Del 1: Lørenskog Halvmaraton
"Prosjektet" holdt på å strande nesten før det var begynt. For på Lørenskog var jeg bare sånn passe "påskrudd", kom sent til start, null oppvarming og da starten gikk stod jeg og fiklet med mobiltelefonen min og prøvde å få frem spillelisten på Spotify! Jeg har nemlig prøvd noe nytt i høst. Jeg som alltid har vært "motstander" av musikk på øret under løp og trening, har begynt å gjøre nettopp det. Det som pirret meg til å prøve, var selvsagt tanken på om dette kan fremme prestasjonen?... Det er jo mange som sverger til musikk på maraton og ultraløp for å holde trøkk og motivasjon oppe. Så jeg bestemte meg for å prøve på noen rolige langturer, og likte det faktisk. Men i konkurranse?....
På Lørenskog debuterte jeg med ørepropper i løp, og slo to fluer i ett smekk. For med en ubrukelig pulsklokke som ikke kan lade lenger, så hadde jeg også "live coaching" underveis med Strava, der en damestemme fortalte meg hvordan jeg lå an etter hver eneste kilometer. Snedig og nyttig!
 |
| Sprekt "seiers-par"! Jeg var både mosjonist og på jobboppdrag for NFIF og selvsagt Sportsmanden på Lørenskog, og fikk gleden av en hyggelig prat med to sympatiske vinnere, Rune Fenne og Marit Haslie etterpå. Begge gjentok sogar seiersbedriften fra i fjor! Kan jeg få oppskriften?... |
Og hvordan gikk det så i selve løpet? Joda, etter en behersket åpning, fant jeg en fin flyt som ikke kostet all verdens med krefter. Dette gikk da lett!
Men allerede på slutten av den første av de fire rundene fikk jeg store problemer med leggen. På samme området som skaden rammet i Hytteplanmila i fjor høst, som resulterte i tre måneder mer eller mindre uten løping... Skrekk og gru, ikke nå igjen!! Jeg får prøve forsiktig en runde til, tenkte jeg, men da leggen var blitt enda vondere etter to runder, sa fornuften klart og tydelig til meg at jeg bare burde gi meg mens leken var god og ikke ta noen unødige sjanser.
Men som så ofte før, fornuften tapte! Jeg fortsatte. Men jeg måtte gjøre noe med situasjonen, for det var skikkelig vondt. Løsningen ble å endre løpestil. Jeg kortet ned stegene betydelig, prøvde å løpe mer på forfot og nærmest listet meg frem, mens jeg økte frekvensen tilsvarende, og akkurat tilstrekkelig til at jeg faktisk bet meg fast på halen av den lille gruppen som også avanserte litt. Altså løp jeg minst like fort (eller sakte) som før. Det var håp!
Og undrenes tid var ikke forbi. For utpå sisterunden ble leggsmertene langt bedre, og jeg kunne igjen løpe tilnærmet "normalt". Men den planlagte progressive utviklingen hadde jeg måtte nedtone. 1.30 var ikke lenger hovedfokus, som nå var å fullføre i bra stil og uten å pådra meg noen skade. Men med fornyet håp og mindre smerter på sisterunden, så gjorde jeg likevel et krampaktig forsøk ved 18 km-merket, med en skikkelig fartsøkning som gjorde at jeg rykket direkte fra gruppen. Idioti, egetlig, og et sjeldent løpsopplegg fra min side. Men nå ville jeg ta utfordringen og se hvor lenge det holdt.
 |
| Jeg kan godt få oppskriften fra denne karen også, nå når det går mot vinter. Trond Olav Berg har nemlig all-time record i Birken for mennesker over 50 år, og stor var overraskelsen min da han kom i mål like foran meg. Men han har slitt enda mer med skader enn meg, og det er godt å se at også meritterte utøvere kan delta først og fremst for GLEDENS SKYLD. Vi ble for øvrig nummer 3 og 4 i klasse 50-54 år, men begge fikk KM-sølv i respektive Oslo og Akershus krets. |
Tempoøkningen holdt i første omgang i en drøy kilometer, til vi kom til bakkene ved Ahus, da begynte jeg å bli innhentet og forbiløpt av et par fra gruppen. En dame fikk en luke og snudde seg flere ganger, tydeligvis litt gearet på å ta meg.
Men så var vi endelig over bakketoppen for fjerde og siste gang. Det var redningen! Og igjen kunne jeg skru på "turboen", og denne gangen skulle jeg holde helt inn. Superveteran Bjørn Lauglo, som jeg for første gang hadde fått øyekontakt med etter 18 km, ble forbiløpt etter drøye 20 km og fraløpt med 16 sekunder til mål. Men i forhold til 1.30-skjema, kom sluttspurten altfor seint. Tiden ble dog respektable 1.31.03. Ikke verst, alt tatt i betraktning! Det ble til og med sølv i KM, bare slått av kompis Steinar.
 |
| Sølvguttene Morten Gammelsæter og undertegnede flankerer GULLGUTT og KM-GROSSIST Steinar Lien. Steinar dukker for øvrig opp i en sentral rolle litt senere i artikkelen også.... |
 |
| Sprek og hyggelig gjeng fra BØLER IF som alle grafset til seg KM-medaljer på Lørenskog! Fra venstre Trond Olav Berg (1.29.59 i klasse M50-54), Vegard Brox (1.24.31 i M35-39 år), Arvid Mathiesen (1.47.28 i M50-54 år) og Jon Ilseng (1.20.40 i M40-44 år). GRATTIS! |
Del 2: Jessheim Vinterhalvmaraton
Tre uker senere stod jeg på startstreken på Jessheim, til det årlige Vintermaraton. Vinteren hadde fortsatt uteblitt og forholdene var omtrent som på Lørenskog, bare at lett sol var byttet ut med skyer og lett musk, og det var noen grader kjøligere, med 5-6 grader, i en løype som nok er noe tyngre enn på Lørenskog. Og jeg måtte altså ha solid "negativ splitt" skulle jeg klare sub 3-timers målet mitt....Heller ikke nå ofret jeg oppvarmingen så mange tanker, denne gangen fordi jeg brukte tiden til å knipse haugesvis av bilder av maratonløperne som hadde startet to timer tidligere. Sportsmanden og friidrett.no skulle ha sitt i dag også, så mitt eget løp kom i andre rekke. Et kvarter før start gikk jeg inn i garderoben og gjorde meg klar, akkurat tidsnok til å nå startfeltet ett minutt før skuddet smalt.
Øreproppene var lagt bort, ja det var faktisk ikke lov å bruke slikt på Jessheim! Det gjorde ikke noe, jeg hadde til og med fått meg ny Nike-pulsklokke, en litt primitiv variant, men pluss for tøff design og med gps intakt. Så dermed hadde jeg en slag kontroll selv uten Strava-coachen på øret!
Skjønt kontroll? Det føltes ikke sånn på de første kilometerne, og venstre foten min oppførte seg litt følelsesløs og merkelig. Jeg angret litt på den mangelfulle oppvarmingen, men regnet med at det ville gå (løpe) seg til. Og det gjorde det forsåvidt. Jeg hadde selskap av Dorte Foss i flere kilometer, hun skulle løpe på under 1.30, altså måtte jeg ett minutt raskere i mål om sub 3-målet mitt skulle innfris. Og klarte jeg det, altså 1.28.56, så ville jeg også på ny snike meg under kval-kravet til New York Marathon med noen små sekunder, slik jeg gjorde i vakre Stockholm halvmaraton i fjor med to sekunders margin!
 |
| SUPERKOMPIS 1: Sjekk Vidar, da! Full kontroll og helt uberørt runder han halvveis på sin maraton og smiler til fotografen (meg), med en passeringstid som er 4 sekunder foran det som ble sluttiden min! Det var denne karen jeg skulle hatt som hare! |
De første 5-6 kilometerne gikk greit, men etter de lange stigninene som deretter følger, måtte jeg slippe både Foss og de andre som var kommet opp og dro opp farten litt i gruppen. Plutselig lå jeg alene i ingenmannsland, men holdt likevel bra flyt til 10 km som ble passert på nøyaktig 42 minutter, og til runding inne på stadion. Ut på den andre og siste runden á 10,55 km, så ble jeg fortsatt løpende mye alene. Men etter at jeg selv hadde passert et par løpere, var det en kar som innhentet meg og passerte. "Bra, nå henger du deg på" formanet jeg meg selv. Og var spent på om farten var opprettholdt ved passering 15 km. Det var den ikke! Jeg begynte å bli sliten også, men ikke verre enn at jeg akkurat klarte litt hoderegning. Men svaret var ikke så oppmuntrende, for jeg skulle virkelig få slite med å komme meg under 1.30 nå, og jeg måtte øke tempoet betraktelig dersom jeg skulle klare dobbeltmålet mitt.
Så kom redningen, akkurat på rett tidspunkt. For nå kom det enda en kar opp, og han hadde adskillig høyere marsjfart enn oss. Hadde han passert meg litt før, i den slakke motbakken, hadde jeg neppe prøvd eller klart å følge. Men han fløy forbi meg akkurat over en bakketopp, og nå fulgte løypens letteste parti. Jeg er relativt sett mye bedre på lett nedoverbakke enn i motbakker, så nå giret jeg opp to hakk og hang meg på. Den tredje karen, hare nummer 1 som hadde passert meg litt før, prøvde også å følge, før skrittene hans ganske raskt ble gradvis svakere og forsvant.
