Hovedpersonen feiret sin 10-årsdag med verdens største bollefest. Mens jeg feiret min lille revansje etter fjorårets fadese samme sted. Endelig fikk jeg vist for meg selv at jeg kan løpe en 10 km på godt under 40 minutter. Og Hanne feiret med sitt desidert beste løp noensinne!
 |
| Er det her det er bursdagsfest?... |
Den 10. jubileumsutgaven av Hytteplanmila ble en ny kjempesuksess. Det eneste problemet til løpet som startet i det små som et treningsløp for treningsgruppen Hytteplan Sport i 2004, er at det er i ferd med å bli FOR stort. For nå vil “alle” til den raske løypen i Hole i Buskerud for å avslutte sesongen med ny pers, og etterpå stille sulten med gratis boller og annen mat og drikke inne i hallen. Cirka 1850 var påmeldt til lørdagens løp.
(Forfatter ukjent, hehe)
 |
| Det var MANGE folk inne i hallen i timen før start - og etterpå... |
 |
| Typisk for Hytteplanmila at "alle" aktive fra distriktet også stiller opp og tar i et tak. Her er det ultra-Robert som tar en tørn med startposene. |
Selv var jeg med på bollefesten for femte gang, tror jeg. I fjor var jeg virkelig på hugget og lå an til mitt beste 10k-løp på svært lenge, etter å ha passert halvveis på 18.53 omtrent samtidig med et knippe kjente løpere som kom inn på lavt 38-tall. Men en akutt muskel- eller scenebrist eller noe annet faenskap endte med bråstopp og påfølgende halting og hinking til mål som rene Kenguru Kid på 1.07. Jeg fikk aldri noe godt svar på hva skaden egentlig var, men den ble slått opp et par ganger og hindret meg i å løpe før utpå nyåret, og også senere lå den og ulmet og gjorde sesongen 2014 vanskelig for meg.
 |
| LITT MIMRING: Sånn så jeg ut da Tommy Støa knipset meg der jeg spratt opp den siste brattbakken i fjor, på ett bein... Nå var det tid for revansje, tid for å fullføre det jeg startet så bra på for ett år siden... |
Men på sensommer og høsten har jeg kunnet trene bra og gradvis bygget opp formen litt etter litt. I hvert fall har jeg følt det sånn. For så å få den brutale sannhet servert midt i fleisen når tidene ikke viser den fremgangen jeg skulle ønske. Som før presisert, så har alderen selvsagt ikke noe med saken å gjøre! Annet enn at jeg kanskje trenger litt lenger tid på å komme i form, på å restiturere meg,... og kanskje på å løpe...?
Vel, tilbake til start. Hanne har også vært svært så løpssugen i det siste og gledet seg til endelig å skulle løpe en rask, flat 10 km som hun hadde hørt så mye om. Vi ankom i ganske god tid og i den nesten overfylte hallen traff vi mange kjente og spente løpere, som vanlig.
 |
| Vi hadde såvidt parkert bilen før vi traff på kjente, og Rolf var den første. Litt senere, også han "riktig" kledd i gammel Hytteplantrøye, leverete han sin nest beste 10k ever, på lavt 37-tall. Kun fantomløpet her i fjor var bedre... Er det rart at folk valfarter til Hole? (Foto lånt av Arild Brådalen) |
-I dag er det viktig å varme opp skikkelig, formante jeg Hanne i forkant, siden det kun var 5-6 grader, grått og ganske vått. Men regnværet skulle vente høflig til vi var midt i løpet, sa værmeldingen, og den fikk helt rett.
På forhånd hadde jeg advart om at jeg den siste halvtimen kunne bli litt fraværende, at jeg ville gå inn i min egen lille boble, eller konkurransemodus om du vil. Roar kommenterte da også etterpå at jeg hadde vært nærmest stille. Konsentrert, vil jeg heller kalle det. Men ikke verre enn at jeg fikk ønsket mange andre likesinnede lykke til, før jeg stilte meg opp i nest fremste startbås.
 |
| Roar i lyseblått åpnet behersket, men fløy avgårde på slutten til klar årsbeste på 36.47 etter negativ splitt. En solid og fortjent oppmuntring etter at han også har slitt litt i år. |
Skuddet smalt og jeg fokuserte på å komme bra ut, finne flyt og rytme, og å løpe så fort og billig som mulig på den første, lette kilometeren. I fjor passerte jeg på 3.35, som er svært fort til meg å være. I år løp jeg helt uten klokke, da Polarklokken min ikke kan lades... På tide å erstatte den, kanskje. Men jeg er helt avslappet til dette, det kan faktisk være en fordel å ikke få negative tilbakemeldinger, slik det ofte blir når man tror at man skal løpe på tider fra gamle dager og glemmer at det ikke er mulig lenger. Så igjen valgte jeg altså å løpe kun på feeling.
Fase 2 er løypens mest kuperte del, skjønt det er ikke de bratte bakkene, men det er litt Toscana-like med slakke koller som skal forseres fra 1-3 kilometer. Jeg lå i rygg på Stig, men i den siste lange bakken seg han fra meg. Så kom fase 3, yndlingsstrekket, som starter med en "bratt" nedoverbakke før den nesten umerkelig heller slakt nedover Steinsletta, forbi drikkestasjonen på 5 km, helt til løypen dreier 90 gader til høyre og setter kursen mot de dype skoger igjen.
 |
| "Piraten" Lima blir stadig bedre. Jeg lå i ryggen hans til bakken etter snaue 3 km, da skled han sakte men sikkert fra meg og jeg så han ikke før jeg passerte målstreken. Da stod han og "tok imot meg" med verdens største glis etter å ha perset på 38.00. GRATTIS!! Også dette bildet er lånt av Arild Brådalen |
Jeg synes ikke det bet helt som håpet på det lettløpte favorittpartiet. Jeg burde ha avansert mer enn jeg gjorde, og jeg visste heller ikke at jeg passerte halvveis på 19.14. Brukbart, men vesentlig saktere enn fjorårets 18.53 altså. Men denne gangen virket leggen grei. Mitt eneste bittelille problem var at jeg synes ikke at jeg hadde hundre prosent feste på den våte asfalten, at jeg var blitt litt våt på beina og at hamstrings var litt småruskete. Det gikk seg til, heldigvis, og ellers fokuserte jeg på å holde flyt, teknikk og TRØKK inn i den vanskelig fase 3.
-En bra rygg å ligge bak! Du løper jevnt og fint, lød det plutselig fra en kar som kom opp på siden. Det var Tero. Takk for oppmuntringen! Han hadde brukt litt krefter på å hente meg inn, fortalte han, men nå var det min tur til å få litt drahjelp, for Tero var betydelig sprekere enn meg på dette tidspunktet. Jeg bet meg fast på halen av et lite felt, og minnet meg stadig om det jeg hadde forsøkt å innprente Hanne: kilometerne mellom 6 og 8 er nøkkelen til suksess! Her går det nemlig litt oppover, nesten umerkelig, men holder du ikke trykket og steget oppe her, så kan du tape mye. Og så er man gjerne på det mest slitne. Så også nå, og jeg måtte dele opp løpet i "mikro-etapper" en stund.
-Hold farten bort til det treet, bort til neste lille sving, husk å tenk positivt, ikke gi deg nå...
Det var mange tanker som for gjennom hodet. Men hele tiden hadde jeg Tero ikke mer enn 10-15 meter foran meg, på det meste. Så, endelig, var vi ved 8 km-merket. Nå er du snart i mål, nå er det bare den "lette" siste fasen, så er det over!
 |
| Selv er jeg nesten fraværende fra alle kameralinsene denne gangen. Det er nesten så man kan lure på om jeg virkelig løp... Dette bildet er på slutten av den vanskelige fase 3, like før 8 km, og viser at Hanne i blått klarte å holde steg og fokus! Foto: Kondis / Erling Pande Braathen |
Jeg fikk nye krefter, også det akkurat som jeg hadde visualisert, og i den lille nedoverbakken med snaue halvannen kilometer igjen, da vi svinger inn på den siste lange flaten før bakkespurten, så akselererte jeg ut av svingen. Jeg følte nok at jeg hadde litt for mye krefter igjen akkurat da, for jeg nærmest spratt forbi Tero og et par andre, litt FOR fort, for det var enda et godt stykke igjen, og lenger enn jeg husket, til 9 km-skiltet. Så "langspurten" min startet altfor tidlig og avtok raskt. Men nedtellingen med skilt for hver hundrende meter hjalp meg litt, nå var det bare å tenke på nettopp det; ta hundre meter av gangen, og holde farten oppe som best en kan. Jeg avanserte ytterligere et par plasser, men det bet ikke skikkelig. Den drepende avslutningen med 200 meter bakkespurt med egen tid, enset jeg knapt en tanke. Det fikk bli som det ble, jeg skulle alltid klare å komme meg opp og i mål når jeg først var kommet så langt!
 |
| BEVISET for at jeg faktisk løp! Fotograf her er utolig nok Espen Ringom, som selv nettopp hadde klinket til med solid ny pers på 36.18. Deretter må han ha hatt bråhast med å komme "på jobb" som Kondis-fotograf og klart å knipse dette bildet like etterpå. En stor prestasjon, det også! |
Joda, jeg kom meg opp bakken og til mål, men det var mange som spurtet forbi meg på de siste 200 meterne og det hadde kanskje vært klokt å hatt litt mer krutt igjen til denne spesielle innspurten. Med 50 meter igjen var det store spørsmålet hva målklokken ville vise. Jeg ante egentlig ikke, hadde ikke spurt noen underveis, men sagt til meg selv at jeg måtte være fornøyd så lenge jeg var under 40 minutter. Men jeg håpet jo å se 38-tallet...
Like før mål, dukket den opp, den store digitale klokken. 38.50 eller noe sånt lyste mot meg med store tall da jeg skled over mål. JAAA! Jeg klarte det! Jeg løftet armene i været og tok meg selv i at det var første gangen jeg jublet skikkelig for et løp såvidt under 39 blank. Men denne gangen var det verdt det. Jeg hadde slitt mye det siste året, og jeg kunne ikke i farten huske når jeg sist løp like "fort". Fjorårets bestetid var 38.58 etter å ha vært helt i kjelleren i Karlstad Stadslopp. I år var 40.10 fra SkiLøpet bestetid.
Nettotiden ble 38.46. Så da hadde jeg mine ord i behold om at jeg var på vei mot lavt 38-tall i fjor. Jeg hadde bevist både det og at jeg fortsatt var i stand til å løpe på 38-tallet. Jeg hang over rekkverket i noen sekunder, helt sluttkjørt, det var nesten så jeg for første gang etter et løp måtte spy. Men det ga seg raskt og plutselig var jeg helt fin, utvekslet noen kjappe erfaringer med Stig, Lasse og Karl-Olaf, før jeg beklaget at jeg måtte stikke! Jeg måtte nemlig se hvordan det gikk med Hanne, jeg var vel nesten mer spent enn henne selv før løpet. Da jeg løp ned bakken som jeg nettopp hadde løpt opp, kastet jeg et nytt blikk på målklokken, som viste drøye 42 minutter, og prøvde å telle sekunder inni meg mens jeg løp henne i møte. Ned hele bakken og bortover flaten, der jeg gjenkjente noen av konkurrentene. Hanne sin pers var på 47-tallet, noe hun bare har klart en gang, på Bornholm i 2008. Siden det har hun vært gjennom en omfattende korsbåndsoperasjon med lang opptrening, og gradvis jobbet seg fra 50-tallet i vår til høyt 48-tall i SkiLøpet, som var hennes nest beste 10k noensinne.
 |
| Hanne nærmer seg mål, på den siste flaten og kun bakken gjenstår. Foto: Arild Brådalen |
Nå hadde hun muligheten til å pynte på persen sin, trodde jeg, selv om hun slet med en lei forkjølelse og var ganske avslappet selv. Så dukket hun opp, med knappe 500 meter til mål, tydelig preget av tempoet, men i fin stil. Jeg spratt over grøftekanten og inn på gangveien der jeg dødssliten hadde slitt meg frem selv for bare noen minutter siden, og ble straks forvandlet til en ivrig, engasjert og lettbeint hare. Skulle ikke tro at jeg nettopp holdt på å brekke meg. Jeg håpet bare at Hanne ble oppmuntret, og ikke oppgitt, over mitt noe overivrige engasjement.
-Kjempebra! Kom igjen nå, det er bare et par hundre meter igjen!
Inn i bakken for andre gang, spratt jeg ut av løypen, for ikke å forkludre tidtakingen, og løp på andre siden av gjerdet, fortsatt iført t-skjorte med startnummer på brystet, så flere tilskuere lurte nok fælt på hvorfor denne ene løperen kom på feil side...
- Stå på, du er snart i mål! Helt inn! ropte jeg, før jeg for siste gang speidet etter målklokken, enda mer spent denne gangen. Den viste cirka 46.25 da Hanne tappert kjempet seg overt mål!
 |
| Hanne med noen meter igjen tar ut sine siste krefter. Foto: Kondis / Espen "Fantomet" Ringom |
-JADA! utbrøt jeg igjen, før jeg spratt tilbake over gjerdet motsatt vei og fikk gitt henne en svett klem og gledesbudskapet! Hun løp nemlig også uten klokke, hadde ikke sett målklokken heller og var enda mer intetanende til tiden, men lo og pustet, smilte og tørket en liten tåre, alt om hverandre i et følelsesmessig øyeblikk. Det er sånt som gjør løping og konkurranser ekstra gøy. En halvtime tidligere, da hun vurderte å bryte etter 3 km med litt pustevansker, trodde hun neppe at hun skulle komme til å knuse persen sin så ettertrykkelig. Men så hadde hun kommet over i fase 2, som vi hadde snakket om på forhånd, og alt var plutselig gått så meget bedre. Hun slet fælt mellom 6 og 8 km, akkurat som meg, men igjen "visste" hun at det ville bli lettere ved 8 km, selv om hun aldri hadde løpt her før. Og da vi stod i køen for å sjekke tidene på de utplasserte iPadene (genialt) og nettotiden 45.58 lyste mot oss, ble det enda en jubelrunde!
 |
| Så glade var vi like etterpå. Espen stod bak dette blinkskuddet også! |
Joda, det kan være dyp skuffelse eller barnslig glede etter et løp, og ofte i sterk kontrast til det enorme slitet det kan være underveis. Men det er vel akkurat det som gjør dette så artig og utfordrende. De som aldri har opplevd det selv, skjønner det kanskje ikke helt...
 |
| Enda en ultraløper i arrangementskomiteen. Hilde hadde jobben med å servere jubileumsmuffinsene, etter selv å ha løpt som fartsholder. |
 |
| Gjett om de smakte?.... |
Etter en lang og varm opptining i dusjen, kunne vi omsider delta i burdagsfeiringen av 10-åringen. Det ble en bra fest! Narumbollene var like gode som alltid og i år var det egne jubileums-muffins i tillegg! NAM NAM!! Samt baguett, salat, kaffe... alt sammen GRATIS. Er det fest, så er det fest!
Og mange blide mennesker, der noen var enda litt mer gledesstrålende enn andre. Hanne var nemlig ikke den eneste som hadde perset og jeg var ikke den eneste som hadde satt årsbeste eller som var fornøyd med dagen.
Her er noen andre glade mennesker:
 |
| På jobb? Her "intervjuer" og gratulerer jeg Jorunn med klasseseier og enda en gullsko.... Sekvensen ble snappet opp av kameralinsen til Arild Brådalen - Dette og mye mer er også omtalt nærmere på Sportsmanden! |
 |
| En sånn vil jeg også ha! Jorunn lovet meg at jeg kunne få låne denne til peishyllen! Hun har jo seks sånne sko fra før.... |
 |
| Runar traff jeg først under oppvarmingen. Han tok Hytteplanmila som en siste oppkjøring før NYC Marathon om 14 dager og skulle løpe seg en lang oppvarmingsrunde på 12-13 km først. Etterpå var han et eneste stort smil. Ikke så rart, når han slo sin 21-år gamle pers med nesten ett minutt! 33.52! Den karen er i form! Lykke til I New York, Runar! |
 |
| Anne og Hanne var kanksje hallens aller gladeste! Hvorfor Anne var så glad, kan du se her: |
 |
| At Synøve Brox og Kari Langerud tar de to første plassene på damenes 55-59-års pall, var ingen sensasjon. Men at Anne kapret bronseplassen, var litt mer overraskende. Hun er ikke så godt vant som de to andre. Gratulerer til alle tre, og det må jo selvsagt nevnes at fru Brox knuste sin egen aldersrekord og så 37-tallet som første dame ever i denne aldersgruppen i Norge. Så Anne var i litt av et selskap her! |
 |
| Hanne med Langhus-nabo Monika, ivrig Follotrimmer som også perset med sub 50. |
 |
| Tommel opp for Tommy og resten av arrangørene! Men ingen tvil om hvem som ble mest fotografert denne dagen. Hipp, hipp hurra for Hytteplanmila - og for Hanne! |
 |
| WELL DONE Jon Anders, som loset Hytteplanmila trygt gjennom en flott 10-års fest! Håper vi blir invitert til neste år også. |
Alle resultater kan sees her.
Reportasjer på Sportsmanden kan leses her - og her!
Fjorårets fadese kan du lese om her.
Mine data:
| Event: | |||||||||
| Overall plass: | 280 / 1502 | ||||||||
| Kjønn plass: | 261 / 971 | ||||||||
| Klasse plass: | 17 / 85 | ||||||||
| Offisiell Tid:* | 00:38:46 / 00:38:53 | ||||||||
| Bruttotid: | 00:38:53 [ 03:53 min/km ] | ||||||||
| Nettotid: | 00:38:46 [ 03:53 min/km ] | ||||||||
*Offisiell Tid = nettotid (Klasse) / bruttotid (Kjønn), som bestemt av arrangøren
| Split Info |  | ||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
Split | Totaltid | Splittid | Tempo | Overall Plass | Kjønn Plass | Klasse Plass | Overall Rank | Kjønn Rank | Klasse Rank |
| Start | 00:00:07 | 00:00:07 | 244 | 223 | 17 | 244 | 223 | 17 | |
| 5km | 00:19:21 | 00:19:14 | 3:50 min/km | 293 | 273 | 17 | 293 | 273 | 17 |
| 9.8km | 00:37:58 | 00:18:37 | 3:52 min/km | 271 | 252 | 16 | 246 | 229 | 15 |
| 10km | 00:38:53 | 00:19:32 | 3:54 min/km | 280 | 261 | 17 | 508 | 456 | 29 |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar