Stolzen Opp - i bratte bilder

Stolzekleiven Opp går i dag og i morgen. Her er en liten billedserie fra min test av trappeløypen i sommer. Hardt, men spektakulært på flere vis.

Stolzen Opp, som den kalles i Bergen, er trolig Norges eldste og største motbakkeløp, og det mest berømte. Dette løpet har gått i årevis, lenge før motbakkebølgen kom. Ja, Stolzen Opp var virkelig langt forut for sin tid. Løypen er ca 910 meter "lang", har en høydeforskjell på 313,5 meter og en stigning på mellom 20 og 40 %. Det er bratt!

Så stor var interessen, ikke bare for selve løpet, men for å trene eller gå tur her året rundt, at løypen måtte oppgraderes for et par år siden. Sherpaer fra Nepal har gjort en kjempejobb, det hele er et kunstverk. Så nå arrangeres ikke bare selve løpet, som for øvrig må gå over to dager for å få med alle siden det er enkeltstarter, men det er også en egen Stolzekarusell, skoleløp, m.m. Og ikke minst er det et yndet utfartssted for søndagsturen. Men fortsatt er det like bratt og like hardt som i gamle dager.

Selv om jeg er bergenser, hadde jeg faktisk aldri hverken gått eller løpt opp Stolzen før i sommer. Så det var på høy tid å teste løypen. Jeg ble veldig begeistret og burde selvsagt vært i hjembyen og deltatt i løpsfesten denne helgen. Men dengang ei. Så da får jeg nøye meg med å gjenoppfriske litt og dele noen bilder med leserne. Det er verdt en "reise".


Starten er ved skiltet ved Fjellveien, der Stolzekleiven begynner.

Mye interessant info og lokalhistorie her.

Pen start, relativt flatt. Legg merke til vannrennen til høyre. Hele traséen er stor ingeniørkunst, med vannrenner og små broer så ikke all nedbøren i Bergen skal ødelegge løypen.

Antydning til både trapper og svinger etter kort tid...

Små platåer, og inn i skogen...

Det begynner å bli brattere...

Store trappetrinn...
Første mellomtid tror jeg er mellom grantrærne her.

Litt bredere, og svingete parti...

Før en lang, jevnt bratt bakke suger krefter. Det begynner å kjennes godt i lårene...

Godt med et lite platå så man kan ta en liten pause?....

Hvis man har tid til det, så begynner utsikten å bli fin!

Men det er langt igjen! Nei, det går ikke nedover. Du skal videre opp!

Hanne og Ørjan testet også løypen

Lett i steget, ut av "regnskogen"....

Julie, Marie og Thomas er inne i et litt ruglete parti.
Det nytter ikke å snu nå....


Byen resier seg under deg, med sine cruiseskip.
Julie begynner å bli sliten og Hanne må nesten klatre opp et bratt parti i bakgrunnen.

Her er utsikten nordover mot Sandviken. 
Og det har flatet litt ut...

Men ikke lenge, for her blir det stupbratt...


MELKESYREN: Et treffende navn! 
Det svir skikkelig i lårene nå, selv på min noe improviserte treningstur... 
Men du er ferdig med 3/4 av løypen nå!...

Nest siste fase: Trappene!
Tredje og siste mellomtid tas ved første trappetrinn..

Som er bratte!!

Med krinker og kroker...

Så, endelig, oppe på siste platå, med kun 100 meter igjen. Nå er det ikke så bratt heller.

Har du pust igjen og melkesyren ikke har umuliggjort fart, så er det på tide å ta ut det siste!

Og spurte i mål HER!!



Hanne "slår" Ørjan i spurten!

Jeg brukte ca 22 minutter.... men rakk å ta alle bildene underveis, så det ble en bra treningsøkt! 


Og husk å ta dere tid til å nyte utsikten etterpå, på platået 20 meter overfor mål. 
Det er vel verdt et skue!

Verdens vakreste by! 

Nordre bydel med Askøy i bakgrunnen

STOLZEKONGE OG LEGENDE: Jon Tvedt sin løyperekord 
fra den gamle traséen blir stående til evig tid. 8.13 !! En utrolig tid!

Løypeprofil og hjemmeside for Stolzen Opp kan ses HER.

Lykke til alle som løper i helgen!


Oslo Maraton, en fargerik fest i grått vær

Etterdønningene etter UltraBirken var fortsatt ikke ute av kroppen, så målsettingen var svært beskjeden før Oslo Halvmaraton. Det gikk over all forventing, men det er første gang jeg har vært strålende fornøyd med såvidt å karre meg under 1.30.

På den eneste løpetur uken i forveien, en rolg 8 km så sent som torsdag, satt ultraløpet fortsatt bekymringsfullt i. Lårene var temmelig stive og langt fra restituert. Jeg tenkte seriøst på å droppe hele OM, og hadde gjort det også hvis det ikke var fordi jeg for lengst var påmeldt. For denne gangen hadde jeg vært ute i god tid. Så da kunne jeg vel like godt legge treningsturen til Oslo's gater, tenkte jeg. Dessuten skulle jo "alle" løpe, på en av distansene. Da er det kjempehyggelig å få med seg en slik happening. Og jeg visste at jeg ville blitt rastløs og utilpass dersom jeg skulle være "alene" hjemme...

STEMNING: Dårlig vær la ingen demper på stemningen for de som skulle løpe.
Men masse publikum uteble dessverre.

Så jeg bestemte meg ganske tidlig for å dra, med eller uten løpbare lår. Jeg gadd ikke å trene noe fredag heller, tenkte at det lureste var enda en dags hvile, og var derfor temmelig spent på hvordan beina ville oppføre seg på løpsdagen lørdag.

Men først var det ordentlige maratonløpet. Med innlagt NM. Jeg timet det bra, sånn at jeg akkurat fikk hentet startnummer og trøye og shoppet litt på expo'en før løperne passerte halvveis, utenfor Rådhuset. Skjønt, de aller beste misset jeg, de løp for fort. Men det var nok av spenningsmomenter og hadde vært mange forhåndsbetraktninger på SkriveBlokken i dagene forut for OM, som for mange var årets store mål. Hvordan ville det gå med gutta? Jeg var spent selv, men trengte ikke å vente lenge før de dukket opp, en etter en. Rune, fenomenet fra Lærdal som nesten ikke har tid til å trene, men som likevel presterer bedre jo lenger han løper. Det endte med hele 76,2 km og 3.plass i Romerike 6-timers for noen uker siden. Nå kom han dampende helt ensom, og han fosset ufortrødent videre helt til klokken på målstreken viste ny pers på 2.46.28 og bronse i NM klasse 35-39 år. Kjempegøy! Og veldig imponert!

Rune Solheim, lærdøl bosatt i Tønsberg, i ensom majestet langs kaien etter 29,3 km....
...og i mål til ny pers! Kun 50 meter igjen.

Det er jeg også over kompis Vidar, for Gud vet hvilken gang. Enda en kar som ikke er av de som trener mest, men som likevel alltid står distansen, liksom litt naturstridig for begge to. Vidar hadde riktignok åpnet litt vel hardt, og på sjøsiden etter drøye 29 km ga han "bob-bob-tegnet"... Men sprekke? Ikke den karen, nei. Og jaggu karret ikke Vidar seg under 2.50 også, og tok sitt sjette (?) norgesmesterskap på maraton! Gratulerer med medaljene, gutter!

GULLGROSSIST: Vidar Nilsen, OI sin maratonekspert overrasket igjen.

Spenningen var imidlertid ikke over. Særlig for Trond Inge og Bjørn, som begge lå an til å klare målet om sub 3. Trond Inge i tilfelle for første gang, og han lå godt foran 3-timers ballongen til Gjermund ved "siste" passering ved 29,3 km. Men det er jo etter 3 mil et maraton starter, sies det!...

3 timer nærmet seg ubønnhørlig der jeg stod 50 meter før mål, da jeg plutselig fikk jeg øye på enda en lettfotet sogning. For Bjørn hadde pakket seg inn og gjemt seg godt midt i ballongfeltet ved tidligere passeringer, men hadde trolig løpt smart og spart krefter, for nå kom han spurtende alene, med god margin til både ballonger og 3 timers grensen.

GAMMEL SPRINTER: Maratonmannen Bjørn Fretland spurtet friskt i mål til sterke 2.56.59 etter å ha fulgt 3-timers ballongen til 200m gjenstod! Snakk om spurt!... Etter et langt skadeavbrekk tidligere i sommer, har Bjørn trent svært mye de siste 5 ukene, men dette var over all forventing. Det ble flott 5.plass i klasse 45-49 år.  Strålende!

Det nærmet seg å min egen start nå, kun 15 minutter igjen, men sammen med Dennis ble jeg stående å vente på Trond Inge. Sekundene tikket, jeg håpet så inderlig at den gamle høydehopperen skulle dukke opp, hadde virkelig unnet han å klare det denne gangen. Men maraton er fryktelig langt, og det ble for tungt denne gangen også. Litt krampe i leggene sørget for det. Shit happens...


TAPPER KJEMPING 1: Tre-timers gruppen halvveis. Ballongen til Gjermund Sørstad (t.v.) har sprukket, og det gjorde dessverre Trond Inge Carlsen også til slutt. Her offensiv i grønt ved siden av Gjermund etter 21 km. Og etter 3 mil lå han et par minutter foran gruppen...


TAPPER KJEMPING 2: Roar Tomter i blått har fått sitt definitive gjennombrudd i år med seier og en rekke topp-3 plasseringer i Follotrimmen og flere perser. Det ble solid ny pers i dag også i OM, selv om drømmen om 3 timer ble litt for tøff. Roar ble hengende litt etter gruppen og endte på 3.03.36. Med litt mer mengde og rutine, kommer denne karen snart til å smadre 3-timers grensen.

TAPPER KJEMPING 3: Steinar Lien mangler ikke rutine, men etter mye skaderusk de siste årene, var det faktisk 4 år siden forrige maraton. Steinar var derfor uvanlig usikker før start. Satset offensivt på 3 timer, men skjønte fort at det ikke gikk og kjempet seg tappert inn på 3.13. Trøsten får være at det ikke blir 4 år til neste maraton, som også for Steinar blir i Frankfurt 28.oktober. 

Men nå var det bare drøye 10 minutter til start halvmaraton. Og jeg måtte få på meg, eller ta av meg, klærne og levere sekken på Kontraskjæret. Tiden begynte å bli knapp. Oppvarmingen hadde jeg tatt som heiagjeng og supporter. Det gjaldt å spare beina lengst mulig i dag, tenkte jeg.

DOBBELVINNER: Hvem som vant maratonløpet? Øystein Sylta "varmet opp" med å bli norgesmester på maraton på 2.25.42, før han noen timer senere spurtet inn til seier på 3 km på 9.17....!!
NORGESMESTER: Damevinner ble ikke overraskende Marthe Katrine Myhre på 2.44.43, bare en uke etter at hun  ble Årets Superbirkebeiner etter 3.plass i Birkebeinerløpet. 

Joda, jeg er ganske rutinert på å ha dårlig tid, så jeg nådde starten med grei margin. Jeg hoppet over gjerdet og fant plassen min litt bak i første pulje, og til og med klokken var klar da startskuddet smalt. Jeg følte meg litt nølende frem, positivt overrasket over at beina ikke motarbeidet meg så mye som fryktet. Første km gikk på 4.18, adskillig fortere enn jeg planla. For tanken var egentlig bare å løpe gjennom i sånn cirka 5 blank fart, til ca 1.45 i mål. Andre km gikk på 4.16, så 4.17, deretter 4.14. Hmmm, dette var jo positivt!

Men hva var dette? Plutselig kom Harald sprettende forbi meg i yttersving ved Skøyen. Jøss, er ikke du langt foran? Skjønte ingenting, og syntes akkurat da litt synd på Harald som løp sikk-sakk forbi mange løpere i sin jakt på enda en topp-tid. Etterpå fikk jeg fasit'en. Harald hadde av en eller annen grunn ikke fått plass i pulje 1 (de som forventet å løpe under 1.30), og måtte starte i pulje 2, fire minutter bak meg. Men det var greit det, sa han, for før han innhentet puljen foran, hadde han fått løpe fremst og i fred, og etter hvert løste det seg jo opp fremover også. Dermed kunne Harald cruise inn til 1.17 og årsbeste i sin 3dje halvmaraton på like mange helger. Imponert igjen.

Her passerer jeg i godt humør etter drøye 8 km. Foto: marathon-photos.com

Om mitt eget løp er det ikke nødvendig å bli hverken imponert eller å gå i detaljer. Jeg fant en grei rytme, prøvde å løpe kontrollert for å unngå altfor støle lår, og fant meg etter hvert et nytt mål om å løpe på 1.30. Det var jo perfekt trening til høstens store mål, Frankfurt Marathon om 5 uker. Da skal jeg holde omtrent akkurat den samme farten, bare dobbelt så lenge...

Brukbar spurt og revidert målsetting om sub 1.30 er i boks!
Foto: marathon-photos.com

Jeg måtte øke tempoet litt mot slutten for å komme under 1.30 og følte meg langtfra sikker på å klare det. Men beina holdt faktisk noenlunde helt inn, akkurat nok til at jeg kunne presse ned på 3-tallet for første gang på den siste kilometeren. Hadde aldri trodd at jeg skulle avslutte i bra fart og med 16 sekunders margin til 1.30. Veldig gøy og utrolig hvor mye beina hadde restituert seg på to dager! (At de knapt hadde restituert seg på de foregående dagene etter UltraBirken er en helt annen sak...)

Onkel Politi passer på! Over på motorsykkel foran tetduoen med Sylta og Kaltenborn etter drøye 29 km. Under på sykkel etter startfeltet på 3 km. Muligens er det den suspekte mannen i rød Supermanndrakt rett foran de skal skygge?... (klikk på bildene for større bilder)


Dermed ble det en grei gjennomkjøring, som samtidig markerte opptakten til den siste lange treningsetappen mot Frankfurt. Faktisk var jeg under 2 minutter bak tiden min fra Fredrikstad  i mars, og på mini-banketten på Dubliners etterpå fikk jeg vite at jeg uansett hadde klart kval-kravet til New York Marathon neste år! Som er nettopp 1.30... Det hadde vært noe! Time will show.

Gjett om det smakte?!...

Men først skal høstjakten 2012 sluttføres. Den fortsetter med Nøklevann Rundt om 14 dager. Håper på litt raskere gangfart enn jeg hadde i fjor. Med mindre jeg skulle finne på å stille i NM terrengløp eller andre sprell i mellomtiden da... Det er fristende å stille i Ås, men jeg kan vel ikke være med på alt heller?

HELT TIL SLUTT, en hyllest til alle dem som fullfører Oslo Maraton uten veldig fokus på tid og perser. Her representert ved 5-timers puljen halvveis, med nåværende Kondis-president Tim Bennett (t.v. med gult pannebånd) og tidligere president Marit Bjerknes (helt til høyre) som ballongførere og fartsholdere. Begge ballongene har sprukket, og mange av løperne også, for gruppen ble temmelig liten til slutt. Eller kanskje de andre allerede hadde stukket fra? 

Kondis-reportasjer HER.

Resultater HER.

Noen flere data. Jeg hadde 143 i snittpuls og 162 i maxpuls. 92 % gikk i sone 4 (mellom 80-90 % av maxpuls), altså betydelig over tilsvarende fra UltraBirken, der kun 11 % var i sone 4 og hele 79 % i sone 3 (mellom 70-80 %). Snittfart 4.13 per km. Flere detaljer fra egen klokke kan ses HER.



UltraBirken i boks!

UltraBirken er nok det mest ekstreme løpet jeg har vært med på. Men med fullklaff med været, så ble det heldigvis hovedsaklig en positiv opplevelse. Selv om beina strittet imot de siste timene, med lår stive som tømmerstokker, som skrek etter å gjøre alt annet enn å løpe nedover. Men til mål skulle jeg! Det var aldri snakk om noe annet. For er det én ting jeg har lært, så er det at smerte hører med i ultraløp. Men etterpå er det desto deiligere! Og nå er Hytteplanken også i boks!

DA ER DET DAGS: Soloppgangen fra hyttevinduet lovet det beste. Vakkert.

Joda, hvilken helg det ble! Tradisjonen tro, så hadde vi invitert Gaute Løge Pedersen og Liv Røttingen til før-Birken kveld på hytten på Sjusjøen. I tidligere år har det vært perfekt oppvarming å jogge de ca 3 kilometerne til starten av det ordinære Birkebeinerløpet fra Sjusjøen langrensarena. Nå var starten på Birken flyttet til Birkebeiner skistadion, men til gjengjeld startet UltraBirken fra Sjusjøen, og ikke som før fra Rena. Altså enda en grunn til å prøve meg i UltraBirken i år. Selv om jeg droppet oppvarmingen og svippet ned til stadion kl 07.30. Morgenstund har gull i munn...

BIRKENVETERANER: Gaute og Liv er snart klare til start i Birkebeinerløpet,
som nå ble omdøpt til PingleBirken ;-)

Sekken var forskriftsmessig fylt opp med refleksvest (!) og litt andre klær, mat, mobiltelefon og 1,6 liter drikke i form av en blanding av Maxim sportsdrikk og Ringer-drink... Kanskje i tyngste laget, men skitt au. Jeg skulle i hvert fall ikke gå tom for næring underveis. Nå hadde ikke det vært noe problem, skulle det vise seg, for det var kjempegode matstasjoner underveis, med bananer og lefse som standard, samt brødskiver med ost og salami og chips to steder. Så jeg hadde fortsatt sekken halvfull både av drikke, boller, barrer, nøttemix og sjokolade da jeg mange timer senere spurtet i mål foran Håkons Hall!..

NÆRING: Hva skal jeg ta med i sekken for ikke å gå tom underveis??

Men før vi kommer dit, her er noen ord om selve løpet. De første 35 km var jeg heldigvis kjent med på forhånd, etter den flotte treningsturen jeg hadde i sommer med Rolf Bakken og Rita Nordsveen. Begge knuste meg på lørdag. Rita var ikke snauere enn at hun vant dameklassen sammen med Marte Pedersen, akkurat en time(!) før meg, og Rolf var over 40 minutter foran i mål, kun 13 små sekunder fra å se 5-tallet. Snakk om utklassing! For meg var det bare snakk om å fullføre og å ha en god opplevelse. Skjønt god og god....

STARTEN ER GÅTT: Jeg tauer et felt opp Lunkeveien etter en snau kilometer,
der Harald og Svein stod og heiet på oss. Foto: Svein Hagen


Starten var tøff, rett inn i motbakker opp til Lunkefjell, før det flatet ut med variert og småkupert fjellterreng helt til Indre Reina. Der fulgte nye stigninger, over Kriksfjell, Hitfjell og Reinsfjell i tur og orden. Jeg gikk mye i de brattere bakkene. Uten at jeg hadde stilt inn klokken på forhånd, så pep den hver gang jeg kom opp i sone 4. Det passet meg egentlig perfekt, dermed ble jeg mer bevisst på å holde jevn puls og jeg lå faktisk i sone 3 (70-80 % av max) hele 79 % av løpet. Likevel var stigningene tunge nok, men desto deiligere når det flatet ut på herlig høyfjellsterreng retning Pellestova. 
GODT SKODD: Over Sjusjøfjellet etter noen kilometer. Foto: Bjørn Hytjanstorp

Nedenfor Pellestova var den andre drikkestasjonen og første matstasjonen, i tillegg til den første av to droppsoner. Jeg visste ikke en gang hva en droppsone var, ultra-amatør som jeg fortsatt er, men uansett var det ikke nødvendig med sko- eller klesskifte i det fine været og relativt tørre løypene. Jeg løp med favorittskoene Salomon Speedcross, og jeg var faktisk tørr på beina i nesten 4 1/2 mil...

Jeg følte meg ganske sprek ved Pellestova, men veldig glad for at vi slapp å løpe runden rundt Hafjelltoppen som vi gjorde i prøveløpingen. Jeg fikk også ny energi etter to brødskiver med salami, som gjorde godt før løypens kanskje tøffeste og vanskeligste parti, den steinete og lange stigningen opp til enda en topp, Nevelfjell! Her var det imidlertid så knudrete og steinete at en elendig terrengløper som meg likevel ikke klarte å løpe mange metrene sammenhengene. Og de løperne som jeg hadde fått los på over Reinsfjell, var søkk borte.

Ikke liker jeg vanskelige oppoverbakker, men å løpe ned fra Nevelfjell er nesten enda verre. Her er jeg som Bambi på isen, ganske hjelpeløs, og var sikker på at jeg skulle bli innhentet av et par mann som kom jagende ikke så langt bak. I stedet var det faktisk jeg som tok jeg igjen en fyr. Hmm, kanskje dette gikk bra likevel?

FLOTTE FORHOLD: To av de fremste ultraløpere på vei opp til Lunkefjell for andre gang. Tror dette er far og sønn: Først Espen Waage Skjeflo, med faren Erik Waage Nielsen, knallsterk veteran i klasse 55-59 år på hjul. I mål var rekkefølgen motsatt, til sterke 7. og 8.plasser! Kroksjøen i bakgrunnen. Foto: Hanne Wibe Bakker

Min største bekymring nå var imidlertid tærne. Jeg begynte å bli temmelig øm på de to største, og tenkte med gru tilbake til det året begge stortåneglene røk i samme nedoverbakken i Birkebeinerløpet. Jeg forberedte meg mentalt på at det kunne bli en vond nedstigning fra Sjusjøen... og bestemte meg for at nå måtte jeg ta grep! Jeg løp nemlig med ullsokker for bedre å holde varmen. Men de tar jo litt mer plass, og siden det var så tørt og fint, så bestemte jeg meg for å stoppe og skifte sokker, til de tynneste av de tynne sokkene jeg har, Hytteplansokker, som jeg heldigvis hadde vært føre var og tatt med som reserve i sekken. Jeg fant en benk på Nordseterveien og satt der nok 7-8 minutter. Samtidig kvittet jeg meg med lue, vest, løse ermer og hansker, som jeg hadde løpt med de første 3 milene. Men solen var kommet frem og temperaturen var fin, så jeg tok sjansen på å løpe i t-skjorte herfra. Ikke hansker en gang, jeg som alltid fryser sånn på fingrene. Jeg håpet på det beste.

Det gikk veldig greit. Men i stedet dukket et annet problem opp, som troll av eske. For jeg fikk jo hvilt litt under omkledningsstoppet, og i stigningene opp til Lunkefjell for andre gang, følte jeg meg svært så pigg. Kanskje det var fordi jeg skulle ta igjen alle de som løp forbi meg da jeg satt på benken, eller kanskje det var fordi Hanne og Mira skulle heie på meg i dette området. Kanskje løp jeg litt for fort, for plutselig, som lyn fra klar himmel, ble jeg stokk stiv foran i lårene. Huffda, jeg prøvde å løse opp litt og riste på lårene i rene Northug-stil, men det er nok lettere å gjøre det på ski enn løpende. Hvordan skal dette gå, for det er jo fra Lunkefjell og til mål at de virkelige unnabakkene kommer.

KOMMER HAN SNART? Hanne ventet tålmodig med kameraet, men jeg løp altfor sakte og kom ikke før lenge etterpå. I stedet dukket  denne karen opp, velkjente og ultrarutinerte Runar Gilberg, primus motor for Rallarvegsløpet, som løp inn til 10.plass etter å ha slitt med skadeproblemer i år. 

Da vi dreide vekk fra Sjusjøen tittet jeg på klokken. Jeg hadde løpt i ca 4 timer og 20 minutter. Lite visste jeg at Arild Christophersen omtrent samtidig løp i mål som vinner ved Håkons Hall! Utrolig! I stedet konstaterte jeg tilfreds at vi brukte ca 2 timer lenger til samme sted på treningsturen, da riktignok med ekstrarunden rundt Hafjell. Da var jeg kanskje sånn noenlunde i rute likevel?

Skjønt, nå hadde Hilde Johansen dukket opp foran meg. Hun er jo en dreven ultraløper med seier i Kristins Runde, men tross alt en jeg slo klart i Rallarvegsløpet. Vi vekslet en stund på "teten", men ned slalombakken i Birkebeinerbakken og de påfølgende kilometerne slet jeg fælt og hun forsvant. Litt etter ble jeg reddet av en fremmed som ga meg kaffe- og colablanding midt i skogen. Fantastisk at en helt ukjent kar (tror jeg i hvert fall) stiller opp slik. Jeg sa tusen takk før jeg stavret meg videre, men gjentar det med dobbel styrke her, i tilfelle vedkommende skulle lese denne bloggen!

UT AV SKOGEN: Etter 43 km kom ultraløperne inn i traséen til Birkebeinerløpet.  Og jaggu stod ikke Bjørn Hytjanstorp parat med kameraet der også. Da hadde han forflyttet seg helt fra toppen av Sjusjøfjellet. Takk for bildene, Bjørn!

Litt senere måtte jeg likevel sette meg ned igjen, med stein i skoen... Og da skimtet jeg en velkjent hvit og rød løper ikke langt bak. Joda, det var Tommy Støa, og ikke lenge etterpå var jeg innhentet og fraløpt også av han. Igjen var jeg ensom og forlatt inne i skogen, og nå kom vi til det aller verste partiet, som gjorde at jeg ikke alltid gadd å løpe Birkebeinerløpet; et fælt, myrete og sleipt parti der det er vanskelig å løpe og umulig å holde seg tørr på beina. Jeg plasket uti det, og håpet at sokkeskiftet likevel ikke skulle spille meg et puss. Men plutselig var det mange løpere foran meg. Forvirringen syntes stor, for et grønt skilt med Birkebeinerløpet viste pil til venstre, mens noen ropte at vi skulle løpe videre rett frem i skimyren. De hadde stoppet og sjekket kartet. Flaks for meg, men jeg bante likevel for meg selv der jeg plasket videre i en hel liten evighet med vann til over anklene. Der og da tenkte jeg at det nok ble med denne ene gangen, for dette var da helt unødvendig!? Før jeg minnet meg selv om at dette var UltraBirken, og tross alt en svært mild variant sammenlignet med de første to årene fra Rena, med vading over elver med vann til langt oppå lårene.


STILSTUDIE: Jeg har kastet klærne og "stormer" gjennom skogen, på støle bein, sammen med Birkebeinerløperne.  Foto: marathon-photos.com


Og vi kom da omsider inn på tørrere grunn igjen, før vi plutselig var inne på løypen som alle de andre birkebeinerne løp. Så de siste 13 kilometerne hadde jeg følge av hundrevis av andre løpere. Det motiverte, og tempoet ble skrudd litt opp. Beina føltes litt bedre, og det var ekstra motiverende å løpe forbi mange som bare hadde vært ute i 8-9 km. En del ekstra jubel fra tilskuere fikk jeg også, siden vi hadde egen farge på startnummeret. "Heia ultra!!" var det flere som ropte. Og igjen passerte jeg Hilde og to andre ultraløpere. "Der er en som har mye igjen", hørte jeg en av dem si etter at jeg passerte dem. Tja, det skulle ikke vare lenge...



IDYLLISK. Men det var enda flottere på fjellet!... 

For atter en gang fikk jeg det skikkelig i lårene, jeg vraltet vel mer enn jeg løp og konsentrerte meg bare om å ta en kilometer av gangen. Nå hadde jeg vondt under beina også, men jeg prøvde bare å holde en viss flyt. "Heia Frode!" var det plutselig en som ropte bak meg. Det var Jan Billy. Vi vekslet noen oppmuntrende ord til hverandre før han forsvant og jeg så han ikke før i Håkons Hall etterpå, der han gledesstrålende fortalte om 1.27, til tross for start i en svært sen pulje.

INNSPURTEN: Beina var plutselig fine inn mot "stadion".
Her  kommer jeg ned siste bakken og inn på oppløpet. En GOD følelse!

Med et par km igjen skjedde det imidlertid noe merkelig. For plutselig føltes ikke beina så stive lenger, og avslutningen var ganske bra. Noen kilometer tidligere hadde jeg slått av en liten prat med Bjørnar Strand i det han passerte meg. Nå tok jeg han igjen og fosset forbi. Riktignok hadde han løpt feil og mistet motivasjonen til å gå i kjelleren, men likevel. Den 57. kilometeren var min raskeste, og de siste 260 meterne adskillig kjappere enn det igjen, for jeg hadde faktisk en bra spurt og følte meg superfin ned de siste bakkene og på oppløpssiden foran Håkons Hall. Det må ha vært ren gledesrus med en overdose adrenalin som døyvet alle smertene. Ikke vet jeg, men det var i hvert fall en herlig følelse å kunne cruise i mål etter 6 timer 41 minutter og 53 sekunders løping. Jeg som aldri har løpt lenger enn 6 timer før. Så selv om jeg hadde håpet på en litt bedre tid, så ble det jo en slags pers likevel!


YES!!!!  I DID IT - AGAIN!
Årets 3. ultraløp er i boks og Hytteplanken er sikret. 

Men det var utvilsomt det hardeste løpet jeg har løpt. Det slo meg underveis at jeg etter 5 1/2 times løping i Rallarvegsløpet hadde lette, fine bein og kunne avslutte med en rask siste 5 km, nå var det såvidt jeg hadde fremdrift etter å ha løpt like lenge i UltraBirken. Jeg hadde lyst til å løpe fortere, og pulsen var faktisk helt nede i 108 med noen kilometer igjen, men beina ville bare ikke være med på moroa. Forsiden av lårene streiket. Det positive var imidlertid at både hamstrings og legger var ganske fine, og krampekoden ser ut til å være løst en gang for alle.

Detaljer med kart, fart og puls fra løpet kan ses HER. For i likhet med meg, holdt klokken også helt til mål! Veldig godt fornøyd med det!

Mitt 3dje ultraløp for sesongen kvalifiserte meg også for utmerkelsen Hytteplanken. Det hadde jeg ikke drømt om for halvannet år siden. Så da kan jeg kanskje omsider kalle meg for ultraløper også?...

Hvis andre vil dele sine erfaringer fra UltraBirken eller Birkebeinerløpet med oss enten i kommentarfeltet nedenfor eller på SkriveBlokken (der mange allerede har kommenert), så er det bare hyggelig. :-)

RESULTATER

Allestedsnærværende Bjørn Hytjanstorp filmet hele feltet på toppen av Sjusjøfjellet etter noen kilometer. Filmen kan du se HER. Jeg passerte ca 6.30 etter teten allerede da...

Og oppsummeringen til Olav Engen med mange flere bilder og fyldig reportasje kan leses HER.