 |
| SUPERKOMPIS 2 og 3: To muntre karer knipset under oppvarmingen. Steinar synes det er så stor stas å løpe halvmaraton i november at han bare MÅ gjøre det også på sin 50-års dag! Og Harald "come-back kid" - mannen som kan være borte i lange perioder for så plutselig å dukke opp igjen, med et lurt smil, og VINNE den beinharde 50-års klassen i suveren stil! Herlig gutter! |
I bunnen av langbakken bestemte jeg meg for å la det stå til, jeg ville følge fyren så lenge jeg klarte, med betydelig risiko for at bakken kunne knekke meg. Men nå var vi i full fart fremover og tok kraftig innpå løpere foran oss. Det gikk bra, lenge. Ja egentlig gikk det faktisk ganske bra helt til mål. Vi fosset forbi Dorte og et par andre, men da et trekløver ble innhentet og hare nummer 2 økte farten ytterligere, sa jeg takk for meg. Jeg måtte slippe. Men nå hadde jeg fått en ny motivasjon, for hvem andre enn dagens 50-års jubilant, mannen som snøt meg for KM-gullet for 3 uker siden, min gode venn Steinar Lien, var nå plutselig like foran meg. Jeg hadde ikke sett snurten av bursdagsbarnet underveis, men nå var det plutselig oss to, for de tre andre hadde sklidd fra oss.
- Fantastisk måte å feire 50-års dagen din på, Steinar! sa jeg da vi nærmet oss 20 km-merket.
- Vi har vel kontroll på 1.30?
- Joda, det bør gå greit, kom det tilbake, "men det er jammen tungt å bli 50!" tilføyde han.
Vi løp side om side eller hakk i hæl inn mot stadion, men akkurat i det jeg lurte litt på om jeg generøst skulle foreslå å løpe sammen over mål, så rykket Steinar. Ok, da så! Game on! Steinar fikk 7-8 meter på meg og snudde seg et par ganger, men jeg var vel egentlig litt glad for å kunne ta opp hansken og skru på det lille som var igjen av turbo inn på stadion. (Jada, dette er selvsagt bare skrevet som en dårlig unnskyldning for all den pepperen jeg fikk etterpå... ikke av Steinar, men av andre...) Steinar ble slått med 12 sekunder, og dermed fikk jeg også en liten revansje etter å ha blitt gruset med mange minutter på Lørenskog. Selv om jeg ikke tenkte på det der og da. Derimot var jeg meget tilfreds med avslutningen og med sluttiden 1.27.54 klarte jeg begge målene mine. Totaltiden ble dermed 2.58.57. Synd det ikke var tiden på en ordentlig maraton! Skjønt, da hadde jeg misset persen min med fire fattige sekunder. Det hadde kanskje ikke vært så gøy likevel?...
 |
| GODE KOMPISER OG HARDE KONKURRENTER! Jeg MÅ jo bare ta med dette bildet, tatt av Olav Engen etter løpet med følgende tekst i reportasjen hans på Kondis: Steinar Lien fra Oppegaard IL løp halvmaraton på sin 50-årsdag, og fem fingre fra både han og kameraten Frode Sportsmanden Monsen markerer jubileumsdagen på Jessheim. Den dårligste presangen fikk Steinar fra Frode som spurtet fra kameraten og ga han et 12 sekunders nederlag i bursdagspresang |
Og Hanne fullførte sitt hat-trick i perser!
Var jeg bra fornøyd, så var det nok en gang Hanne som stod for konfekten! Etter å ha perset på 5 km (2 ganger) og 10 km i år, samt i Fjellhalvmaratons nedoverbakker, så slo hun til igjen på Jessheim med et fantastisk sesongpunktum. Selv uten samme oppladning som hun hadde før Hytteplanmila, løp hun jevnt og sterkt og holdt helt inn til 1.47.27 og pers med nesten 5 minutter! GRATULERER!!Listen er lagt til neste år, for denne jenta har mye mer å gå på hvis hun bare prioriterer løpetrening enda mer! Kanskje jeg skal legge skoene på hylla selv og heller konsentrere meg om å være coach og motivator for kjæresten min!...
 |
| Hanne på oppløpet |
 |
| Smil! Ikke helt i kjelleren....? |
 |
| Å joda! Det kostet tydeligvis!.... |
 |
| YES! Pers på 5km, 10km og halvmaraton! Mission completed! |
Nivået på Jessheim var for øvrig en del høyere enn på Lørenskog, for selv om jeg løp over 3 minutter raskere, så holdt tiden bare til 7.plass i klasse 50-54 år. Jaggu er det mange sprekinger. Så da er det bare en ting å gjøre. Droppe alle tanker om sesongpause og trene videre, og helst litt mer enn før...
PS. På dagens lille testløp i lysløypen ved Prinsdal, så ble det faktisk solid løypepers. Ikke at jeg har løpt den runden så mange ganger, men kun Strava-konge Carl Fredrik Hagen står loggført med 6 sekunder raskere tid på det strekket. Så formen er tydeligvis i anmarsj! Det er bare litt feil tidspunkt å komme i form på, akkurat nå når sesongen er over...
Vel vel, nå begynner jeg uansett å glede meg til vinteren. Da skal langrennsskiene bli flittig brukt.
Inntil det; ha en sprek høst og førjulstid alle sammen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar