Årsbeste, men snytt for klasseseier!

Det er ingen spøk å rykke opp en aldersklasse. Da er man plutselig "5 år eldre". Men det er jo også gjerne trøsten ved å bli eldre, når man snakker om løping, at man nettopp hvert femte år er yngst i klassen. Da er det naturlig nok mye lettere å hevde seg i den nye aldersklassen som yngstemann, enn det er når man er eldst i klassen under. I hvert fall er det vanligvis slik. Men ikke denne gangen!

For selv om jeg hele sesongen vitterlig har løpt i den tøffe klasse 50-54 år, så måtte jeg opp i en ny aldersklasse på lørdag da jeg skulle løpe den raske 5 kilometeren fra Sørum skole i andre løp av Vinterkarusellen på Romerike. Siden dette er en karusell som går over to kalenderår, fra oktober 2015 til mars 2016, er det nemlig alderen i avslutningsåret som gjelder for innplassering i aldersklassen. Dette selv om jeg bare skulle løpe dette ene løpet. Dermed tyvstartet jeg altså i klasse 55-59 år lenge før jeg egentlig skulle, og stilte til start i klasse M55-59 år i den raske "Bingenrunden" med ekstra stor tro på klassesuksess.

A new "kid" in town: Utrolig, men sant;
Jeg er nå i klasse 55-59 år!



Men dengang ei; at jeg rykket opp en klasse nå, gjorde faktisk at konkurransen ble mye hardere. Så i stedet for solid klasseier i min egentlige klasse, så klarte jeg såvidt en tredjeplass i klassen over!

Uansett så hadde jeg bestemt meg for at i dag skulle det løpes fort! Jeg var jo i kalasform, ble det sagt. Nei det var ikke mine ord, jeg kan ikke en gang påberope meg de legendariske strofene til roer Olaf Tufte; "jeg er i kjempeform, jeg er i kjempeform!" For jeg er da vitterlig ikke det. Men formen er helt grei. I hvert fall for en ung 54 åring som har sneket seg med i konkurransen for godt voksne menn mellom 55 og 59 år...

Det var lang kø og kun to mann til å betjene både
startnummerutdeling, etteranmelding og salg av t-skjorter,
men da fikk man i hvert fall studere programmet for karusellen.
(Klikker du på bildet, får du terminlisten i forstørret utgave) 
Dagen før løpet drodlet og googlet jeg litt i egne bøker og fant ut at jeg løp samme løpet i 2011, for 4 år siden. Ikke en, men to ganger, med bare to sekunders forskjell. Først løp jeg på 18.24 i Stomperudkarusellen på våren, deretter på 18.22 i Vinterkarusellen på høsten (les: vinteren).

Og siden jeg presterte bra i Hytteplanmila i oktober og på enkelte egne tester, så håpet jeg å løpe minst like fort i år! Alder er jo bare et tall - og 55-årsklassen er bare en aldersklasse...

Som vanlig fikk jeg litt for liten tid til å bli med på den nitidige oppvarmingen til kompisene Steinar og Morten, som begge løp hele runden både før, under og etter selve løpet. Men jeg rakk da såvidt 3 km med oppvarming, og dermed var jeg klar!

Starten gikk og jeg var fast bestemt på å sjokkåpne. I hvertfall sjokkere meg selv, og kanskje de to nevnte startkanonene som alltid pleier å være langt foran meg på åpningskilometeren. Nå så jeg ikke snurten av noen av dem. Derimot hadde jeg ferten av både navnebror Monsen, som ledet hele greia, og resten av tetfeltet, hele den første kilometeren! Jeg så dem fortsatt da de stupte ned brattbakken etter halvannen kilometer. Kristian var i helt tet, og Monsen hang bra med litt lenger bak også.

Klar, ferdig.... Det skarpe øyet kan se den "nybakte" 55-59-årsløperen i andre rad bak karen
som ser ut som han skal sprinte 50 meter... (FOTO: Bjørn Hytjanstorp)

Så kom bratthenget opp igjen fra dumpen, og jeg nedjusterte farten for ikke å sprekke allerede nå. Men åpningskilometeren gikk ikke raskere enn på 3.38. Joda, det er raskt for en middelaldrende mann å være, men i forhold til 18.22-løpet, så lå jeg allerede 9 sekunder bak åpningen den gangen. Så dermed sprakk det skjemaet. Heretter var det bare en kamp mot meg selv, og mot klokka. Med fokus på neste skogholt, neste kilometerskilt, nærmeste rygg, neste stolpe...

Løypen er paddeflat etter de omtalte bakkene ned og opp igjen. Ved 2 km-merket så jeg at super-fotograf Bjørn dukket opp med kameraet sitt. Men han stod jo ved startområdet også... Jeg ga tommel opp, som beviselig avbildet. Synes imidlertid selv jeg ser noe sprekere ut på det bildet enn jeg faktisk var, for jeg var ganske på limit-en allerede...

Tommel opp for fotograf Bjørn  

En Rustadløper ble passert, jeg tenkte at han sikkert er en god langrennsløper, så da må dette jammen gå fort? Så kom jeg endelig til 3 km-skiltet, og da er det yndlingsstrekket mitt igjen, to flate kilometere og for en gangs skyld var det heller ikke noe vind her i Stomperud-land! Men det var mye å hente inn, for etter den "tunge" andre kilometeren som gikk på 3.55, gikk det ytterligere noen sekunder saktere på den tredje, som såvidt var under 4 minutter. Dett gikk for sakte...

Jeg avanserte litt, og fokuserte på steget og på inngangen til neste skogholt, der jeg snudde på oppvarmingen, så da var det jo ikke langt igjen. Det var bare å stå på! Snart så jeg det siste kilometerskiltet også. Hmmm, jeg hadde presset kilometertiden ned i 3.45, men klokken gikk likevel litt for fort og viste 15.16. Jeg kunne glemme mitt hårete mål om sub 18.30, men var det fortsatt en ørliten sjanse til årsbeste? Da måtte jeg i tilfelle presse kilometertiden ned med ytterligere 16 sekunder til under 3.30, skulle jeg klare å snike meg under 18.46 fra Fornebuløpet i vår. 

Jeg hadde lyst å slakke ørlite grann på tempoet, men husket hva jeg leste kvelden før, om Thorbjørn Ludvigsen sitt drømmeløp til 7.58 i Stolzekleiven Opp, om å kjempe, kjempe og kjempe for hver meter: "Det handler bare om å pushe deg hele veien. Avslutningen (...) er virkelig avgjørende. Da har du egentlig ikke lyst til annet enn å legge deg ned. Du er helt ferdig, men du må kjempe helt inn", uttalte Ludvigsen til BT etter rekordløpet sitt i september.

Nå var det jeg som måtte kjempe, jeg tok meg sammen og tok kratfig innpå en stor gruppe med 7-8 løpere foran meg og begynte å spise gruppen til kvelds. Jeg passerte de fleste, kun to superfjærlette ungdommer, en gutt og en enda yngre og mindre jente gjenstod av gruppen. Jeg fatter ikke at de klarer å løpe så fort, så unge og med så små bein og kropper. Men jeg mobilisterte enda litt til og viste at de gamle er eldst, enn så lenge, og omsider var jeg på oppløpet. Jaggu stod ikke Bjørn med fotoapparatet sitt der også. Jeg enset det såvidt, og stormet over mål så fort at jeg ikke fikk stoppet klokken før litt etter målstreken. Klokken viste da 18.46....

Sportsmandens utskremte i siste sving, og så til de grader oppe på tærne her at jeg trolig ville
gjort en ballettdanser like grønn av misunnelse som fargen på mine New Balance Fresh Foam.
FOTO: Bjørn Hytjanstorp

Først noen timer senere, etter hyggelig nedjogging med navnebror og vinner Kristian og hans nærmeste rival Øivind Bjerkseth, Henrik Flesje, den brave vinneren av et av årets mest spektakulære løp, Fjellmaraton, samt Steinar og Morten da, som slo følge og løp hele Bingenrunden for tredje gang, så klarte jeg å fremskaffe en resultatliste.

Den viste at jeg hadde løpt på 18.45. Yes, I did it again!

I Knarvikmila sin 5km i august var målet sub 19 minutter, noe jeg etter en knallhard langspurt klarte med tre tidelers margin. Da knep jeg også klasseseieren med tre små sekunder. Nå nådde jeg akkurat målet mitt igjen, i hvert fall hovedmålet, om enn ikke det hårete målet. Årsbeste må vel være godkjent. Det lønner seg å stå på helt til målstreken!


Uttøying og utpusting etter løpet. 

Da får det våge seg at jeg altså "ble snytt" for en soleklar seier i min egentlige aldersklasse 50-54 år. Den gikk nemlig til Oddmund Overskott på 19.24, kun ett sekund foran Steinar. Mens min heroiske kamp til 18.45 bare såvidt ble belønnet med 3.plass i den langt tøffere klasse 55-59 år, solid slått av Lars Sverdrup-Thygeson (18.19) og Rune Eriksen (18.25).

Uten at akkurat det betyr noen verdens ting. Og som en artig kuriositet; Kondis.no var så snille å ta med meg i reportasjen sin denne gangen, og kunne samtidig opplyse at jeg med dette løp meg inn til 12.plass på årsstatistikken på 5 km - i klasse 55-59 år! Så da så!


NEDJOGG: Det ble 13 km totalt etter at jeg løp hele runden etterpå i godt selskap med
nr 1 Kristian, nr 2 Øivind og nr 7 Henrik, samt de gamle ringrevene Morten og Steinar. 

Reportasjen min på Sportsmanden kan for øvrig leses her. Der finner du også alle resultatene. 

Mine egne Strava-data fra løpet kan sees her - og ellers kan de av leserne som har interesse av det følge treningen min på Strava via ny knapp oppe til høyre på siden. All trening legges inn der.


Hyggelige og jordnære raske menn, Øivind Bjerkseth og Kristian Monsen. 

PS: Det har vært så som så med oppdateringene på SportsBloggen i senere tid. Derfor legger jeg ut dette som er ferskt nå, så får jeg heller prøve å etter-oppdatere litt om andre spennende ting som har skjedd i år litt senere. Som min debut i triathlon... 

/Frode

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar