SportsBloggen

Utslått på T.K.O.

2012-03-03T18:34:00.000+01:00

I dagene etter Bislett 50 km var jeg ikke spesielt sliten. Men etter det korte Landsmøteløpet var det slutt. Jeg måtte ta telling. En aldri så liten teknisk knock-out. Batteriene var tomme og energien borte.

Men foruten at kroppen er skikkelig sliten, så føler jeg meg frisk som en fisk. Heldigvis. Det er altså ikke noe virus, magesjau eller annet rusk i systemet å skylde på. Analysen tilsier imidlertid at jeg kanskje ikke hvilte nok etter Bislett Indoor 50km. Elementær lærdom kanskje, men lett å glemme. Særlig når ting går på skinner. Men som jeg minner andre om av og til; husk at trening bryter ned, mens restitusjon bygger opp! Jada, men det er langt lettere å si det til andre enn å gjøre det selv.

I hvert fall når jeg ikke følte meg sliten etter ultraløpet, og vinterferien på Norges beste langrennsdestinasjon, Sjusjøen, stod for døren. Likevel var jeg ganske bevisst på at jeg skulle ta rolige skiturer, hverken veldig lange og eller veldig harde. Bildet over er tatt like utenfor hytten. Jeg er heldig. Det er en drøm å kunne gli ut i sånne løyper!

SNULTRARUNDEN. Fantastiske forhold på morgenturen i nypreppede spor. Aldri har skøyting vært gøyere. Jeg fløt avgårde med dobbeldans opp de fleste bakkene og følte meg som en konge.

Med unntak av en halvhard skøyteøkt på 17 km, den såkalte Snultrarunden, fulgte jeg planen. Første tegn på at jeg var mer sliten enn jeg selv trodde, kom likevel torsdagen i vinterferieuken. Da hadde jeg tenkt å kjøre på litt, men jeg merket i stedet raskt at kroppen ikke hang helt med. Så hva gjorde jeg da? Jo, jeg roet ned tempoet og tok det pent. Flink gutt, altså!

HJERTET AV SJUSJØEN: Sjusjøkrysset i vakkert vintervær.

Men lørdag var det Landsmøteløp, behørig skildret i forrige innlegg. Da var jeg ikke like flink! Eller jeg var for flink, alt ettersom. Nå var det vel neppe de 6 kilometerne eller den febrilske spurten min som slo meg ut, men kanskje var det dråpen. Den lille dråpen som fikk det store begeret til å flyte over. Nå løp jeg riktignok 10 km dagen etterpå og 15 km i terrenget på mandag med Carl Fredrik Hagen, noe som for han var en svært så rolig restitusjonstur etter tøffe uker med 6.plass i Grenaderen og full rulle med mini-tour i Norgescupen helgen etterpå. Ja, også for meg var dette en rolig økt, men resten av kvelden ble likevel for det meste tilbragt på sofaen. Og tirsdag og onsdag var jeg helt utslått. Trening var faktisk ikke et tema en gang. Hvilepulsen var helt oppe i 60, heldigvis mer normal igjen dagen etter. Men likevel sliten...

To dager uten trening, er to dager uten mening, tenkte jeg. Men det var nok klokt med en liten pause. Men torsdag måtte jeg bare ut i godværet. Endelig skulle jeg teste skøyteskiene lokalt, etter at de hadde stått på hytten hele vinteren. For selv om det var en gedigen nedtur å komme hjem fra fjellet til et nærmest snøfritt Sofiemyr og smeltede skiløyper, så var det ett lyspunkt, nemlig golfbanen på Greverud!

KONTRASTER. Men selve løypen er i forbausende god kvalitet.

For jeg hadde fått fersk rapport fra Tron Gifstad om nypreppede spor og fantastiske forhold! Han hadde nemlig gått langrennsintervallerer der klokken halv sju om morgenen - før jobb! Snakk om entusiasme og pågangsmot! Begge de lovende skiskyttersønnene hans har nok fått med seg et og annet fra pappaen sin, ja!...

Uansett, jeg måtte bare prøve skiene selv. Og jeg ble ikke skuffet. Selv etter 10-12 varmegrader de siste dagene, var det faste, fine, brede spor for både skøyting og klassisk i rundløypen på ca halvannen kilometer. Jeg ga meg ikke før jeg hadde skøytet 22 km, inkludert noen innlagte teknikkstrekk uten staver a-la Alsgaard - men neppe til 20 i stil... Etterpå ble jeg trøtt igjen, og jeg gjorde ikke så mye mer resten av den dagen heller. Men jeg var så smått i kommet gang. Og i går ble det ny tur til golfbanen, denne gangen med klassiskskiene og fokus på skøyting. Nå måtte jeg dele løypen med hundrevis av skoleelever, med svært så vekslende skiferdigheter. Men iveren var stor og det er flott at anlegget benyttes til lek, breddeidrett og rekruttering. Og kanskje var det en kommende stjerne jeg så, guttungen som stod på en ski ned hele den bratteste bakken med fullkommen balanse og kontroll, og med en skøyteteknikk som jeg bare kan drømme om.

SUPERBIRKEBEINER: Dette er hverken meg eller unggutten jeg nevnte, men den superspreke pensjonisten Knut Domaas fra Joggekameratene og Bækkelaget, som forbereder seg til Birken. Knut var Superbirkebeiner i klasse M65-69 i fjor (merket i alle tre grener) og har følgende imponerende rekke: Rittet: 11 merker på 11 starter, Rennet: 6 merker på 14 starter og Løpet 3 merker på 3 starter. Tilsammen 20 merker. Sterkt.

Jeg ga meg ikke før jeg hadde staket drøye 18 km, også opp de fleste bakkene. Klarte å fokusere på korte tak, pigging og å bruke magemusklene. Nesten synd at jeg ikke skal gå Vasaloppet på søndag... Etterpå hadde jeg en time i solveggen utenfor den stengte Sportscafeen i rene påskestemningen. Det sies jo at det er viktig med hurtig næring etter treningsøkter. Jeg tok dette et steg videre i dag; det er viktig med hurtig hvile etter treningen!

Forhåpentligvis er jeg i hvert fall i ferd med å komme til hektene igjen. Jeg måtte ta en liten telling, men kom meg på beina igjen før jeg ble slått knock-out. Så nå er jeg klar for nye runder. Ikke i ringen, men på Bislett eller på golfbanen.

Ha en fortsatt fin helg!

Her er en liten presentasjon av Greverudrunden, ca 1,5 km rundløype.
En av få lokale steder der man kan trene langrenn om dagen, frem mot Birken og andre renn...

1. Løypen starter ved låven i bakgrunnen. i Kongeveien,
der det også er parkeringsplasser , toaletter og garderobe.

2. Løypen følger Kongeveien 4-500m og passerer denne lille broen .

3. I nordenden av løypen.

4. Før løypens bratteste bakke skal forseres.

5. Over kneiken og ned på andre siden.

6. Deretter følger et langt, flatt strekk sørover igjen mot Grevestua.

7. Før siste ekstrarunde på selve "stadion". Grevestua med Sportscaféen i bakgrunnen.

8. Siste sving i sørenden.

Jubilerende og duellerende Landsmøteløp

2012-02-27T23:14:00.000+01:00

Landsmøtet i Kondis kan jo nesten fortone seg som et maratonløp i seg selv. Eller kanskje et ultraløp. Men et svært hyggelig sådan. Og med Landsmøteløpet på 6 km som rosinen i pølsen.

Løypen var kontrollmålt til 3 eller 6 km. Den måtte legges om pga et isete parti, og endte som et småkupert strekk på tørre gangstier i området rundt Valle Hovin, 1,5 km med vending rundt Heming Leira, og tilbake til start - 1 eller 2 runder. Mr.Kondis og Landsmøtets høye beskytter, Kjell Vigestad, hadde litt spøkefullt oppfordret enkelte til å stoppe etter en runde for at tidsskjemaet ikke skulle sprekke. De fleste valgte likevel å fortsette en runde til.

Det ble en tøff og varm opplevelse for min egen del. Landsmøtedeltagerne hadde fått utlevert hver sin rykende ferske og flotte Asics treningsjakke med Kondis 50 år påtrykt. Vi skal jo reklamere for vår kjære organisasjon, som er inne i sitt 50. jubileumsår! Så jeg turde ikke annet enn å løpe med oppvarmingsjakken på meg, gjennom hele løpet. Huff, det ble varmt og svett, men KONDIS skulle markeres!

Tempoet fra start ble akkurat litt for tøft, der jeg ble trukket med av bl.a Arne Gilberg og Espen Ringom. For ikke visste jeg at de begge planla å legge inn årene etter en runde, til hhv 1. og 3.plass. Men Rolf Bakken, min tøffe konkurrent og nesten hyttenabo på Sjusjøen, som er enda mer konkurranseglad enn meg, lå som en hare 20-30 meter foran meg stort sett hele veien. Og han stoppet ikke etter en runde. Det gjorde ikke jeg heller, selv om jeg hadde veldig lyst til å kaste jakken, for det begynte å bli ubehagelig varmt. Men pytt, dette var bare et treningsløp, en litt tøff trening, KONDIS skulle profileres og jeg skulle gå foran med et godt eksempel. Det gjør jo heller ingen verdens ting om Rolf slår meg i dag, tenkte jeg.....

Så ved vending halvveis på 11,38 beholdt jeg jakken på, og ned til rundingsbøyen Leira var avstanden til Rolf økt akkurat nok til at jeg avskrev mulighetene til å innhente Elverumsingen. Jeg var egentlig veldig komfortabel med det. Orket ikke å gå i kjelleren i dag, pusten var tung og jeg slet i varmen. Dessuten var jo dette mine første løpesteg siden femmila på Bislett forrige lørdag. Sånn sett var muskulaturen overraskende bra. Nå må jeg riktignok innrømme at det har blitt diverse langrennsturer på Sjusjøen i vinterferien, men jeg var likevel overrasket over at beina kjentes såpass fine.

INNSPURTEN HAR BEGYNT: Rolf Bakken i rollen som tidlig påskehare, med meg jagende bak knappe 100m før mål. Flere bilder av duellen lenger nede...
(Bildet er lånt fra Espen sin blogg.)

Hvorfor valgte jeg likevel å gå i kjelleren? Kanskje var det fordi Runar Gilberg, som denne gangen bare var tilskuer og innpisker grunnet kneskade og sin livs første strekk (!), kom med oppmuntrende tilrop, for deretter å jogge etter meg, tilsynelatende i samme fart som meg, trass i skadene sine.
Kanskje var det eks-president Stig Vangnses sine ord ved vending halvveis som hang igjen i ørene; "Du tar Rolf i spurten!".... Eller kanskje var det bare et velutviklet konkurranseinstinkt som ulmet litt, og som ble blåst liv i da jeg merket at Rolf snudde seg et par ganger. Var han enda mer sliten enn meg, mon tro?

Jeg mobiliserte i hvert fall til en desperat sluttspurt. Som bildene viser, var det full innsats, og jeg klarte å knipe meg sekundet foran Rolf i mål. Må innrømme at det føltes bra der og da! Men etterpå var jeg ikke helt sikker, for det kostet mer enn det smakte og jeg hadde tatt ut langt mer enn planlagt. Faktisk var jeg mye mer sliten nå enn jeg var rett etter ultraløpet for en uke siden! Helt sant! Rolf kom dessuten rett fra sin monsterferie (les: knallhard treningsleir) og fikk ikke opp pulsen underveis. Det kommer mange revansjemuligheter utover i sesongen, Rolf!

OPPLØPET: Jeg har hatt mange tøffe og tette dueller med Rolf.
Her på de siste meterne av Landsmøteløpet. Kommentarer ellers overflødig... :-)
Fotograf: Stig Vangsnes.

Robert Hansen vant løpet på 20,41 foran Jan Kjetil Vinnes fra Ålesund, som jeg hadde en hyggelig prat med i garderoben etterpå, en relativt fersk halvmaratonekspert med 1.16 som pers i fjor, som vi helt sikkert kommer til å høre mer fra senere. De to henviste Ultra-Gjermund til tredjeplass i det han selv beskrev som en grei kvalitetsøkt etter en lengre morgenøkt på møllen hjemme, der Gjermund for øvrig har kjørt de aller fleste treningsøktene sine i vinter. Jeg fikk 23.16 til 8.plass, sekundet foran Rolf. Det vil si at første og siste halvdel gikk nøyaktig like fort (eller sakte).

VANT: Det var rene påskestemningen da Robert Hansen løp foran Valhall til seier.
Foto: Kjell Vigestad

Til slutt litt tilbake til selve Landsmøtet. En lang dag med tradisjonelle saker ble avsluttet med en hyggelig jubileumsmiddag, der toastmaster-Tim loset forsamlingen gjennom en billedkavalkade med artige tilbakeblikk fra KONDIS sin snart 50-årige historie. President Bennett er en dyktig og allsidig kar som sammen med Kjell Vigestad loset deltagerne trygt gjennom en interessant landsmøtehelg. Det hele ble avsluttet med at Vigestad selv fikk Kondis sin hederspris, overraskende for han selv, men meget velfortjent. Det vanket også mange godord både fra Knarvikmila-general Helge Brekke, fra motbakkeentusiasten Christian Prestegård og sist, men ikke minst fra nestor Hans-Jacob Berntsen, bergenseren med 39 år som distrikskontakt på samvittigheten.

JERNMANNEN OG HEDERSMANNEN: Hans-Jacob Berntsen ble tidligere bare kalt Jernmannen i Bergenspressen. I en følelsesladet tale snakket asketen både om livet og sine to hjertestopp, og om stoltheten av å fullføre et maraton, om det så er løpende eller gående. Det viktigste er å fullføre, å gjøre sitt beste og å være i miljøet. Berntsen fortalte også om et meget opplevelsesrikt liv, bl.a. som livvakt for presidenten i Kongo! Berntsen er tidenes verver av Kondismedlemmer og har vært en stor ressurs for organisasjonen i 39 år. Han ga også mye ros til bladet Kondis og til "høvding" Vigestad, som her lytter andektig, etter akkurat å ha fått hedersmedaljen festet på brystet.

Hederspriser ble også tildelt Anders Tøsse og Helge Fuglseth, Kondis sine dyktige medarbeidere i Møre og Romsdal.

MR.PRESIDENT: Et knippe hedersmenn og presidenter i Kondis samlet på ett brett.
En mann manglet, nemlig Stig, som måtte prioritere fotballkamp som suksessfull trener for Kolbotn sitt A-lag. Hvordan det gikk i treningskampen i Valhall like bortenfor hotellet, skal vi være hensynsfulle nok å ikke nevne....

Mer om Landsmøteløpet kan du lese på Kondis sine egne sider HER - eller du kan se flere bilder på det ferske varamedlemmet Espen Ringom sin blogg HER.

Og hvis du ikke allerede er medlem i Norges største organisasjon for mosjonsidrett, så kan du gjøre det direkte HER.

Drømmedag og drømmegrense på Bislett Indoor 50 km

2012-02-18T23:57:00.002+01:00

Jada, dette gikk jo over all forventning! Jeg klarte til og med å karre meg de nødvendige og viktige sekundene under 4 timer! Som sagt på forhånd, det viktigste var å ha det gøy. Og GØY ble det! Utrolig, men sant!

På forhånd var målet beskjedent. Jeg skulle fullføre mitt første 50 km-løp, mitt andre ultraløp (debuterte i fjor på Romerike 6-timers) og min debut innendørs. Og jeg skulle ha det gøy! Det vil si at jeg ville fullføre i stil, men uten noe konkret tidsmål.

Klokken 06.30. Jeg våknet altfor tidlig, etter å ha sovnet altfor sent i går kveld og sovet altfor dårlig. Bare litt nerver. Hvilepulsen viste ca 50, som er 6-8 slag for høyt. På vei til Bislett var min største bekymring om jeg ville finne parkeringsplass så grytidlig på morgenkvisten. Joda, det gikk greit.

Tre tøffe (?) karer klare til start, bleke, men fattet. Rune Solheim (t.v) har slitt med sykdom og valgte klokelig å stå av etter 20 km. Da lå han langt foran meg og ultratalentet kunne sikkert ha fortsatt helt inn hvis han hadde presset seg. Espen Ringom (t.h) åpnet i forrykende tempo og løp veldig bra helt til han slakket av på tempoet. Da ble han plutselig stiv og støl og valgte å kaste inn håndkleet etter 60 runder. Men takk for drahjelp, oppmuntrende ord - og bildet!

Klokken 0830. Innsjekk på Bislett. Mange kjente var på plass allerede. Som Erik Norge på langs Nossum, som her tøyer litt med 31 minutter til start. Det var ikke like lett å tøye ut etterpå, selv om Erik perset med flotte 4.35. Grattis!

Jeg hadde bestemt meg for å løpe i lang thights, men siden det var ganske mildt ute (jada, jeg vet at vi skulle løpe inne...), så ombestemte jeg meg og tok på shorts og kompresjonsknestrømper. Men jeg beholdt langermet trøye under singlet'en. Planen var å skifte trøye et par ganger underveis.

Kl 09.00. Etter en siste pep-talk med Tim og de orangekledde gutta i Team Hakallestranda, så var vi i gang. Jeg fant en grei utgangsfart, men allerede etter 3 runder fikk jeg første signal om at dette gikk for smått. For allerede da kom Strupstad, Risa og Sørstad dampende. De hadde innhentet med med en runde, eller 546 m, allerede! Herregud, som de løp! Rekkefølgen i mål ble for øvrig den samme, på tider mellom 3.02 og 3.09. Og ikke langt bak kom første dame, Christina Bus Holth. Hun løp lett, lett, lett og varvet meg et utall av ganger underveis på sin spontane maratonlangtur. Men hun ga seg etter 42,2 km og overlot seieren på 50 km til Karianne Søfting.

Kl 09.15, eller deromkring. En ting er å bli varvet av eliteløpere. Men overraskende tidlig kom mosjonist Espen, også han hadde tatt meg igjen med en runde. Og litt lenger utover kom de i tur og orden, Rune, Ole Arne, Tim, Jan Billy, Ole Peter. You name it. Innhentet med 1, 2 eller mange runder av alle sammen...

Kl 10.00. Første mila var unnagjort på rundt 50 minutter og jeg måtte gjøre et par pit-stop. Først for å skifte trøye. Den langermede ble erstattet med en kortermet. Oppvarmingen var over. Men jeg måtte også innom et dobesøk. Akkurat det kunne ha kostet meg dyrt. Fortsatt løp jeg rolig og konsentrerte meg om å holde litt igjen. Visste at jeg skulle få plenty med tid til å bruke opp kreftene...

Klubbkompis Jan Billy Aas formelig fløy rundt Bislett til tider.
Bildet er lånt av Espen.

Kl 11.02. Jeg har fått opp dampen. Fikk oppmuntrende følge av Jan Billy et par runder og selv om han sa takk for følge etter en stund, så hadde det løsnet skikkelig. Nå gikk det utrolig lett og jeg kom nesten i en tilstand av "runners high". Herlig! Jeg begynte å henge meg på langt bedre løpere som tok meg igjen, og snart var det min tur til å innhente stadig flere. Jan Billy på sin side løp mer veldisponert enn han pleier og var strålende fornøyd med 3.40 og 6.plass i mål. Om noen måneder er planen hans å jubilere med sin 50. maraton på Svalbard! Jeg passerte halvveis på ca 2 timer og 2 minutter, uten at jeg vet eksakt hvor 25 km var. Oj, da er det jo ikke umulig å løpe under 4 timer! Jeg er veldig offensiv nå, og det faktum at jeg da måtte løpe 3-4 minutter raskere på andre halvdel skremte meg ikke. Jeg har nemlig den "gode vanen" å ha negativ splitt (løpe raskere på siste havdel), har gjort det på nesten alle mine beste løp fra 5000m til maraton. Og dette går også svært mye på VILJE.

"Viljen er en muskel som trenger trening, akkurat som musklene i kroppen."
Sitatet er fra Lynn Jennings - 3-dobbel verdensmester i terrengløp i 1990-92, og bronsevinner på 10.000m i OL i Barcelona i 1992. Men man trenger ikke være verdensmester for å komme langt med stor vilje.

Farten har økt og det kjennes veldig bra en lang periode!
Bildet er lånt av presidentfruen, Silja.

Kl 12.00. Jeg har vært ute i tre timer og jeg har begynt å kjenne det. Først i leggene, der det nappet litt. Lårene kjentes fortsatt bra, og pusten var overraskende fin til tross for at luftfuktigheten nok var ganske høy. I hvert fall var jeg kliss våt av svette, og nå begynte også shortsen å bli ubehagelig å løpe i. Jeg fortrengte dette og forsøkte å fortsette ufortrødent videre, med brukbar sukess.

Kl 12.30. Jeg har vært nødt til å skru ned tempoet litt, etter at det plutselig nappet i leggen. DER var den ja, min følgesvenn, eller rettere fiende, krampen! Jeg hadde nesten ventet på, og fryktet dette øyeblikket. Jeg stoppet en gang og tøyde leggmusklene litt, senere en gang til, men ved å nedjustere farten litt og korte ned på steglengden, så klarte jeg mirakuløst nok å holde krampene i sjakk. I hvert fall enn så lenge. Men nå hadde jeg et dilemma: For etter å ha kjørt ganske tøft mellom ca 20-35 km, sånn at jeg faktisk lå foran 4-timers skjema, så var farten dalt såpass mye at jeg nå måtte øke tempoet igjen dersom jeg skulle klare målet. For nå var målet mitt utvilsomt å løpe under 4 timer! Men med ny tempoøkning er veien til krampene kort.

Kl 12.45. Dette går veien! Eller gjør det det? Jeg var litt i villrede, strevet med å se antall runder og rundetider på storskjermen. Kanskje fordi jeg løper så fort forbi?... Det kan stå om sekunder... Jeg har startet nedtellingen og følte at jeg hadde en slags kontroll, så jeg tok meg tid til en siste drikkestopp der jeg mikset kaffe og cola. Det er jo det langrennsgutta tar mot slutten av lange renn. Det funket!. Jeg fikk ny energi! Men en eneste krampe nå kan likevel ødelegge alt!

SPEAKER'N: Heming Leira har full kontroll over tider, deltagere, musikk og meldinger,
mens Erik Nossum passerer med et par runder igjen.

Kl 12.57. Jeg var usikker på hvor mange runder jeg hadde igjen og ropte desperat til Heming om han kunne sjekke det, og inn i nest siste sving kom den deilige bekreftelsen på at dette var siste runden. Klokken viste nå 3timer og 57 minutter og noen sekunder. Men sekundtallene på klokken er så små at jeg ikke klarer å se dem...... Men drøye to minutter skal uansett holde og jeg har kun en æresrunde igjen. Men følte meg likevel ikke helt sikker. Jeg tok derfor ut enda litt krefter i en siste spurt, glemte helt å bekymre meg for krampe, og kunne jublende "seile" over mål etter 3 timer 59 minutter og 16 sekunder!

YES!! Jeg klarte målet mitt, som jo ikke var et mål før løpet, men som ble det underveis. Ble til og med intervjuet av speaker'n i gledesrusen. Joda, dette VAR GØY!! Og nesten like deilig som da jeg første gang løp under 3 timer på maraton. Også da stod det om sekunder, etter å ha ligget bak skjema helt til oppløpet. Det gjelder å ha sekundene på sin side.

Kl 14.30. Jeg fikk min velfortjente t-skjorte, som betinget at man fullførte alle 50 kilometer. Må jo nesten det med den teksten på trøyen... Så de som valgte "sprintdistansen" maraton fikk ikke t-skjorte. Dette er jo et ULTRALØP!

Så var det premieutdeling med store, flotte pokaler til de 3 beste totalt. Klassevinnerne fikk ingenting, men det gjør ikke noe. Ikke vant jeg klassen min heller. Men jeg ble nr 2, kun slått av Hakallestrandas Petter Kragset. Og av 9 andre menn, samt to damer. Totalt altså nr 11 blant gutta og nr 13 totalt. Det er mer enn godkjent og ga absolutt mersmak.

En stor takk til arrangørene med Ultra-Geir i spissen for et prikkfritt arrangement, til Norges beste speaker som skaper superstemning, og ikke minst til kjente og ukjente konkurrenter, som deler denne felles, sære og rare hobbyen med å løpe rundt og rundt under tribunene på Bislett en lørdags formiddag. Og helt til slutt en spesiell takk til Øystein Ackenhausen, Folloveteranen med over 200 maraton på samvittigheten, som tok seg tid til å stoppe opp for å gratulere meg med løpet.

Kl 23.30. Jeg ligger på sofaen med beina på noen puter og skriver blogg. Det verker i muskulaturen, og det kommer til å bli verre i morgen. Mye verre. Men følelsen er likevel veldig god. Dette har vært en bra dag "på jobben" og stunden må nytes.

Lev i nuet, folkens. For livet kan være herlig!

Noen flere glimt:

KOLDTBORD: Det var mye å velge i underveis og etterpå for å fylle opp lagrene,
både av fast og flytende.

Her er det Tom-Rune Bertelsen, mannen som arrangerer Påskemaraton i Drammen hvert år, som forsyner seg med litt drikke. På menyen stod Winforce energidrikk, vann, cola og kaffe. Bertelsen kom i mål noen minutter under 5 timer.

PREMIEUTDELING: Sharon Broadwell er i likhet med Geir Frykholm en av Norges mest erfarne og meritterte ultraløpere, men denne gang var hun også opptatt med selve arrangementet. Her er det klart for premieutdeling.

REKORD: John Henry Strupstad fikk den største pokalen etter å ha vunnet på imponerende 3.02.33, som gir 3,39 i snittfart per kilometer! Det er den farten jeg holder på en rask 1000m intervall.... Tiden var visst også norsk rekord, på første forsøk. Gratulerer!

Kondis-reportasje og resultater.

Bange anelser

2012-02-13T22:47:00.001+01:00

Det nærmer seg femmila. Nei, ikke i Kollen, men på Bislett! Og ikke ute, men inne! Jeg prøver å holde motivasjonen og troen oppe. Joda, dette blir gøy! GØY? Å løpe nittien og en halv runde innendørs på Bislett, kan det være gøy? Hvis jeg i det hele tatt klarer å komme til mål, da. Det er slett ikke sikkert. Men loddet er kastet, og point of no return er passert.

- Oppdatert med daglig nedtelling i kommentarfeltet -

Så dersom jeg ikke (u)beleilig nok skulle bli syk, så stiller jeg til start lørdag morgen. Med mindre jeg skulle forsove meg! Det er slett ikke umulig. For starten går allerede kl 09.00. Det vil si at jeg må stå veldig tidlig opp... og noen utpreget morgenfugl har jeg aldri vært... Men jeg skal nok klare å kreke meg til Bislett, morgenfrisk og rask. For dette skal jo være en ny erfaring, en ny utfordring. Så da så. Da GLEDER jeg meg vel likevel, da...Og de siste ukene har gått bra treningsmessig. I dag hadde jeg til og med min første løpetur siden julaften! Utendørs, vel å merke....

LETT I STEGET: Nei, dette er ikke meg, men lovende Carl Fredrik Hagen. Vi hadde en fin løpetur to dager etter at han slet seg inn til 40.plass i Holmenkollen Skimaraton på 2.52,23. Ikke helt uten dramatikk, etter at staven brakk og Carl Fredrik måtte gå flere kilometer med én stav, før han først fikk en stav som var 10 cm for kort, deretter en som var 10 cm for lang. Trolig tapte han 7-8 minutter og i hvert fall måtte han slippe gruppen som jaget teten, der for øvrig Arne Post vant i overbevisende stil. Men det kommer flere sjanser for unge Hagen, den første allerede lørdag f.k. i det 9 mil lange rennet Grenaderen. Dette må være en enda større kraftanstrengelse enn mine 5 mil på Bislett!! Men Carl Fredrik er ikke ukjent med løpet eller distansen, etter sin sensasjonelle 2.plass totalt for to år siden, bare 18 år gammel. Lykke til!

Forrige uke løp jeg for øvrig hele 40 km. Uken før var jeg oppe i 79 km, som er klart årsbeste. I uke 3 løp jeg kun 19 km og snittet i årets 6 første løpeuker er moderate 49,4 km. Hittil i år (per 13.feb) har jeg loggført 321 km løping, i tillegg til 141 km langrenn og 6 timer med spinning. Seks dager har vært helt treningsfrie. Bra innsats, bevares, men det er ikke akkurat noen ultratrening jeg bedriver... Men så holder jeg jo ikke på med treningen for å bli best, men ja nettopp, for å ha det gøy! Og for å holde meg i form, gjennom allsidig trening. Derfor blir det kanskje mer lystbetont enn prestasjonsrettet trening. Selv om jeg forsøker å holde et bra trykk med ukentlige intervalløkter og fortrinnsvis enda en hardøkt i uken.

Idyllisk i nærområdene om dagen.

Lørdag og søndag kjørte jeg tilnærmet maks i en langrennstrasé som skulle være 10 km, fra Kloppa til Ødegården, tur/retur, nesten rett utenfor stuedøren. Jeg var veldig godt fornøyd med å klokke meg inn på 33,53 på lørdag, og å presse tiden ytterligere halvminuttet på søndag. Men akk, distansen er neppe 10 km, ei heller 9, men rundt 8,6 km på min garminklokke. Nå er riktignok den klokken kronisk ustabil, så jeg kan jo håpe... Uansett er det artig å kunne dra på med planker under beina, og kroppen funket faktisk veldig bra. For langrenn er ganske avslørende dersom formen ikke er der, og vice versa. Nå klarte jeg å presse i kneikene uten å være helt skutt på bakketoppene. En herlig følelse!

Og torsdag satt jeg personlig rekord med å løpe to timer sammenhengende på møllen. Dog kom jeg bare såvidt over 2 mil, så med den farten på lørdag blir jeg nok vinket av og tatt ut av løpet...

Jeg håper å unngå det. Funker kroppen, og jeg unngår de vanlige krampene (gode råd tas imot med takk), så satser jeg på en tid mellom 4.15 og 4.30. Og jeg vil uansett være et stort steg videre på ferden mot Rotterdam Maraton 15 april. Da er det tiden som gjelder. Da skal jeg bevise at jeg er "stabil" under 3 timer...Hehe.
På lørdag blir det kun fokus på å fullføre, på selve opplevelsen - og å ha det GØY!

Jeg gleder meg, tross alt!

HESTEKREFTER. Jeg kan trenge noen ekstra på lørdag,

selv om denne karen lå og hvilte seg i solskinnet på Fløisbonn gård på søndag.

Klar for nye utfordringer

2012-02-07T10:59:00.000+01:00

Av og til er det best å bare hoppe i det, uten å tenke så mye. Det var det jeg gjorde, eller ikke gjorde, da jeg meldte meg på mitt andre ultraløp, og mitt første innendørs; Bislett Indoor 50 km om 12 dager. Vi gærne har det godt!

Like før start i testløpet på 10 km under Bisletts tribuner i januar.

18.februar skal jeg løpe fem ganger så langt samme sted.

Etter å ha løpt i over 20 år allerede og sett at tider og prestasjoner uvilkårlig og ubønnhørlig, og sakte men sikkert, tikker feil vei, så kommer av og til tanken og lysten på nye utfordringer snikende. I fjor endte det med debut som ultraløper i Romerike 6-timers. I tillegg til et aldri så lite come-back i Birkebeinerrennet. I år blir det altså 5 mil løping innendørs. Og Birkebeinerrittet. I tillegg til et par maratonløp og kanskje noen andre sprell. Time will show. For litt av vitsen, for ikke å si mye av vitsen, er jo å ha det gøy underveis. Da må man også endre litt på opplegget og ikke gjøre nøyaktig det samme år etter år. Jeg skal tross alt ikke kjempe om olympisk gull!... Og så handler det selvsagt om å teste sine egne grenser. Ikke uten grenser, slik andre på imponerende måte har vist de siste ukene. Men vi kan nok alle ha godt av å strekke våre egne grenser av og til, ut av den trygge tilværelsen i comfortsonen.

For jeg er jo fortsatt ung, har mye uprøvd og masse upløyd mark foran meg, forhåpentligvis. Og 18. februar kommer altså en aldri så liten ny milepæl.

Jeg har trent en del inne på Bislett i år, et fantastisk treningstilbud til løpere i alle aldre og kategorier. Her kan vi mosjonister løpe våre runder, mens norgesrekordholdere samtidig terper på sprint eller spenst ved siden av, i en sunn og inspirerende forbrødring.

Men Bislett Indoor 50km blir egentlig bare et steg på veien, og en ordentlig langtur, mot vårens virkelig store mål, som er Rotterdam Marathon. Det løp jeg også i mitt andre maraton, i tropevarmen i 2007, da det ble satt varmerekord for april med 30 grader og løpet faktisk ble avbrutt! Da var jeg heldigvis kommet meg i mål. Bildet er fra løpet i Rotterdam i 2007 og jeg har heng på Dag Spilde, begge i den gule OI-singlet'en.

Mål eller delmål, dersom jeg skal klare å karre meg rundt i ca 91 1/2 runde under Bisletts tribuner, så trengs en skikkelig langtur først. Minst én. Så med erkjennelsen av at langturgrunnlaget er en smule spinkelt, og at tiden begynner å bli knapp, la jeg turen til Bislett på søndag. Den første timen gikk i veldig rolig tempo, i ensom majestet, rundt og rundt. Akkurat da jeg begynte å bli både litt lei og litt sliten, så kom en kar opp på siden og spurte om det ble noe blogginnlegg av dette!? Hehe, artig at noen ukjente også leser bloggen min og attpåtil kjenner meg igjen. Nå er han ikke lenger så ukjent, forresten, Magnar Stav Johanssen. For jeg fikk hyggelig selskap et kvarters tid, og han fikk en litt lenger treningstur enn planlagt. Og i det vi skilte lag, så dukket Ole Arne Eiksund opp, og jeg fikk nytt selskap. Før Morten Gammelsæter også kom, og vi var plutselig tre. Dette er noe av det herlige med løpsmiljøet generelt og Bislett spesielt, det dukker gjerne opp kjentfolk - eller man knytter nye bekjentskaper.

Ole Arne, som jeg for øvrig ble kjent med etter min omtalte ultradebut i fjor, skal også løpe Bislett 50 km og var også ute, eller inne, på langtur-ærend. Men tidsskjemaet hans hadde sprukket litt, da han måtte snu for å hente sine gjenglemte joggesko (!). Som kompensasjon, for liksom å ta igjen det tapte, ble tempoet i stedet gradvis skrudd betydelig opp. Rundene gikk fortere og fortere, i hvert fall føltes det slik, så etter en stund måtte jeg si takk for følget. Men jeg ga meg ikke før jeg fornøyd kunne bokføre drøye to og en halv time og nesten 3 mil, i henhold til plan.

PROGRESSIV ØKT: Morten og særlig Ole Arne (t.h) dro opp et stadig tøffere tempo, både på slutten av min økt og ikke minst etterpå. Ja, så fort gikk det at dette bildet ble en smule uskarpt....

Ole Arne hadde også taktikken klar til Bislett 50 km: Rolig åpning de første to timene, og så kjøre på etter hvert. Kanskje jeg skal følge samme strategi? I hvert fall i løpets første del... :-)

Nå er i hvert fall langturen unnagjort, og jeg er klar...eller hur?

To-års jubileum og kondis-blogger!

2012-01-29T19:16:00.000+01:00

I disse dager kan SportsBloggen feire 2-års jubileum. Og jeg er blitt kondis-blogger! For de uinvidde: jeg blogger nå for Norges største nettsted for løpere og mosjonister, kondis.no.

Joda, jeg er selvsagt litt stolt av det. For nye lesere, så har SportsBloggen fokus på trening og konkurranser av ymse slag, sett med øynene til en aktiv mosjonist. Mest løping, men også litt om langrenn, sykling og annet - og med mange bilder både fra konkurranser, trening og fra ymse naturopplevelser.

Litt mer om meg selv og min egen bakgrunn kan leses HER.

Jeg prøver å variere bloggen litt, blant annet med litt mer featurepregede saker der andre er i fokus, av og til også med innlegg fra gjesteskribenter (se egen arkfane på bloggen) - som f.eks reportasjer fra Trond Inge Carlsen fra
New York Marathon, Ole Kjell Langmyren fra Warzawa Marathon, Harald Ringen fra
Firenze Marathon og
Carl Fredrik Hagen fra
Birkebeinerrittet (bildet) - med klasseseier!

I tillegg kan det komme et og annet innlegg som omhandler treningstips og kosthold, som her fra et foredrag med Anders Aukland. Bakgrunnsbildet er for øvrig fra en av hans største triumfer, seier i Marcialonga. Det passer jo veldig bra samme dag som det ble gledelig dobbeltseier til Aukland-brødrene i samme renn, for øvrig med tusenvis av norske mosjonister på startstreken. En av dem var Trond Inge, så forhåpentligvis får vi en liten rapport fra rennet etter hvert. Og neste år, da håper jeg å være med selv....

Litt smånytt til slutt. Jeg må visst skifte ut besøkstelleren på hovedsiden, for statistikken viser over 67.000 sidevisninger, ikke snaue 44.000 som det står der, med ny rekord på over 8000 siste måned. Over 5000 oppslag er for øvrig fra andre land enn Norge... Og i forbindelse med ett-års jubiléet for et år siden fikk SportsBloggen sitt eget diskusjonsforum, SkriveBlokken. Aktivitetsnivået her har blitt veldig bra, og er en artig og gjensidig måte å dele informasjon, synspunkter, linker og opplevelser med leserne på.

Så tusen takk for alle tilbakemeldinger og innlegg både på SportsBloggen og SkriveBlokken, siden jeg litt impulsivt startet opp for to år siden. Innlegg på SkriveBokken eller kommentarer til bloggreportasjene gjør det bare mer interessant for flere og gir meg samtidig inspirasjon til å fortsette å blogge. Nå også for kondis.no sine lesere.

Ha en fin treningsuke alle sammen!

Hilsen Frode

Fra mitt eldorado i Sjusjøtraktene.

I godt selskap

2012-01-25T18:21:00.000+01:00

Mandag kveld hadde Oppegård kommune sin årlige hedring innen kultur og idrett. Med mosjonist Monsen som en av mange inviterte som fikk gratulasjon av selveste ordføreren. Litt stas selvsagt. Og jeg var i godt selskap!

"Mange kultur- og idrettsutøvere med tilhørighet til Oppegård kommune har markert seg meget godt dette året - både nasjonalt og internasjonalt. Du er blant dem som har satt kommunen på kartet." Dette stod i invitasjonen, signert ordfører Ildri Eidem Løvaas.

Min bragd var NM-gullet på 3000 m i Stangehallen i januar. Der var jo ikke konkurransen all verden, for å si det forsiktig, selv om jeg var meget godt fornøyd både med løpet og at jeg også vant heatet mitt. Men i denne sammenhengen er kriteriene enkle; Det er kun gull som gjelder. Så Carl Fredrik Hagen sin sterke sølvmedalje fra senior-NM i duathlon, der han knuste Anders Aukland i motbakkene på syklingen, kvalifiserer for eksempel ikke til en kveld i Kolben. Gull er gull og sølv er nederlag!

Nå ble Carl Fredrik likevel hedret, for sitt NM-gull i U-23 i vintertriathlon. For øvrig sammen med Arne Post i seniorklassen og Willy Westgaard i masters (bildet). Joda, jeg var i særdeles godt selskap denne kvelden, der alt fra sjakk og pistolskyting, til fotball, langrenn og sumobryting (!) fikk sin heder og ære. Sistnevnte utøver så for øvrig ut som alt annet enn en klassisk sumobryter! I tillegg hedres kulturpersonligheter og det er underholdningsinnslag med musikk og oppvisninger fra noen av de nominerte. Nevnes må nesten også at kommunens frivillighetspris ble tildelt Harald Lundstedt for sitt utrettelige arbeid med Gjersjøelven.

Etterpå var det fotosession med alle prisvinnerne i foajéen og påfølgende "bankett" med canapéer, frukt og champagne, eller kanskje fruktchampagne. Det smakte i hvert fall!

Jeg rakk en liten prat med sympatiske Arne Post, som dessverre var blitt syk og må trekke seg fra helgens langrenns-NM på Voss. Veldig synd, for formen var jo meget bra etter seier i FA-rennet nylig, der han fikk revansje over VMs bronsemedaljør på 5-milen, Tord Asle Gjerdalen, som snøt Arne for bronsen på jaktstart med skibytte i fjorårets NM. Dermed blir det heller ingen ny duell med Thomas Alsgård. Som en liten kuriositet nevnes at Alsgård faktisk var førstemann som ble omtalt på SkriveBlokken etter sin sensasjonelle bronsemedalje i fjorårets NM. Han hevder i kjent stil at han ikke på langt nær er like godt forberedt i år, noe som ikke helt stemmer med innsideinformasjonen jeg fikk under 7-kirkersløpet på julaften. :-) Alsgård er en luring, og det er uansett motiverende å se at en kan hevde seg så bra som "mosjonist", så i morgen heier jeg på Thomas! Og selvsagt på Carl Fredrik og Christian Westgaard, som begge stiller både på 15 fri og jaktstart med skibytte, i tillegg til at de utgjør 2/3 av stafettlaget til Rustad II. Christian går nesten på hjemmebane, da moren hans er fra Voss. Nesten på min hjemmebane også forresten, da jeg har gått mesteparten av mine skiturer i barne- og ungdomsårene i Hamlagrø- og Bergsdalsfjellene, noen mil unna. Mitt første langrenn var for øvrig Bergsdalsrennet tidlig på 80-tallet. Vant gjorde vossingen Eirik Kvalfoss.

Men det er en helt annen historie.

MED ORDFØREREN. Ordfører Ildri Eidem Løvaas kom bort til bordet vårt og slo av en hyggelig prat. Hun fikk selvsagt velfortjent skryt for denne tradisjonen, som kommunen innførte på 90-tallet. Jeg tror ikke det er så mange andre kommuner som har noe tilsvarende.

ALLE PÅ ETT BRETT: Navn og idrettsgren på alle som var nominert.

FRI-IDRETT: 3 slitere fra OI og to sprintere, for øvrig mor og sønn Berntsen.

Og her er grunnen til at jeg ble invitert.
Da er jeg vel nesten programforpliktet til å prøve å forsvare gullet,
særlig siden veteran-NM i år går på hjemmebane i ny hall i Bergen i mars!?...
Men da ryker jo Birken.... Huff, dette blir et vanskelig valg!

Skileik og intervaller i snøføyken

2012-01-23T23:10:00.000+01:00

Jippi! Endelig kom det litt mer snø. Akkurat nok til at skiene kunne tas i bruk også på hjemtraktene i Sørmarka og i Østmarka. Helgen ble derfor bra utnyttet. Jeg gjorde til og med noe så sjeldent som å trene langrennsintervaller. Kan ikke huske sist gang jeg gjorde det. Skal jeg gjenta fjorårssuksessen i Birken, så er det nok noe sånt som må til...

Fløisbonn dagen før snøfallet. Litt sparsomt med snø de fleste steder...

Lørdag morgen våknet jeg imidlertid opp til et temmelig surt vær, med snøføyke og vind. En morgen som mer enn noe annet innbød til kaffekos og innendørs avslapning. Det hadde vel også blitt utfallet, hadde det ikke vært for oppfordringen fra Tron Giftstad dagen før om å bli med på friske, lange langrennsintervaller! Den fristelsen kunne jeg jo ikke la gå fra meg. Pyttsann! Litt snøføyk og tidlig start kl 10 er vel ingen hindring for en morgenfugl som meg...

Vel, litt morgenkos måtte jeg ha, akkurat nok til at jeg ikke nådde starten fra Ødegården. Men jeg visste råd, tok snarveien fra Fløisbonn og nådde igjen Tron og Johnny før første intervall startet. Dragene gikk fra Kloppa langs den nye veien som kommunen anla i fjor i retning Bjørndal.

Tron og Johnny forventningsfulle og klare til intervalltrening.

De eldste først, tenkte jeg høflig da det første draget startet, og la meg avventende i rygg på Johnny, med Tron på hjul. Det var nok klokt. For allerede mot slutten av første drag ble det ubønnhørlig en luke, som skulle bli stadig større for hver intervall. Heldigvis skyldtes det ikke at jeg gikk saktere og saktere. Tvert imot, jeg klarte å holde en svak progresjon i mine 5 intervaller á drøye to kilometer. Men selv om Johnny nærmer seg de seksti - hvem i all verden skulle tro det - så er det ikke lett å følge den karen, som i en alder av 57 perset i Birken med den knallsterke tiden 3.15 ! Tron og jeg er bare smågutter til sammenligning. Alle var vi imidlertid godt fornøyde etter fem langdrag, og vi kunne sette kursen hjemover med litt koseprat og skryting. Johnny mente at det var fullt mulig for meg å forbedre tiden med over halvtimen i Birken dersom jeg begynte å trene med rulleski! Han snakket av egen erfaring. Hmm, det var noe å tenke på.....

Fra toppen av bakken der draget endte, tatt dagen før da spor og vær var langt bedre.

Søndag var det Harald som skulle til pers! Eller rettere sagt, det var jeg som skulle få kjørt meg igjen. Selv om Harald hadde tilbakelagt hele 65 km i Nordmarka dagen før, så syntes han at to-tre mil i Sørmarka var i minste laget. Men med litt mindre snø enn forventet, og adskillig senere start enn dagen før, så nøyde vi oss med 27 km fra Krokhol til Vangen, via omveien over Paradisputten. Fra krysset ved Skjelbreia var det kun oppgåtte spor, ikke de vanlige trikkeskinnene fra løypemaskinen, men føret var meget bra og det ble likevel en flott tur. Fremme på Vangen måtte vi jo bare smake på Markas beste boller! Med ny energi i kroppen gikk det bra unna på hjemveien via Sandbakken. Jeg bet meg fast som best jeg maktet, men nok en gang måtte jeg flere ganger gi store luker. Godt å se Harald tilbake i bra slag etter problemene i høst. For han var dette en rolig halvlang tur, mens for meg ble det en ganske tøff langtur. Så i dag har jeg vært sliten. Veldig sliten...

Vangen er nyoppusset med bl.a. ny trapp. Men bollene var de samme som før!

Men det ble en herlig skihelg, for øvrig årets første ordentlige på hjemlige trakter. For vinteren har latt vente på seg i år og jeg ligger allerede milevis bak fjorårsskjemaet. Så Birken henger i en tynn tråd og blir nok bare med tanken i år. Med mindre det skulle bli mange flere slike intervaller og turer i ukene som kommer, da.... Jeg holder døren på gløtt. Men ikke mer...

Året som gikk - et tilbakeblikk

2012-01-18T19:45:00.000+01:00

Det Herrens år 2011 var året da jeg virkelig hadde tid til å trene, med et års permisjon fra jobben. Men stod fremgangene i kø av den grunn? Hvordan gikk det egentlig i det året som nylig er avsluttet?
Her er en liten kavalkade i ord og bilder.

Innledningen av året var positivt preget av en ny fantastisk vinter. Skiene ble flittig benyttet både hjemme i Sørmarka og på hytten på Sjusjøen. Men det var til tider kaldt. Fryktelig kaldt. Som her ved Mesnali, der frostrøyken står. Og jeg investerte i mine første skøyteski. Litt som Bambi på isen i starten kanskje, men veldig gøy etterhvert!

Årets første konkurranse var likevel med joggesko, inne i Stangehallen, i innendørs-NM for veteraner. Etter endt dyst kunne jeg legge en ny medalje til samlingen min, med NM-gull på 3000m. Ingen stor prestasjon akkurat, det er jo bare å stille opp og plukke medaljer. Men den som intet våger, intet vinner!

Mars stod definitivt i langrennssportens tegn. På landsbasis først og fremst med et eventyrlig VM i Holmenkollen. Og for min egen del ble en fantastisk flott vintersesong kronet med merket i Birken i mitt come-back!

Nei, det er ikke meg det jubles for her. Ikke er det Petter Northug jr. som kommer "dampende" til høyre heller.....

En uke senere måtte jeg lettere motvillig innse at et halvt hundre år var passert. Huff, jeg er visst ingen ungkalv lenger, bare en halvgammel mosjonist. Ville det også vise seg når seige langrennstak skulle byttes ut med kjappe løpesteg, som kanskje ikke lenger var så kjappe?

Så skriver vi april og løpesesongen er endelig i gang! I sesongens første løp blir det klasseseier på Sørum. Men tidsmessig skulle frykten min vise seg berettiget. Joda, det ville bli vanskelig å matche tidligere dagers tider... Puuuh!

Men milde mai ble en gedigen opptur! For etter bra klaff i Sentrumsløpet med 10.plass på 37.42, ble det fullklaff med
pers og pallen i København Maraton! For andre gang snek jeg meg under de magiske tre timene og kunne klokke meg inn på 2.58,23 etter et meget veldisponert løp der jeg klarte å presse, presse, presse og skvise sitronen helt til målstreken. Herlig!

Det er sånne dager og øyeblikk som setter en spiss på løpelivet og gir belønning for all treningen.

Jadda, da var det altså fortsatt mulig å perse likevel! Som om det skulle være det viktigste i livet! Noe det selvsagt ikke er. Men for å omskrive et berømt fotballsitat:
Av alt det uviktige i livet, er dette noe av det viktigste! :-)
Når Hanne også løp på 4.01 i sitt livs andre maraton, så ble det ekstra gøy!

Oppildnet av dette dro vi til Beitostølen. Etter mange års fravær var det duket for come-back i Fjellmaraton. Det ble overraskende nok en ny pallplassering, bare 13 dager etter maratonløpet. Igjen fulgte Hanne opp, og ikke minst minstejenta hennes, Marie, som løpsdebuterte med andreplass i Fjelltassen.
Tidlig krøkes!

Selv om tid og prestasjon ikke var i toppklasse, må jeg også trekke frem Kristinaløpet, der det ble en artig dobbeltseier til Ole Kjell og meg på en flott sommerdag i Tønsberg.

Årets stunt var imidlertid min debut som ultraløper i NM i 6-timers løp i august. Det ble betinget suksess rent sportslig, med store krampeproblemer i nesten to timer, men jeg må vel likevel kunne være bekjent av nesten 65 km tilbakelagt distanse og 5.plass i klassen? Og det ble en ubetinget suksess på alle andre måter, ja faktisk et av årets absolutte høydepunkter. Kun Birken og København Maraton overgikk ultraløpet på Romerike på min egen rankingliste.

Mulig at langløpene tappet meg litt for mye for energi og form, for utover høsten ble det litt skuffende resultater rent tidsmessig. Likevel var Hytteplanmila og den uhøytidelige duellen med Tim en høydare! Men tidsmessig løp jeg drøye halvminuttet langsommere i den langt raskere løypen på Ringerike, enn jeg gjorde i Sentrumsløpet, som for første gang ble stående som SB på 10 km....

Sesongen gikk mot slutten, men ny 5 km på Sørum 12. november gikk faktisk to sekunder fortere enn i sesongåpningen i identisk løype i april. Så da hadde jeg jo holdt koken bra, eller kanskje formen var på vei tilbake etter en liten downperiode? Jeg ble i hverfall oppildnet til å ta med enda en konkurranse på tampen, Vintermaraton på Jessheim, og igjen ble det årsbeste etter en av mine absolutt bedre halvmaratonløp, der jeg endelig knep meg under 1.25 igjen etter beinhard mental jobbing og knallhard duell med Steinar!

Så var konkurransesesongen omsider over og gutta kunne slappe av og senke skuldrene.

Men etter noen rolige uker var det på'an igjen med forberedelser til ny sesong. Jeg fikk med meg noen flotte treningsturer på tampen av året, med den 33 km lange 7-kirkersrunden på selveste julaften som rosinen i julepølsen.

Fasit for året 2011 ble 18 konkurranser, i tillegg til 2 SRM, Holmenkollstafetten og Birken. Jeg var "på pallen" i klasse M50-54 halvparten av gangene, hvorav 4 seire, 2 andreplasser og 3 tredjeplasser. Pers i Birken, på maraton og debut og pers på 6-timers.
Alle resultater er oppsummert her.

Joda, idrettsåret 2011 var slett ikke verst!!!

Og så holder jeg jo på å glemme et annet høydepunkt og en aldri så liten milepæl.

Jeg har blitt syklist!
I hvert fall har jeg kjøpt ny, brukt, sykkel. En topptrimmet doning som ga mye glede i året som gikk, både i marka og på fjellet i min egen private Tour de Seven Seas.
Og i år er jeg påmeldt til Birkebeinerrittet!......

Nytt leketøy og flere bilder

2012-01-13T21:13:00.000+01:00

Variert trening er in om dagen. Nå har jeg fått meg nytt leketøy som kan trene kjernemuskulatur og balanse. Og siden kameraet jeg glemte på Bislett dukket opp, så kommer her noen flere bilder fra lørdagens testløp.

Men først et bilde av min nye lekekamerat i Studio Monsen, en exerfit balanseball som jeg kan gjøre mange artige øvelser på. Testet den i dag, etter først å ha løpt i 40 minutter med innlagt rask 5 km på 20.55 på møllen. Det ble like lenge på balanseballen etterpå, så nå blir det mer styrking av kjernemusklulatur og balanse fremover. Dog bare som supplement til løping og annen kondisjonsidrett, som selvsagt har hovedfokus.

Rapporten fra treningsløpet forrige lørdag skapte ganske mye entusiasme, og siden det heldigvis finnes ærlige sjeler, hvorav en av dem leverte inn kameraet mitt i vakten på Bislett (TUSEN TAKK til vedkommende!!) - så kan jeg her legge ut noen flere bilder. Det ville jo vært litt synd om Rune jobbet forgjeves, særlig siden han jo heller ikke kunne løpe selv...

FERDIG OPPVARMET: 15 runder og nesten tre kvarters oppvarming. Jeg er klar...

KLARE TIL START: Legg merke til karen helt til venstre, som har "glemt" å ta på seg sko...

SKUDDET SMELLER: Roar og Morten starter klokkene...Drøye 18 runder venter.

LETT LETT. I hvert fall foreløpig....

LUKE: Øystein har fått noen meter på Anders, og begge varver de feltet til venstre med en runde...

MARATONMOSJONISTEN: Espen var initiativtager og løp bra selv også.

Dog ikke i helt samme form som da han løp på 2.57,04 i Frankfurt Marathon i høst.

PROFF BLANT AMATØRER: Lee var i en egen klasse og knuste konkurrentene,

men var likevel "en av gutta".

Takk igjen til Rune, som tok alle disse bildene, til Espen, som idéskaper og initiativtager og til alle som gadd å bruke en lørdag formiddag på å løpe rundt og rundt under tribunene på Bislett!

Vi gærne har det godt!! :-)

Artig testløp på Bislett til godkjent

2012-01-10T12:57:00.000+01:00

Lørdagens annonserte testløp på Bislett ble en suksess med hele 30 mann på startstreken. Lee Piercy, en britisk triatlet i verdensklasse vant greit, mens jeg klarte målet mitt om å karre meg under 40 blank. Karakter: Godkjent+. NÅ MED OPPDATERT RESULTATLISTE

Etter mine to 10 km-tester på møllen i Studio Monsen på hhv 43- og 46-tallet (se forrige innlegg), regnet jeg med at det ville bli steinhardt å løpe ned mot 40 blank, for ikke å snakke om under 40. Men dette skulle jo bare være en tøff treningsøkt med litt sosialt påfyll. Jeg la dog litt mer i det sportslige enn sjåfør Steinar, som skulle løpe langtur og bare la inn en liten fartsøkning underveis når 10 km startet, etter at han allerede hadde løpt en time da startskuddet smalt.

Jeg hadde forresten fulgt Steinar i 15 runder og 43 minutters oppvarming, men tok meg tid til noen minutters forberedelse med trøyeskift og hilsing på flere kjente og ukjente. Morten, Kurth, Ole Kjell, Roar og primus motor Espen var selvsagt alle på plass. Det var også Rune, men dessverre bare som tilskuer, for i bag'en hans var treningstøy byttet ut med 12 uker gamle Nora. Rune ble derfor utnevnt til fotograf, et oppdrag han tok på strak arm. Men dessverre, nå finner jeg ikke igjen kameraet! Det er ikke Rune sin feil. Tror jeg må ha glemt det på benken i "skiftesonen" etter å ha foreviget vinneren og noen av løperne etterpå. Så hvis noen har funnet et gjenglemt Canon Ixus kompaktkamera, gi et ord! Jeg har imidlertid lånt noen bilder fra Espen sin blogg. Takk til deg og fotograf Gunnar for lånet!
Flere bilder kan ses på mosjonisten.com. Takk også til Rune! Kanskje mine bilder dukker opp etter hvert...

KLAR TIL START: I samtale med Morten rett før start.

Oppmøte var større enn forventet med hele 30 mann på startstreken.

Litt fra selve løpet: Jeg løp jevnt på feeling og passerte halvveis på 20,01. Omtrent på skjema, med andre ord og håpet om sub 40 steg noen hakk... Men jeg syntes det gikk litt for tungt utover i andre halvdel, og belaget meg på en tid rundt 41 minutter. Kanskje trodde jeg at det gikk saktere enn det faktisk gjorde etter at en "sprinter", som åpenbart irriterte seg grenseløst over at ikke hele feltet løp i bane to og tre, sånn at indre bane var fri for han hele tiden, løp forbi meg og utbrøt følgende; "Du trenger ikke å JOGGE i indre bane, altså!". Hehe, her løper vi det vi makter...Jeg måtte flire litt. Det hører også med til historien at jeg da løp i andre bane, så han passerte meg på innsiden slik han ønsket. Jeg prøvde jo å legge meg ut hver gang jeg hørte at noen kom susende, men løp jo ellers i indre bane som alle de andre. Det var jo tross alt et LØP. Litt synd at en skal lage problemer av sånt.

Om det var joggekommentaren som gjorde utslaget skal være usagt, men jeg klarte i hvert fall å justere farten litt, hjulpet av at jeg ble varvet av Øystein (i blått) og svenske Anders (i rødt), som ble nr 3 og 2 - og av Roar, som fulgte deretter. De jogget i hvert fall ikke! Når jeg også etter hvert fikk øye på ryggen til Ole Kjell, klarte jeg å justere farten nok til at vi passerte med to runder igjen på 35,50. Jeg måtte da løpe på 2.05 i snitt på de to siste rundene, som er omtrent intervallfarten vår.. Den nest siste gikk på akkurat 2,05, men da jeg hørte pesingen til en kar i siste sving, slo spurtinstinktene mine inn for fullt. Dermed ble det 1.53 på sisterunden og 39,47 på egen klokke til uoffisiell 6.plass. Bra fornøyd med det, men jeg hadde tatt ut litt for mye til å følge Steinar på hans avsluttende runder i nedjoggingen etterpå. Han fortsatte nemlig som planlagt helt til 25 km var i boks. Men det ble da 21 km på meg også. Med innlagt testløp. Ikke så verst.

Dette var et meget hyggelig initiativ fra Espen og trivelig å hilse på nye folk. Som den suverene vinneren Lee Piercy, som viste seg å være en topptrimmet triatlet i verdensklasse! Han trener mest sykling og jeg mener han fortalte at persen på 10 km er 31.40, så veldig bra da å løpe testløpet inne på Bislett på 32.50. Han håpet å vinne VM i år, da snakket han nok om aldersklassen. Fra før har han nemlig gull i age group i ITU World Long Duathlon 2007. Lee har norsk kone og følgelig vært i Norge mange ganger før og bl.a. vunnet Oslo Triathlon i 2010 (bildet), etter å ha startet løpingen 3 minutter bak lederen etter uhell på syklingen. En trivelig og merittert mann, hvilket kan leses på hjemmesiden hans HER, der bildet er lånt fra.

Hans høygravide kone fulgte for øvrig løpet fra indre bane og jeg leser nå på bloggen til Espen at de under et døgn senere ble foreldre!! Utrolig! Det er nok adskillig gjevere enn seier i testløpet! Gratulerer med begge deler!

Hyggelig også å hilse på Øystein Rognes, en av mine til nå ukjente (for meg) lesere av bloggen, som nå ikke lenger er så ukjent :-) Også på løpebanen satte Øystein spor etter seg, med sterke 36,33 og 3.plass, kun et drøyt minutt bak persen. Og for Roar (37.39) var vel dette også tett opp mot pers. Så det var flere som presterte opp mot sitt beste, selv om dette som nevnt var et svært så uhøytidelig treningsløp.

Derfor foreligger ingen resultatliste. Jeg har imidlertid skrapt sammen en høyst uoffisiell liste, som nå er oppdatert etter diverse innspill. Takk for det. Ifølge Espen løp Maurits og Bergsvein på under 40, så da var det kanskje to som pustet meg i nakken før oppløpet? Tror ikke det var noen mellom meg og Morten, så jeg har gitt begge tider på 39,50-tallet. Lars inntar den gjeve 5.plassen på sterke 37,55, mens Claes erobrer 6.plassen. Dermed forskyves Morten til 7. og jeg til 8.plass, mens Espen, Kurth og Steinar faller fem plasser på listen...

Jeg har sikkert fortsatt uteglemt noen, så korreksjoner og kommentarer mottas fortsatt med takk, enten under reportasjen her på bloggen eller på SkriveBlokken.

UOFFISIELL RESULTATLISTE (Oppdatert):
1. Lee Piercy (UK), 32,50
2. Anders (Sverige) 36,25
3. Øystein Rognes 36,33
4. Roar Tomter 37,39
5. Lars Flåøyen 37,55
6. Claes Holmberg 39,08
7. Morten Gammelsæter 39,31
8. Frode Monsen 39,47
9. Maurits 39,5x ?
10. Bergsvein 39,5x ?
11. Ole Kjell Langmyren 40,08
12. Morten Magelssen 40,17
13. Espen Ringom 41,19
14. Kurth Asle Magnussen 42,04
15. Steinar Lien 42,32
29. Bjørn Tore Bakken 53,54

WELL DONE: Slitne, men fornøyde mosjonister etter fullført treningsløp.

I dag blir det ny tur til Bislett for intervaller, med start kl 16. Det er bare å møte opp der for alle som har lyst! :-)

Nyttårsforsetter, innetrening og flere testløp

2012-01-05T23:59:00.001+01:00

Jeg trenger vel egentlig ikke et nyttårsforsett om å trene mer i 2012, bare enda mer variert og kanskje mer kvalitet. Treningen i julen og årets første dager har vært bra. Med enkelte hederlige unntak har mye av treningen foregått innendørs. I godt og variert selskap. Her er et par smakebiter fra jule- og nyttårsmenyen som ikke allerede er omtalt;

Bislett - 18.desember hadde jeg en knalløkt på Bislett med Rune Solheim og Ole Arne Eiksund.

Ole Arne i fint driv!

Rune har lov til å være sliten etter å ha løpt 38 runder (20.748m++) på 1.24,22.

Jeg holdt følge i starten og på slutten.

Kopier inn følgende fra mitt eget innlegg på SkriveBlokken dagen etterpå;

-Kjempeøkt med Rune Solheim og Ole Arne Eiksund, men ingen av oss klarte å holde tempoet til Rune, som løp ufortrødent i ca 2.10-fart per runde... Løsningen min ble langintervaller; jeg fulgte Rune i 3x4 runder, samt de 8 siste. Det ble en kjempefin kvalitetsøkt og beina var overraskende lette og fine etter gårsdagens mølletest. Dette lover bra og gir mersmak! Takk for en fin treningsøkt.

Studio Fantoft

På min førjulsvisitt til Bergen hadde jeg som allerede omtalt en kjempetur utendørs. Foruten den foregikk treningen innendørs på denne oldtidsmodellen av en ergometersykkel som min mor fortsatt har stående i leiligheten. En fin, gammel årgang som kom til heder og verdighet igjen!

Og etter 7-kirkersrunden på selveste julaften og sesongåpningen på Sjusjøen, så ble det nye året innledet med fellestrening i Studio Monsen, for store og små;

Julie tester møllen....

...mens Marie gjør seg klar og snører på seg mine lette Lunaracere.

Etterpå var det spinning og roing for jentene...

...før mor slapp til på favorittøvelsen sin, spinning!

Selv slapp jeg også til på møllen etter hvert og kunne loggføre en 10 km på 46,42...

For noen uker siden skrev jeg nemlig at mølletrening var i vinden og publiserte en uhøytidelig rangering over diverse testløp over 10 km. Dette slo ganske godt an med masse skriverier på SkriveBlokken, og siden den gang er nye tester og tider oppnådd.

Så her er oppdatert liste, fortsatt helt useriøst, bare for gøy - og kanskje litt til inspirasjon nå midt i mørketiden.

1. Bjørn 38,43 (ny på listen)
2. Bjørn 39,10
3. Vidar 39,17
4. Roar 39,20
4. Vidar 39,20 (ny)
6. Vidar 39,42
7. Roar 39,56
8. Espen 40,08
9. Bjørn 40,10
10. Tim 40,49 (ny)
11. Tim 42,42 (ny)
12. Tim 42,57 (ny)
13. Frode 43,15
14. Tim 43,57
15. Steinar 45,22
16. Trond Inge 45,28 (ny)
17. Trond Inge 46,20 (ny)
18. Frode 46,42 (ny)
19. Trond Inge 50,10

Listen lyver nok litt, eller mye!?... I hvert fall har nok Trond Inge mye mer inne, etter intervalløktene på Bislett å bedømme. Og apropos Bislett:

Lørdag kl 1200 går et uhøytidelig testløp over 10 km,
arrangert av min driftige "kollega" Espen, som for øvrig ligger inne på 8.plass på listen.

Da blir det nok litt lettere å få en pekepinn for hvordan ståa er ved inngangen til det nye året, for flere av oss. Rune skal langt ned på 37-tallet. Selv skal jeg være sjeleglad hvis jeg kommer ned mot 40 blank, etter mølletester på 43,15 og 46,42....

Endelig på ski - Godt nytt år!!

2012-01-03T23:11:00.001+01:00

Så er omsider skisesongen innledet. Jeg rakk akkurat noen turer på Sjusjøen før det gamle året var omme. Det ble en super avslutning på idrettsåret 2011 i nydelig vær, med et par minus, sol fra skyfri himmel og ferske trikkeskinner. Endelig!!

Utsikt fra tunet på årets tredje siste dag.

Jeg får hente frem det gamle ordtaket om at "den som vener på noe godt, venter ikke forgjeves!" For det¨ble en usedvanlig flott, men noe forsinket, innledning på skisesongen. Også i romjulen ble avreisen utsatt noen dager, som jeg bl.a utnyttet til en super intervalløkt med Trond Inge på Bislett 3.dag. Det ble seks torundere a 1090m på mellom 4.06 og 3.51. En fin progressiv økt, der jeg var adskillig mer kjørt enn Trond Inge, som lurte på hvorfor jeg snakket så lite mellom slagene. Jo, jeg hadde mer enn nok med å hive etter pusten!! Detaljer fra økten kan ses HER.

Med blanke ark og fargestifter til.....
Hytten ligger uberørt og venter på å bli tatt i bruk.
Jeg holdt på å ende opp i annekset til venstre, men kom meg da inn i hytten til slutt....

Etter hviledag onsdag dro jeg til fjells torsdag med min trofaste partner Mira, og rakk et par timer og ca 25 km i skidebuten før mørket falt på. Skjønt, siste del gikk i lysløypen og deretter bar det hjem til annekset med hodelykt. Jeg hadde nemlig ikke fått opp hengelåsen på hoveddøren, og hadde installert meg i annekset og belaget meg på en natt eller to der. Jeg hadde jo en propanovn, to stearinlys, en seng og litt mat, så jeg led jo ingen nød, tenkte jeg. Gledet meg nesten litt, men må likevel innrømme at jeg ble lettet og glad da jeg klarte å få opp låsen til slutt, ved hjelp av varmen fra noen fyrstikker.

Dermed ble det peiskos og litt høyere standard, selv om forholdene på Fjellro uansett er ganske spartanske, uten strøm eller innlagt vann, ingen tv, og med kun varme fra vedfyring i peis og ovn. Men desto koseligere når varmen først får tak og stearinlysene lyser opp, bare hjulpet av en og annen solcellelampe.

Og fredag morgen våknet jeg av den velkjente lyden av preppemaskinen som kjørte forbi hytten og sørget for jomfruelige spor til dagens første økt, sesongens første med skøyteskiene, over Elgåsen, til Mellsjøen og retur langs Kroksjøen, i godt føre og nydelig vær. En herlig start på dagen.

Romjulsrennet

Jeg rakk en rask lunsj før jeg hørte heiarop og så ivrige langrennsløpere med startnummer på brystet som halset avgårde i traseen utenfor hyttevinduet. Hadde jo fått info fra Rolf Bakken om når jeg kunne forvente at løperne av Romjulsrennet kom forbi hytten, men min Garmin 210 har mange nykker. En av dem er at den etter bruk kobler om til feil dato og feilt klokkeslett. Så også nå, så dermed feilberegnet jeg tiden og gikk glipp av teten.

Rolf derimot, skulle jeg få med meg. Jeg knipset i vei, men så ikke noe til min arge konkurrent fra mange løp. Og plutselig dukket kollega Roger med frue opp i stedet, uten startnummer, men med tid til en hyggelig prat. Jeg la høflig bort kameraet, etter å ha tatt bilde av dem i stedet (t.v.), og i samme øyeblikk kom selvsagt Rolf stakende, i tet på en liten pulje.

Jeg fikk i hvert fall sagt hei og heiet litt....og tatt dette bilde (t.h.), der Rolf er i tet!! Ikke så lett å se kanskje...

Mer om Romjulsrennet kan leses på bloggen hans.

Etterpå var det på an igjen med skiene, klassisk denne gang. Også nå var jeg relativt slapp i draget, men fikk en fin tur over Gjestbodåsen til Midtfjellkoia, og noen strekk ved Sjusjøvannet i praktfull solnedgang, før jeg la turen oppom Harald og Hanne til uanmeldt kaffebesøk. Det er alltid like hyggelig og de er alltid like gjestfrie, nå med et vennepar fra Nesodden på besøk, som fortalte om det fantastiske løpsmiljøet det er i Nesodden IF om dagen, særlig for de yngste, under kyndig ledelse av Stig Roar Husby og Quincy Douglas. Joda, det stemmer jo det, på Bislett var det mange unge håpefulle Nesoddinger med Husby som inspirator, og når jeg dekket Blomstrermila for kondis.no i sommer, så ble jo dameklassen på 5 km vunnet av 13-årige Tina Knutsmoen, som egentlig er langrennsløper. Så følg med, følg med, det kan skje mye spennende i nabobygda i årene fremover.

Solnedgang over Sjusjøvannet!

Kaffebesøket ble selvsagt lengre enn planlagt, og jeg la inn noen ekstrarunder i lysløypen på hjemveien, som ble dagens tredje tur, og med dagens beste glid. En kjempedag, men ikke mer enn 3 1/2 time tilsammen. Det høres unektelig mer imponerende ut med 3 treningsturer på 1 dag!...

Lørdag rakk jeg en totimers tur før jeg satt meg i bilen og kjørte hjem til Kolbotn til Hanne, som ventet med ungene og kalkunstek. Jeg er heldig!

Hytten ligger på "solsiden" i høyre billedkant, med Fjellelven i forgrunnen. Legg også merke til hundespannene akkurat i overgangen mellom sol og skygge. Tre hundespann, faktisk.

En fin slutt på 2011 - og en enda finere start på langrennsesongen 2011/2012.

GODT NYTT ÅR!!!!

7 kirkersrunden på Julaften (33km)

2011-12-25T21:59:00.003+01:00

Julaften ble en gammel tradisjon om å løpe forbi syv kirker i Ski, Ås og Oppegård kommune gjenopplivet, det såkalte 7 kikersløpet. Opprinnelig visstnok startet av treningsglade folk i Ås IL, og fulgt opp av en tilsvarende gjeng i nabokommunene. I julen gjelder det jo å bevare tradisjonene, og forholdene var jo dessuten perfekte for en liten treningstur på nesten 33 km som oppladning og apetitvekker til julemiddagen!

Litt mimring fra kondis.no kan leses HER.

For jeg har vært med på dette før, for 8-9 år siden, men begge ganger nøyde jeg meg med kortvarianten, 4-kirkersløpet. Denne gangen ville jeg debutere på den fulle 7-kirkersrunden, som vi nå velger å kalle det. For i motsetning til tidligere, da Arne Post og Espen Kristiansen knivet innbyrdes om rekorder og det var nesten som et ordentlig løp å regne, så sa Espen nå at vi måtte presisere at dette var et tilbud om fellestrening på julaften.

Espen har for øvrig holdt tradisjonen ved like hvert år i det stille, etter at Stig markedsførte det mer aktivt via kondis.no tidlig på 2000-tallet. Espen skulle løpe i år også, på julevisitt i heimen fra sin base de senere år i Bergen! Espen var jo en meget lovende løper for noen år siden og har vel fortsatt uoffisiell løyperekord i den nå nedlagte Vintertrimmen i Ski. Noen år med satsing i BFG Fana under Jan Fjærestad sine vinger, ble etterfulgt av litt skadeproblemer og veldig mye jobbing, så løpingen ble etter hvert trappet ned. Men i år har Espen begynt å røre litt på seg igjen, med fokus på herjinger i bedriftsklassene i Bergen. Skjønt, litt trening der i gården medførte løping til og fra jobb, det er 17 km - hver vei - og gjerne fem dager i uken! Men en skade i hælen gjorde at det spøkte for den skjulte juletradisjonen i år. Espen hadde egentlig, meget motvillig, kastet inn håndkleet.

Men løp - eller runde - ble det likefullt! Jeg avtalte å løpe med Jann Post, NrK sin eminente langrennsreporter og storebror til Arne, til venstre på bildet over. Jann har virkelig tatt tak i egen form det siste året og imponerte nylig stort i NYCM. På lille julaften kom det melding fra Espen om at han i hvertfall skulle slå følge til Ski. Og med på lasset kom Kristian Dalby (t.h.), tidligere juniorlandslagsløper i orientering med sølv i stafett fra junior-VM på merittlisten. En fin, sprek og trivelig gjeng!

HISTORIEN GJENTAR SEG!
På den kjente da Vinci broen møttes de to 7-kirkersgruppene fra hhv Oppegård og Ski sist jeg løp, se linken tidligere i reportasjen. Og jaggu meg skjer ikke akkurat det samme igjen! Mens vi tar et avskjedsbilde på broen av Espen (i midten), som ikke turde å utfordre hælen mer og satte kursen hjemover gjennom Nøstvedtmarka til Langhus, så kommer ingen ringere enn Håvard Tveite syklende (under), som følgesyklist for to spreke karer, akkurat som for ni år siden! Den eneste forskjellen var at det var flere som løp i begge gruppene den gangen. Den ene Ås-løpene var Håvard Lucasen, en av Norges beste o-løpere, men de hadde det så travelt at de ikke hadde tid til å stoppe og slå av en prat.

Etter å ha løpt over Nordby gikk turen inn i skogen, faktisk over noen små snøflekker. Men underlaget var meget bra hele veien. En skulle ikke tro at det var 24.desember...

Omtrent halvveis løp vi gjennom denne idylliske storgården. Det var ikke like fredelig her for noen år siden, da to store og sinte bikkjer angrep feltet og bet Espen i hånden. Vi så heldigvis ingenting til utyskene denne gangen og kunne puste lettet ut ved Oppegård kirke i Svartskog (under), like ovenfor hjemmet til Roald Amundsen, 100 år og 13 dager etter at han nådde Sørpolen.

UTEN MAT OG DRIKKE
Både Amundsen, Dalby, Post og Monsen er helt avhengige av fast og flytende føde på sine ekspedisjoner. Kristian stilte sogar med julegrisen innhyllet i marsipan og trukket med sjokolade (bildet under). God treningskost og litt julestemning attåt! Kristian var som nevnt en særdeles lovende o-løper fra Halden-miljøet, men skader, studier og jobb satte en stopper for karrieren. Han har på langt nær like stor erfaring fra løping, men i de to konkurransene han løp i år ble det 1.16,34 i Oslo Halvmaraton og en sterk 6.plass av 217 i klasse M23-29 i Oslo's Bratteste på 17,12, for arrangørklubben Slevik IL. Slett ikke verst! Med litt mer trening og satsing skal det bli spennende å se hva Kristian er god for!

Idyllisk langs Gjersjøen.

Mmmm....siste drikke- og spisestasjon, etter ca 25 km, ved Sofiemyr kirke, den femte i rekken. Jeg er bare noen hundre meter hjemmefra og begynner å kjenne det i beina og kroppen, men må fortsette 7-8 km til. Men snart er det julemiddag!....

Endelig fremme ved Langhus skole!! Og gleden var stor da Espen ventet på oss med hver sin kalde cola! Sjelden har det smakt bedre!

Det ble 32,7 km på drøye 3 timer. En herlig måte å starte julaften på.
Og gjett om ribben smakte litt senere på kvelden!!?...

TAKK FOR TUREN GUTTER!!

HA EN FORTSATT FIN OG FREDELIG ROMJUL, FOLKENS!

Førjulstid med supertur i Bergen - GOD JUL !

2011-12-23T21:50:00.000+01:00

Jeg reiste fra et Oslo i gråfuktig høstmodus og kom til Vestlandets hovedstad, som var kledd i hvit vinterprakt og vakker julestemning! Så på min lille førjulsvisitt til fødebyen benyttet jeg selvsagt anledningen til en løpetur når sjansen bød seg. Det svinger imidlertid raskt i Bergen, så andre dager måtte jeg nøye meg med min mor sin eldgamle ergometersykkel. Man tager hva man haver.

Men på onsdag var det altså helt strålende vær. Her følger en liten billedkavalkade fra løpeturen min i traktene rundt Fantoft, Storetvedt, Fjøsanger og Langeskogen på nedsiden av Løvstakken, ett av de syv berømte fjellene rundt verdens vakreste by! Patriot jeg? Neida. Bare realist! Hehe.

Tilbake til løpeturen. Allerede etter noen hundre meter fra min mor sin leilighet på Fantoft, måtte jeg stoppe for å ta de første bildene, fra vernet Storetvedtmark med unger som aket, en eldre mann som stod på telemarkski og flott utsikt til Løvstakken i vest og Ulriken i øst. Et par minusgrader, lav sol fra blå himmel, snø på bakken og frostrim på trærne ga en fantastisk ramme rundt løpeturen. Rett og slett vakkert!

Etter å ha løpt et par kilometer kom jeg til Fjøsangvannet med Grønnestølen skole i bakgrunnen (bildet under), der moder'n gikk sine første skoleår. Det er et fint løypenett med gangveier i området som er ideelle til løpetrening.

Deretter gikk turen inn i idylliske og vernede Langeskogen (over), rundt lysløypen som slynger seg drøye halvannen kilometer gjennom skogen, med trolsk lys og utsikt til Nordåsvannet. Jeg løp to runder før jeg ville utforske en ny vei, Løvstien, som er prosjektert i fjellkanten over bebyggelsen helt til Laksevåg, som en parallell og et motstykke til forbildet; den legendariske Fjelveien på andre siden av Begensdalen.

Løvstien startet i bratt motbakke og jeg løp forbi en hest med kjerre av god, gammel årgang. Nostalgisk og stemningsfullt. Ved stiens foreløpige endepunkt ved Mindebakken havnet jeg midt opp i en avdukingsseremoni for den nyoppførte rasteplassen Olavsbu. Det viste seg at den er oppkalt etter mor sin tidligere kollega Olav Nygård, som hadde gård der i gamle dager, avduket av ingen ringere enn hennes gamle sjef, Christian Rieber, som var på plass med lirekassen sin. Og hesten med kjerren som jeg hadde løpt forbi, ja den skulle selvsagt hit med boller, gløgg og pepperkaker. Skikkelig julestemning innlagt i løpetreningen. Kan det bli bedre?!

Men jeg kunne ikke vente på seremonien og satte kursen hjemover etter en liten fotosekvens. Jeg la inn en ny runde i lysløypen, denne gang motsatt vei, og lot meg også lokke til en runde rundt Tvetevannet og helt til slutt en svipp innom bøkeskogen ved Fantoft stavkirke med nye fagre fotomotiv, før jeg kunne klokke meg inn på 17,7 km.

En tur av de helt sjeldne som innledning på julen 2011. Da får det ikke hjelpe at mor etter hvert var blitt en smule bekymret, siden turen ble adskillig lengre enn planlagt!.... Sorry! Men slike dager MÅ man bare benytte seg av!

JEG ØNSKER ALLE LESERE AV SPORTSBLOGGEN EN RIKTIG GOD JUL !!!

Men nå er det på tide å ta kvelden, for i morgen er det selveste julaften. Da må jeg være opplagt til 7-kirkers runden, med oppmøte på Langhus skole kl 09.45. Mer om det senere.

Mølle i vinden om dagen!

2011-12-17T00:03:00.001+01:00

Den siste tiden har stått i tredemøllens tegn. Ikke så mye for min egen del, men mange løper mye og fort på mølle om dagen! Ukens slager har vært 10 km testløp. Det er både artig og en hard og fin treningsform.

Treningsresultatene har strømmet inn den siste tiden - og fellesnevneren har vært 10 km på mølle. Ulike møller og selvsagt ikke helt sammenlignbart, men litt artig likevel. Med et lite unntak for årdølen Bjørn, en av Norges ivrigste maratonløpere de siste årene, som benyttet mildværet vestpå til en utendørstest på den lokale friidrettbanen. Det holdt til "tetplass" på listen.

Bjørn topper "SportsBloggens treningsstatistikk på 10 km" -
satt utendørs i desember. Her avbildet før Jessheim Vintermaraton.

Etter 9 gjennomførte tester så den høyst uoffisielle "resultatlisten" slik ut;
1. Bjørn Fretland- 39,10
2. Vidar Nilsen - 39,17
3. Roar Tomter - 39,20
4. Vidar - 39,42
5. Roar - 39,56
6. Espen Ringom - 40,08
7. Tim Bennett - 43,57
8. Steinar Lien - 45,22
9. Trond Inge Carlsen - 50,10

Roar og Vidar ligger "tett som haggel" med to 10km-tester hver på 39-tallet...

Må nesten nevne også her at Roar jo har to kanonresultater på hhv 36,06 og 36.50, men visstnok på en svært snill mølle. Roar valgte derfor å sette motstand på +1 i sine to testløp på 39-tallet. Joda, dette er helt useriøst, men litt gøy likevel - og etter skriveriene på SkriveBlokken å dømme, så har det tydeligvis inspirert litt også. :-) Det er bare skrive inn for andre lekne 10-km løpere også...

Så i ettermiddag var det min tur. Hva kunne jeg klare så tett etter min lille sesongpause. Jeg MÅTTE selvsagt prøve. Løp med mine gode, gamle Nike Maraton, men var litt redd for å møte veggen, så jeg begynte på 13,5-fart og økte med 0,1 km/t på hver kilometer, og endte opp med 14,3 på siste. Med en ytterligere liten fartsøkning på siste 700 og 400m var toppfarten 14,5 km/t og tiden ble 43,15.

Dermed snek jeg meg inn på 7.plass og gir meg selv karakteren GODKJENT!

Fikk også trent litt på "varemerke" mitt med negativ splitt. Man blir god på det man trener på, er det noe som heter?.. Uansett er det greit å ha litt å gå på utover vinteren. Jeg var jo heller ikke helt i kjelleren, men var likefullt temmelig kjørt på slutten, nesten med konkurransepuls...
Detaljer kan leses HER.

Men i morgen går turen igjen til Bislett og trening med Rune Solheim, som også akkurat har startet oppkjøringen mot Rotterdam Marathon i april. .

Og apropos 10 km og testløp - den 7.januar er det anledning til en litt mer reell konkurranse eller test på like vilkår, da Espen arrangerer treningsløp på Bislett. Det er bare å møte opp!

Bislett i blinken

2011-12-14T22:32:00.001+01:00

Nå har jeg hatt to fine treninger på Bislett på tre dager og tilbakelagt 4 mil. Ikke så verst sesongåpning! Hvilket fantastisk tilbud vi har her, nå når det ikke er like fristende å trene utendørs på glattisen. Og veldig sosialt, da det nesten alltid dukker opp noen kjente på Bislett.

Så også denne gangen, når jeg fulgte opp mandagens økt med en rolig langtur onsdag. Ikke bare kjente forresten, men kjendiser også. Den ikke ukjente Andreas Torkildsen var der med treneren sin og Aamodt senior. Han hadde sogar sprinttrening med seks sonder utplassert i løpebanene, så jeg formelig skvatt ut av løypen et par ganger når han kom susende.

Selv suste jeg ikke akkurat av gårde, men prøvde å følge skjemaet til Dennis, som jeg traff i garderoben før start. Han var dessverre akkurat ferdigtrent, etter halvannen time i ca 5 blank fart. Det kan passe bra for meg også, tenkte jeg, ja, hvis jeg klarer å holde det gående så lenge da.

Det gikk ganske greit, for når det begynte å butte litt etter en drøy time fikk jeg først pes av en intetanende Rolf Ivar Gran, som jeg hadde en voldsom duell med på Jessheim. Han holdt bittelitt høyere fart enn meg, men jeg justerte farten litt og fulgte som en skygge 50 meter bak. Jeg lyktes dog aldri å innhente han, lett i steget som han var, til tross for at han også ble observert samme sted på mandag. Den karen skal nok bli hard å holde bak seg både i Follotrimmen og i andre løp neste år...

Silja og Tim. Like blide begge to!

Hvorfor Tim er kledd i sjokkrosa, kan du lese på fruens blogg, der bildene er stjålet fra...

Når jeg hadde begynt nedtellingen dukket plutselig Tim opp, så da ble det noen ekstrarunder, og til slutt fikk vi også følge av fru Bennett, Silja i farta, og dermed enda flere ekstrarunder på meg! Kan ikke akkurat kalle det strafferunder, for det var hyggelig med en prat, og vips, så var to timer og 24 km passert! Men da måtte vi gi oss, heldigvis(!), for kl 17 på onsdager er banen reservert for barnetrening, og snart aulet det med små, håpefulle og ivrige løpeunger.

Joda, det spirer og gror i løps-Norge. Herlig! Og vi veteraner har vel heller ikke tenkt å kaste inn håndkleet riktig enda!

God trening!

Fargerike gutter??....

Klar, ferdig, gå!..... Sesongstart!

2011-12-10T20:48:00.001+01:00

Tre uker med kosetrening får holde. Nå er det på an igjen og startskuddet er gått for vintertreningen og oppkjøring til neste løpesesong. Da er det godt å ha gode venner som hjelper en i gang. Ja, hva har en ellers venner til?...

Lørdag var det 20 dager siden sesongens siste kraftanstrengelse i Jessheim Vintermaraton og på tide å avslutte min selvpålagte lille sesongpause. Hvilken fin måte å gjøre det på, med en rolig (halv)lang tur i terrenget med den nylig hjemkomne yankee Harald, som har hatt en mye lenger, og høyst ufrivillig treningspause i hele høst. Som obervante lesere av SportsBloggen allerede har fått med seg, gjorde Harald et gledelig og vellykket come-back i Seattle, av alle steder. Litt langt å reise for å teste om kroppen fungerer. Men det gjorde den heldigvis, i hvertfall sånn noenlunde, selv om Harald visstnok kreket seg over mål etter en litt for lang og veldig tøff halvmaraton.

Vel vel, lørdag gikk det adskillig roligere for seg! Vi valgte å trekke inn i skogen i det ferske snødekte terrenget, som allerede var litt medtatt av mildværet dagen før. At vi kun tilbakela knappe 12 km på 1 time og 36 minutter sier det meste om tempoet. Raskeste km gikk på 6,50 og den roligste gikk på 10,54....!! Vi måtte flire litt og skjønte faktisk ikke der og da hvordan vi klarer å løpe 21 sammenhengende kilometer på 3-tallet....

En deilig tur var det i hvert fall, etterfulgt av en kosestund med smak av ekte Starbuckskaffe fra Statene. Da var vi i hvert fall i gang igjen - begge to!

NYE SKO: Her er Harald med ferske sko fra Seattle - et par NIKE Free og et spennende par i blått: Innov8 Lite, noen veldig lette sko med ekstremt lav profil. Ringen kan bli skummel med disse til neste år!

Søndag var det ny hviledag etter "langturen" vår, må jo starte sesongen pent og pyntelig, og mandag stod tradisjonsrik middag med innlagt treningspass med Gaute og Arnstein på programmet. De to ihuga birkebeinerne har selvsagt for lengst startet skisesongen, junior Ivar (som tidligere bl.a. har markert seg i ØB-crossen), sogar med seier i åpningsrennet i 15-års klassen på Natrudstilen. Det lover godt for vinteren! Men den planlagte løpeturen i Gaute sin favorittløype på Bygdøy ble endret som følge av is-og holkeføre. I stedet la jeg turen innom Bislett for å hente adgangskortene til OI-gutta, og få en grei gjennomkjøring på tørt og fint dekke innendørs. Det var et klokt valg.

Den første jeg traff på var Espen, som skulle løpe i halvannen time FØR den egentlige treningen med Sportsklubben Vidar. Den karen er ivrig! Det ble en hyggelig prat under oppvarmingen og jeg fikk omsider gratulert Espen ordentlig med sitt bragdløp i Frankfurt Maraton, der han enda en gang presset persen sin litt under min. Vi har en vennskapelig rivalisering her, så nå er det jeg som må motiveres av å "ta tilbake rekorden" fra Espen. Rotterdam i april blir første sjanse...

Etter noen runder i kosetempo dukket Jens Kristian opp, og den karen holder jo normalt et vesentlig høyere tempo enn både Espen og jeg klarer. Men siden jeg tenkte å løpe noe som lignet en terskeløkt, så passet det veldig bra med litt høyere fart. Oppvarmingstempoet til unge Berg blir akkurat passe hardt for meg, så vi løp og pratet i en halvtimes tid og jeg fikk referat fra New York og fikk enda mer lyst til å delta i NYCM en gang!

Den siste halvtimen løp jeg alene, for selv om jeg skrudde opp farten vesentlig, var jeg skanseløs på å følge Jens Kristian når han startet kjøret. Det ble 5 runder x 2 i fart på ca 2.10-2.15 på rundene á 545 meter og jeg kunne loggføre en ganske tøff, progressiv økt. Godt å være i gang igjen.

CASA SKØYEN: Deilig å komme til duk og dekket bord

etter en tøff treningsøkt. Ingen lavkarbodiett der i gården!

Jeg var såpass ivrig at det var såvidt vi rakk middagen hos Gaute og Liv, der Gaute røpet sine ambisjoner om å revansjere seg fra duellene på 5 km på Sørum og Sentrumsløpet i år med å knuse meg på alle distanser fra 5000m til halvmaraton neste år! Kanskje på 1500m også... Men merkelig nok ikke på maraton, for der var jeg "overraskende god!" Takk Gaute. Men med et mulig unntak for halvmaraton, så skal du skal få slite skikkelig med å nå målene dine! :-)

Og på maraton står jo andre harde konkurrenter i kø - som Espen, Tim, Trond Inge, Dag - og kanskje Steinar også gjør come-back på maraton etter noen år med kortere løp.

Sesongen 2012 er allerede i gang. Det kan bli et spennende år!

Her kommer vinter'n...

2011-12-06T21:36:00.001+01:00

...Og sesongpausen er snart over. Det har vært litt deilig å ikke tenke så mye trening en stund. Ikke ha dårlig samvittighet hvis jeg ikke blir svett hver dag... Selv om jeg har holdt meg litt i bevegelse, da. Kan jo ikke helt visne bort, heller. Men mest kosetrening med Mira. Og nå begynner jeg så smått å glede meg til å øke treningsdosene igjen.

Etter Jessheim halvmaraton har jeg tatt det veldig pent og pyntelig. Ingen kvalitetstreninger, kanskje med et lite unntak for lørdagens 11,5 km i bra tempo. Ellers har det enten vært hviledager eller rolige goggeturer med Mira, gjerne på golfbanen (over), som helt til i går har ligget der mer eller mindre grønn og innbydende, i brytningstiden mellom sommerens golfing og vinterens langrennsaktiviteter. Jeg foretrekker helt klart det siste. Eller å løpe på golfbanen, det simpelthen elsker jeg, så jeg prøver alltid å utnytte "mellomperiodene" til litt småkupert løping på deilig grønt teppe. Så også de siste ukene, ispedd noen sprunglauf i enkelte bakker, sånn at kroppen ikke helt glemmer hvordan det er å ha høy puls. Skjønner at elghufs med staver er en særdeles effektiv treningsform, men dessverre sørgelig forsømt av undertegnede..

Mira på golfbanen for to dager siden.

Mens snøkanonene venter på kuldegradene....

Og i går kom altså snøen, så nå er det like før jeg kan bruke stavene til det de egentlig er ment til. Og tiden er overmoden til å karre seg ned i garasjen for å klargjøre skiene. Vet ikke helt om jeg er glad eller lei meg... For en løper har det jo vært deilig med bare, fine veier så lenge også da. Samtidig som det er flott med vinter!

Men det ble et brutalt møte. For etter at jeg måket snø både for meg selv og naboen i går, måtte jeg tine tærne på varmekablene i 20 minutter etterpå, akkompagnert av smertefull naglebit. Det var en umiddelbar påminnelse om mitt store vinterproblem; kalde fingre og enda kaldere tær.

Vinter, vær velkommen!

Plutselig vinter. Fra hagen i går.

Harald og Dennis i Seattle Marathon 2011

2011-11-29T10:50:00.001+01:00

Harald Ringen og Dennis Jakobsen har vært på en liten svipptur til Seattle for å løpe litt!.. Harald, som har slitt fælt med sykdom i høst, skiftet fornuftig nok til halvmaraton, mens Dennis som vanlig gikk for full maratondistanse. Her er en liten rapport fra "gutta på tur", fra det som viste seg å være en svært tøff løype.

- Rapport fra Harald i Seattle -

Dennis og jeg hilser over dammen. Vi hadde en tøff opplevelse i Seattle Maraton.
Dagen startet med regn og sterk vind. Det var andre løpet vi løper utenfor Skandinavia med tøffe forhold, (det første var Firenze Marathon i fjor på samme tid), men det må man vel regne med på denne årstiden.Veldig happy med mitt eget valg om å bytte fra maraton til halvmaraton.

Halvmaraton startet 0730, så vekkeklokka kimet i 0450 tiden. Følte meg pigg førstart, men var selvfølgelig usikker på om jeg fikk problemer med hoftaunderveis. Derfor startet jeg behersket. Vi visste at løypa var tøff, men at denskulle være så tøff ville jeg ikke trodd. Mange av gatene ligner litt på SanFrancisco, men selvfølgelig ikke så bratte. Helmaraton og halvmaratonløypa gikksammen, men med to avstikkere for hel innom to øyer hvor vinden tok skikkeligtak i helmaratonløperne over to vindutsatte broer. Dennis sa også at sluttenvar grusomt hard. Han lå lenge med fartsholderen for 3 timer og denne byttet med en annenhalvveis. Men det ble før tøft for Dennis og det skjønner jeg veldig godt.

Men tilbake til halvmaraton, som vel er den aller tøffeste jeg har løptnoengang som gateløp. Det viste seg også at den var 22,5 km på min gps klokkeog da løp vi i tillegg gjennom to lange tunneler hvor gps-en ikke virket. Vilanta at halvmaratonløypa var ca 23,5 km, men det spiller jo selvfølgelig ingenrolle. Hadde i grunn ingen forventninger eller målsetting om tid før løpet medmine problemer. Målet var selvfølgelig bare å fullføre :-)

To glade gutter som har all grunn til å være fornøyde med innsatsen.
Her fra en langtur i Østmarka i fjor.

Vi er uansett kjempefornøyde med 58. plass begge to. I klassen holdt det til 3. plass for Dennis av 132 (kjempeimponert over ham etter de rådende forhold). For meg ble det 6. plass av 289 i klassen. Så i grunn var vi ganske like. Derfor er vi skikkelig happy begge to og resten av ferien får en skikkelig opptur. Har tenkt oss en liten tur til Canada og Vancouver før vi avslutter drømmereisen vår. Alt har vært helt topp og folkene her er nesten like som oss. Kanskje ikke så rart, da røttene for mange kommer fra Skandinavia :-) Og her hilser til og med damene på oss på gata. Det skjer ikke så ofte hjemme. Ikke noe rart at dette er drømmested :-)

Da ønsker Dennis og jeg alleen god uke.
PS: Nå er klokka 04.07 hjemme og 19.07 her. Vi ligger 9 timer bak iløypa. Helt sprøtt. Det blir skikkelig tøft å komme tilbake til normalen :-)

Mange hilsener fra mulighetenes land,

Harald

Hilser fra Dennis

PS!
Utrolig takknemlig for at jeg kan løpe løp igjen! :-) Vanvittig glad før at jeg klarte det :-) Og kroppen har også tåltbelastningen, virker det som :-)

Dagens bursdagsbarn Dennis Jakobsen nyter en velfortjent kaffe på turen.

Dennis la følgende melding på Facebook etter løpet;

Etter å ha hatt mye smerter i hofta noen dager og det ikke var noe bedre under oppvarming før løpet, var jeg ganske skeptisk til å starte på en maraton. Tenkte at jeg fikk prøve å se om det ville holde. Ikke veldig moro å reise så langt uten å få løpt i det hele tatt. Vel, været er kanskje det verste jeg har opplevd under en maraton noensinne, med mye vind, regn og en hard trasé, spesielt fra 30 km. Kroppen fungerte heller ikke optimalt, samtidig som jeg hadde mye vondt hele veien. Klarte å fullføre noe dårligere enn planen, 3.07, men det holdt til en 58.plass totalt og 3.plass i klassen. Jeg får vel suge litt på den karamellen.

Etterord fra Frode:

Takk for rapporten! Veldig hyggelig lesning.
Gratulerer med dagen (!) til Dennis - og gratulerer til dere begge med sterke prestasjoner!

Det er utrolig hyggelig at du kan løpe igjen, Harald, og at kroppen igjen lystrer. Det var nok det aller viktigste denne gangen og slett ingen selvfølge, ja faktisk ganske usannsynlig, bare for noen uker siden. Så nå gleder jeg meg til mange fine treninger sammen utover vinteren, både på beina og på ski. Kos dere "over there", sug på karamellene og grip dagen!

Tidene ble for øvrig 1.26,59 på Harald og 3.07,33 på Dennis. :-)

Her avbildet under enda en langtur. Flere av mine aller lengste treningsturer er med disse to gutta...

---

Jessheim Vintermaraton - YES!!!

2011-11-20T19:10:00.001+01:00

Oppturen etter forrige helgs sprint på Sørum fortsatte på Jessheim søndag, da Vintermaraton gikk av stabelen. Halvmaratonløpet var mitt beste på flere år. Nesten synd at sesongen er over...

Alt lå til rette for en fin dag på Jessheim. Været og forholdene var meget bra, og i motsetning til de to andre gangene jeg har deltatt, lignet det nå mer på høst enn vinter. Fire plussgrader, helt bare veier og nesten vindstille ga en flott ramme rundt arrangementet. På forhånd hadde det vært stor aktivitet på SkriveBlokken og mange venner og konkurrenter hadde meldt sin ankomst, noe som selvsagt sporer til litt ekstra innsats og motivasjon.

Jeg plukket opp Steinar og fremme ved det flotte og flunkende nye idrettsanlegget på Jessheim dukket de opp i tur og orden; Vidar, Kurt, Ole Kjell, Rolfene Bakken og Bøhn, Roar og Trond Inge, som alle skulle knive på halvmaraton. Og Bjørn da, som kom helt fra Årdal for må løpe sitt 12.maraton - for sesongen!!! Her er han spent og forventningsfull før start med sine nye Adidas Adios. Både gutten og skoene leverte varene, skulle det vise seg. Og mon tro om ikke det er maratonvinneren Kristian Qvenild som varmer opp i bakgrunnen...

Joda, gutta boys var tilsynelatende skarpskodde og klare til dyst og vennskapelig kappestrid.

På Sørum fikk jeg bekreftet at formen fortsatt var god, og dermed bestemte jeg meg tidligere i uken for å legge listen høyt. På de fem siste forsøkene, minst, (jeg klarer ikke å huske lenger tilbake enn til i fjor...) hadde jeg ikke maktet å komme under 1.25. Og halvmaraton har jeg alltid betraktet som min dårligste distanse, som jeg liksom aldri har fått helt taket på. Jeg kaller den bare for marerittdistansen min. Riktignok hadde jeg en stor opptur her i fjor, da jeg ble nr 2 i klassen på 1.25,29, på vinterføre i et par minusgrader. Det ga håp foran årets to løp i Fredrikstad og Oslo, men begge ganger kom jeg inn på feil side av 1.25-streken. I tillegg løp jeg min desidert sakteste halvmaraton ever på Kongsvinger i sommer. Likevel var målet og opplegget klart. Nå skulle jeg under 1.25!

Forberedelsene den siste uken var gode. Etter 5 kilometeren på Sørum dro jeg til fjells noen dager med lange, rolige barmarksturer på programmet mandag og tirsdag. Resten av uken brukte jeg på å tilpasse meg marsjfarten på 4 blank, med hhv 4, 3, 2 og 1 x 1 km på møllen hjemme. Under onsdagens fire intervaller syntes jeg at 15-blank-tempoet virket usannsynlig fort til at jeg skulle klare holde dette i 21 sammenhengende kilometer, men utover i uken føltes ikke tempoet like avskrekkende. Samtidig ble øktene kortere og kortere, med kun 30 min på lørdag, sånn at overskuddet gradvis skulle komme. Men i motsetning til hva jeg pleier, hadde jeg ingen treningsfrie dager hele uken.

Kanskje det var dette opplegget som gjorde at jeg åpnet på 3,53 uten at det føltes så fort, til tross for bare et kvarters oppvarming. Uansett ble jeg revet med av feltet, og Vidar som skulle åpne på 4 blank, var allerede et godt stykke foran meg. Det samme var Steinar og Ole Kjell, mens jeg faktisk løp og småskravlet med Roar på den første kilometeren. Vel, nok snakk, nå må kreftene og pusten rasjoneres, tenkte jeg. Like etterpå ble jeg omkranset av Rolf B og Trond Inge også. Nå gjaldt det å finne den berømte flyten.

Men så får jeg plutselig et uforutsett problem. Jeg kjenner at jeg er kald på tærne og merker at jeg er våt på beina! Jeg hadde glemt at det er huller under sålen på de ellers så gode DS Racerne mine. Idiotisk. Skjønner ikke vitsen med å lage hull i skoene. Men det var jo tørre, fine veier, trodde jeg da....

Planen var veloverveid og løpet bunnsolid,
så etterpå kunne Roar glise over både
klasseseier i M35-39 og ny pers!

Syv kilometer ble passert på ca 27,30, fem-seks sekunder raskere enn min eneste sekundering fra i fjor, da jeg løp uten klokke. Nå hadde jeg funnet en fin flyt i en pulje med 6-7 løpere.

I den relativt bratte nedoverbakken like etterpå "rykket" Roar skikkelig og fikk i ett jafs en luke på minst 10 meter. "Jøss, tror han at det er mål nå!?", sa en av de andre forundret. Men Roar hadde en plan! Dette var helt bevisst. Og tanken var å spare krefter i den påfølgende lange, harde bakken, den eneste skikkelige kneiken i løypen. Så midtveis i bakken var feltet igjen samlet.

Jeg har brukt litt av den samme taktikken selv også, og gjorde egentlig samme stuntet i fjorårets løp. For en som er relativt svak i bakker, som meg, er dette slett ikke dumt.

Bare spør Bakkerolfen også, han presset litt for hardt i den nevnte bakken og ble straffet for det senere... Det endte med 4.plass i M50 for Rolf. Dermed fikk jeg omsider en etterlengtet triumf, årets første og eneste, over min trivelige kondis- og bloggkollega.

Ved passering 8 km så jeg Vidar for siste gang tror jeg, og tok en uoffisiell mellomtid som viste at jeg lå minuttet bak. Bra. Og bedre skulle det faktisk bli, relativt sett, for på de resterende 13,1 km tapte jeg under halvminuttet til "Langhusekspressen".

Her er en fornøyd Nilsen med seierspremien i M50-54.

På de endeløse asfaltslettene mellom 9 og 15 kilometer, lå jeg i rygg på en liten gruppe med Nina Wavik Ytterstad. Hun har vært bedre enn meg de siste sesongene og løper jevnt som en klokke, så hvis jeg klarte å henge på henne, kunne det bli en god tid i overkant av hva jeg "egentlig" er god for... Det funket bra, men var et skikkelig slit. Men det hjalp at vi etter hvert innhentet og passerte først Trond Inge, deretter Ole Kjell. Førstnevnte hadde såvidt fått New York Maraton ut av beina, men kviknet imponerende til igjen mot slutten til en solid avslutning og løypepers på 1.25,23 og 3.plass i M45 som belønning. Sistnevnte, med enda større maratonbragder på samvittigheten i høst, hadde tydeligvis ikke dagen, og resignerte etter et par krampetrekninger av noen fartsøkninger som var svært utypisk den ellers så klokkejevne Langmyren.

Neste "hare" var selveste Steinar! Vi tok sakte, men sikkert innpå den velkjente gule klubbtrøyen, og etter drøye 15 km var vi om kapp. Jeg kastet et blikk over skulderen også og så til min lille overraskelse at det var Kurth Asle som lå helt i rygg på meg nå. Han hadde jeg ikke sett snurten av etter oppvarmingen. Ole Kjell var borte vekk og Rolf slet også. Men Steinar kviknet til! Og det skikkelig også! Halvmaratoneksperten hadde likevel mer på lager, skulle det vise seg. Kilometertidene, som på de første 7 km lå under 4 minutter, hadde stabilisert seg på noen sekunder over 4 blank fart og vi lå litt bak skjema, men nå bikket de igjen under 4 blank. På slettene jobbet jeg beinhardt mentalt med å kun tenke på de forestående kilometrene, men med fem kilometer igjen blir liksom det mentale fokuset skiftet fra å overleve til å se slutten på "lidelsen". Nå fikk Kurth også nok av tempoet, men jeg bet tennene sammen og hang meg på Steinar og Nina. Ved siste drikkestasjon ser Steinar at jeg tar et krus og han benytter anledningen til å stikke! Dårlig gjort! Neida, her er det stor prestisje og alt er tillatt. Og jeg var forberedt på angrepet! Så jeg mobiliserte igjen og tettet luken, men i et litt for overivrig øyeblikk gikk jeg opp og dro selv. Det holdt på å koste dyrt. Ellers hadde jeg mer enn nok med å henge på de antatt bedre løperne, så unnskyldningen min etterpå om at jeg nesten ikke bidro til å dra, ble akseptert. Tror jeg.

Nå gjenstod kun de siste flate kilometrene. Steinar kjørte knallhardt og hadde flere ganger en luke, men aldri mer enn 10 meter. Og jeg visste at dersom jeg holdt følge til det siste kilometermerket, så var det fordel meg. Jeg har vel ennå til gode å tape en spurt mot min litt yngre kompis og harde konkurrent. En maratonløper som vi passerte ropte at Steinar og Nina lå som nummer 13 og 14. Enkel hoderegning skulle da tilsi at jeg var nr 15. Men vi begynte også å få los på et par løpere foran. Vi "fosset" forbi en løper, mens en annen, som viste seg å være Rolf Ivar Gran fra nabokommunen Ski, hang seg på, og med ca 400m igjen dro han opp en langspurt som vi begge var sjanseløse på å følge. Jeg prøvde litt halvhjertet, og fikk samtiidig en luke til Steinar. Nå så jeg også Feiringløperen Rune Morten Johansen et stykke foran. Jeg kjente han igjen på den samme blå sykkeltrøyen som han hadde i fjor, da vi snakket sammen før løpet og i det jeg passerte han med noen kilometer igjen. Kunne jeg ta han på oppløpet i år også? Det gikk greit, for han hadde ingen spurt på lager, og plutselig så jeg at Gran også hadde parkert fullstendig. Jeg mobiliserte for nest siste gang i løpet og rykket forbi like før vi rundet inn på tartandekket med kun en sving igjen. Men jaggu svarte ikke Gran og satt inn en siste febrilsk spurt. Så enda en gang måtte jeg mobilisere til en siste kraftanstrengelse. Luken var heldigvis akkurat stor nok og jeg fikk karret meg sekundet foran i mål på 1.24,15 !

Innspurten i 3 akter - (foreviget av Olav Engen)

1. Rune M. Johansen har bra kontroll på kobbelet som skimtes bak med noen hundre meter til mål.

2. Men Rolf Ivar Gran har akkurat satt inn en voldsom langspurt og fått en luke...

3. ...mens jeg har fått luke til Steinar.

Men i mål var jeg foran både Johansen og Gran :-)

Steinar kom i mål like bak på 1.24,29, men uheldigvis for han var det nettopp Gran som knep seieren i M45. Men det ble solide andreplasser til oss begge to. I fjor ble jeg kun slått av Per Briskelund, i år var det Vidar som var foran meg, men for meg er sølv godt som gull. Og det viktigste er alltid å klare egne mål. Endelig kom jeg under 1.25 igjen! Det er altså fortsatt mulig. Og kun 3 minutter ned til persen min på 1.21,11... Men det får bli til neste år... (hehe).

Først etter løpet merket jeg at jeg hadde fått gnagsår på ene foten, og på den andre foten var stortåneglen blitt blå og ødelagt. Det var såvidt båten bar, med andre ord. Jammen bra at jeg ikke skulle løpe maraton... da hadde jeg neppe kommet til mål...

God stemning rundt bordet etter løpet; fra venstre Steinar, Roar, Vidar, ego og Trond Inge.

Noe av det unike med Jessheim Vintermaraton er de flotte premiene og den fine atmosfæren over en kaffekopp etter løpet. Nå var det ikke lenger i det gamle klubbhuset, men i de splitter nye lokalene. Men det var en særdeles hyggelig stund rundt bordet, der vi alle var veldig godt fornøyde. Vidar og Roar med klasseseire, Roar med pers på toppen (1.23,38), Steinar og meg med runners-up medaljene våre og Trond Inge og Kurth med tredjeplasser. På totallisten ble Vidar nummer 4, Roar 6 og jeg forsvarte min 10.plass fra i fjor, Steinar ble nr 13 og Trond Inge nr 14. Herlig!

Marianne løp på hjemmebane på Jessheim, og kunne innkassere en flott vase for fem fullførte løp. To år til, så har jeg også en slik en.

Og etter hvert dukket Bjørn også opp på "banketten", strålende fornøyd han også, etter 2.plass totalt og klasseseier på maraton med sterke 3.00,23! Nå kan du hvile i hele 14 dager før ditt neste maratonløp i Bergen. I fjor tok vi faktisk dobbeltseier i tilsvarende løp.

Det ble en fin tur hjem både til Oppegård og til Årdal!

Vel blåst, karer!
Gratulerer med kjempeinnsats hele gjengen og takk for en veldig hyggelig dag!

PS. Flere av de omtalte har allerede kommentert egne løp på SkriveBlokken.

Sølvguttene

To glade gutter etter en hard fight, med hver sin sølvmedalje.

Men dagen var ikke over og mer jobbing ventet.....

For etter løpet heiste vi denne sengen opp utvendig til andre etasje i Casa Lien, bakset den inn terassedøren, bar den inn på det nyoppussede gjesterommet, boret opp noen skruer og fikk omsider sengen på rett plass.

DA var det godt med en liten hvil!! Endelig kunne vi puste ut!!

Og som i fjor ble kvelden avsluttet med å ta premien i praktisk bruk.

Skål!

Idyllisk barmarkstrening på Sjusjøen

2011-11-18T17:06:00.001+01:00

Det er fantastiske forhold på Sjusjøen om dagen! Da tenker jeg ikke på vinter og skiføre, selv om snøkanonene produserer på høygir til helgens verdenscupåpming. Men forholdene for barmarskstrening og løping i terrenget er nærmest perfekte.

Her er noen smakebiter i ord og bilder. Først fra søndag ettermiddag.

Rett utenfor hytten. Skiløypen til HalvBirken passerer i venstre hjørnet..

Myrlandskap nedenfor Elgåsen

Løypen mot Gjestbodåsen

Mandag var det rolig langtur på 2 1/2 time i langrennsløypen, på grusveier og på sti.

Stiparti ovenfor Nysetra

Lunkefjell 1012 m.o.h.

Tirsdag ny rolig langtur til Snørvillen

Myrlandskap

Innlagt motbakkeløp fra grusveien til toppen av Snørvillen på drøye 9 minutter...

Her utsikt mot Grunna.

Hjemme igjen er det godt å slappe av i solnedgangen....

Solnedgang fra stuevinduet.

Og i morgen er det verdenscupåpning fra Natrudstilen, noen kilometer lenger nede i dalen! På kunstsnø.

Mens jeg løper halvmaraton på Jessheim på søndag. Kan jeg klare å gjenta suksessen fra i fjor? Da ble det 1.25,29 og andreplass i klassen. Det skal holde hardt, men det er lov å håpe.

Solnedgang over Storåsen

PS. Trykker du på bildet, forstørres det, og du kan da også se hele billedserien fortløpende ved å trykke på bildet en gang til, eller pile deg fremover.

Årsbeste og klasseseier på Sørum

2011-11-12T23:01:00.001+01:00

Sesongen går mot slutten. Lørdag løp jeg 5km i Vinterkarusellen på Romerike på 18,22, to sekunder bedre enn jeg innledet sesongen med i april i nøyaktig den samme løypen. Så jeg er i hvert fall stabil! Og årsbeste og knepen klasseseieren etter hard fight, var den oppmuntringen jeg trengte akkurat nå.

- Nå oppdatert med bilder! -
Her er jeg foran Sørum kirke med den gule OI-singlet'en på plass.

Den såkalte Bingenrunden løpes både i Stomperudkarusellen og i Vintertrimmen. Også i fjor løp jeg denne flate, fine runden både tidlig vår og senhøstes. På våren snek jeg meg ned på 17-tallet og jublet vilt for det, men så viste det seg at den kontrollmålte løypen var 70 meter for kort. Skandale... Høstløpet gikk på snøføret, så da spilte det ikke så stor rolle om den var litt for kort. Tiden da ble 19,03. Og i april i år løp jeg altså på 18,24, for første gang i den virkelig kontrollmålte løypen.

Før løpet i går var jeg betinget optimist. Forholdene var nesten perfekte. Mens jeg i fjor lurte fælt på om jeg skulle løpe med eller uten brodder på vinterføret, var det ikke så mye å lure på denne gangen. Det måtte være skovalget, som falt ned på årets Asics DS Racer. Disse er jeg meget godt fornøyd med. Veldig god løpsfølelse, og selvsagt lette og fine.

I kjent stil tabbet jeg meg litt ut med tiden, siden jeg skulle videre til hytten på Sjusjøen direkte etter løpet. Noe tid til å lufte bikkja før start ble det i hvert fall ikke, stakkars Mira måtte pent bli i buret, for det var knapt nok tid til skikkelig oppvarming for meg selv. Jeg fikk imidlertid en fin oppmuntring av Runar Gilberg, da han sa at jeg så lett og fin ut. Ok, så sier vi det da! tenkte jeg. På startstreken dukket Steinar også opp, eller rettere sagt, det var vel heller jeg som dukket opp, to minutter før start, men forhåpentligvis oppvarmet og klar.

STARTEN GÅR: Jeg skimtes helt til venstre, bak Runar, for anledningen i sort Vidardrakt. I rød drakt er Pål Simonsen, som jeg hadde en hard fight med om klasseseieren.
(Bildet er tatt av fotograf, kondisredaktør, bloggskribent og ultraløper Olav Engen)

Selve løpet gikk omtrent som forhåndsprogrammert. Jeg skulle åpne relativt raskt på den første flate kilometeren, som ble passert på 3,29. Bra! Jeg fokuserte på flyt og teknikk, men måtte samtidig passe på at det ikke ble for bedagelig. Ut av komfortsonen!! I nedoverbakken, løypens eneste etter halvannen km, tok jeg igjen Steinar, akkurat som i vår, og i den påfølgende motbakken presset jeg litt, men ikke mer enn at jeg for all del ikke måtte få det allerede her. Jeg pustet fælt og hostet og harket så mye at en dame foran meg, det må ha vært hun som vant, rykket til seg en liten luke for å slippe å høre på meg. Men opp mot 3 km, der fotograf Engen også stod (bildet under), var jeg igjen i rygg på den lille gruppen.

HARD FIGHT: Rett før sluttkjøret starter. Steinar er fortsatt foran meg, men herfra og inn avanserte jeg mange plasser. Nr 330 som også gikk hardt ut fra start på åpningsbildet, er Ottar Moum Larsen. I mål var han 11 sek bak meg på 18,33, men 13 sek foran Steinar, til hhv 6. og 7.plass i M45-49.
I sort drakt er Mats Aanes fra Krigsskolen, som jeg lå i rygg på de første kilometrene. Han avsluttet også bra og kom i mål på 18,27.

Siste del av planen var som vanlig å kjøre det jeg hadde de to siste flate kilometrene, som for en gangs skyld lå tilnærmet vindstille og innbydende. "Jeg prøver!", sa jeg til Steinar i det jeg økte farten og rykket fra det lille feltet. Det gikk ganske bra en stund, jeg tok innpå neste felt, men så stabiliserte avstanden seg. Farten min hadde altså dabbet litt igjen. Dette er den tøffeste fasen av løpet, der det gjør vondt, lungene skriker etter luft, men du må likevel prøve å holde trykket og farten oppe, eller aller helst øke enda litt til!

Ved passering fire km regnet jeg ut at jeg måtte løpe siste km på 3.30 hvis jeg skulle slå min egen tid fra i vår. Det var målet nå, men det skulle holde hardt! Beina var bra, og jeg fokuserte på et par hundre meter av gangen, og på at jeg igjen klarte å ta innpå gruppen foran meg. En av de så ut som han kunne være i min klasse og jeg økte litt ekstra i det jeg passerte han og fikk en avgjørende luke. For det viste seg at det var Pål Simonsen fra Romerike Ultraløpeklubb, og inn mot mål merket jeg at han spurtet sterkt og tok innpå, så jeg måtte helt i kjelleren for å svare opp angrepet. Han kom inn tre sekunder bak meg. Hadde det ikke vært for dette, hadde det neppe blitt årsbeste heller. Så takk for hjelpen til min ukjente rival!

Etter løpet ble det nedjogging og sedvanlig hyggelig kaffestund med varme vafler med Steinar, som var godt fornøyd med å ha forbedret seg med 16 sekunder fra i vår til 18.46. Og ikke nok med det, Steinar overrakte meg generøst et knippe med terrengsykkelblader etter løpet, som jeg kunne kose meg med på fjellet, nå som jeg har sikret meg plass i Bikebeinerrittet til neste år! Tusen takk for bladene Steinar. De leses med stor glød! Nå som løpesesongen øyeblikkelig er over, er det kjekt å ha noe annet som kan gi fornyet motivasjon.

Her er for øvrig Steinar sine kule nye sorte Pegasus, som ikke er å oppdrive i Norge...

Og før jeg legger mine egne joggesko på hyllen i noen uker, gjenstår i hvert fall ett løp; Jessheim Vintermaraton førstkommende søndag. Det kan bli en artig sesongavslutning, da mange kjente har skrevet på Blokken allerede at de stiller. Så da blir det nye dueller og nye muligheter for flere. Jeg gleder meg og håper på like stor suksess som i fjor, da jeg løp halvmaraton på 1.25,29 og ble nr to i klassen, faktisk halvminuttet bedre enn jeg løp årets Oslo halvmaraton på, selv om forholdene var adskillig verre. Årsbeste er fra Fredrikstad, dagen etter mitt forrige løp på Sørum, på 1.25,17. Så hvis snøen holder seg borte enda noen dager, gjør jeg et nytt forsøk på sub 1.25.
Håper å se mange av dere på Jessheim!

Du kan lese hele Olav sin reportasje, med resultater og mange flere bilder HER.

New York City Marathon 2011

2011-11-09T20:38:00.000+01:00

New York City Marathon er nok verdens mest berømte maraton og noe som bare må oppleves en gang i livet. I hvert fall hvis en er glad i løping, da. For min egen del er dette fortsatt en fjern drøm, som jeg håper å realisere i 2013. I mellomtiden får jeg nøye meg med, og bli inspirert av, andre som forteller om denne fantastiske begivenheten. Trond Inge deltok for tredje gang, og i denne reportasjen beretter han om NYCM - på godt og vondt. God reise!

Referat fra NYCM 2011

- Av Trond Inge Carlsen -

Innledning

Endelig var jeg tilbake igjen på Manhattan etter 2 år.Langdistansekneet er for lengst historie, men høstens forberedelser har værtlangt fra ideelle med mye sykdom, og siste uken av alle ting infeksjon ialbuen. Jeg lot med vilje fatlen ligge igjen hjemme, men albuen er langtfra godenda, så jeg vet ikke hvor lurt det var. Men jeg tror ikke det varutslagsgivende. Da var det verre med antibiotikaen. Men samtidig skal det ikkeså mye til å gjøre det bedre enn de to foregående løpene mine her i NY på 3.36og 3.54. Jeg satset på å gjøre det bedre enn i Oslo da jeg fikk 3.23, og sattedermed som mål å komme under 3.20. Men ettersom 2.halvdel er mye tøffere enn1.halvdel, skulle jeg åpne i 4:30 fart, dvs på et skjema til 3:10 og altså 1.351.halvdel.

Fredagen

På flyet over fløy jeg sammen med Finn Kollstad og OleKristian Heggheim fra Kristiansand, og Jens Kristian Berg og Martin KO. Finnog OK satset på 2:35, mens JK og Martin flyr vel avgårde i sitt eget tempo. Lørdagkom Veslemøy Hausken, som slo meg med 1 minutt i Firenze ifjor da hun løp på3:01, men uvisst av hvilken grunn var hun tilskuer, i likhet med Thomas Alsgårdsom fikk en annen til å løpe på startnummeret sitt. Lørdag spiste jeg middagmed Christian Odgård som løp på 2:38 her i 2008. Målet hans var rundt 2.50, noesom i så fall vil være litt av et comeback da han har slitt mye med kneskade siden.Men den største spenningen er vel knyttet til Kristen Åby som løp et knalløp iBirken. Sist han løp NYCM vant han klasse 45 med 2.29. Men det ryktes at hansliter med hamstringen, så er han litt menneskelig han også. Nå viste det segat han kom inn på 3:07. Han må ha startet langt bak, for han fosset forbi megpå Brooklyn etter ca 12 km da jeg enperiode lå i 2:55 fart.

DEMONSTRASJONER: Fra demonstrasjonsleiren mellom Wall Street og Ground Zero.

De to damene er tidligere ansatte på Wall Street...
(Klikk på bildet for større versjon, hvis du vil lese teksten...)

Lørdagen

Lørdagen gikk med til litt shopping på Century 21 som liggerrett ved Ground Zero. Der selges det merkevarer med ca 70% avslag. Det ble etpar nye gåsko, Rockport med Adiprene såle til 400,-. Jeg skulle ta en tittpå de som protesterer på Wall Street, men gatene var tømt for folk og allekvartalene rundt var sperret av. Det eneste jeg så var bare masse politi. Detviste seg at de holdt på med en filminnspilling av en ny Batman film.Demonstrantene fant jeg i en liten park i hellingen ned mot Ground Zero. Beggeområdene ligger bare en spasertur fra der jeg bodde, midt mellom Little Italypå nordsiden og Chinatown på sørsiden, skjønt jeg har inntrykk av at jeg bor iChinatown da alle butikkene i kvartalene rundt her har kinesiske bokstaver overalt,t.o.m. hotellskiltet på gaten er på kinesisk. En fiskerestaurant jeg gikk forbihadde virkelig fersk fisk. Et svært akvariet utgjorde veggen ut mot gaten, såder var det bare å velge det en ønsker av sprell levende fisk, ål, hummer,kreps, osv. Men jeg snakket med en svenske som hadde bodd mange år i NY, og hananbefalte ikke å spise mat i Chinatown hvis du ikke kjente de retterestaurantene.

KLAR TIL START: Artikkelforfatteren til venstre på bildet! :-)

Søndagen

På selve løpsdagen var det opp 04:30 og det er vel deteneste negative med NYCM at en må opp så tidlig, og vente så lenge ved startfør selve starten 09:40. Siden de fleste hotell-gjester sover litt lenger, fikkjeg personalet til å fylle en pose med brødskive, pålegg, frukt, juice og vann.Jeg spaserte bort til Battery Park der jeg skulle ta ferjen over til StatenIsland. Ikke en sjel å se i gatene, men da jeg nærmet meg ferjekaien inattmørket kom det flere og flere. Inne i den store avgangshallen var det fulltav folk, men med en utrolig effektivitet tok det ikke lange tiden før jeg varom bord på John F. Kennedy som fergen het. Selv om alle hadde et bestemtklokkeslett for å ta fergen, var det ingen kontroll med det, så lenge du haddestartnr var det ingen problem med å komme før eller etter den tiden. Om bord ifergen ble frokosten inntatt mens vi passerte forbi frihetsstatuen. Da vi ankomStaten Island var det elektrisk stemning av forventning rett før natten blirtil dag. Vi kunne skimte Manhattan skyline i det fjerne. Vi måtte gå et stykkefør vi ble plassert i busser som så kjørte et godt stykke gjennom Staten Islandbort til foten av Verrazarro broen hvor starten foregår.

På vei fra bussen til startområdet måtte vi gjennom flerekontroller. Deltakerne er fordelt på 3 forskjellige store områder, og har fåttutdelt en fargekode som forteller hvor de skal være (bildet). Men det er ikke noeproblem å vandre i mellom områdene hvis en ønsker det, men bagasje og startenhører til din egen farge. Da vi ankom startområdet var solen akkurat stått opp,det var rim i gresset og frostrøyken stod ut av munnen på folk. Det er satt oppen del store telt hvor en kan søke ly, men de var fulle allerede 06:30. Jegvandret litt rundt for å holde varmen, på tross av jeg hadde tatt på to ekstragensere som skulle kastes ved starten. Allerede 1,5 time før starten måtte vilevere fra oss bagasjen, så de to gensrene var gode å ha. 1 time førstartskuddet måtte vi være på plass i vår tildelte bås, og der var det så myefolk at oppvarming var umulig. Solen varmet med det var ikke så mange stederden slapp til, så det var rimelig kaldt.

Jeg traff en nordmann i båsen min som hadde planer om åkomme under 4 timer. Det var litt pussig tenkte jeg, trodde jo utøverne varplassert sammen utifra antatt sluttid. Jeg hadde i min overoptimisme nesten 1 åri forveien antatt 2:55. Mens jeg satt der og ventet spiste jeg en banan, noejeg aldri gjør senere enn 3 timer før start. Men pga antibiotikaen jeg haddegått på i en uke, var magen rimelig urolig og jeg måtte gi den noe å jobbe med.Vann drakk jeg også mer enn vanlig av, og hadde en tom flaske med meg fram tilrett før start, gjett hvorfor? Men når vi ble sluset inn til selvestartstreken, står vi langs en rad med busser med åpen 2.etasje fullt av folksom er akreditert av en eller annen årsak, og inntil busssidene var det fulltav usjenerte mannfolk. Rett før startskuddet tar alle av seg overflødige klærog hiver opp til de som sitter i bussene til vill jubel. Det siste som skjerfør en kanon starter det hele er at en eller annen berømthet synger et parsanger og amerikanerne står med den ene hånden på brystet.

SELVE LØPET

Endelig går startskuddet, men løper vi? Nei vi må nok ventepå tur, men heldigvis starter ikke klokken før vi passerer startlinjen. Denførste miles går i motbakke, jeg tror det er en høydeforskjell på over 100m. Itillegg er det så mye folk at jeg ikke har noe problem med en rolig åpning. Jeghar bestemt meg for å løpe så fort jeg kan så lenge jeg kan uten å bliandpusten og uten å måtte presse noenting. 1.km går på 5:25, men jeg er likerolig. 2.km på 4:22 og 3.på 3.53, men da var det også utfor bakke. Etter 3 kmer vi altså ferdig med den 1. av 5 broer, den største men også den eneste på1.halvdel. Resten av 1.halvdel er stort sett flatt, det bølger litt av og til,men her kan en virkelig løpe raskt. Det er stor stemning i Brooklyn og det erveldig lett å la seg lure til å løpe veldig fort. Jeg tenkte jeg skulle liggerundt 4:30 pr km, men selv hvor mye jeg sier til meg selv at jeg må ta detrolig, roe ned, dette vil straffe seg, så ligger km tiden på 4:04 til 4:12 t.o.m12km. Da får jeg de første ubehagelige opplevelsene. Baksiden av lårene ersåre, så da klarer jeg endelig å slippe meg ned på den farten jeg egentligville ligge på, så de neste 9km går på mellom 4:13 og 4:28.

2.halvdel starter i en motbakke på en bro, og km-tiden bikkerover på 4:32. Ved ca 24km er vi på den verste broen, veldig bratt, men ikkeså lang som den første og derfor ikke så mange høydemetre, men etter å ha løpt24 km føles den adskillig tyngre ut. Det var her jeg ødela løpet i 2008 ved åholde konstant fart. Jeg tilpasser farten til dagens prinsipper, ikke press ogikke bli andpusten. Det går greit, men tiden blir også deretter, 6:11 på den km,og neste på 4:59. Det er like farlig å løpe fort utfor etterpå da lårmusklenefår juling av fallet, så jeg tar det med ro nedover også. Inn på 1.avenue møtesvi av et folkehav på alle kanter, etter at det har vært relativt stille desiste km gjennom Queens og over Queensborough broen, eller 59th street broen somnoen kalte den. På 1.avenue er det ikke asfalt, men betong alle de 4-5 km opp tilBronx, og det merkes i muskulaturen. Leggene begynner så smått å brenne litt,jeg prøver å ta det med ro fortsatt, men det er så vannvittig stor stemning atjeg bare lar meg rive med. Km nr 27 går på 4:20, og så svinger det i takt medbakker og broer: 4:46, 4:23, 4:32, 4:18, 4:33, 4:21, 4:31, 4:32, 4:44 og 4:37på nr 37.

En herlig følelse brer seg oppover 1.avenue, gjennom Bronxover broene og gjennom Harlem. Det er første gang jeg løper her, de to førstegangene var det her marerittet oppstod og jeg gikk mer enn jeg løp. Hele veienhar jeg tatt igjen løpere. I første halvdel passerte jeg også løpere hele tiden.Hvor kom de alle fra? Når startet de? Jeg trodde jeg startet først. Først overQueensborough broen ble jeg tatt igjen av løpere, men oppover 1.avenue tok jegigjen de samme, og etter Bronx var det bare å plukke løpere etter løpere. Jeghadde forlengst justert ned sluttiden min til 3:10, og løp nå for det. Men etterå ha passert 30 km på 2:12 visste jeg at det teoretisk var mulig å fortsattrekke den magiske 3 timers-grensen, selv om jeg også visste at det ikke skullevære mulig i min form i denne løypen. Jeg begynte å regne litt på det, men bleveldig usikker på om det var mulig, men droppet regningen og bare løp på. Jegøkte farten lett som bare det ved ca 32,5 km, men ved 35km allerede straffet detseg, og beina var smått begynt å stivne. Jeg gamblet altså og tapte.

Men jeg holdt kontrollen og farten og passerte til min storeoveraskelse Martin ved 36 km. Han gikk og pratet med en annen kar. Jeg rakk såvidt å rope til ham og han ropte hallo der tilbake. Det viste seg at han bleskadet ved 27 km og hadde gått derfra. Vel, med meg var det fortsatt driv framtil 37,5. Da sa det full stopp i motbakken opp mot Central Park, denneforbannelses park når det gjelder meg og maraton. Det var magen som sa stoppog en spystråle stod ut, opp og fram og fylte gaten. Jeg vet ikke hvor lengejeg ble stående, men jeg kom i gang igjen, i en lettere utgave. Tiden på den kmble 5:38. Ganske raskt etter dette begynte det å gjøre vondt overalt i beinafra ankler til lår, og særlig baksiden av lårene var pinnestive, så jeg føltejeg ikke fikk sparket fra og stegene ble til musesteg. Men jeg klarte å løpe pået vis, og km tidene ble ikke verre enn 5:08, 5:25, 5:37, 5:41 og avsluttet medsiste 200m på 2:37, ca 2 min svakere enn på Hytteplanmila.

Etterpå fikk jeg høre at Ole Kristian følte det gikk tungtfra første meter, men han fulgte likevel farten til Finn fram til 19km. Finnåpnet på 1:16 og ut på 1.avenue ledet han med 8 min på OK. Men selv Finn gikkpå en smell før 30km, så i mål var avstanden bak til OK kun 1 min.

Etter mål

I mål var jeg lykkelig etter endelig å ha løpt på en meranstendig tid enn de to foregående, og over å ha hatt slik stor framgang fraOslo Maraton. Det er fortsatt håp om sub3 en gang i framtiden, men da må altklaffe og løypa må være litt lettere. Jeg var også lykkelig bare over å være imål, og sleit fortsatt videre etter målgang. Jeg måtte tømme meg to ganger tilfør jeg kunne hente bagasjen. Etter målgang må en jo gå en halv maraton for åfinne bagasjen, og en blir pushet videre av vakter hele tiden. De som ikkeklarer å gå blir kjørt vekk på båre på små stikkveier ut av hovedløypa gjennomCentral Park. Det kommer jo 45.000 etter meg i mål, så det blir fort trangt omplassen. Men til slutt finner jeg bagasjen, får skiftet og legger ut på en ny marsj for å finne en Subway stasjon. Påstasjonen har jeg problemer med å holde meg oppreist, og støtter meg delvisoppetter veggen og føler at min bane aldri kommer.

YANKEE: Christian Odgård (t.h.) er ofte i USA, enten med jobben eller for å løpe maraton i New York, Boston eller Chicago. Nå er han på vei tilbake mot gammel storform etter noen år med skadeplager. Trond Inge i midten og Christians kompis Morten til venstre.

Til slutt, etter en evighet uten mer detaljer, er jeg tilbakepå hotellrommet, dusjer og sovner i sengen. Men allerede etter 3 timer er jegklar igjen, i alle fall i hodet. Det blir middag på nytt med Christian ogkameraten hans Morten som løp 5km på lørdag. Christian har vært flere ganger iNew York med jobben, og vet litt om å reservere bord på restaurant i New York.Dette bordet hadde han reservert allerede i mai! Så det ble en høydare med godsteak og god vin. Etterpå skulle de to på Madison Square Garden og se ishockeymed New York Rangers. Jeg som aldri har vært på en ishockey kamp i mitt liv,tenkte jeg skulle bli med for å se om det var noen uavhentede billetter. Med maratonmedaljen min godt synlig var ikke det noe problem. Servicen varupåklagelig, og etter litt fram og tilbake fikk jeg en gratis billett til etbra sete bare fordi jeg hadde løpt maraton. Når de etterpå spurte om tiden minble de enda mer imponert. Så det ble en fin avslutning på NYCM 2012 og Rangersvant selvfølgelig kampen.

Etterord

Jeg lurer fælt på om det hadde betydd noe om jeg hadde løptsaktere første halvdel. Jeg skjønner ikke hvordan det kan påvirke slutten avløpet når jeg verken er andpusten eller presser i stegene. Så lenger jeg ikkeanstrenger meg, kan jeg ikke skjønne at jeg bruker opp krefter, men jeg gjørkanskje det likevel?

NYCM - whish I was there!..

2011-11-06T15:44:00.000+01:00

New York City Marathon er av svært mange regnet som det ultimate maratonløpet. I år gjøres det i tillegg ekstra heder til legendariske Grete Waitz, som vant løpet 9 ganger i sin karriere og som nesten har et enda større navn i USA enn i Norge. For min egen del er det foreløpig bare en drøm å løpe NYCM, så jeg må nok vente til 2013 før den forhåpentligvis kan realiseres. Men det er mange kjente på startstreken i år.

På bildet er det like før startskuddet smeller.

Her er noen smakebiter fra løpet, nå oppdatert med resultater.

Kort stemningsrapport rett før start, fra Trond Inge Carlsen

"På plass på startområdet og alt er klart. Kun urolig magepga antibiotika. Det er rimfrost i gresset, frostrøyken står av munnen til folkog noen hakker tenner. Men det er blå himmel og snart kommer solen. Under tretimer til start nå. Spiste middag med Christian Odgaard i går, han går for2.50. Finn Kolstad og Ole Kristian Heggheim går for 2.35. Jens Kristian (Berg) og Martin (Kjãll-Ohlsson) går for sub 2.30. Jeg går for sub 3.20 med en åpning på 1.35 itilfelle det går bedre enn forventet."

Bildet er fra startstreken, men ikke av Trond Inge. Derimot av fjorårsvinner Gebremariam fra Etiopia, i topplue. Lue og hansker ble først kastet etter 33 km.

Av andre kjente som løper er Håvard Nordgård, som jeg hadde en hyggelig prat med før Hytteplanmila forleden. Målet hans var 2.45. Håvard har løpt NYCM en rekke ganger tidligere, med 2.28 som bestenotering fra litt yngre dager.

Eurosport sender for øvrig løpet direkte, så det skal bli spennede å følge med på denne begivenheten.

Her er løypekartet;

And the winner is.....

Geoffrey Mutai, mannen med verdens raskeste maraton på 2.03,02, fra Boston i januar, som imidlertid ikke er godkjent som verdensrekord. I NYCM smadret han løyperekorden og løp sin fjerde maraton på rad under 2.05,10. Her fra triumfferden gjennom Central Park. Om to år håper jeg å oppleve stemningen der selv. :-)

Resultater NYCM 2011

Og her er de 10 raskeste maratonløpene i år, før NYCM, med verdensrekorden fra Berlin helt på topp;

Av de norske som ble nevnt av kommentgatorene Bråten/Sylta var Martin K-O, som passerte mila på 33,48, noe som ifølge dem tilsvarte et skjema på 2.22. I såfall ikke langt bak persen på 2.21. Men NYCM er tøff på slutten, noe ikke minst den suverene lederen av dameklassen Mary Kiptani fikk erfare. Etter å ha ledet med over to og et halvt minutt og med 1.17 med fem kilometer igjen, ble hun overraskende innhentet og forbiløpt litt før mål av de to etioperne Dado og Deba. En maraton er langt, selv for proffene....

Hvordan gikk det til slutt med gutta?
Best av de norske som er nevnt tidligere ble Jens-Kristian med 2.35,49 etter 1.15,37 halvveis. Da lå han godt bak Martin, som dessverre fikk en skade etter 27 km og gikk resten av løpet for å fullføre. Bra innstilling! Den som imponerte aller mest var nok Håvard, som var 5.beste nordmann og 5.mann i klasse M50-54 på 2.45,22, etter drøye 1.20 halvveis. Den fjorten år yngre Finn Kollstad kom 37 sekunder bak unge Nordgård i mål, mens OK Heggheim kom minuttet bak han igjen. Begge de to Kristiansanderne må ha fått det ganske tungt mot slutten, da de passerte halv på 1.16-tallet. Christian løp på 2.51,22 etter skjema på knappe 1.25 halvveis. En annen som stod distansen helt og løp omtrent like fort på andre halvdel var Jann Post, den ikke helt ukjente nrk-journalisten. 2.55,22 var imponerende. Noen duell med Thomas Alsgaard ble det imidlertid ikke. Thomas var påmeldt og i New York, men valgte ikke å stille til start etter å ha testet løpsformen for noen dager siden.

MIMRING: Her er Langhusgutten Jann Post avbildet på en treningstur på julaften 2002 sammen med en gjeng glade mosjonister fra Follo. Kanskje dere drar kjensel på noen av de andre på bildet også?? Jann Post er nr 3 fra høyre.

Og sist, men ikke minst; Trond Inge klarte målet sitt med glans og løp inn på 3.14,38 etter 1.31,40 halvveis. Les Trond Inge sin egen beretning fra oppholdet og løpet i hans egen reportasje.

Nevner også at 63-årige Jack Waitz løp på 3.50. Sikkert en svært følelsesladet opplevelse.

En touch av vinter

2011-11-03T10:59:00.000+01:00

Dessverre fulgte jeg ikke opprinnelig plan og løp Frankfurt Maraton, der det var optimale forhold og mange fantastiske resultater. I stedet gikk turen over fjellet til fødebyen Bergen, med innlagt løpetur på høyfjellet. På snø. En mølletest og en hardøkt på grusveier i Hordnesskogen fikk jeg også med meg. Ikke verst det heller!

Motbakketrening i Aurlandsfjellene

Jeg valgte å kjøre Hol - Aurland denne gangen. Forandring fryder, og helt nye treningsopplevelser kan utforskes. Hva er bedre enn å stoppe et sted i fjellheimen og lufte både Mira og meg selv, få litt trening og en solid pause omtrent halvveis på den lange bilturen.

Jeg stoppet ved en demning ved Vestredalsvatnet, litt etter at høyeste punkt var passert. "Starten" gikk på grusvei over selve demningen, i lavt sollys. Et vakkert syn.

Deretter buktet veien seg opp i fjellsiden, mot solen, og etter kort tid var veien snødekt, til glede for både store og små. I hvert fall koste Mira seg og jeg ble grundig fraløpt. Vet ikke helt om lysten på å prøve meg i motbakkeløp økte etter turen. Men fint var det!

Vakker utsiktspunkt i solnedgang. Turen startet ved vannkanten ned til venstre i bildet.

Voff! Dette var langt kjekkere enn å kjøre bil!!

Etter en hard og rask test over 5,3 km hjemme i Oppegård på fredag, dagen før, var planen bare å lufte seg litt i en halvtime. Men det var så deilig med den friske fjelluften og utsikten, at det ble nesten dobbelt så lenge. Så det var nesten mørkt da vi var nede igjen til bilen.

Bildet under er fra et parti litt tidligere, Starndavatnet mot Storhovda, ikke så lenge etter Hol. Fagert!

Vi kom oss til Bergen lørdag kveld, og søndagen fikk jeg testet treningsrommet og møllen til broder Ørjan. Det ble en grei økt med noen drag på 16 km/t for å teste maksfart på møllen, med litt påfølgende styrketrening. Det trengs nok, noe de neste dagene skulle bære tydelig preg av...

Mandag syslet jeg med tanken på å løpe Vinterkarusellen til BFG Fana, men til min lille skuffelse så jeg at den på ny gikk "feil vei", utover mot Sandsli, i stedet for den lettere traséen i Rådalen mot Stend. Så da tok jeg heller en ganske tøff treningsøkt i de flotte løypene i Hordnesskogen. Her er det tre fine grusrunder i kupert skogslandskap, et lite eldorado for løpere. Se tidligere reportasje fra i fjor sommer med flere bilder, hvis du vil lese mer om dette området.

Hjemturen tirsdag gikk i kjente trakter over Hardangervidden. Underveis prøvde jeg å sette meg inn i traséen som følges i Norseman Xtreme Triathlon, med svømming i Hardangerfjorden til Eidfjord, for så å sykle opp alle bakkene forbi Vøringsfossen og over hele vidden. Noe for meg?.. Omtrent halvveis på "sykkeletappen", ved Haugastøl, akkurat 1000 m.o.h., tok jeg imidlertid et nytt stopp med avstikker langs Rallarvegen i skumringen, omtrent som jeg gjorde på returen i fjor. Dog var jeg mye senere ute nå, det var nesten blitt mørkt, så vi måtte nøye oss med 6,4 km lett jogg denne gangen, langs Nygardsvatnet, med flott utsikt til Nygardsnøse (under).

Det ble en fin langhelg, så får det heller våge seg at jeg klarte det kunststykket å passere en rødblinkende fotoboks begge veier, på akkurat det samme strekket litt etter/før Flå. Her er det satt opp en "felle" for bilistene, med lange rette strekninger som er sparsommelig merket både med hensyn til fotoboksvarsel og fartsgrense, og som innbyr til langt større fart enn de skarve 60 som var tillatt. Pass på! Så nå venter jeg i skeptisk spenning på den endelige og smertefulle regningen på det som skulle være en billig biltur til Bergen...

Men etter BRANN sin nedsabling av kjepphøye Rosenborg i en helt uvirkelig fotballkamp søndag kveld, så er det ikke så nøye!....

Sprinteren utenfor Brann Stadion får symbolisere en slags symbiose mellom løping og fotball, mine to største idrettsinteresser. Måtte bare 6 mål mot RBK være opptakten til en heidundrende cupfinale på søndag mot Ålesund. Og måtte det beste laget vinne, så lenge det er....

PS. Hvis noen har en cupfinalebillett til overs, er det bare å ta kontakt!.....

Blanda drops og gode boller i Hytteplanmila

2011-10-24T22:59:00.000+02:00

Herlige Hytteplanmila er historie. Det ble en spennende duell med kondis-President Tim Bennett, men ellers et løp på det jevne. Det var nok andre enn oss som hadde større grunn til å juble etter løpet. - OPPDATERT -

Duellen

I det rød hjørnet: Tim Bennet. I det gule hjørnet: Frode Monsen.

Den siste tiden har det vært en del skriverier både på Facebook og på SkriveBlokken om den høyst uhøytidelige og meget vennskapelige duellen med Tim, etter at han utfordret meg etter Nøklevann Rundt for 14 dager siden. Vi har begge brukt dette som en ekstra motivasjonsfaktor på kalde høstdager, men for oss begge var det ALLER viktigste å få en god opplevelse. Det fikk vi forsåvidt. Men helst ville vi begge også løpe under 38 minutter. Det skulle vise seg mer vanskelig.

Løpet
Selv kom jeg som vanlig svært sent til start og plasserte meg høflig og noe defensivt langt bak i feltet, dog i sub 40-sonen. Jeg speidet etter Tim, Vidar, Trond Inge og Torfinn, men så ingen av dem. Pulsklokken min jobbet febrilsk med å finne satelittene, og klarte det akkurat før startskuddet smalt. Etter litt køjogging de første meterne løste det seg heldigvis ganske raskt opp og jeg fant en bra flyt. Ved passering 1 km viste det seg at klokken likevel ikke hadde startet. Pokker. Den klokken er upålitelig og full av nykker... Jeg får hjelp av Espen, som roper 3,37 på første kilometer. BRA! Jeg følte nemlig at jeg hadde åpnet rolig, så det lovet godt.

I det småkuperte terrenget som fulgte lå jeg i hælene på Tero, og håpet at det medførte fremgang fra Nøklevann, da han var langt foran meg. Ikke visste jeg at han var hare for en jente....I det jeg passerer Tero spør jeg om Tim er foran eller bak meg, men han aner ikke. Så får jeg øye på Trond Inge. Han sliter mer enn meg og klarer såvidt å si hei i det jeg gir meg til kjenne. Etter siste kneiken etter knappe 4 km prøver jeg å finne en fin flyt i de lette nedoverbakkene. Her gjelder det å dra på litt, nå er det ikke noe å spare på lenger.

Plutselig hører jeg Tero rope "Bra Tim!!!" Jeg kaster et blikk bak meg. Der var han altså, 10-15 meter bak meg og på jakt! Uvilkårlig øker jeg tempoet ørlite, tenker at han i hvert fall skal få slite med å tette luken, men er samtidig forberedt på å få Tim opp i ryggen eller på siden om ikke lenge.

Her drar jeg på et kobbel av løpere. Bildet er klippet fra Picasa albumet til Tommy Støa.

Ved passering halvveis prøver jeg å regne meg frem til tiden, og finner litt skuffet ut at jeg ligger ca 10 sekunder bak fjorårsskjema på 18,48. På de lange og seige slettene (bildet) prøver jeg å holde trykk og fokus oppe, og synes at jeg klarer det bra. Nå ser jeg Mads foran meg, som jeg snakket med under oppvarmingen, da han høflig hevdet at han ikke var på mitt nivå, til tross for at vi ble hhv nr 2 og 3 i klassen i Kristinaløpet i sommer. Hørt sånt tull. Nå beviste han igjen at vi holder omtrent samme nivå og på ny må jeg virkelig slite meg forbi, sakte men sikkert. Jeg passerer omtrent samtidig de to supre superveteranene Lauglo og Wibeto. Sistnevnte løper i klasse M65-69 år. Utrolig.. Jeg snur meg såvidt og skimter en rød Vidardrakt ikke langt bak. Nei, det var IKKE Tim, heldigvis... Jeg puster straks litt lettere. Men foran meg er det heller ingen kjente rygger.

Etter drøye 8 km får jeg det skikkelig, og jeg må ta meg sammen for å holde farten sånn noenlunde oppe. Et par løpere som jeg løp forbi for ikke lenge siden passerer meg, og i siste bakken er det heller ikke veldig mye krefter eller vilje igjen til å spurte, siden jeg har innsett at 37-tallet glipper. Tiden blir til slutt 38,15, hele 53 sekunder svakere enn i fjor. Tim er ikke langt bak meg og får loggført 39,10 på resultatlisten. Vi gir hverandre en svett klem. Ingen av oss er kjempefornøyde, men heller ikke misfornøyde. Vi er to slitere, som ikke kan forvente å hamle opp med elitemosjonistene... Eller hur?

Senere på kvelden skrev jeg følgende på Tim sin Facebook-lenke;
"Godt jobbet, Tim! Takk for fighten! Ingen av oss er vel helt fornøyde, men det var uansett en kjempedag. Og jeg er imponert over at du faktisk SYKLET hjem igjen...Der slo du ALLE! :)"

Så Tim tok likevel siste stikk og fikk "bestemannspremien" for sin utrolige innsatsvilje! Og hvis noen lurer, det er ganske mange mil og tøffe bakker fra Hole til Oslo..! Ikke hadde jeg orket det, i hvert fall.
På bildet over er unge Bennett i aksjon i siste bakken før joggeskoene ble byttet ut med racersykkel, sakset fra FB-albumet til fru Silja.

Gasellen

En som holder et litt høyere "elitemosjonistnivå" er Vidar (t.v.), løpets overraskelse, av Tim døpt "gasellen" for hans grasiøse og lette steg. Vidar har slitt med en cyste i et kne og trent veldig lite og sporadisk i hele år, og nesten ikke konkurrert. Han slengte seg med i siste liten med en selverklært målsetting om å løpe under 40 minutter. Men Vidar overgikk seg selv - i hvert fall egne forventninger - og klinket til med 36,47 og 4.plass i klassen! Strålende!
-"Vi kjenner jo Vidar bedre enn han kjenner seg selv,!" sa jeg spøkefullt til Tim etter løpet.

Pallen glapp imidlertid for Vidar, ettersom alltid solide Håvard (t.h.) knep 3.plassen i sin jakt på godformen før New York Marathon om 14 dager. Da er målet nedre del av 2.40-tallet. LYKKE TIL!

Begge ble imidlertid knust av fenomenet Petter Antonsen, som satte Norgesrekord i M50 med utrolige 32,14, visstnok med svært sparsommelige treningsdoser også... Hm, treningsdebatten som har versert på SkriveBlokken den siste tiden tar visst en helt ny vending. Jo MINDRE du trener, desto BEDRE blir du. I hvert fall etter fylte femti.. :-) Da er det RESTITUSJON som er viktig. ;-)

En annen som var meget godt fornøyd, og som definitivt trener både MYE og allsidig, er Carl Fredrik Hagen. Nedenfor er han knipset av Kjell Vigestad på vei til 33,23 - kun 6 sekunder bak persen satt samme sted to to år siden. Men denne gangen helt uten oppladning og midt i en tung treningsperiode. Neste konkurranse for CF blir Beitosprinten, langrennsløpernes sesongåpning.

Torfinn Torp trener også ganske hyppig, men aldri intervaller. Og han deltar sjelden i konkurranser. Men 3.plassen i Oslo halvmaraton ga blod på tann, så etter tre år uten konkurranser, stilte Torfinn nå i sitt andre løp på bare en måned. Som vanlig endte det på pallen, med 2.plass i M55 på 37,47. Eneste lille skår i gleden var at vinner van Graas også snappet klasserekorden fra Torfinn... Uforskammet!..

Torfinn var strålende fornøyd etter løpet, her med datter Ingvild, som snek seg under 50 minutter og klarte målet sitt i debuten. Så har hun da også litt å slekte på.

Legg også merke til en annen gaselle, Kurth Asle, som virkelig begynner å finne storformen. Med 38.38 tok han skalpen til både Trond Inge og Tim og var bare 23 sekunder bak meg. Bestefar (ja, han er faktisk det, selv om vi løper i samme klasse!..) begynner å bli skummel. Men det er deg virkelig vel unt, Kurth, etter en del sykdomsproblemer det siste året.

Kurth var lett i steget i Hytteplanmila og begynner å puste meg i nakken...

(Foto: Tommy Støa)

Ellers var alt som vanlig under Hytteplanmila. Vi kunne reise hjem med en flott teknisk t-skjorte og løpesokker, Som jeg sa etter fjorårets arrangement; dette er vel det eneste løpet der løperne "går med overskudd". Og med gratis boller, kaffe og solbærtoddy på kjøpet, som inntas under hyggelig prat med andre løpere. Storveis!

Rolf Bakken forsyner seg med kaffe. Vi har hatt mange fine dueller, men i år har Rolf vært et par nummer for god for meg. Så også på lørdag...
Les hans egen beretning, med actionbilde av Torfinn, HER.

Hyggelig gjensyn etter løpet med min gamle Postbank-kollega Wiggo Bowitz. Wiggo var en bra mellomdistanseløper i sine yngre år, men har knapt kunnet trene i 20 år pga Bekhterevs. Nyere medisin har gjort det mulig å gjenoppta treningen, og Wiggo sitt store mål er å komme under 40 minutter før han fyller 50. Med 40,32 i Hytteplanmila er du på veldig god vei, Wiggo. Imponerende innsats! Til neste år tar du det! Her med sønnen William på armen.

- - -

Vel blåst igjen til arrangøren med et av Norges beste mosjonsløp! Prikkfritt fra a til å.

Takk for fighten til Tim, takk for en kjempehyggelig biltur til Torfinn og gratulerer med vel gjennomførte løp og gode prestasjoner alle sammen!

Nå er det snart på tide å rette blikket fremover mot vinteren og neste sesong....

Mellomtider og detaljer

Resultater

Kondis-reportasje med bilder

Sliten!? Fra Arild Brådalens picasa-album, i det jeg passerer målstreken.

Sesonginnspurt med munter kondisduell

2011-10-20T23:01:00.001+02:00

Hva gjør du når selveste Kondis-presidenten utfordrer til duell. Du tar opp hansken. Du har ikke noe valg. Hytteplanmila har fått et artig vorspiel allerede.

Det var etter Nøklevann Rundt at den alltid blide og offensive Kondis-presidenten Tim Bennett (det er bare å se på bildet) først uttalte stor forundring over at jeg hadde gått i flere motbakker. Tim jaget like bak meg, men klarte ikke å innnhente meg, til tross for mine gåstrekk. Så det siste Tim sa før vi dro hver til vårt, var:
"På Hytteplanmila skal jeg ta revansj!"

"Ja, greit", se jeg, "vet ikke om du får revansje, men du skal i hvertfall få sjansen..." Store i kjeften begge to...

Jeg omtalte dette i bloggreportasjen min, og litt senere la Tim ut følgende lenke på facebook, som etter kort tid fikk 15 kommentarer;

"Ok, da er det 8 dager til neste løp - Hytteplanmila. Og jeg skjønner at jeg ved å utfordre Frode Monsen har vært litt stor i kjeften. Guttungen (takk, Tim!) løp jo fort der i fjor... Godt det ennå er 1 uke igjen... Men Frode - tren så mye du bare kan.....

Og på SkriveBlokken min, som jeg tror jeg heretter vil kalle TreningsBlokken (kjært barn har mange navn), har det vært svært livlig aktivitet de siste ukene. Tim og flere har kastet seg inn i debatten både om forberedelsene til Hytteplanmila og om generell treningsfilosofi, og nå er det vintertreningen og neste års maratonløp som planlegges. Det ser ut til å gå i retning av Rotterdam. Dette og mere til kan du lese HER. Kast deg gjerne inn i debatten selv også. Alle er velkommen til å skrive noen ord.

Høstens maraton ser derimot ut til å glippe. Men kanskje er det like greit. Etter maratonpers i vår og debut på 6-timers i sommer er det trolig bedre for en halvgammel skrott å heller rette blikket fremover mot nye maratonløp til neste år.

Men før sesongen 2011 er over gjenstår altså Hytteplanmila, og kanskje "nogen attåt".
Joda Tim, jeg har trent bra. Foruten en 24 km langtur der jeg passerte Tussetjern (bildet), har jeg etter råd fra Trond Inge kjørt et par raske kortintervaller, for å prøve å trene litt hurtighet. Først løp jeg 15x300m på Sofiemyrbanen på lørdag og slet med støle legger i mange dager etterpå! Så dette var tydeligvis påkrevd. I går fulgte jeg opp med 16 raske og enda kortere drag på 30-40 sekunder i praktfullt høstvær ved Hvervenbukta. Litt pussig, for jeg ser nå at jeg løp skumringsintervaller samme sted som siste oppkjøring til Hytteplanmila i fjor også. (Se flere og enda flottere bilder ved å klikke på linken). Tror faktisk kke jeg har trent ved Hvervenbukta siden...

Skogssti ved Hvervenbukta

Vakkert ved Hvervenbukta i går

Men en svale, eller to hurtighetsøkter, gjør ingen sommer... Så vi får se hvor langt det rekker. I fjor løp jeg på 37,33 men ble bare nr 13 i klassen. Mange løper fort i Hytteplanmila. I 2009 løp jeg ikke Hytteplanmila pga Amsterdam Marathon, mens jeg i 2008 løp på 37,57. Løypepersen er fra debuten i 2007 på 36,59. Målet på lørdag er på ny å se 37-tallet, og da er veien kort til årsbeste fra Sentrumsløpet med 37.42.

Spennende blir det også å følge Vidar sitt aldri så lille "come-back" etter langvarige skadeplager, samt å se hva Carl Fredrik klarer i en av sine sjeldne løpekonkurranser (hvis vi ser bort fra diverse lange terrengløp, da :-) etter to ukers tøff høydetrening i Ramsau, - og ellers se hva kjente og ukjente presterer på Ringerike. Og knuser Trond Inge de fleste i den innlagte bakkespurten i år også?

Som en liten apetitvekker kan du her gjenoppfriske fjorårets flotte atmosfære og dueller i Hytteplanmila. :-)

Jeg grugleder meg!

Nøklevann Rundt i godvær og gangfart

2011-10-10T21:34:00.002+02:00

Jeg har løpt rundt idylliske Nøklevann i Østmarka mange ganger på trening. På lørdag fikk jeg endelig løpt selve løpet Nøklevann Rundt. Det ble like hardt som fryktet. Og like flott.

Nøklevann Rundt må være et av de hardeste milløpene i landet. Skjønt det er ikke fullt en mil, bare 9,7 km. Til gjengjeld er det svært mange, bratte og lange bakker. I forrige uke løp jeg rundt vannet på trening. Da løp jeg bakkedrag opp hver eneste kneik, og tok det roligere i de slakke partiene og i nedoverbakkene. Det ble en fin fartslek, en tøff treningstur og god oppkjøring til Nøklevann Rundt. Det var greit å gjenoppfriske traséen og forberede seg litt på alle bakkene. Likevel valgte jeg helt motsatt strategi under selve løpet. Da var det om å gjøre å holde respektabel fart i de lettere partiene, peise på nedover og ikke presse maks i bakkene. Jeg vet ikke helt om det var en vellykket strategi, for bakker er det som nevnt mange av rundt Nøklevann...

BILDET: Den gamle storløperen Arnfinn Skjervold hadde full kontroll på brikker og påmelding, da arrangøren Bøler IF inviterte til løpsfest fra Haraløkka.

"Jøss, han går!" (sitat: Tim Bennett)

Ja, så "rolig" gikk det til tider at jeg i de bratteste kneikene la om fra løping til hurtig gange. Ingen andre foran meg eller rundt meg gjorde det samme, såvidt jeg kunne se. I hvert fall ikke i den aller tøffeste av de tøffe bakkene, kneiken opp fra Rustadsaga, for der var det for første gang egen tidtaking for bakken. Den innlagte konkurransen var kanskje grunnen til at det var tett i tett med tilskuere. Midt i bakken valgte jeg likevel å gå, helt til jeg hørte masse heiarop og så den gamle Nøklevanneksperten og kompis Kjetil Kveli stå der, på det aller bratteste. Jeg måtte smile og følte meg nesten litt pinlig berørt, omtrent som å bli tatt på fersken. "Hei!" og "Okei da..." var alt jeg klare å stotre frem før jeg litt motvillig la om til noe som lignet løping igjen.

Samtidig var jeg intetanende om at Kondis-president Tim på dette tidspunkt kom jagende bakfra med los på meg. Han fortalte etterpå at han ble svært overrasket da han så at jeg gikk. "Jøss, han GÅR!!", sa Tim, og troen på å ta meg igjen økte nok. I hvert fall siden jeg ifølge Tim "gikk hele tiden!".... Men Tim tok meg heldigvis aldri igjen, og bebudet i stedet revansje i Hytteplanmila om 14 dager. Jeg tar utfordringen, Tim! :-)

TOPP 3:
Til venstre er vinner Eirik Gramstad fra Vidar som satte løyperekord på 31,18.

I midten Anders Knudsen fra Tjalve som ble nr 2 på 33,00.

Og nede til høyre stormer Bølers eget flaggskip Øystein Mørk inn til 3.plass på 33,46.

Mini-analyse
Om jeg tapte mye på å gå? Neppe. På de siste 3 kilometrene gikk jeg 3-4 ganger. Jeg tror alle de som passerte meg da, ble innhentet og forbiløpt ganske raskt etter at det flatet ut. Og jeg avanserte en god del plasser i løpets siste del, der jeg hadde mine små gåstrekk. Litt før Rustadsaga så jeg plutselig Ås-løperen Knut Bjørn Stokke foran meg. Jeg kom opp i ryggen hans to ganger, før jeg begge ganger begynte å gå. På toppen av brattbakken hadde han på ny fått en luke på ca 20 meter. Men luken var tettet ved parkeringsplassen før siste flaten og i mål var jeg 17 sekunder foran. Altså en bra finish. Likevel kom Morten litt bekymret bort til meg rett etter målgang og lurte på om jeg var dårlig, for jeg hadde ikke sett særlig sprek ut på oppløpet. Hmmmm, undret jeg, innspurten var jo ikke så verst, så da lurer jeg virkelig på hvordan jeg så ut i resten av løpet!?...

Svaret fremgår kanskje av dette bildet, som Marie knipset på oppløpet. Huff. Jeg ser stokk stiv og sliten ut. Så det var kanskje ikke så rart at Morten ble bekymret...

Ja, Morten hadde nok et poeng. Dette var ikke noe topp løp, men en fin og hard gjennomkjøring. Jeg kom rett fra noen flotte dager på Sjusjøen med både langturer og bakkeintervaller (da gikk jeg ikke), og var derfor spent på hvordan kroppen ville respondere. Jeg har ikke noe å skylde på. Beina var nemlig bra. Akilleshælen min er som vanlig pusten. Så svaret er nok veldig enkelt: Jeg er ikke bedre. Eller jeg er akkurat så god. Alt ettersom hvordan man ser på det eller hvem som spør. Jeg ble i hvert fall nr 4 i klassen med 40,23 og klarte dermed ikke målet om å løpe under 40 minutter.

Men det var uansett en herlig dag med sol, 11 grader og perfekt løpsvær, og Hanne, Marie og Mira var med som moralsk støtte og ivrig heiagjeng, rett fra fjellheimen. Marie ville dessuten heller være fotograf enn å kjempe i teten i barneløpet denne dagen. Konkurranser kan være litt skummelt :-)

Den første jeg traff på var forresten ingen ringere enn Jan Hoel, den tidligere "Kongen av Nordmarka Skogsmaraton", som dessverre ikke har kunnet trene ordentlig på mange år. Men nå var han klar for sin første konkurranse på fire år! Det var virkelig godt å se at han var tilbake og jeg ønsket lykke til, mens jeg lurte litt på hvilket nivå han holdt nå. Jeg tenkte at det viktigste sikkert var å delta og å kjenne på følelsen etter så lang tid på sidelinjen, og må ærlig innrømme at jeg ble en smule overrasket da jeg senere så at Jan Hoel ble nr 3 i klassen min, på plassen foran meg. Men det var absolutt en gledelig overraskelse! Stå på videre, Jan.

Og til alle dere skade- og sykdomsforfulgte løpere, så kan kanskje det være en fin oppmuntring.
"They always come back!"

Hanne hadde kastet krykkene, men måtte nøye seg med å være tilskuer og hundepasser. Nå venter kneoperasjon etter røket korsbånd og ødelagt menisk. Til neste år håper hun å være tilbake på Haraløkka, men da vil hun gjerne løpe selv også.

Glimt fra sprinten
(5 km)

En som ikke hadde kastet krykkene var Oddbjørn, som vi hadde en munter passiar med både før og etter løpet. Her i velkjente kliv på vei til klasseseier og 8.plass totalt på 18,25.
Bildet er tatt av Lasse Wilhelmsen for kondis.no.

Litt lenger bak kjempet Steinar en tapper kamp for å innhente Oddbjørn og holde unna for Morten. Selv om nr 104 har gul farge på trøya, er det ikke Morten som har heng på Steinar her. Morten kom imidlertid sterkt i innspurten....

Jeg skal ikke røpe hvem av de to OI-kompisene som vant den interne duellen med ett sekund.
Men bildet av en jublende Morten etter klasseseier på 18,42 taler sitt tydelige språk... :-)

Resultater, reportasje og flere bilder på kondis.no.

For utvalgte tider i bakkespurten opp fra Rustadsaga, se kommentarfeltet!

Helklaff i Warzawa Marathon!

2011-10-02T16:58:00.000+02:00

Et maratonløp blir ikke alltid som man tror på forhånd, det være seg på godt eller vondt. Men en sjelden gang klaffer alt, selv om forberedelsene har vært trøblete. Eller kanskje nettopp derfor. Mens 12.000 løpere slet seg gjennom Oslo's gater på hel eller halvmaraton på søndag, valgte Ole Kjell å sette kursen sørøstover, til Warzawa. Les hele hans levende beretning om dagen da alt klaffet, til inspirasjon for ande maratonløpere, og til glede for enda flere.

Rapport fra Warzawa Marathon

- Av Ole Kjell Langmyren -

Oppkjøringen til Warszawa Marathon ble ikke slik jeg hadde tenkt. Etter å ha løpt Prinsens Minne (21,1 km) i Halmstad 5 uker tidligere på 1.22.16, en tid jeg vurderer til +/- 1.20 i en rask løype, så det unektelig lyst ut med tanke på sub 2.50 på en optimal dag. Godformen som var på gang forsvant imidlertid 1 uke før Drammen og jeg sleit tungt både på trening og under konkurranser. Mandag før Warszawa viste blodprøven et Hemoglobinnivå på 12,2 (referanseverdi 13,4-17,0), og et jernlager på 33 (referanseverdiene 30-400), mitt kanskje laveste noensinne. Selv om jeg har prestert bra på lavt hemoglobinnivå tidligere, var ikke dette optimalt i kombinasjon med tunge bein. De siste dagene fram til løpet ble det derfor fullt fokus på jerntilskudd, jernrikt kosthold, og mye roligere og litt mindre trening enn normalt for å samle mest mulig overskudd. Det til tross var beina, og spesielt lårene, fortsatt stive og tunge på torsdag. Tirsdagens trening som skulle bestått av 20 x15 sek med bra fart og 15 sek pause, ble erstattet med 9 km veldig rolig løping. Torsdag ville jeg normalt løpt en 10 km i 4.10-fart, men siden jeg ikke følte meg bra ble det med 4 km i 4.03-fart. Det føltes alt annet enn lett, og det var helt utenkelig at jeg skulle klare samme farten 10,5 ganger så langt 3 dager senere. Siste endring fra tidligere ble at jeg trente fredag i stedet for lørdag, rolig 6 km med 4 stigningsløp på slutten. Oppvarmingen føltes ikke spesielt lett, men stigningsløpene bar bud om et lite lys i tunnelen, og jeg fikk tilbake troen på muligheten for årsbeste (2.52.25 fra Utrecht i påsken). Til tross for at det har gått tungt de siste 3 ukene før løpet har jeg hele tiden følt at den underliggende formen har vært bra dersom det bare kunne løsne.

IDYLL: fra målområdet.

Løpsdagen opprinner og værvarselet er det beste med 10-18C,sol, og nærmest vindstille, noe som gir en helt annen feeling enn i Firenze ifjor høst. Etter 4 løp på 2.51-2.55 det siste året, er målet sub 2.50 uansetthvordan formen måtte være, så får det bære eller briste. Med 10 minutter igjentil start tar jeg oppstilling i front sammen med eliteløpere og pacemakere.Litt stas å være i rampelyset for en stakket stund med kameralinser helt opp ifleisen. Om de blir vist noe sted gjenstår å se.

Starten går og jeg finner marsjfarten på 4.00, tror jeg. Detføles saktere, men det gjør ingenting. Jeg foretrekker heller å ligge over enn under 4.00 på første kilometeren. Det er slik grunnlaget skal leggesfor en bra gjennomføring og et mulig sub 2.50-løp. Overraskelsen er derfor stornår klokka viser 3.49 etter 1 km, og jeg lurer med ett på hva som skjer. Jegholder fart til 2.41, og i et kort øyeblikk farer tanker om ny pers forbi, menjeg justerer meg umiddelbart inn og setter på autopiloten. Etter 6 km begynnerjeg så smått å kjenne det i lårene, ikke akkurat drømmesituasjonen å få det såtidlig, men det går uansett lett. Bortsett fra 6 km som går på 3.34 pganedoverbakke, løper jeg klokkejevnt og noterer 20.04 – 19.34 – 20.02 – 20.04 fram til 20 km, ogpasserer halvveis på 1.24.18. Fra 8 til 10 km ligger jeg bak i et felt på 10løpere, men skjønner ved passering 10 km at disse gutta er i ferd med å økefarten litt, så jeg velger klokelig å la de løpe. Deretter blir jeg løpende sågodt som alene fram til 29 km. Jeg passerer 16-17 km og ”smerten” i lårene hartiltatt så vidt mye at jeg er litt småbekymret for den videre utviklingen, menjeg ser det positive i det at beina ikke føles tunge slik de har gjort påtreningen de siste ukene. Etter snaut 19 km passeres jeg av en løper og siden jegløper på autopilot (4.00) siger han sakte i fra etter er par hundre meter.

Rettfør halvveis skjer det jeg har fryktet i forkant. Magen krangler og et dobesøkføles uunngåelig. Jeg lar meg imidlertid ikke stresse og tenker at ensnarvisitt på ca 1 min ikke er noen krise. Med medbrakt dopapir i shortsen serjeg etter en mulig avstikker i buskene, men bestemmer meg for å knipe igjen til22,5 km der det står utplassert en skikkelig do, slik det gjør for hver 2,5 kmgjennom hele løpet!! Fantastisk bra. Det gir seg heldigvis, og jeg fortsetter,men det dukker opp igjen i mindre grad etter hvert glass vann pådrikkestasjonene. Sportsdrikke er i en sånn setting erfaringsmessig ofte verrefor min del, men jeg opplever at Powerade ser ut til å fungere bedre i dag ogfokuserer på denne samtidig som jeg ikke tør å ta for mye. Selv om solenskinner og temperaturen nå sikkert har krøpet til rundt 15C, føles væsketapetoverraskende lite.

PREMIE: Ole Kjell med premien etter løpet.

Rett etter halvveis passeres jeg av to løpere. Jeg vurdererden ene til å være i klassen min eller klassen over, og jeg får lyst til åhenge meg på da jeg vet det kan stå om en pallplass dersom jeg holder kokenhelt inn. Det blir til at jeg lar det være, da jeg ser at jeg uansett har øktfarten til i underkant av 4.00. Får heller satse på at han sprekker og 3-4kilometer senere ser det ut til at jeg får rett, men jeg oppdager at det kun erønsketenkning, for han drar fortsatt litt i fra, gjør han ikke det da? Vedpassering 26-27 kilometer har lårmuskulaturen blitt såpass vond at jeg erbekymret for avslutningen. Det er tross alt 15 kilometer igjen, og det kjennestøft ut. Siden jeg nå er på den rette siden av 4.00-fart gjør jeg et literegnestykke og kommer fram til at dersom jeg ligger 1 minutt foran skjema vedpassering 34 km (2.15.00) kan jeg tillate meg 4.15-fart inn til mål og klaresub 2.50 med noen få sekunder. Det betyr samme løpsutvikling som i så godt somalle mine maratonløp, noe som bør være mulig. På den annen side har jeg hittilløpt ”over evne” og lårene føles slett ikke bra, så jeg kan godt sprekke.Farten har som nevnt økt litt og fra 20 til 30 km går det på 19.55 og 19.56.

Så kommer dagens gavepakke i det jeg blir tatt igjen av 3løpere ved passering 29 km. Gruppen består av en snerten dameløper med egenhare. Jeg bestemmer meg for å henge på selv om låra nå er svært vonde ogjeg begynner å føle meg sliten. Vi tar igjen en løper og de neste 3 kilometernegår på 3.58 – 3.55 – 3.55. Så oppstår det helt utenkelige etter passering 32km. Her har jeg løpt og følt meg sliten og mørbanka i låra og sett for megmuligheten for en grusom vond avslutning, for så å oppdage at jeg slettes ikkeer sliten. Det er bare smerte i lårene jeg kjenner, ellers går det lekendelett. Jeg bestemmer meg for å bekjempe smertene og bare henge med, men det gårså lett at jeg begynner å bli utålmodig når farten synker til 3.57-3.58 framtil 35. Det er nå det gjelder å ikke gå av hengslene, så jeg bestemmer meg forå vente til 37 km før jeg gjør noe overilt.

I LYKKERUS: Ved passering 41 km.

Vi passerer 35 km og jeg merker at dama begynner å slite, noe hun tydeligvis kommuniserer til haren sin. Da ingen andre i feltet virker utpreget spreke opphører tålmodigheten, og jeg bestemmer meg for å gå etter snaut 36 km som gjøres unna på 4.00 og justeres ned til 3.56 - 3.55 - 3.53 på de neste. I løpet av disse kilometerne får jeg også øye på løperen jeg tidligere vurderte til å være i klassen min, noe som trigger ekstra og han parkeres ved ca 39 km. Det viser seg etterpå at han er i klassen under. Jeg innser nå at jeg kommer til å klare 2.48, muligens 2.47 og jeg fabler til og med om 2.46 med 3.30-fart til mål (det hadde holdt med 3.45…..). Lykkerusen begynner å gjøre seg gjeldende, men samtidig dukker bilder opp av toppløpere som har gått i veggen på dette tidspunktet. Jeg blir litt skremt av den formidabelt uvante utviklingen i løpet mitt og tar et lite hvileskjær på 3.59, før jeg avslutter med 3.56 – 3.50 – 0,41, og har en snittfart på 3.51 siste 2,2 km. Klokka viser 2.47.26 og andre halvdel har gått på 1.23.18, en negativ splitt på 50 sek. For første gang har jeg opplevd at raskeste delen avløpet var fra 30 km og til mål, og fra 30 til 40 km har det gått unna på 19.41og 19.43. Tiden gir meg også et håp om en topp 3 plassering i klassen, og gleden er derfor stor når jeg ser at jeg faktisk har vunnet. Det viktigste for meg var i utgangspunktet å klare sub 2.50, men jeg kan ikke legge skjul på at klasseseier smakte minst like godt som tiden. Det føles utrolig godt å ha lykkes med årets hovedmål etter å ha funnet toppformen nærmest på overtid etter å ha slitt de siste 3 ukene.

YES! En lykkelig og (bare litt) sliten langmyren etter målgang.

Selv om det fortsatt er sluttiden som gjelder har jeg de siste par årene begynt å se på WAWA-tabellen for å få en pekepinn på hvor stort forfall jeg kan forvente meg. Det som overrasker meg at jeg oppnår min desidert beste score noensinne, 82,97 nå mot 81,60 når jeg satte pers i 2003. For å oppnå en tilsvarende score i 2003 måtte jeg løpt på 2.37.40 den gang. Sånn sett ser det ut til at jeg har levert mitt beste maratonløp noensinne, men jeg tillater meg å tvile litt. Gjennomføringen er uansett den desidert beste og jeg rangerer det helt klart på høyde med persen på 2.40.19.

On the podium!

Til tross for at Warszawa Marathon ikke er av de storeløpene må jeg skryte av arrangementet. Løypa var i år lagt om pgabyggeaktivitet i sentrum i forbindelse med neste års fotball-EM, slik at den gikksørover i landlige omgivelser. Ei superrask løype, men ganske kjedelig villenok mange sagt, så sant du ikke har den ultimate opplevelsen slik jeg hadde.Drikke og toaletter for hver 2,5 km, trommeband på flere steder, god responsfra publikum selv om det til tider var glissent, og flott stemning i målområdetetter løpet.

MASSASJE: Det er godt med alt som er unnagjort - særlig når det har gått over all forventning!

Ellers stor takk til reisekamerat og fotograf Ståle Sønsterudbråten. Han løp selv Bieg Olimpijski, de første 8 km av maratonløypa på 32,51. Ikke ille for en litt utrent o-løper som måtte løpe sikksakk mellom ca 2500-3000 løpere for å ta seg fram, ettersom starten gikk 10 minutter etter maratonløpet.

Ole Kjell

Fullklaff og halvklaff i Oslo Maraton

2011-09-27T23:58:00.008+02:00

Joda, jeg løp det jeg var god for i Oslo Halvmaraton, men maskineriet var rett og slett ikke topptrimmet nok. Det føltes litt som å løpe med håndbrekket på, eller for halv maskin på en måte. Men det gjør ikke noe, for det var uansett en flott dag med god stemning og masse hyggelige mennesker i Oslo på søndag.

Jeg ventet lenge før jeg bestemte meg for å løpe, men til slutt fikk jeg ordnet med påmelding og startnummer, med litt hjelp. To par Asics-sko endte jeg også opp med, både de grønne Tarther og de blå DS Racer var så billige og bra på foten at jeg bare måtte ha de.

Så var det raceday.

Steiner plukket meg opp kl 12 og var både sjåfør og hovedkonkurrent. Han skulle revansjere seg fra Drammen, der han sprakk litt og løp på like under 1.28. Nå skulle han holde 4 blank fart og sette årsbeste, som før søndag var 1.24,29. Det passet meg bra. Jeg var selv ute etter å forbedre tiden min fra Fredrikstadløpet i april på 1.25,17, og da er jo veien kort til under 1.25. Det er nesten blitt den magiske grensen på halvmaraton for meg nå.

Men denne distansen har jeg aldri fått taket på. Persen min på 1.21,11 betrakter jeg som min desidert svakeste. Likevel er det nok for sent å pynte på den nå som jeg har bikket 50....

Maratonglimt

På vei til start fikk vi et glimt av de beste maratonløperne, med Bereket i tet etter vending ved Grønland og bare noen kilometer igjen (bildet). Men vi observerte at andremann, som såvidt skimtes på bildet, hadde større fart. Det viste seg ikke å være synsbedrag, for i mål var det Andreas Myhre Sjurseth som var først og kunne smykke seg med tittelen Norgesmester.

Etterpå, under oppvarmingen, rakk jeg såvidt å heie Tero inn mot mål, og jeg ser i ettertid at han klarte sterke 2.51. Dagen før, under startnummerutdelingen, fortalte han at målet var under 3 timer. Toppformen skulle komme senere i høst, under Nice-Cannes. Kanskje dukker jeg også opp der. Her er Tero i munter passiar med Tim, som også løp sin beste maraton på mange år. Bra gutter!

Og det ble løpt fort av flere kjente. Rune Solheim som imponerte sånn på 6-timers, klinket til igjen. Han må ha løpt i mål like før jeg kom, for han var rett før Tero inn på 2.50,18 og ny pers med 4 minutter!

Og en annen sogning, Bjørn Fretland, maratonmannen fra Øvre Årdal som ble belønnet med forsiden i Sogn Avis, kom like bak, også han til pers på 2.55,24 og NM-sølv i M45-49. Bjørn forsvarer det nye navnet sitt, for han løp sitt 10. maratonløp i Oslo - bare i år!!!...

Dumt at jeg akkurat gikk glipp av innspurten deres gutter, men gratulerer masse med nye perser og strålende løp!!

Trond Inge, den evige optimist, perset ikke, men han var fornøyd med dagen og hadde følgende beskrivelse av kampen underveis;

"Retning Skøyen er det en del slake motbakker etter hverandre og etterhvert får jeg veldig vondt i begge lårene på framsiden. Ved 23 km er det ikke lenger så moro, jeg er tvunget til å senke tempo, og sakte men sikkert går tiden opp i 5.30 fart. Da begynner den virkelige kampen, men jeg tenker at jeg har jo hatt en fin tur så langt, nå er det bare å komme til mål og nyte det fine været og se på alt som er å se på før vinteren kommer og dekker det til. Det blir en mental kamp om å oppmuntre seg selv og tenke på noe annet og ta meter for meter. Men hva er positive tanker, hva tenker folk på som er positivt. Jeg tenker at jeg må ta meg et kurs i positiv tenking når jeg er ferdig med dette løpet."

Resten av hans høyst levende beskrivelse av et maratonløp på godt og vondt, kan leses på SkriveBlokken, der mange andre løpere også har kommentert egen og andres innsats. Du er velkommen til å gjøre det samme!

Halvmaraton
Så var det vår tur. Dag dukket opp i startfeltet, som meg satset han på å holde ryggen til Steinar lengst mulig. Men hvor var Steinar? Han hadde sett sitt snitt til å stikke av ved bagasjeinnleveringen, og nå var han søkk vekk. Jeg så han ikke før ved sløyfene ved Tjuvholmen etter ca 9 km, og da lå han minuttet foran meg, den sniken :-) Dag hadde jeg heng på en stund, men måtte slippe allerede i Bygdøy Allé. Jeg speidet også flere ganger etter Gaute, men så han aldri. Senere fikk jeg vite at han hadde brutt etter 10 km, for han hadde hatt en tung dag. Men han lå foran meg da han brøt. Så da burde jeg vel gjort det samme også, kanskje...?

Jeg brøt ikke, men jeg slet. Jeg prøvde desperat å presse kilometertidene ned mot og helst under 4 blank, men hver gang klokken pep og jeg forhåpningsfullt sjekket kilometertiden, så viste den noen sekunder for mye... 4,05, 4,10, 4,11, 4,06.... Ikke så verst, men da måtte jeg klare negativ splitt (løpe fortere på siste halvparten av løpet) hvis jeg skulle klare målet om 1.25. Negativ splitt har jeg gjort før, mange ganger, det er faktisk et av "varemerkene" mine. Men ikke på halvmaraton. Denne distansen er så vanskelig. Nok en gang fikk jeg erfare det. Ved ca 10 km, nedenfor Akershus festning, fikk jeg plutselig voldsom jubel. Det var Turid, Bjørn Erik, Petter og noen andre fra Joggekameratene. Like etterpå fikk jeg oppmuntrende sekundering og heiarop fra Carl Fredrik. "Du er ikke langt bak Steinar!", ropte han. Flott, tenkte jeg, da har jeg kanskje klart å knappe innpå forspranget?

Oppmuntret av dette hang jeg meg på to-tre mann som passerte meg og dermed klarte jeg å skru opp tempoet litt. Jeg fikk en sjelden kilometer på 3-tallet og ble litt optimistisk. Men ved runding ute ved Sjursøya så jeg igjen Steinar (bildet) som kom i motsatt retning, fortsatt i fin stil. Forspranget var ikke redusert, men derimot økt til ca 1.45... Shit, jeg får bare glemme unge Lien, han er for sterk for meg i dag, og konsentrere meg om å komme under 1.25. Og helt til drikkestasjonen etter ca 16 km var jeg fortsatt sterk i troen.

Da stoppet jeg for første gang helt opp og inntok flere drikkebegre, mens jeg tenkte at "nå nullstiller du og starter på en 5-kilometer"... Problemet var bare det at da jeg skulle begynne å løpe igjen, føltes jeg alt annet enn lett og fin, men blytung og sliten. Etter et par hundre meter resignerte jeg, skjønte at jeg ikke ville klare å hente inn over halvannet minutt som jeg nå lå bak skjema, og prøvde heller å konsentrere meg om å få en fin avslutning rent løpsmessig. Jeg slet meg utover Grønlandsleiret til 180-graders vendingen der vi så maratonteten for to timer siden, og observerte plutselig klubbkompis Torfinn et stykke bak meg. Jeg ble kjempeglad for å se gode, "gamle" Torp'ern med startnummer på brystet, det er lenge siden sist. Ikke siden Birkebeinerløpet i 2008 faktisk, fortalte han etterpå. (Da vant han for sikkerhets skyld klassen sin)

Jeg trodde at avstanden bakover til Torfinn var betryggende, men allerede opp Karl Johan mot Egertorget kom han fossende forbi meg, adskillig raskere og lettere i steget enn meg. Denne gang rakk jeg såvidt å heie på han, før han rykket fra meg. Jeg var i ferd med å gi opp, men bet tennene sammen, oppmuntret av Kurth som stod og heiet på Egertorget, og eldreombudet som ropte "Heia Steinar!" - til meg. Den gule horde forveksles visst litt av og til...

Torfinn i velkjente kliv og fin stil, knipset av Trond TH.

Da Karl Johansgate endret karakter fra oppover til nedoverbakke klarte jeg å øke tempoet litt, ja faktisk såpass mye at jeg nå begynte å spise meg innpå både Torfinn og den gamle storløper Roger Gjøvåg. Ved teateret var jeg i ryggen på dem. Opp bakken foran Stortinget fikk Torfinn på ny en luke, ikke fordi han rykket, men fordi jeg fortsatt er en elendig bakkeløper, men i påfølgende letterreng kom jeg atter opp i ryggen. Nå stod Trond Inge og heiet, og først da ble Torfinn oppmerksom på meg, snur seg og sier litt forfjamset; "du hang deg på, ja..." før han med 7-800 meter igjen satte opp et voldsomt kjør. Jeg svarte med samme mynt. Gaten var litt trang her, så vi kjempet oss frem og forbi konkurrenter på hver vår side. Så hadde jeg altså litt krefter igjen likevel da. Kanskje jeg rett og slett ikke var tøff nok til å ta ut alt tidligere i løpet. I hvert fall viste jeg nok en gang at jeg er vanskelig å slå i en spurt. Selv om jeg startet altfor tidlig denne gang og ble temmelig stiv på slutten, hadde jeg i hvert fall klart å svare opp angrepet fra Torfinn.

Jeg klokket meg inn på 1.25,47, så omtrent halvparten av det jeg lå bak skjemaet etter 16 km ble hentet inn. Men ikke alt. Ut fra egne forhåndsforventninger må jeg likevel være brukbart fornøyd, selv om jeg ikke klarte verken under 1.25 eller årsbeste. Torfinn derimot, han hadde startet langt bak i feltet sammen med 2-timers ballongen (!), så han fikk solide 1.23,54 som sluttid. Så sånn sett var spurten min forgjeves. Men det var artig likevel med et lite nappetak og noe å glede seg over. Torfinn ble nr 3 i klasse M55, bare 6 sekunder foran fjerdemann, så det er vel ikke umulig at pallen ville glippet dersom vi ikke hadde presset hverandre på de siste kilometrene. Dermed snek han seg også foran Steinar med 8 små sekunder og kan smykke seg med "tittelen" beste OI-er i sitt come-back!
Strålende, Torfinn! De "gamle" er fortsatt, eldst!

Steinar (midten) var også godt fornøyd med å ha klart årsbeste og målet sitt med 1.24,02, minuttet foran Dag (t.h.), som jeg hadde heng på et par kilometer før også han sa takk og farvel. Begge ble imidlertid klart slått av Johs Hjelmstad (t.v.) som løp på 1.22,20 og Dennis (lille bildet), som knep seg ytterligere noen sekunder foran med 1.22.06 og sterk 8.plass i M45.

Det var en super dag i Oslo, ganske varmt og sommerlig, og etterpå var det hyggelig prat med mange likesinnede. Løping er utrolig sosialt! På vei ut støtte jeg på Geir Lunde som gledesstrålende fortalte om pers på 1.16,16. Gratulerer! Pers ble det også på hans Bølerklubbkollega Øystein Mørk, som vi snakket med under oppvarmingen, på knallsterke 1.11,17! Det er 10 minutter bedre enn persen min!

Ja, det var mange gode tider denne dagen. Sånn sett kan jeg ikke være helt fornøyd med egen prestasjon. Men for meg var dette startskuddet på en høstsesong som jeg håper skal bli bra. Det var uansett en herlig dag. Og en ære å få medaljen med stort bilde av Grete Waitz. Bare det var verdt alt slitet!

Takk til arrangøren for et kjempefint arrangement. Men hvorfor sette tak ved 3000 på maraton og nekte start for flere? Det heter jo Oslo MARATON, og da burde det være fritt frem for mange flere. Det er jo ikke akkurat trangt om plassen heller. OM er sånn sett fortsatt relativt liten, selv om det totalt var rekord med over 16.000 påmeldte. Likeledes er det unødvendig å ha en puljeinndeling der gode løpere som etteranmelder seg blir plassert helt bak i feltet, som for Torfinn sin del. Og damevinneren på 10 km måtte starte i pulje 2... Det er vel kun i Birken at det er slik, jeg har i hvert fall aldri opplevd det i noen løp før, og det synes helt unødvendig. Så med noen små justeringer til neste år, så blir OM enda bedre! For dette var virkelig en flott folkefest i Oslos gater!

Resultater på www.oslomaraton.no

Kondisreportasje fra halvmaraton.

Bilder fra Joggekamerater på Follosidene.

Bursdagsfeiring i terrenget

2011-09-26T14:02:00.004+02:00

I dag kan vi gratulere Carl Fredrik Hagen med 20-års dagen! Jeg fikk være med bursdagsbarnet på en to-timers tur i terrenget i morges. En herlig måte å feire dagen på, og en fin start på uken!

Dermed har jeg tilbakelagt en maraton på to dager. Etter halvmaraton på asfalt i Oslo i går var jeg litt skeptisk til hvordan beina ville føles, og tanken var å slå følge med Carl Fredrik et lite stykke på hans planlagte to timers tur. Men beina var overraskende fine og vi hadde en svært så hyggelig tur, så dermed ble jeg like godt med på hele runden til Sterkerud, der bildet er tatt. Litt tåkete var det, men ikke fullt så spøkelsesaktig som på bildet....

Vi løp nesten bare i terrenget, ganske vått noen steder, men ellers veldig fint og skånsomt for beina. Etter 18 km på drøye to timer, inkludert en liten pause på Sterkerud, tok jeg et par ekstra kilometer med Mira, og dermed kunne jeg loggføre en halvmaratondistanse i dag også. Herlig!

Team Craft. Takk for en kjempetur!

Gårsdagens løp i Oslo Maraton kommer jeg tilbake til i et eget innelegg, selv om mye er skrevet allerede både av meg og andre deltagere på SkriveBlokken.

Men hovedpersonen i dag er altså Carl Fredrik. Nå er du ikke lenger bare ung og lovende CF. Vel, du er riktignok fortsatt ung, og du er lovende, men nå er du også blitt voksen! Skjønt, jeg lurer noen ganger på hva det vil si å være voksen. Føler meg ofte som om jeg aldri har blitt ordentlig voksen selv, og ikke er det noe mål i seg selv heller. Eller hva?

Voksen eller ikke, det skal bli veldig spennende å følge karrieren din de neste årene. Etter gjennombruddet i løping med seire i Follotrimmen og halvmaraton på 1.12-tallet for noen år siden, fikk du tretthetsbrudd og skadeavbrekk, men begynte da med sykling som alternativ trening. Det gikk jo over all forventing, og etter kort tid kunne du bokføre flere rittseire og klasseseier i Birken. Men det er langrennsløper du aller helst vil bli. Konkurransen her er nok tøffest, men også her har du et stort talent, og du er bedre jo lenger og hardere rennene er. Litt utypisk av en løper i din alder. Og i harde trippelkonkurranser kjemper du allerede mot de tøffeste av de tøffe. Så sånn sett er du blitt voksen for lengst! :-)

ALLSIDIG: Carl Fredrik vinner Trysilrittet i 2010, 18 år gammel.

Jeg ønsker deg en fortsatt fin 20-års dag, en god treningsleir i Ramsau fra helgen av - og lykke til både med den kommende skisesongen og med fremtiden!! Stå på videre, Carl Fredrik.

Og jeg blir gjerne med på flere rolige, fine turer i den flotte Sørmarka når du trenger avkobling fra hardkjøret.

Carl Fredrik er klar for en ny skisesong, nye utfordringer og nye jaktmarker!
Alle konkurrenter må herved passe seg!

Kontraster

2011-09-23T23:16:00.005+02:00

Søndag løper jeg Oslo halvmaraton. Formen er oppadgående, men det svinger ganske mye både i humør og motivasjon om dagen. Men vi som tross alt kan løpe, som ikke er skadet eller syk, vi skal ikke klage. Vi er priviligerte, som kan holde på med det vi elsker. Det er slett ingen selvfølge, noe som er kommet tydelig frem på SportsBloggen og SkriveBlokken den siste tiden. Ja, det er sannelig store kontraster i livet. Men det er kanskje noe av det som gjør livet verdt å leve også?

For omtrent nøyaktig seks år siden ble livet mitt snudd opp ned. I hvert fall for en stund. Det var like før Oslo Halvmaraton, jeg var i mitt livs form og fast bestemt på å knuse persen på 1.21,11 satt to år tidligere, da det plutselig knøt seg i brystet. Jeg ble kjørt i ambulanse til akuttmottaket på Rikshospitalet og lagt rett på "operasjonsbordet". De fant imidlertid ikke det forventete hjerteattaket, heldigvis. Men jeg fikk diagnose som hjertesyk og ble satt på rehabiliteringsprogram og medisin. Veien tilbake føltes usikker, tung og lang. Kanskje ville jeg aldri kunne delta i en konkurranse igjen? Men et halvt år senere hadde jeg igjen startnummer på brystet, og jeg har forlengst erklært meg selv for helt frisk. Takk og pris. Hendelsen har imidlertid gitt meg litt større perspektiv i livet, som at god helse, og muligheten til å kunne gjøre noe så elementært som bare å løpe, faktisk ikke er en selvfølge. Tenk litt på det på din neste treningstur.

Også i den senere tid har jeg følt tilbakeslag og skuffelser på kroppen og slitt med vekslende motivasjon. Men når man ligger nede, er det om å gjøre å reise seg igjen. Jeg er tross alt sunn og frisk, og ting ordner seg nok. Det er ikke noe synd på meg. Jeg er priviligert som kan holde på med det jeg elsker, å trene nesten hver dag. Og den siste uken har vært veldig bra. Til høyre etter en hard mølleøkt hjemme forleden dag etter Kaggestad-modell. Den gikk adskillig bedre enn tilsvarende økt som jeg beskrev i mitt innlegg 13.september. Yess!!!

Oslo halvmaraton, here I come...

Som beskrevet og kommentert her på sidene, er det ikke alle som er så heldige at de har anledning til å løpe i Oslo på søndag, om de har aldri så lyst. Vidar sliter fortsatt med en stor cyste i kneet som hindrer enhver kontinuitet og kvalitet i treningen, og Harald kjemper en tapper kamp mot den skumle sykdommen Reiters syndrom, og ga oss et ærlig innblikk i en hverdag milevis fra den spretne formen han vanligvis er i i sitt blogginnlegg for noen uker siden. Heldigvis går det nå langsomt bedre for Harald, og jeg krysser fingrene for at du snart kan trene for fullt igjen, og at du klarer å holde denne lumske sniksykdommen på avstand i fremtiden.

Sistemann (kvinne) ut i skaderekken er Hanne, der MR-undersøkelse viste både fullt avrevet fremre korsbånd (bildet) og ødelagt menisk i kneet. Og som om ikke det er nok, så er også det andre kneet vondt. Du har nok gått litt for lenge med kneplagene dine og tøyd strikken litt for langt, og så var uhellet ute under en fotballkamp! Joda, Hanne var tidligere en meget habil fotballspiller og toppscorer for Askim i daværende 2.divisjon, så dette var ingen nybegynnertabbe. Som den store stjernen på lærernes lag mot elevene, måtte hun jo gå foran med et godt eksempel, men i et soloraid skjedde det ulykksalige.

At legevakten på Ski sykehus sendte henne på dør noen timer senere, riktignok etter å ha konstatert at det ikke var brudd, med beskjed om ikke å belaste foten, ise ned og bandasjere kneet, men uten å gjøre noen av de nevnte tingene, og uten en gang å tilby krykker, er ganske forstemmende. Det setter kanskje diskusjonen om lokalsykehusenes berettigelse i et litt annet lys, for hvis man tar så lett på oppgavene, er det nesten like greit å legge ned hele greien og konsentrere ressursene om bedre og større sykehus? Men det får være en annen diskusjon, i et annet forum.

Nå venter operasjon, forhåpentligvis, og opptrening med fysioterapeut. Hvis hun kvalifiserer for operasjon da. Før var det få over 40 år som fikk tilbud om operasjon ved korsbåndskader, for kneet kan oftest opptrenes til å bli rimelig funkjonelt også uten operasjon. Men da snakker vi om funksjonelt nok til å kunne fungere i hverdagen, men neppe bra nok for en superaktiv yrkeskvinne, mor og husmor som trener 10-12 økter i uken og er spinninginstruktør på deltid.

Så det ordner seg nok med operasjonen, Hanne! Deretter venter noen måneder med tålmodig opptrening. Men det spørs om du rekker en ny maratonstart i København eller Fjellmaraton (bildet) allerede våren 2012... Kanskje Birkebeinerløpet - eller NYCM høsten 2012 er et mer realistisk mål? Det er i hvert fall lov å håpe!

Ha en god helg og lykke til med søndagens utskeielser for de som er så heldige å kunne løpe, det være seg i Oslo, Berlin eller Warzawa.

Denne ene solsikken vokste på uforklarlig vis opp mellom brosteinene rett foran garasjen. Ingen andre solsikker er observert i nabolaget... Den kan stå som et symbol for håp og tro om at ting ordner seg etter hvert, og at en reiser seg etter ulike problemer.

:-)

Helt i hundre...

2011-09-20T23:41:00.015+02:00

Gøy på landet, heter det visst, jeg vil heller si gøy på fjellet. I helgen var det "tett på" Birkebeinerløpet, men for egen del prioriterte jeg trening. Og det sosiale, selvsagt. Ikke verst da å kunne loggføre akkurat 100 km på tre dager, riktignok inkludert en lang sykkeltur.

Langtur og vorspiel
Jeg dro tidlig til Sjusjøen slik at jeg fredag fikk lagt inn en langtur, med tanke på at intensjonen fortsatt er å delta i et høstlig maraton. Fire uker etter min siste langtur, som riktignok var på 65 km, var det på høy tid. Ringsakerfjellene er perfekt for slike turer på grusveier. Denne gangen løp jeg i retning Hornsjø og Snultra, for de innvidde, og snudde etter drøye 15 km. Med kun to små geltuber som medbragt føde, men med mange vannposter underveis, ble jeg temmelig sliten mot slutten og angret på at jeg ikke tok i mot tilbudet fra to campere om en kaffetår på tilbaketuren. Men krampene holdt seg i hvert fall borte og det ble en kjempefin langtur på 31 km på nesten tre timer, så snittfarten var med andre ord svært moderat.

På kveldingen ankom Liv og Gaute til tradisjonsrik før-Birkebeinerløpet-kveld med kylling, ris og rødvin som sedvanlig oppladning. Ja, nå kunne jo jeg innta et par glass med god samvittighet, for jeg skulle jo ikke løpe Birkebeinerløpet morgenen etterpå. Jeg skulle bare få med meg stemningen og ta noen bilder, før sykkelen ventet. Men mine gjester lot seg heller ikke affisere nevneverdig av det faktum at de skulle ut på sitt 14. og 10. Birkløp. Neida, der i gården tok de både vinen og løpet på ren rutine :-) Det ble i hvert fall en svært så hyggelig kveld.

Lørdag var Gaute oppe grytidlig etter årets første frostnatt? Skjema ble fulgt til punkt og prikke, både hva gjaldt forberedelser og selve løpet etterpå, må vite. Gaute løp meget bra på 1.42 og cruiset inn til enda et merke med 15 minutters margin. Det må ha vært rødvinen som gjorde susen! Liv derimot sjanglet formelig og datt over mål, men det skyldtes kramper i begge bein, og hadde ingen ting med vinen å gjøre! Godt kjempet! Kun noen minutter bak merkekravet. Men du hadde en veldig fin tur, sa du etterpå. Det er det viktigste...tross alt!

Mer fra Birkebeinerløpet
Joda, det er artig med Birkebeinerløpet, om du løper selv eller er tilskuer. I år satt i hvert fall Harald og meg i hver vår godstol og heiet løperne frem. Harald stakkar, som hvert eneste år er inne blant topp 5, de som setter merkekravet i klassen sin, og med alle medaljevalører i premiesamlingen, for han kriblet det nok litt ekstra i løpefoten. Men humøret var upåklagelig og formen også sakte, men sikkert på rett vei, noe ryper og trost (!) fikk merke.

SYNKRONLØPING: Bereket i tet foran Sompol (skjult), med Øystein Sylta jagende bak.

De tre første har alt en stor luke til resten av teten, der Arne Post er skjult som nr 4 i rekken.

Så kommer Carl Fredrik i fint driv, selv om stive lårmuskler ikke spilte helt på lag.

Trond Inge leder an neste felt.

...og så kom sykkelen frem
Etter at Carl Fredrik, Håvard, Rolf, Gaute og Trond Inge, i den rekkefølgen tror jeg (i hvert fall var det rekkefølgen dem i mellom i mål), samt en rekke andre kjente og ukjente løpere hadde passert oss, ga jeg meg i kast med dagens sykkeltrening. Beina var overraskende bra, men gårsdagens tremilstur satt nok likevel i kroppen, så det ble en rolig langtur med flere stopp både for å hvile og for å nyte den flotte naturen i godværet. Jeg holdt meg imidlertid til turplanen og kunne sykle inn på tunet på Kuåsen etter 61 km.

RAST: Ved Store Ljøsvann

Banketten
På kvelden bar det tilbake til Lunkeveien og hytten til Harald, der Hagen senior og junior, og verten selv, allerede var i full sving på kjøkkenet med dagens pastamiddag. Carl Fredrik var den eneste av oss som hadde løpt, men han forsvarte til gjengjeld æren for hele gjengen med sin 3.plass i M20-24 og SEIER i trippelen som Årets Superbirkebeiner i samme klasse (selv om han fortsatt bare er tenåring..). Unge Hagen avanserte sogar til 5.plass totalt i trippelen, der for øvrig vår felles sambygding Arne Post vant overlegent. Det ble enda en svært munter og hyggelig kveld, denne gang helt uten rødvin.

Påplusset en rolig restitusjonstur langs Sjusjøvannet søndag, for å få løpt litt med stakkars Mira også, som jo ikke fikk være med hverken på langturen eller sykkelturen, så endte helgen "helt i hundre", med akkurat 100 km tilbakelagt enten med jogegsko eller sykkelsko.

Det gjorde godt, for både kropp og sjel. Takk for laget!

TØRST: Gjett om denne kalde colaen smakte godt ved Øvre Åstbru, etter nesten fem mil.
Bare alkoholfritt på banketten også!

Snipp, snapp, snute...

2011-09-13T19:49:00.002+02:00

...så var eventyret ute. I hvert fall er året mitt som halvproff elitemosjonist over. Året da jeg hadde permisjon fra jobben og hadde mer tid enn normalt til trening. Men etter et års permisjon har jeg plutselig ikke noen jobb å komme tilbake til likevel. Sånn kan det gå. Så nå er det blanke ark og fargestifter til. Selv om det går mest i sort-hvitt om dagen.

Permisjonen som ikke var permisjon
Livet gir og livet tar og kan være ganske tøft i blant. Permisjonsåret mitt ville jeg ikke vært foruten. Men i min enfoldighet trodde jeg jo at en permisjon var nettopp det; en permisjon. Men det gjelder visst ikke for arbeidsgiveren min. Der tolker man regelverket annerledes. Vel, aldri så galt at ikke det er godt for noe. Jeg får i hvert fall lønn igjen nå. Og dermed har jeg mer tid til trening enn folk flest en stund til. Så kanskje er jeg heldig likevel, når alt kommer til alt?

Sportslig tilbakeblikk

Hva har jeg så oppnådd som "halvproff", rent sportslig? Tja, den helt store suksessen har nok uteblitt. Jeg har ikke akkurat presset tidene markert nedover, som håpet. På 10 km sliter jeg med å holde meg på 37-tallet. Riktignok forbedret jeg tiden min i Sentrumsløpet (bildet) med halvminuttet fra året før, og de fleste 50-åringer ville nok vært strålende fornøyd med 37,42.. På 5 km ser 17-tallet ut til å være en saga blott og på halvmaraton er alt under 1.25 nå blitt bra. Nei, jeg tror jeg skal gjøre som Tron Gifstad forslo; når en har passert et halvt hundre og blitt ordentlig master, da kan en starte en ny tidsregning og registrere perser før og etter fylte 50.

Femti, feit og ferdig?
Men det har da vært noen lyspunkter også. Og de har stort sett vært lange, bokstavlig talt. Aller høyest henger nok persen fra København Marathon i mai på 2.58,53. Og da snakker jeg ikke om pers etter fylte femti. Veldig godt fornøyd med den prestasjonen. Som en god nummer to kommer nok Birkebeinerrennet. Under drømmegrensen her også og godt innenfor merkekravet, noe som var over all forventning. Jeg må også si meg bra fornøyd med min debut som ultraløper i Romerike 6-timers der jeg klarte nesten 65 km, særlig siden jeg slet veldig med kramper underveis.

Veien videre
Hva høsten bringer er mer usikkert. Jeg merker at jobbsituasjonen tapper meg veldig for energi og sliter mentalt. Utakk er visst verdens lønn, etter 19 år i konsernet. Men jeg får prøve å tenke positivt og fokusere på det jeg kan gjøre noe med. Noe av det er å fortsatt holde meg i god form. Men jeg orket ikke å stille verken i Årungen Rundt eller i Drammen i helgen og formen føles sjaber. Prøvde meg på en liten mølleintervalltest forrige uke, men klarte ikke å holde 4 blank fart på noen av intervallene... Batteriene er flate.

Men jeg skal tilbake. Nå lurer jeg på hvilke løp jeg skal plotte ut for høstsesongen. Det er jo kanskje på tide å bestemme seg. Først blir det nok "10 for Grete" eller halvmaraton i Oslo siste helgen i september. Det store spørsmålet er hvilket maratonløp jeg skal løpe i høst. Køln 2.oktober har fristet, men det kommer nok litt for tidlig. Dessuten skulle jeg gjerne fått med meg noen av de fine høstløpene her hjemme av litt kortere distanser, som Hytteplanmila, Furumomila eller Nøklevann Rundt, som alle er kjempefine og koselige løp.

Fra Hytteplanmila i fjor, foreviget av Kjell Vigestad.
I bakgrunnen lurer en velkjent skikkelse...

Så kanskje løsningen blir å bruke en eller flere av disse som oppkjøring til et senhøstes maraton. Mest nærliggende er kanskje Frankfurt Marathon 30.oktober, som jeg har svært gode minner fra, etter at jeg brøt 3-timers grensen her for første gang i 2008. Jeg var ikke den eneste. Alle seks i "Team Savoy" løp på under 3 timer.

Gode maratonalternativer i høst er Amsterdam eller Poznan 16.oktober, Venezia 23.oktober, Firenze 27.november eller Lisboa 4.desember. Hvis jeg klarer å holde trøkk og motivasjon oppe så lenge, da.

Det avhenger også litt av hva som skjer på jobbfronten. Forhåpentligvis vil ting være mer avklart når vi skriver november måned, løpesesongen definitivt går mot slutten og det nærmer seg en ny skisesong.

Den som lever - og løper - får se.

Jeg løp forbi her under Amsterdam Marathon i 2009.
Kanskje blir det ny tur gjennom vakre Vondelpark i høst?

Er det andre som lar seg friste av en høstmaraton, så gi gjerne et ord!

Håper på snarlig bedring

2011-09-08T22:20:00.029+02:00

- Av Harald Ringen -

Hei, lenge siden sist.

På tide med en liten oppdatering.

Innlegget er skrevet av Harald
(Se også kommentarfeltet - red.)

Jeg har nå vært nesten borte fra jobb og all idrett på 5. uka og vet ikke hva fremtiden bringer. Føler at i sommer har alt gått fra himmel til helvete! Fra klasseseier i sentrumsløpet til å nesten ikke kunne gå. Aner riktignok en liten lysning i tunnelen men det går sagte. Har kopiert fra NRF en diagnose på min lidelse for de som er spesielt interessert. Det som er den stor ulykka i dette er at det oppstod via en tarminfeksjon i Tyrkia. Altså det bryter ikke løs av seg selv som kanskje noen tror. Har hatt dette latent i kroppen i ca 28 år uten nevneverdige plager, men med denne infeksjonen reagerte kroppen med fullstendig backlæsj og prøvde å forsvare seg så godt den kunne med å danne betennelser i og rundt diverse ledd! Sånn er stågan!

Er rammet av reaktiv artritt, dvs. leddbetennelse som reaksjon på en infeksjon en har hatt.

Har kopiert denne fra Norsk revmatikerforbund!

Reiters sykdom

Reiters sykdom er en betennelsesaktig revmatisk sykdom. Reiters Sykdom defineres som en kombinasjon av leddgikt, øyekatarr og urinrørskatarr.

Sykdommen finnes hovedsakelig hos menn og for 85% begynner den i aldersgruppen 16-34 år. Er det ikke øyekatarr og urinrørskatarr, men bare leddbetennelse, kalles dette reaktiv artritt, dvs. leddbetennelse som reaksjon på enkelte infeksjoner en har hatt. Den egentlige årsaken er ukjent. Det er mulig at Reiters kan utløses av visse mikrober ved tarminfeksjon og urinveisinfeksjon. Reiters sykdom er en kronisk sykdom. Av den store gruppen med betennelsesaktige revmatiske sykdommer, er kanskje Reiters totalt sett den enkleste å behandle og går i ca. halvparten av tilfellene over etter noen måneder, andre kan få tilbakefall og andre utvikler kronisk leddbetennelse.

Symptomer

Symptomer fra ledd starter vanligvis 1-3 uker etter en periode med urinrørsutflod eller diaré. De fleste har også feber i startfasen. Artritt (leddbetennelse) opptrer hyppigst i vektbærende ledd. Knær og ankler blir først angrepet., men også imindre ledd som tå-og finger-ledd kan affiseres.

Sykdommen faller vanligvis til ro i løpet av noen uker til måneder. Tilbakefall oppstår hos omkring 60% av pasientene.

Leddplagene starter ofte akutt, og det kan føre til betydelig funksjonsnedsettelse i perioder. Sykdommen begrenser seg ofte til 4-6 ledd. Sykdomsbildet er i de fleste tilfeller lett. Varig nedsatt leddfunksjon forekommer meget sjelden.

Hvordan stilles diagnosen?

I den akutte fasen av sykdommen er antall hvite blodlegemer økt, blodprosenten kan være nedsatt og senkningen betydelig forhøyet. Den revmatoide faktor, som ofte finnes i blodet hos pasienter med kronisk leddgikt, mangler. Personer med Reiters Sykdom har heller ikke revmatiske knuter.

Ha en god dag, hilsen Harald

Tour de Seven Seas

2011-09-08T20:51:00.002+02:00

Det ble ikke noe Birkebeinerritt på meg. Men uken etterpå, når betennelseskuren var over, tråkket jeg ivrig i vei i Ringsakerfjellene i andre bolk av sommerenes helt lokale sykkelritt; Sjusjøen Rundt! Med mange herlige etapper på programmet.

Tour'en gikk for det meste på grusveier, selv om jeg her har forvillet meg litt ut i terrenget!

Sjusjøen regnes først og fremst for å være et eldorado for langrennsfolket. Og det er det. Men det er fantastiske muligheter sommerstid også, både med joggesko, terrengsko eller med sykkel "på beina"! I sommer har jeg utforsket en del sykkelruter i min egen lille tour. Rutene er mange og flotte. Jeg har sjekket ut de lette traséene hovedsaklig med grusvei. Skjønt lett og lett. Det er mange og lange bakker som krever sin mann (eller kvinne). Så får jeg heller senere driste meg mer ut i terrenget. Store deler av UltraBirken går jo i nærområdene, bl.a over Lunkefjell (der jeg bare har løpt) og Nevelfjell. Det får kanskje inkluderes i noen av etappene til neste år. For dette ga absolutt mersmak og frister til gjentagelse.

Her er noen smakebiter fra sommerens Tour de Seven Seas:

Prolog: 32,4 km
Mellsjøen - Nordseter - Sjusjøen - Rømåsen.

Nevelvann, før utforkjøringene til Nordseter.

Fra Kuåsen gikk turen bortover Birkebeinerveien til Elgåsen, deretter forbi vakre Mellsjøen og idylliske Nysætra til Reinsvannskrysset, med utsikt til Hafjell og Pellestova. Her tar vi til venstre og passerer Nevelvann (bildet), før grusveien går over i asfalt ned til Nordseter. Selv om det var oppholdsvær, var asfalten helt våt. Det må ha vært en kraftig lokal skur like før. Ikke helt høy i hatten "suste" jeg ned de bratte og våte asfaltsvingene, men det gikk heldigvis greit. Deretter følger en like bratt og enda lenger oppoverbakke, der det bare var å tråkke til i 12-13 minutter før jeg var på toppen og det flatet ut mot Sjusjøen. Ved Sjusjøkrysset tok jeg en ekstrasløyfe nedom bommen ved innkjørselen til Natrudstilen, for så å ta grusveien opp nye bakker til Rømåsen, og tilbake til Kuåsen over Storåsen.

Dette kan være en tøff og kupert temporunde, eller rett og slett en fin sykkeltur som ikke er altfor lang. Selv tok jeg det relativt rolig siden det var første tur etter betennelseskuren, men tråkket bra på i flere av oppoverbakkene.

Kongeetappen: 74,5 km
Sjusjøen - Mesnalitjern - Hamarsetra - Kvarstad - Øvre Åstbru - Storstilen - Elgåsen

Dette var kanskje Tour'ens høydepunkt. Starten gikk forbi Sjusjøen og inn på grusveien som fører forbi Mesnalitjern. Her er et artig parti med noen friske nedoverbakker der det kunne gått skikkelig galt. Jeg overvurderte nok mine utforegenskaper og oppdaget litt for sent at farten var litt for stor og at veien foran meg var både steinete og hullete, med mye løsgrus som gjorde bremsing eller svinging til en svært risikabel affære. Heldigvis holdt jeg fingrene unna bremsene, hodet kaldt og satset på at sykkelen ville klare brasene. Det gikk heldigvis bra! Jeg pustet lettet ut og roet ned farten betraktelig i resten av unnabakkene. Tør ikke tenke på hva et fall der kunne resultert i..

En annen fare som stadig dukket opp var flokker med svære kyr og (okse)kalver. Flere ganger måtte jeg sykle mellom de store dyrene, klar til min livs sprint hvis de skulle angripe... Disse var heldigvis bare fredelige.
Skjønt, med hytte på Kuåsen er det vel bare å venne seg til selskapet :-)

Ved Bleka stakk jeg inn på nye områder sørøstover, passerte forbi oversvømte myrsletter ved Dempeni (passende navn?), før kursen igjen gikk nordover til Hamarsætra, langs naturreservatet Endelausmyrene og mot Kvartad. Etter 46 km tok jeg en velfortjent (?) pust i bakken, rastet ved et idyllisk vann som var tilrettelagt for handicappede og synes det passet bra for meg akkurat da. For solen var kommet frem og det var rett før jeg sovnet på benken...

Fin rasteplass like ved Kvarstad.

Litt stiv og støl og øm i baken var det ganske tungt å komme i gang igjen etter hvilen. Men det glemte jeg raskt, der jeg syklet videre langs og over idylliske Åstaelven, helt til Øvre Åstbru. Deretter satte jeg kursen sør- og vestover igjen, til kjente birkebeinertrakter ved Storstilen og rosinbakkene, som denne gang føltes adskillig tyngre enn tidligere i sommer. Hjemme på Kuåsen kunne jeg loggføre årets lengste tur, nesten 75 kilometer. En kjempefin og variert runde som trygt kan anbefales.

Storstilen, like før rosinbakkene. Hytten på seteren er til salgs, så hvis noen vil ha en ekte seterhytte med unike muligheter til å trene i rosinbakkene, så er det bare å slå til!

Klatreetappe: 41,1 km
Elgåsen - Øvre Åstbru - Hornsjø - Reinsvann - Kroksjøen

Siste dagen la jeg inn en kortere runde. Syklet nå motsatt vei til Øvre Åstbru før jeg la kursen nordover inn i Øyerfjellene, for så å ta av i retning Hornsjø. Her er det en temmelig lang og sugende klatring, som minst må være av andre kategori... Fra Hornsjø syklet jeg den flotte løypen forbi Snultrakrysset til Reinsvannet og retur langs Mellsjøen. Det ble omtrent en maratondistanse, så her har vi en alternativ maratontrasé som ikke akkurat vil være av de letteste. Kanskje jeg skal prøve den, med joggesko, som oppkjøring til mitt neste 6-timersløp?

Ved Reinsvannet, før (eller etter) bakkene opp (eller ned) fra Reina.

Her er også noen andre sykkelruter og smakebiter fra første del av etapperittet tidligere i sommer;

Tempo 24 km: Nordseterrunden
Som prologen ovenfor, men uten ekstrasløyfen nedom og oppom Rømåsen. Grus og asfalt, med den tøffe "mørdarbakken", stigningen på drøye 10 min fra Nordseter mot Sjusjøen, som et slags høydepunkt....

Utgangspunktet for alle turene er Kuåsen / Kroksjøen.
Vakrere "start- og målområde" enn Fjellelven nedenfor demningen skal en lete lenge etter...

Ljøsheim Rundt, ca 45 km
Sjusjøen - Mesnalitjernet - Ljøsheim - Storstilen - Elgåsen

En veldig fin rundløype med første del som i "Konngeetappen", men der en sykler videre nordover ved Bleka, og opp seige stigninger opp Lauvlia til Ljøsheim. Her kan en enten ta en pust i bakken ved det fine Store Ljøsvannet (bildet under) eller evt stikke innom Hygga for en sjokoladebit og en kopp kaffe. Deretter følges grusveien over Grunnåsen, før den kommer inn i Birkebeinerrittløypen i Kvarstadlia, og går videre til Storstilen og rosinbakken.

Liten spisepause og påfyll av drikkeflasken ved Store Ljøsvann.

I Birkenløypen t/r - ca 65 km
Elgåsen - Kvarstad - Øyunden - Nysetra t/r
Målet med denne turen var å gjøre meg mest mulig kjent med Birkebeinerrittet, så jeg syklet den lille kilometeren fra hytten til Birkebeinervegen og fulgte Birkebeinerritt-traséen i retning Rena, til jeg hadde syklet drøye 3 mil, et stykke forbi Nysetra (bildet), der jeg gjorde vendereis.

Ved passering Nysetra er det 52 km igjen av Birkebeinerrittet.
Jeg hadde her syklet ca 3 mil og snudde noen kilometer senere.

På tilbaketuren syklet jeg dermed riktig vei for Rittet, først i fint skogsterreng forbi Nysetra og Øyunden og ned til Åsta, før stigningene opp fra Kvarstad og rosinbakkene kommer på rekke og rad. Rosinbakkene ble unnagjort på knappe 9 minutter fra bunn til øverste topp denne dagen, som er uoffisiell pers.

Idyll langs Åsta like ved Kvarstad.

Da jeg for to år siden stod på Storåsen og heiet frem løperne i Birkebeinerrittet, var jeg så imponert både over tempoet i eliteklassen, og at de stod og tråkket oppover bakkene, etter å ha syklet ca 7 mil. Når jeg nå selv nærmet meg Storåsen etter drøye 6 mil, følte jeg meg faktisk så fin i kropp og bein at jeg la jeg inn et ekstra drag til toppen av Storåsen. Nå var det min tur til å stå og tråkke opp bakkene! Herlig når kroppen repsonderer slik som denne dagen. Der og da bestemte jeg meg egentlig for å sykle Rittet!

Nå skulle imidlertid et 6-timersløp og påfølgende betennelse sette en effektiv stopper for det.
Men til neste år, da stiller jeg, forhåpentligvis...

Hitfjellet rundt; 51,3 km
Elgåsen - Mellsjø - Hornsjø - Pellestova - Elgåsen

I sykkel-land!!

En kjempefin rundtur. Etter den bratte bakken opp fra Reinsvann syklet jeg rett frem, forbi Koltjernet, Kruggrud og Snultrakrysset til Hornsjø, der jeg tok avstikkeren nedom høyfjellshotellet og unnet meg en drikke- og spisepause i en fluktstol utenfor hotellet, med vakker utsikt over selve Hornsjø og fjellene bak. Etterpå syklet jeg Øyerveien, rundt Hitfjellet og Reinsfjellet, med ny avstikker til Pellestova, der det også er fine muligheter for stopp.

Kakaoen på Pellestova er nydelig! Ikke sant, Harald? Vi smakte på den på en av skiturene våre i vinter, så jeg måtte selvsagt sjekke om den var like god på sommerføre. Det var den. I hvert fall nesten.

Dersom kakaoen er hovedmålet kan en selvsagt ta strake veien til Pellestova og samme vei tilbake, noe som fra Kuåsen blir ca 4 mil, eller ca 45 km t/r fra Sjusjøen.

Hanne var med på noen av etappene og drømmer om Birkebeinertrippelen.
Hun har en jobb å gjøre i utforbakkene, men oppover var det ikke lett holde følge
den drevne spinninginstruktøren når hun tråkket til!

Jo, mulighetene er mange. Og det skal visst være minst like fint i Øyerfjellene, videre nordover fra Øvre Åstbru. Dette, og terrengsyklingen, får jeg utforske ved en senere anledning.
Jeg gleder meg allerede!

Hvis noen av leserne har flere gode forslag til sykkelruter, må dere gjerne dele det med oss!

Betennelse i stedet for Birken...

2011-08-26T17:04:00.011+02:00

I skrivende stund var planen å sykle FredagsBirken. I stedet må jeg holde meg i ro og knaske på tabletter, etter at jeg fikk slimposebetennelse etter ultradebuten min på lørdag!

Som nevnt i reportasjen fra ultraløpet, så slet jeg voldsomt med kramper. Likevel kjentes muskulaturen overraskende fin dagen etter løpet. Men mandag morgen våknet jeg med smerter øverst i høyre bein, og da de ikke ga seg de nærmeste dagene, tok jeg en tur til legen onsdag morgen. Ganske riktig, slimposebetennelse ble raskt konstatert, og jeg fikk resept på en voltarenkur.

KONTRASTER: I stedet for sykling av Rittet, ble det knasking av medisiner; voltaren og noe syrenøytraliserende, i tillegg til ny dose med hjerte- og kolesterolmedisin...

Smertene forsvant ganske momentant etter at jeg tok den første tabletten, så dette må være virkelig sterke saker. Jeg ble imidlertid sterkt anbefalt ikke å trene, selv om smertene er borte, da betennelsen jo ikke har forsvunnet av den grunn. Jeg fikk beskjed om å ta 3 tabletter om dagen, i en kur på 20 tabletter, altså over 7 dager. I dagens rykende ferske utgave av Kondis (som for øvrig "redder" meg før en uvant treningfri helg), står pussig nok akkurat dette omtalt. Men der anbefaler idrettslege Lars-Petter Granan å ta 2 voltarentabletter i bare 2-3 dager, og "i sjeldne tilfeller i 5 dager". Altså maksimum 10 tabletter, ikke 20... Så jeg ble litt skeptisk nå, må jeg innrømme. Noen som har brukt voltaren som har peiling på dette? Har legen min, en hyggelig svensk vikar som både snakket som og lignet på rapperen Timbuktu, tatt for hardt i? Eller skal jeg bare si som musikeren selv; "Det ordner seg, det gjør det alltid!"...?

Uansett, jeg holder allerede på å "gå på veggene" etter bare noen dager uten å kunne trene. Riktignok syklet jeg 50 minutter på spinningsykkelen uten smerter på mandag, og jeg svømte to ganger i Hvervenbukta (bildet) på tirsdag for å holde crawlingen fra Kreta ved like (det var faktisk nesten like varmt i vannet også!). Men etter at diagnosen ble stilt, har aktivitetsnivået begrenset seg til noen rolige turer med Mira og plenklipping. Sistnevnte var hardt nok til at svetten silte...

Så mine store planer om å teste sykkelen i Birken må nok vente til neste år. Sykkelen har jo noe å leve opp til, ettersom den vant klassen sin i fjor (med Carl Fredrik i sadelen.) En mager trøst er det at det er meldt drittvær, skjønt for FredagsBirken i dag ble det visst ikke så ille likevel. Sykkelen slipper i hvert fall å se like møkkete ut som etter treningsturen på bildet. Og så får jeg heller more meg over at jeg ble kontaktet av reklamebyrået Dinamo for en tid tilbake, som ønsket å bruke bildet nedenfor, fra bloggreportasjen min fra Birkebeinerrittet i fjor, i en reklame for Telenor i årets offisielle program!
I stedet for å bruke masse penger på å delta i årets ritt, får jeg altså litt penger inn på kontoen! Det kan komme godt med på tampen av mitt permisjonsår. Det er tredje gang at helt fremmede henvender seg til meg med spørsmål om å bruke bilder fra bloggen til reklamer og programmer. Kult!!

Så med det omtalte bildet fra rittet i forfjor, i fjoråerts reportasje, ønsker jeg alle en god helg og lykke til til Carl Fredrik, Trond Inge og andre kjente og ukjente helter, som trosser værgudene, regn og gjørme og tråkker i vei i 9 mil over fjellet fra Rena til Lillehammer i dag og i morgen!

Stå på!!

Ultradebut på godt og vondt

2011-08-22T23:59:00.021+02:00

Nå kan jeg kalle meg ultraløper! Jeg har løpt 6 hele timer sammenhengende. I hvert fall nesten. Men det var såvidt båten bar. Kramper holdt på å ødelegge "festen".

Dette bilde av en sliten ultradebutant er hentet fra billedserien tatt av Ole Engen, se link nederst i reportasjen.

"Nei nå lurer jeg også på om du vet hva du går til. Du må ikke helt ta knekken på kroppen din!". Denne smått bekymrede meldingen fikk jeg av min kjære mor, da hun leste at jeg hadde meldt meg på ultraløp. Og kompis Dag Spilde, som for øvrig selv har løpt Rallarvegsløpet, skrev følgende på søstertjenesten min SportsBlokken (der det er flere kommentarer); "Jeg blir bare mer og mer overrasket over hvilke utfordringer du gir deg ut på. 6-timers løping rundt og rundt på en bane høres like mye ut som en tålmodighetstest som en utholdenhetstest. Det er noe av det siste jeg kunne tenkt meg å vært med på, men vi er forskjellige."

Joda, og godt er det. Men da jeg måtte droppe min planlagte debut i triathlon, var det fint å finne en annen utfordring. Men hvordan var det så å løpe i 6 timer? Det var faktisk slett ikke så ille som fryktet, i hvert fall ikke hva gjelder tidsaspektet og den mentale tålmodighetsprøven. Jeg har også vært adskillige mer utslitt etter langt kortere løp.
Her er litt mer om mine erfaringer fra min debut som ultraløper.

Amatørmessig start

Det hele startet katastrofalt. Jeg måtte nemlig via Ski i morgentimene og feilberegnet tiden så mye at det var såvidt jeg nådde starten. Redningen var den gode veimerkingen til Fetsund stadion, og da jeg fikk parkert en snau halvtime før start, var det første jeg hørte den velkjente speakerstemmen til Heming Leira, som utbasunerte at alle debutanter (for det var mange av oss), måtte komme forbi for å bli tatt bilde av. Jeg rakk ikke det, men jeg rakk selv å ta bilde av Heming med det imponerende utstyret sitt.

Inne i hallen fikk jeg startnummer med tilbehør av Erik (t.v.) og følte at jeg hadde en viss kontroll på tiden. Men jeg skulle skifte, startnummeret skulle festes, føtter skulle tapes, brikker festes på skoene - og selvsagt måtte jeg en siste tur på potten. Jeg rakk likevel en hyggelig garderobeprat med Jan Billy og Mons Tingelstad (bildet under), samt en bergenser som viste seg å ha vært min nærmeste nabo i mange år, Morten Omholdt. Verden er jammen ikke stor!

Så, plutselig, var det bare noen minutter til start. Og jeg hadde nesten glemt at det var hele 426 meter å gå til startstreken! Nå måtte jeg LØPE for å nå starten på et 6-timersløp! Jeg stresset nedover veien i retning av start, men så ingen andre løpere. Fortvilet spurte jeg en tilskuer, som pekte ned en sidevei. I det samme hørte jeg nedtellingen; "15 sekunder til start!" Jeg måtte le av meg selv der jeg kom joggende foran hele feltet, som for lengst stod klare.

"4, 3, 2, 1 sekund!"... Jeg smatt inn på siden av feltet akkurat i det startskuddet gikk. Men jeg hadde fortsatt ikke fått festet brikkene på skoene, så mens løperne stakk avgårde, satt jeg på huk i veikanten og prøvde febrilsk å feste brikkene. Attpåtil skulle jeg for aller første gang løpe med to brikker, som festes med clips. Jeg kom til å tenke på tilsvarende situasjon i Birkebeineerrennet, også da rotet jeg det skikkelig til i starten, men trøstet meg nå med at det jo gikk veldig bra til slutt den gang. Men jeg lærer visst aldri...

Endelig var begge brikkene festet (trodde jeg) og jeg kunne jogge ut langt bak i det rekordstore ultrafeltet på 139 menn og kvinner. Etter de nevnte 426 metrene passerte vi hallen med matten og speaker Heming, som over høyttaleranlegget sa "du nådde starten, ja, Frode!". Samtidig fikk jeg endelig startet klokken min, men oppdaget at den ene brikken var borte fra skoen. Og den andre satt løst... Jeg stoppet, tok av den gjenværende brikken og festet den på nytt. Og etter er par runder festet Olav en ny brikke på den andre skoen. En svært så trøblete og slow start, og jeg holdt såvidt 5.30-tempo - når jeg løp.

Målsettingen
Målet mitt var todelt; over 60 km og å holde det gående i samtlige seks timer. Og å lære. Olav KrampeGammel'n Engen, løpets dyktige primus motor, trodde at jeg kunne ta medalje i en fjesbokmelding kvelden før. Og Vidar og Erik tippet meg over 7 mil. Takk for tilliten, gutter, men dere glemte tre ting, minst; For det første er jeg debutant og amatør i dette gamet, for det andre er jeg ingen typisk langløper og for det tredje har jeg en skjør muskulatur og sliter ofte med kramper. Så jeg fulgte rådet til de langt mer erfarne ultraløperne Olav og Erik, om å åpne særdeles rolig.

Løpet og konkurrentene
Det ble kanskje i roligste laget. Men jeg måtte jo stresse ned etter all kavingen før start... Når jeg endelig var i gang, sa jeg til meg selv at nå kan du slappe av. Du skal jo bare jogge rundt her på Fetsund i seks timer uansett. Praten gikk ganske livlig i starten. Hyggelige ord og oppmuntringer ble utvekslet både med kjente og ukjente løpere. Dette er noe av sjarmen med denne type løp, det blir en mye mer sosial og intim atmosfære enn i de heseblesende gateløpene over kortere distanser.

Det tok ikke lang tid før jeg ble innhentet med en runde av de raskeste, det vil si at jeg var distansert med 1.989 meter allerede. Bjørn Tore Kronen Taranger var den første som kom feiende forbi, i karakteristisk stil, sammen med Svein Arne Gylterud. Sistnevnte tok etterhvert kommandoen, men han nøyde seg med maratondistansen og ble vinner av det innlagte Fedrelandet Maraton på 2,39. Robert Hansen, som til slutt vant 6-timers, passerte i stor fart, det samme gjorde lille Anne Jorunn Hodne, som med 79,1 km presterte det nest beste 6-timersløpet av en norsk kvinne noensinne. Grattis! Jeg var virkelig en spurv i tranedans.

De tre beste og de eneste som klarte over 80 km. Fra venstre Didrik Hermansen (81.051), vinner Robert Hansen (82.688) og B.T. Kronen Taranger (80.379).

Så kom Rune Solheim dampende. Vi hadde utveklset forhåndskommentarer både på bloggen og Facebook og var begge debutanter. Jeg økte farten og slo følge et stykke, og kilometertiden spratt ned i 4,44 før jeg ønsket Rune lykke til videre på ferden. Selv om han hevdet å åpne i roligste laget, turde jeg ikke følge. En dame kom opp på siden av meg i bra tempo. Hun fortalte at hun hadde maratonpers på litt under 3 timer, men at det var lenge siden, så jeg synes hun åpnet vel optimistisk og regnet med at hun ville sprekke. Ikke visste jeg da at det var rutinerte Marit Årthun. Hun visste hva hun gjorde, sprakk ikke og hadde langt bedre kontroll enn jeg selv hadde, skulle det vise seg. Og når jeg spurte en annen kar hvilket skjema han løp etter, kom svaret kontant; "6 timers-skjema!" Joda, dette var gøy. Vi var i gang!

Etter en times tid var farten justert til rundt 5 blank. Jeg fikk stadig oppmutrende tilbakemeldinger fra Erik Nossum, som dessverre var blitt skadet og måtte nøye seg med å gå inn i den dyktige arrangørstaben.

"Du løper lett!" "Fortsett sånn, så blir det veldig bra!" "Du vil ta mange plasser mot slutten hvis du holder helt inn!" Oppmuntringene fra Erik var mange. Tusen takk! Det hjalp virkelig.

Weydahl-brødrene fra Drøbak var selvsagt også på plass, denne gang ble det gledelig bronse til Birger til slutt. Jan Billy derimot hadde bare som mål å passere 50 km og få et nytt napp på veien mot sine 50 maraton, som skal jubileres på Svalbard neste sommer.

Nestemann som tok meg igjen med en runde var Lars Chr. Dørum. "Du åpner rolig, ja", sa Lars, men jeg synes det gikk fort nok, turde ikke løpe fortere. Jeg tror jeg har slått Lars i samtlige løp tidligere, men nå var det klasseforskjell mellom oss. Her var det han som var på hjemmebane. Jeg skulle bli varvet flere ganger av veteranen fra Ski. Men så snakker vi om en av Norges mest erfarne ultraløpere, som tok NM 6-timers som oppvarming til sagnomsuste Spartathlon over 246 km! Og som etter løpet fikk hederspris for innsatsen i EM og VM i 24-timersløp (bildet). I mål hadde Lars løpt over 9 km lenger enn meg. Men jeg slo da kona hans, Wenche, såvidt det var...

En annen som løp både fort og jevnt som en klokke var Øystein Ringnes. Vi utvekslet oppmuntrende ord til hverandre, men ellers var det ikke så mye likhet mellom oss, annet enn alderen. Øystein cruiset inn til seier i klassen min (50-54) og 5.plass totalt, med imponerende 75.397 m. Deretter fulgte de oransje brødrene Petter og Olav Krakset fra Hakallestranda konisjonslag (!) De løp side om side i 4 1/2 time, før de skilte lag mot slutten. Jeg kan jo finne en bitteliten oppmuntring i at jeg faktisk hadde større fart enn Olav på slutten, til tross for krampeproblemene mine som skulle komme. Og enda bedre, at jeg etter å ha blitt varvet av den rutinerte ultraløperen Anders Tøsse, slo tilbake og knep meg foran Anders på resultatlisten. Vi konkurrerer sogar i samme klasse. Joda, det var absolutt mye å glede seg over, selv om Anders "ofret seg" for kona den siste timen, da....

Kampen mot krampen
Det verste med å løpe i seks hele timer, var ikke den fysiske utfordringen, og slett ikke pust eller kondisjon. Problemet var krampene, som kom snikende allerede før 4 timer var passert. De siste to timene var stort sett en kamp for å holde krampene i sjakk, og samtidig holde en akseptabel fremdrift. Jeg har slitt med kramper før, særlig i Oslo Maraton i fjor, og ble veldig skeptisk da problemene meldte seg så tidlig.

"Erik, jeg trenger gode råd!", sa jeg fortvilet da jeg passerte svingen der Erik Nossum stod, mannen som løp Norge på langs i fjor, 62 km i snitt i 43 dager etter hverandre, så han vet hva han snakker om!

"Gå baklengs i 40 meter et par ganger," var rådet jeg fikk! Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om og det hjalp litt. Men bare for en kort periode. Så måtte jeg stoppe flere ganger for å strekke ut, og farten dabbet markert. Jeg hadde nå omtrent samme fart som Vera Nystad, vinner av damer 65-69 år. Hun så at jeg slet og rådet meg til å stoppe og massere beina. Igjen adlød jeg ordre og satt meg ned i gresset med fin utsikt over Glomma og masserte beina i halvannet minutt. Det hjalp bedre, men jeg måtte hele tiden holde igjen, for straks jeg økte tempoet bare ørlite, så kom strammingen og rykningene i beina.

Men jeg fant jeg en slags rytme etter hvert, der jeg løp en runde for så å sette meg på benken ved speakerbua og massere beina noen sekunder ved hver passering, etterfulgt av drikke og føde og ca hundre meter med rask gange, før jeg jogget videre. I mangel av salttabletter knasket jeg desperat chips og peanøtter fra den velfylte matstasjonen, som også inneholdt brødskiver med egg og kaviar eller sjokoladepålegg, bananer og masse annet, i tillegg til cola, sportsdrikk og vann. Her var noe for enhver smak!

Etter noen runder ble det faktisk litt bedre og jeg klarte sånn noenlunde å holde krampene i sjakk, men fortsatt med de stadige pausene. Og jeg fikk på langt nær løpt så fort som jeg ville, for jeg følte at jeg hadde masse ubrukte krefter! Den siste halvtimen ble imidlertid ikke så verst, og mot slutten klarte jeg faktisk å øke farten ganske merkbart.

"Kom igjen, Frode! Dette er noe annet enn en runde rundt Sognsvann!", ljomet det fra speaker Heming, initiativtakeren til SRM.

I mål!
Både etter to, tre og helt frem til fire timer, da krampeproblemene kom, lå jeg omtrent nøyaktig på 70 km-skjema. Siden jeg hadde løpt svært rolig den første halvtimen og kroppen ellers føltes veldig fin, burde det absolutt vært mulig å holde tempoet oppe hele veien. Men da krampen tok meg måtte den drømmen skrinlegges og jeg hadde egentlig også gitt opp 65 km. Det blir vel rundt 63 km, tenkte jeg. Men med 20 minutter igjen å løpe, skjønte jeg og at det kanskje var mulig å nå 65 km likevel. Ved aller siste passering droppet jeg den obligatoriske pitstoppen og "fosset forbi matstasjonen" i en slags desperat lang"spurt". Da stoppsigmalet lød kunne jeg lese av 65,136 m på min Garmin 210 . Godt fornøyd la jeg meg ned i gresset, rett oppi noen brennesler. Det ble en ny ørliten nedtur da det offisielle resultatet ble 64.903 meter. Men pytt, pytt, e de så nøye då.. Jeg klarte hovedmålene mine, som var å holde meg løpende/gående i seks fulle timer, og jeg passerte 60 kilometer med meget god margin i min ultradebut.

Gratulasjoner

Grattis til alle som var med. Av mange strålende prestasjoner må jeg sende en ekstra gratulasjon til Rune (t.v.), som på imponerende vis holdt farten oppe alle seks timene i sin ultradebut, tilsynelatende uten noe svakhetstegn. Jeg sa på forhånd at han kanskje kunne bli løpets overraskelse, og det ble han vel også, med 75.204 m, bronse i M35-39 og 6.plass totalt, kun 189 meter bak Øystein. Kanonbra av begge to! Lars Dørum er allerede nevnt, både han og Wenche blir visst bare bedre og bedre med årene. Grattis til begge som norgesmestre i klasse 55-59 år. Lars med hele 74.442 meter etter knallhard kamp med Mons Bale til 10.plass totalt, knepent slått av nabo og en annen gullvinner fra Ski, Joar Fynn Jensen, som vant klasse 45-49 år, og Wenche med 64.117 m og 5.plass totalt blant damene. Utrolig imponerende løping også av min duellant fra Kongsvinger halvmaraton, superveteranen Ole Peter Bergaust, som satt solid ny aldersrekord i M65-69 år med hele 71.036 meter! Ingen krampeproblemer der i gården.

Lapskaus og premier

Etter løpet ble det hyggelig prat med flere fra arrangørstaben, blant annet min skadeforfulgte bloggkollega Sten Gunnar runnergooner Hansen. Håper å se deg med startnummer igjen snart! Masse ros til hele Romerike Ultraløpeklubb med Olav og Marit i spissen for et flott gjennomført kvalitetsarrangement, som ble avsluttet med lapskaus og brus og fyldig premieutdeling, der nye bekjentskaper ble knyttet.

Lapskaus: Her forsyner Øystein Ackenhaussen seg med litt lapskaus. Veteranen fra Langhus har over 100 maratonløp på samvittigheten.

Premiebordet. Hyggelig samvær med en fornøyd gjeng. Fra venstre brødrene Krakset, som vant sølv og bronse i klassen min, samt bronsevinnerne i hhv M40 - Ole Arne Eiksund, og M35 - Rune Solheim. Også Anders Lindell, sølv i M40, satt ved bordet vårt, så jeg var enestemann uten medalje, med min 5.plass.

Damepallen; Anne Jorunn Hodne (79.162 m) flankert av

Marte Pedersen (74.147 m) og Marit Årthun (73.041m),

de eneste som løp over 70 km.

Takk til arrangøren,

her representert ved de to ildsjelene Marit (som også løp og som virkelig fikk opp dampen etter hvert) og Olav (som forhåpentligvis også kan løpe for fullt igjen snart). Sammen loset de også deltagerne trygt gjennom en fyldig premieutdeling.

Alle resultater, reportasje, VIDEO og link til STOR BILLEDSERIE fra kondis.no her.

(Undertegnede passerer filmfotograf Hytjanstorp etter ca 6.10, noen sekunder etter at Rune og Anne Jorunn Hodne har passert. Da har vi løpt i 3 timer og er halvveis i løpet...)