Siden Hamburgturen gikk i vasken, måtte jeg etter noen litt rufsete dager finne andre steder å teste formen. Løsningen ble dagstur til Tønsberg og Kristinaløpet, der jeg har løpt to ganger tidligere for noen år siden. Husker ikke helt hvordan det gikk, bare at det var en veldig tøff bakke på hver av de to rundene og at det var en flott løype langs bryggekanten på returen. Så også denne gangen, med kjempestemning langs kaien og masse folk som heiet på løperne.
Vi tok det som en dagstur med innlagt minicruise på fergen fra Moss til Horten. En flott måte å reise på og samtidig få seg litt frisk sjøluft som oppladning til løpet. Hanne har slitt litt med en småforkjølelse og hadde derfor litt problemer med å bestemnme seg for om hun skulle være med, og stilte i stedet på morgenspinning med påfølgende styrketrening.
Men da jentene hadde lyst å bli med på turen, så bråbestemte hun seg for å prøve seg på 10 kilometeren. Artig! Da fikk jeg likevel selskap på turen.
Julie og Marie ble med som moralsk støtte og som fotografer - som tok flotte bilder både av løpere, stemningen - og av seg selv..
Ingen andre kjente hadde respondert på min lille invitt om Tønsbergtur, men vel fremme i parken, etter akkurat å ha nådd påmeldingsfristen for Hanne, dukket plutselig Ole Kjell opp. Hyggelig gjensyn, selv om mine sjanser til en sjelden klasseseier med ett ble veldig små!.. Jeg observerte også fenomenet Helge Dolsvåg i lett oppvarming, men OK kunne berolige meg med at han ennå ikke er fylt 50 og var i klassen under oss. Han løp forresten 5 km, skulle det vise seg, og han løp som vanlig fort, til 3.plass totalt på 16,18. Kollega og hjemmeløper Eirik Haraldsen var også på plass, alltid like blid og positiv.
Og på startstreken traff jeg igjen klasserival og kondiskollega Rolf Bøhn, og hilste på Mads Danielsen og et par andre harde konkurrenter. Stemningen var veldig avslappet og hyggelig. Men da startskuddet smalt var det ingen nåde! Og som vanlig ble jeg raskt fraløpt av en haug med folk i det første hektiske åpningsrushet.
Allerede etter 3 minutters heseblesende løping over et særdeles ujevnt asfaltunderlag, kom den fryktede bakken. Men etter stigningene i Fjellmaraton og Blomstermila var denne ikke noe å frykte, kun for en liten kneik å regne, mot Slottsfjellet. Dog ble jeg litt betenkt da første km ble passert på svake 4,06. På det litt slakkere partiet mellom 1 og 4 km vekslet jeg og Rolf på å dra, omtrent som på Beito for et par uker siden. Rolf var nok ute etter revansj, men selv om jeg ikke følte at det gikk veldig fort, så slapp han overraskende lett etter ca 4 km, etter det eneste gruspartiet, og siden så jeg lite til han. Så du får nok vente til høsten med revansjen din, Rolf! Nå kom vi inn i den fineste delen av løypen, først gjennom idyllisk trehusbebyggelse, deretter inn på og langs bryggekanten til stadig tettere med tilskuere og høye heiarop. Blant dem fra Julie og Marie, som nå også var pressefotografer.
SNART HALVVEIS og krefter til å vinke til fotografene. Her ligger jeg bak damevinner Elisabeth Wigaard, men i mål var jeg 50 sekunder foran.
Ved 180-graders vendingen halvveis så jeg Ole Kjell langt foran meg i betryggende avstand. Den lettbeinte karen var det nok ingen ting å gjøre med denne gangen heller. Men også Mads og en annen kar fra klasse M50-59 lå godt foran meg. Den humpete asfaltgaten og brattbakken ble forsert for andre gang, men i stedet for at farten ble skrudd litt opp som planlagt, hadde jeg nå min svakeste kilometer med ca 4.20... Huffda. På toppen av bakken var det derfor full skjerping, jeg smatt forbi Wigaard og tok opp jakten på Mads, som ble innhentet like før 8-km merket.
STEMNINGSBILDER
Jeg løp kanskje litt for mye i comfortsonen og var ikke helt i kjelleren, så jeg hadde fortsatt krefter til to fartsøkninger til. Først når vi kom inn på bryggekanten, oppildnet av alle folkene og heiaropene. Langs sjøkanten passerte jeg flere 10-km-løpere samt en haug med 5-km løpere. Deretter ble det en langspurt med endel sikksakk-løping, og jeg lurte litt på hvorfor jeg absolutt måtte spurte febrilsk. Den siste kilometeren ble den raskeste, på ca 3,35, og sluttiden ble 38,40, knappe minuttet bak tiden fra Sentrumsløpet. Akkurat samme opplevde Ole Kjell, som vant klassen på 37,52 til 7.plass totalt. Jeg ble nr 2 i klassen og overraskende blant de 10 beste totalt! Det så ikke akkurat slik ut etter den første kilometeren. På videoen (link nederst i reportasjen) etter en snau kilometer er Ole Kjell nr 15 og jeg nr 43 og det er allerede stor spredning i feltet. Ingen av oss var veldig fornøyd med tiden, men det varme været og luftfuktigheten gjorde nok at tidene ikke ble de beste.
Mads ble slått med halvminuttet bare på de siste to kilometrene og Rolf var minuttet bak i mål, til hhv 3. og 4.plass i klassen. Men da hadde jeg på ny tatt meg ut i løypen og ned til havnen for å heie Hanne i mål. Det hjalp henne kanskje litt i den flotte sluttspurten, lett i steget, og sikret en tid under 50 minutter, til heiarop fra døtrene og kjæresten. Well done!
MÅL I SIKTE: Hanne spurter i mål i fin stil.
Etterpå var det flott premieutdeling, og en sjelden anledning til å klatre opp på en ekte seierspall. Da får det ikke hjelpe at arrangøren ikke visste bak frem eller opp ned på en premiepall og loste alle bronsevinnerne opp på sølvplass, mens jeg og alle andre sølvvinnere måtte ta til takke med tredje trinn på pallen! Selv om arrangøren høflig ble gjort oppmerksom på denne lille fadesen, så ville de ikke endre på det. Hadde de først begynt å gjøre feil, så var det best å være konsekvent! Men pyttsann, vi får da vise storsinn. For løpet og arrangementet ellers var helt topp, med fine premier. Selv om de opererer med 10-års klasser da. Men det er vel så bra med premier til de 3 beste i 10-års klasser fremfor kun til vinneren av 5-års klasser...
FERSK VINNER: Vant gjorde uansett blide Tomas Bereket fra Larvik Turn, etter kun et halvt år i Norge. Men fort løp han. Vinnertiden var 31,08.
Litt pussig at jeg faktisk hadde vunnet klasse M40-49! Så det er ikke alltid det lønner seg å rykke opp og være yngst i klassen. Av og til hadde det vært bedre å vært eldst, selv i 10-års klasser! Men det kan jo også gi inspirasjon. Alt er mulig og ingenting er umulig! Bare man prøver hardt nok og stiller opp.
ROSINEN I PØLSA: Helt til slutt ble dagens største pokal gitt vinnerne av lagkonkurransen. Full champagnesprut i beste rallystil var det også, sikkert alkoholfri, men stor stemning i hvert fall da Spenst mottok lagpremien og Kristinaløpet 2011 var historie! Jeg kommer gjerne igjen til neste år!
.
