Sprengkulde og blandet debut med skøyteski !

Som allerede forklart på SkriveBlokken, så ble det ingen Stenfjellrunde på meg. I stedet endte det med innkjøp av skøyteski og jeg fikk min debut i fristil. Neppe til 20 i stil, men etter en tung start, ga det absolutt mersmak. Helgen inneholdt også en flott 4-milstur med innlagt inspeksjon av Pellestova.

Sprengkulde og kroppen min hører ikke sammen. I hvert fall har jeg en litt annen smertegrense enn de 18 minusgradene som vel er grensen for å arrangere konkurranser. Men det er ikke lungene og pusten som er min bekymring. Derimot fingre og tær. Selv med votter er jeg veldig sårbar hvis temperaturen kryper noe særlig under 10-12 minus. Jeg var derfor en smule skeptisk da jeg dro av gårde fra Sjusjøen lørdag morgen. Og da gradestokken ved Mesnali viste -25, og Harald samtidig meldte fra Hamar om 28 minus (!), bestemte jeg meg for å droppe hele turen. Hørte samtidig på radioen at et annet lokalt renn var avlyst pga kulden, og tenkte at det samme sikkert kom til å skje her.

Frostrim og ned mot minus 30 på Mesnali lørdag morgen. Kaldt, men idyllisk var det!

Nå ble jo forholdene riktig så bra etter hvert, dog med vekslende temperatur underveis og mange kalde partier. Men jeg overlot altså til Harald og Even å forsvare Oppegård sin ære, og de gjorde det med bravur da de gled gjennom den 42,5 km lange løypen i Vangsåsen på hhv 2.20 og 2.25. Det er rimelig fort!


Harald i mål etter 42,5 km til 11.plass i M45 på sterke 2.20. (Foto: Gro Elleggard)


Litt demotivert og desillusjonert satte jeg i stedet kursen for vinterbyen Lillehammer, der jeg endte opp i sportsbutikken. Humøret steg imidlertid raskt da Sport1 hadde tilbud på full skøytepakke fra Madshus, akkurat det jeg var på utkikk etter.

 

Jeg sparte ytterligere en tusing på å velge fjorårets skimodell, og "investerte" heller de sparte kronene i årets nyvinning på stavfronten; Swix Triac. Hvilke staver! Fantastisk lette, stive og med en utrolig pendel. Selv jeg merket stor forskjell. Upåklagelig service forresten. Da ekspeditøren hørte at jeg ønsket å bruke skiene nå og ikke hadde preppeutstyr på hytten, tilbød han seg å preppe skiene for meg, kostnadsfritt. Så mens jeg koste meg med en café latte og vaffel i Storgaten, ble skiene klargjort. Sånn skal det være!

Tilbake på Kuåsen måtte jeg jo teste det nye vidunderutstyret. Nå var det bare minus 10 og fritt frem. Men fullt så lett gikk det ikke, skulle det vise seg. For skøytetraséen var ganske løs og føret usedvanlig trått, så jeg kom meg nesten ikke av flekken. Det ble en slags improvisert og ufrivillig intervalltrening på 7 km, hvorpå jeg litt slukøret, for andre gang den dagen, lusket inn i hytten for å tine stivfrosne tær. Kanskje jeg hadde gjort et bomkjøp?

Jeg var akkurat i ferd med å få førligheten tilbake i tærne, da Harald overraskende dukket opp i hyttedøren, tilbake etter Stenfjellrunden. Han hadde ikke fått nok og ville gå seg ned et par mil. Så jeg ble litt motvillig lurt med ut igjen, etter å ha skiftet til klassisk og utstyrt ryggsekken med tørt skifte. Dermed ble det 2 mil ekstra med langvarig kaffestopp i hytten hans lenger nede på Sjusjøen. Dagen var reddet! Og neste dag, søndagen, ble et høydepunkt. Jeg tok med meg bikkja og troppet igjen opp hos Harald og Hanne. Turen gikk i et for meg nytt terreng i skogsløypen rundt Lunkefjell. Nydelig utsikt (bildet under) og smått utrolig at jeg ikke har gått her før!

Harald og Hanne nyter dagen og utsikten.

Hanne tok runden over fjellet tilbake til hytten og godboken, mens vi fortsatte mot Nevelfjell, som vi i et ambisiøst øyeblikk bestemte oss for å gå over på vår vei til Pellestova. Men plutselig var sporene borte og tåken kom sigende, så vi tok til vettet og fikk i stedet noen friske utforkjøringer, delvis i løssnø, ned til hovedtraséen i lavlandet.

Fremme på Pellestova etter 2 mil måtte vi nesten inspisere herligheten, som jo er nyoppusset, påkostet og utbygd (bildet over). Vi unnet oss en kopp varm sjokolade i den kombinerte caféen og restauranten. Det smakte utrolig godt og ga oss (i hvert fall meg) nye krefter. Det skulle komme godt med, for i det småkuperte terrenget mot Reina ble vi innhentet av to andre, som hang seg på oss. Etter noen kilometer synes visst Harald at nok fikk være nok, og dro på i et staketempo som jeg hadde store problemer med å følge. Men jeg bet tennene sammen og hang meg på. De to forfølgerne fikk imidlertid nok. Neste gang vi snudde oss var de langt bak, før de ga opp og snudde. Og vi kunne innkassere en aldri så liten "seier". Store gutter, små gleder! Det skal ikke så mye til for må trigge konkurranseinstinktet, nei... Det ble nøyaktig 4 mil, og enda en pers kunne bokføres på golden retrieveren Mira, som stadig sprenger nye grenser!

Flink bisk!!

Jeg valgte å bli til mandag. Heldigvis for det, for da fikk jeg tatt frem de nye skøyteskiene igjen og denne gangen gikk det langt bedre. Føret var raskere og sporene hardere, og da var det en  helt annen følelse å gå. Følte meg ikke lenger som den klønen som stavret seg avgårde på lørdag. Men det er nok mye å lære rent teknisk, for jeg blir mye fortere sliten i fristil enn i klassisk. Men det er gøy med nye utfordringer! Og de 15 kilometrene jeg rakk var en kjempeopptur. Så nå gleder jeg meg til en variert og fin uke i vinterferien.

Kjølig soloppgang over Fjellelven ved Kroksjøen.