord være litt å gå på, jeg var ikke helt i den dypeste kjelleren.

Som følge av det, prøvde jeg også å løpe litt taktisk og teknisk, ved at jeg økte farten ørlite på de strekkene der bakken var minst bratt. Dermed avanserte jeg stadig i feltet, i hvert fall fra ca 10 til 15 minutter, før det begynte å gå tyngre igjen. Jeg prøvde å henge meg på en litt eldre kar (på min alder?) med det treffende navnet Team Melkesyre på ryggen…

Så plutselig var det en tilskuer som ropte at det bare var 300 meter til mål! Jøss, er vi oppe allerede, tenkte jeg, og prøvde å øke farten. Men den siste bakken virket fryktelig lang. På toppen innhentet jeg et lite knøtt som ikke kan ha vært stort mer enn 10 år. Imponerende! Jeg mobiliserte for å spurte fra knertet og berget æren i en brukbar nedoverbakkespurt som gikk såpass fort at jeg hadde litt problemer med å holde svingen inn på oppløpet foran kiosken, målseglet og utsiktsplassen.

Vått og grått i målområdet på toppen, men masse folk og orkester som sørget for stor stemning.

Jeg klokket meg inn på 19.14 og var godt fornøyd med det, selv om jeg hadde få å sammenligne meg med. Men det viktigste var at kroppen og pusten fungerte langt bedre enn i Follotrimmen, og selv om det var hardt, var det gøy også.
Jeg hadde knapt merket at det var begynt å regne, og nå tiltok det kraftig. Jeg søkte ly sammen med mange andre løpere under ett av de få stedene med tak og skiftet til tørt og varmt tøy, som heldigvis var bragt til topps av arrangøren. Så var det fotografering og premieutdeling. Ja, ikke for meg da, men for de tre beste.

Kirsten Marathon Melkevik var strålende fornøyd og veldig overrasket over at det var gått så bra. Thorbjørn Ludvigsen likeså, han fikk sin seier, revansje fra i fjor og knep også løyperekorden med ett fattig sekund. 

Vinnerne kan juble både for sportslig suksess og en sjekk på 5.000 kr til hver,
i matchende luer. Gratulerer! 

Så søkte jeg ly under enda et tak, nå for å ta på meg regntøy, før jeg bega meg ut i regnet på nedjogging, bokstavlig talt, ned alle svingene, helt ned til starten, hvorpå jeg la inn en omvei hjemover via Torgallmenningen, over Festplassen, langs Lille Lungegårdsvann og tilbake til bilen. Jeg var jo løpende turist i egen by, og det gjorde da ingenting at det regnet. Det hører nesten med, i Bergen.

Ludvig Holberg (1684 - 1754) skuer over til Fisketorget fra plassen med sitt eget navn,
der jeg løp en  omvei på  hjemveien.

Men med sol og godvær, så bør over tusen løpe Fløyen Opp til neste år. Minst. Og jeg kommer gjerne tilbake, selv uten noen konfirmasjon å feire. Dette ga faktisk mersmak. Belønningen, eller straffen, er at jeg nå plutselig er satt opp på klatreetappen opp til Besserud i Holmenkollstafetten på lørdag. 

Den tid, den sorg... 

Hjemmeside med resultater!

Pulsklokkedata for spesielt interesserte...

Vakkert i Paris Marathon

Fjorten dager med sykdom og ingen langturer på asfalt var grunnlaget mitt før jeg stilte til start i 0 grader på Champs-Élysées, kl 08.45 søndag 7.april. Det var starten for Paris Marathon, og mot alle odds stod jeg på startstreken.

Foto: www.maindruphoto.com

Vel, det er kanskje ikke noen bragd å stille til start, men etter å ha svettet og hostet og harket i to uker, var jeg spent på hvordan kroppen ville reagere. Jeg var blek, men fattet. Vurderte flere ganger i dagene før om jeg skulle feige ut, men siden kroppen tross alt føltes bedre, så var det strengt tatt ikke noe tema.

Nå var jeg jo egentlig ikke i Paris for å løpe maraton, men for å feire min gamle mor som hadde passert 80 år. Åtti!!  Hvem skulle tro det?

80-års jubilanten koste seg i Paris.

Men da det noen måneder tidligere viste seg at tilfeldighetene spilte meg et heldig puss, først ved at jeg oppdaget at Paris Marathon, et av verdens aller største maratonløp, gikk av stabelen samme helgen som vi likevel var i byen, og deretter, da innbydelsen kom, at det var nest siste dagen det var mulig å melde seg på -  Ja, da var det vel skjebnen som VILLE at jeg skulle løpe! Da kunne jeg jo ikke trekke meg nå!

Men værmeldingen på yr varslet en minusgrad kl 08 og 0 grader ved start. Og med en fortsatt kranglete hals, kledde jeg mer på meg enn jeg normalt ville gjort. For det var meldt sol utover dagen, og lite vind. Flotte forhold altså! Men ambisjonene var ikke større enn at jeg håpet på en fin opplevelse. Og etter å ha tatt sightseeingbuss lørdag, sa jeg til resten av vår lille familie i reisefølget at jeg ikke kunne tenke meg en bedre måte å se resten av Paris på enn ved en løpende sightseeing, sammen med over 40.000 andre løpere. Og jeg mente det!

Klar til start i den røde 3-timers puljen

Rett før start. Bedre kledd enn til vanlig. 

Etter å ha inntatt en lett frokost, gikk jeg fra hotellet kl 08.10. Jeg hadde studert kartet nøye i forkant og funnet en kjapp vei fra hotellet og direkte til riktig pulje. Det tok maks 15 minutter med rask gange. Jeg hadde meldt meg på i "rød pulje", dvs 3-timers-puljen. Det var faktisk ikke mulig å melde seg på i en raskere pulje, så jeg var derfor litt overrasket over at det var såpass god plass i denne puljen. Stemningen ved start var som alltid på sånne løp elektrisk, med rockemusikk rungende ut fra høytaleranlegget. Eliten stakk av gårde presis kl 0845, mens jeg måtte vente to minutter til før vår pulje fikk slippe løs. Starten er et par hundre meter nedenfor Triumfbuen, på selveste Champs-Élysées. Genialt å starte her, i lett nedoverbakke, og selv om dette er et av verdens aller største maratonløp, så har jeg aldri hatt så god plass og løpt i så lite trengsel ut fra start i noe annet storbymaraton.

Foto: www.maindruphoto.com

Så god plass hadde jeg, og så god tid tok jeg meg, at jeg stoppet helt et par ganger og tok bilder med min medbragte iphone, allerede etter et par hundre meters løping! Det har jeg aldri gjort i et maratonløp før, selv om jeg riktignok tidligere også har tatt bilder underveis i både Rallarvegsløpet (en hel serie) og i NM i motbakkeløp. 

Starten har gått. 

Midt på Champs-Elysées, med Triumfbuen øverst og obelisken nederst.

Men pga at jeg stort sett hadde vært syk siden Birken-flausen min, så var tid uvesentlig denne gangen. Jeg måtte føle meg frem for å kjenne om kroppen funket og legge farten opp etter det. Ville ikke akkurat gamble med helsen, heller. Vel, jeg NØT likefullt starten og kom etterhvert inn i en grei rytme, på kilometertider rundt 5 blank. På forhånd hadde jeg sagt at jeg sikkert kom til å jogge gjennom løpet på et sted mellom 4 og 4 1/2 timer, men kjapp hoderegning sa meg at 5 blank gir en sluttid på omtrent akkurat 3.30. Men tid var jo ikke viktig!.... Eller hur?...

Jeg fortsatte østover, motsols, og lot meg bare flyte med strømmen av maratonløpere. Til min store overraskelse og enda større glede, kunne jeg løpe ganske så uanstrengt og hosten og brystproblemene var borte! I hvert fall midlertidig. For de var så elskverdige å ta pause i de timene løpet varte. Jeg hostet nesten ikke underveis og kjente meg ganske så fin, selv om det hører med til historien at hosten kom tilbake ganske umiddelbart etter løpet... Pussige greier.

Da er jeg i gang!
Foto: www.maindruphoto.com

Jeg LIKER tydeligvis å slite litt, slo det meg der jeg løp bortover Paris' gater. For nå hadde jeg likevel laget meg et mål for dagen. Jeg skulle prøve å komme i mål på under 3.30, uten å ta meg helt ut - og inkludert noen innlagte stopp med fotografering. Jeg var imidlertid forberedt på at kroppen kunne streike underveis og innstilt på å lytte til fornuften hvis så skjedde, men gledet meg samtidig over hver kilometer med fin flyt og stadig flotte synsinntrykk fra nye deler av denne vakre byen.

Løypen gikk østover i rundt halvannen mil, gjennom fine forstadsområder og etter hvert ut i grønne parkområder. Morgenkaffen og litt mye vann på drikkestasjonene gjorde det nødvendig med et pit-stopp i en liten park. Jeg var ikke alene. Folk stod oppstilt på rekke og rad bortover, og plutselig kom en kar sprettende opp på en liten høyde rett foran meg, omtrent på den minst beskyttede plassen, satte seg i huk og trakk ned buksen og lot det stå til, midt i glaningen på hele feltet! Må man, så må man!... At det 500 meter senere stod en rad av portable toaletter, kunne jo ikke stakkaren med mageproblemene vite...

Jeg var uansett rask med å komme meg videre, og snart overtok idyllen igjen.

Forbi en flott kalksteinsklippe (?)

Etter et langt strekk gjennom et skogs- og parkområde, snudde løypen tilbake igjen. Plutselig kom vi på et lite høydedrag, ut av skogen, med vid utsikt over byen. Vi passerte nå halvveis. Jeg konstaterte tilfreds at jeg lå drøye minuttet foran 5-blank skjema, men hadde i mellomtiden også skjønt at jeg hadde glemt å ta høyde for de siste 195 meter, altså måtte jeg være akkurat minuttet foran 5-blank skjemaet for å komme under 3.30.

Et annet problem meldte seg. En liten murring i fotbuen hadde forverret seg foruroligende mye på bare to kilometer. Et vordende gnagsår. Søren også! Også nå, når alt gikk så lett. Skulle det bli et gnagsår som ble det største problemet? Jeg dro opp sokken ved et raskt stopp på en matstasjon, der jeg også tok en energisjokolade. Det funket, i hvert fall med energien, og de neste kilometerne var nok mine raskeste. Jeg ville gjerne ha litt å gå på før den siste milen, dessuten måtte jeg "løpe inn" de planlagte fotostoppene.

Nytt fotoshoot fra den løpende fotograf.
Vi passerte mange minnesmerker underveis. 

Langs Seinens bredder

Vakkert!

Nå kom vi inn i løypens aller flotteste parti, tilbake vestover langs med Seinen, under små broer, inn i noen tunneller også. Vi passerte Notre-Dame og skimtet Eiffelltårnet i det fjerne, på andre siden av elven. Gnagsåret hadde heldigvis stabilisert seg, eller kanskje det var jeg som klarte å fokusere på helt andre ting, og snart var vi vis-a-vis Eiffeltårnet. Jeg skar ut til siden igjen for det siste av mine seks fotostopp. En tilskuer lo da hun så hva jeg gjorde og spurte om hun skulle ta bilde av meg. Takk som byr, og sånn ble bildet under til. Dette var ved ca 29 km og nå visste jeg at jeg hadde tapt hele forspranget mitt og mere til, så nå ble kameraet lagt bort og farten forsøkt skrudd opp et lite hakk. Heretter var det fullt fokus på løpet, ingen flere bilder! formante jeg meg selv.

Startnr 5333 poserer for fotografen, en vilkårlig tilskuer.

Eiffeltårnet i tre fasetter, tatt midt i løpet!

Og det var nødvendig å konsentrere seg om løpingen nå. For selv om 30 km ble passert og beina fortsatt føltes uforskammet bra med tanke på det manglende asfaltgrunnlaget, så er og blir 42,2 km temmelig langt, og det pleier å tære på kreftene på slutten, uansett. Vi løp nå ut av selve Paris igjen, forbi noen idrettsanlegg og ved passering 35 km tok jeg meg god tid til å fylle opp lagrene, selv om jeg nå lå bak skjema. En siste gel, samt inntak av banan, rosiner og saltsticks på matstasjonen, der det heldigvis også var energidrikk og ikke bare vann som på de aller fleste drikkestasjonene, skulle gi meg kraft til en bra avslutning. Jeg hadde ikke helt kontroll på klokken, siden jeg var kommet borti pauseknappen på siste fotoshoot, men jeg regnet meg frem til at jeg lå fra ett til halvannet minutt bak skjema. Jeg måtte altså presse km-tidene ned med 10-15 sekunder i snitt. Og helst uten å presse meg veldig mye. Var det mulig? Pulsen var også foruroligende høy, så jeg vurderte igjen å bare slakke av på tempoet og cruise inn på 3 timer og noen og tredve minutter.

Hektisk på matstasjonen!

Men akk, så er det dette konkurranseinstinktet da. Og det er jo så mye gøyere når man har noe å kjempe mot, og aller helst sin egen klokke. Jeg økte tempoet og følte en stakket stund at jeg hadde en slags kontroll, men fikk flere påminnelser om at det kan være skummelt å øke farten også. Flere slet nemlig med kramper. En kar lå på ryggen og fikk hjelp av en annen til å tøye, mens en dame snudde og løp 10 meter tilbake for å tilby vann fra medbragt flaske! Jeg løp bare forbi, men tenkte med gru på krampeproblemene som snøt meg for pers i Oslo for noen år siden, da jeg måtte stoppe helt opp 6-7 ganger for å tøye, og ellers vraltet meg avgårde de siste kilometerne, for å komme i mål på 3.00.37... Min bitreste maratonopplevelse på en dag da kroppen funket fantastisk, helt til krampen plutselig og nådeløst slo til etter en fartsøkning som var ment som en langspurt på tre kilometer, men ble det stikk motsatte.

I komfortsonen...

Krampeproblemet løste jeg imidlertid i fjor, som følge av generell herding og magnesiumtilskudd. Så fjorårets 6 maratonløp og 3 ultraløp forløp faktisk nesten uten krampeproblemer. Så også nå, selv om det nappet faretruende et par ganger og som gjorde at jeg umiddelbart justerte farten litt ned en liten stund.

Enten løp jeg bare for sakte, eller så hadde jeg regnet litt feil, for med 3 km igjen var jeg sikker på at 3.30 skulle ryke. Og noen heseblesende spurt ville jeg ikke begi meg inn på. Men jeg løp jevnt tøft nå og avanserte hele tiden i feltet og ved 2 km-merket var det fortsatt et lite håp. Det kunne bli close race. Jeg konsenterte meg om å holde steget og trykket oppe og før jeg visste ordet av det var vi ute av Boulogne-skogen og kunne se Triumfbuen om målseglet rett rundt neste sving. Det ble en behersket spurt der tiden på storskjermen viste ca 3.32 da jeg passerte målstreken. Jeg synes å huske at klokken viste litt over 2 minutter da jeg passerte startstreken, så jeg trodde at målet var i boks. Eller var jeg kanskje et sekund eller to for seint ute? Vel, vel, det var egentlig ikke så nøye.

Mine antagelser viste seg å stemme bra. Bruttotiden ble akkurat 3.32, mens den reelle nettotiden til slutt ble 3.29.43. Jeg hadde klart alle målene mine; å fullføre, å forevige løpet underveis med noen bilder til blogg og minnebok, og å løpe på sub 3.30 uten å gå helt i kjelleren. Dog måtte jeg slite litt mer enn beregnet den siste milen, men det var vel egentlig ikke annet å vente.

Meget fornøyd i mål, etter forholdene.

Kule medaljer!

Etterpå kunne jeg nyte stemningen i målområdet, få t-skjorten min med påskriften "Paris Marathon-finisher" på, og fylle opp lagrene med diverse føde. Jeg tøyet ut og følte meg ganske så myk og fin, men da jeg skulle begi meg på hjemvei halvtimen senere, skjønte jeg at det måtte ha vært et følelsesmessig bedrag. For plutselig var jeg stokk stiv, og det var vanskelig nok å stavre seg ut av målområdet, som av en eller annen grunn var innegjerdet, ikke en, men to ganger. Dermed måtte jeg stå i to køer for å komme ut, mens andre stod i kø for å komme inn den samme lille åpningen på to meter i gjerdet. Lurer på hvordan dette fortonet seg når de store hordene skulle ut litt senere. En merkelig ordning i et ellers bra arrangert løp.

Saltstenger var nytt og godt på maratonløp.
Sammen med mye annet snadder.

Jeg frøs nå, men hadde heldigvis fått et svært, blått plastomslag i likhet med alle andre, så det så ut som en gjeng med smurfer som vagget oppover. Deretter var det bare å rusle ned Champs-Élysées i smurfekostymet mitt, før jeg tok av den samme lille sidegaten som jeg kom ned noen timer tidligere. Men akk, sliten som jeg var, og speilvendt som returen ble, så klarte jeg kunststykket å gå meg vill midt i Paris. Ikke husket jeg navnet på hotellet og heller ikke gatenavnet kom jeg på. Dermed trasket jeg rundt i bakgatene og lette, med et og annet tilrop fra tilfeldig forbipasserende. "Bravo!" Franskmennene var rause med tilropene og rosen.

Blå smurfer på vei hjem.

Snaue to timer etter at jeg passerte målstreken, kom jeg endelig frem til hotellet. Gjett om det smakte med et varmt bad og en kald cola da, før jeg la meg på ryggen på sengen og kunne slappe av med den andre idrettsbegivenheten fra Paris denne søndagen, Paris - Robaix, "Helvete i nord", på tv. Neida, det hadde ikke vært et helvete for meg, men jeg tror jeg følte meg litt som selveste Spartacus, Fabian Cancellara, etter målgang likevel.

Senere på kvelden var det stor feiring av 80-års jubilanten med båtcruise med champagne og 4-retters middag, der vi seilte langs mange av de samme områdene som jeg hadde løpt forbi tidligere på dagen. En perfekt avslutning på en flott dag.

Jeg kommer gjerne tilbake til Paris for å løpe maraton en annen gang. Da skal jeg verken ta bilder underveis eller på annen måte ha noen begrensninger. For dette er avgjort en løype der det er mulig å løpe fort. Og så skal Hanne være med. Hun var jo også påmeldt, men ble slått helt ut av influensaen og fikk startnekt og reiseforbud av legen. Men det kommer flere muligheter! Det er jo nå løpesesongen begynner....

Foto: www.maindruphoto.com

Lykke til alle som løper Rotterdam Marathon til helgen!
Her kan du lese hvordan det gikk i fjor.

Katastrofepåsken og ustø kurs mot Paris

I dag går turen til Paris. Planen er å løpe maraton på søndag, men det blir uansett ikke helt som håpet. For etter en begredelig påske har jeg nå slitt med sykdom i 14 dager. I stedet for tidenes påskeferie med knallforhold i fjellheimen, ble det hjemmepåske i sengen, på sofaen og med alt annet enn formoppbyggende trening.

Nei, det går ikke alltid som en håper og tror her i livet. Vi hadde gledet oss sånn til en fin ferie med avslutning av skisesongen i praktfullt vintervær, med blå swix under skiene. Jeg kan aldri huske at forholdene har ligget bedre til rette for en drømmepåske i fjellet.

Sånn KUNNE påsken ha blitt.....
Fra Kuåsen i vinterferien, like ved hytten..
Flere ønskebilder HER.

Men etter noen fine løpeturer i terrenget på hjemmebane etter Birken, kom forkjølelsen snikende lørdag 23. mars. I dagene etterpå var det fullstendig knock-out, deretter gradvis litt bedre, i hvert fall delvis. Men ikke i halsen, for hosten hadde virkelig satt seg fast og nektet å slippe taket. Tirsdag, etter 10 dagers sykeleie, prøvde jeg å "ta tyren ved hornene" og kom meg gjennom 45 minutters lett styrketrening, etterfulgt av en tilsvarende økt på møllen innendørs på Stamina HOT i Ski, mens sola skinte praktfullt og ertende utendørs. Jeg løp i svært så rolig tempo - og hostet - men klarte i hvert fall noen fartsøkninger til 12 km/t - altså en toppfart på 5 min / km! Ikke mye å rope hurra for, men det var akkurat det jeg gledesstrålende gjorde, på facebook, med mange, hyggelige og velmenende oppmuntringer i retur.

...Og sånn BLE påsken!
Her liggende på sofaen i det fenomenet Fabian Cancellara, kalt SPARTACUS,
kunne juble for seier i Flandern Rundt. Takk til Eurosport!

Tusen takk for oppmutringene! Men jeg jublet nok litt for tidlig, dessverre. For hosten løsnet ikke, og min andre bittelille løpetur, en enda roligere 7 km utendørs to dager senere, var enda tyngre. Det er utrolig irriterende og frustrerende ikke å bli frisk. I praksis har jeg nå 14 dager uten trening, og formen er gått rett i dass. Og jeg hoster fortsatt nesten like mye. I ren desperasjon har jeg nå kjøpt Rigabalsam, og ellers knasker jeg på c-vitaminer, Repsils og Fishermans friend, spiser honning og mye annet. Foreløpig til liten nytte...

Men som om ikke det var nok, Hanne har tatt opp kampen om hostekulene, og er nå der jeg var for en ukes tid siden, altså ikke noe tess. Hun skulle også løpe maraton, men legen frarådet henne ikke bare å løpe, men også å dra til Paris. Hørt sånt. Så det blir en ensom reise i dag for meg.

Stakkars Hanne, det nærmeste hun kom Paris var på shopping i Sverige...

... der Thomas, Julie og Marie kunne boltre seg med favorittføden...
Påskegodt, snop, godterier i lange baner og alle farger!! Helsekost!
Kanskje jeg hadde holdt meg frisk hvis jeg hadde spist mer av dette...?

Nå treffer jeg heldigvis resten av min lille slekt i Paris. Hovedmålet med reisen er nemlig uansett ikke Paris Marathon - men feiring av min gamle mor sin 80-års dag! Det skal bli hyggelig. Så da kan jeg vel bare senke skuldrene og prøve å nyte en vårhelg i Paris - med eller uten maraton. Forhåpentligvis jogger jeg gjennom og tar det som en fin sigtseeingstur!

Det er forresten vakkert i Drøbak også i påsken.

Mer vakkert; Jentene mine Hanne og Mira hos fotograf - en flott bursdagsgave!


For øvrig blir det en spennende helg for mange likesinnende, med det tradisjonsrike vårsleppet med sesongåpning i Fredrikstadløpet på søndag. I fjor gikk det slik.


Ha en fin helg alle sammen, 
om det blir i Østfold, i utlandet eller kanskje fortsatt på fjellet !