GOD JUL ! Og litt mimring.

Jeg ønsker alle kjente og ukjente lesere av bloggen en riktig god og fredelig jul. Slapp av sammen med dine nærmeste, spis og kos dere, men legg gjerne inn litt mosjon også i julehøytiden. Da smaker bare julematen enda bedre!

Selv fikk jeg kastet på meg omgangssyke i går kveld, men jeg rakk heldigvis akkurat å kjøpe juletre og mesteparten av maten først. Så det blir nok noen ufrivillige treningsfrie dager for mitt vedkommende. I hvertfall blir det ikke som i gamle dager, da vi løp 7-kirkersløpet eller 4-kirkersløpet på morgenen på selveste julaften. Det var en utrolig fin start på julehøytiden, og mange kjente navn som Arne og Jann Post, Espen Kristiansen, Jan Hoel, Kristin Lie og Kamilla Kleive har vært med dette sosiale treningsløpet. Selvsagt har også president Tim Bennett vært med (og ble skadet!), for ikke å forglemme vise-president og primus motor Stig Vangsnes, samt den harde kjerne i Joggekameratene. Kanskje løpet gjenoppstår til neste år?

I mellomtiden får vi mimre litt, bl.a. med øyeblikket da vi møtte tilsvarende 7-kirkersløp fra Ås, i regi av Håvard Tveite. To forskjellige 7-kirkersløp i Follo på julaften, altså!

Reportasje og bilder fra 7-kirkers løpet i 2002.

Selv nøyde jeg meg med 4-kirkers løpet. Her foran Nordby kirke, der 7- og 4-kirkers løperne skilte lag. Julenissen var selvsagt med.

God jul alle sammen !

På ski !!

Jippi, da er langrennssesongen i gang!

 

I går kveld kom jeg meg nemlig endelig ut på ski. Seksten kalde grader var ingen hindring og forholdene i det lokale løypenettet var overraskende gode. Kun enkelte steder i lysløypen var det litt sparsomt med snø, men det var kjørt opp spor hele veien. Og på golfbanen er det supre forhold både for klassisk og skøyting.

Det tradisjonsrike mandagstreffet med Arnstein, Gaute og Liv og Hanne starter gjerne med ulike sportslige aktiviteter etterfulgt av middag. Som oftest står løping på programmet, noen ganger bordtennis (som i mars, med skjebnesvangert utfall), og i går altså langrenn.

Gaute er klar for trening i kulden fra Fløisbonn.

Det ble en nydelig tur i fullmåneskinn. Planen min var en rolig tur i kulden, med fokus på teknikk, som seg hør og bør på sesongens første langrennstur. Planen ble fulgt den første halvtimen gjennom lysløypen, men da vi skulle legge inn noen runder i variert tempo på golfbanen, falt jeg selvfølgelig for "fristelsen" til å forsøke å henge på Gaute, som beinfløy opp alle bakkene i rene Estil-rykk. Dermed ble det en adskillig tøffere økt enn planlagt, og skikkelig høy puls for første gang på et par uker.

Men det var kanskje like greit, for da holdt jeg sånn noenlunde varmen på fingre og tær. I hvertfall nesten.

Arnstein har utstyret i orden og stilte med maske og 25 mil i beina på ski allerede.

Liv er klar for vinterens skidebut, med lys både fra lyktestolper og fullmånen.

Arnstein i fin stilstudie.

Gaute jager like bak. Litt senere var det helst vi som febrilsk jaget etter Gaute når han sprang opp bakkene.

Det ble 15 kalde, men utrolig flotte kilometer, etterfulgt av peiskos, elggryte og gjenoppretting av væskebalansen. En særdeles vellykket start på skisesongen.

---

Brytningstid, skiprepp og endelig nok snø

Treningen går på sparebluss om dagen. Forsåvidt greit nok, siden jeg forsatt har etterlengtet sesongpause. Men jeg klarer jo ikke å holde meg helt i ro. Det har blitt flere fine, rolige løpeturer i terrenget den siste uken. Og noen spinningtimer på den nye sykkelen på trimrommet. I går preppet jeg dessuten 4 par langrennski, så nå er jeg omsider klar for skisesongen.

Hva med dere andre? Har dere tid til å trene midt i den hektiske julestria?

En som trener bra er Carl Fredrik, som er på Savalen i helgen. Ikke for å gå skøyteløp på den gamle superbanen, for skøytefolket har jo forflyttet seg til nye, gamle, erværdige Frogner stadion som denne helgen huser NM på hurtigløp for første gang siden 1930-tallet! Men for å gå VM-mønstring for juniorer med 10 km fristil og klassisk langrennssprint på programmet. Spennende.
(Se CF sin rapport i kommentarfeltet nedenfor).

Flink bisk. Carl Fredrik har full kustus på både Selma og Mira. CF i midten.

Her er den lovende langløperen fra Rustad avbildet på Sofiemyrsletten forrige uke, på hyggelig hundeluftetur med Selma og Mira. CF har startet langrennssesongen for lengst, og bl.a. vært på 14 dagers høydetrening i Ramsau i sesongoppkjøringen, med to daglige økter som gjerne bestod av en rolig tur på breen om formiddagen, og en økt i lavlandet på ettermiddagen med rulleski, løp, spretten skigang eller styrke. Både været og hele oppholdet med Rustads seniorer var supert.

Og selv om skiforholdene lokalt ikke har vært all verden hittil i vinter, har CF klart å legge inn en 7-milstur i Østmarka allerede!

Ellers har det vært litt for lite snø i Sørmarka til å kunne gå på ski, utenom for de aller ivrigste med grusski, selv om golfbanen på Greverud har hatt supre forhold en lang stund allerede. Men til gjengjeld har det vært nydelige forhold for å løpe i terrenget, med et lite lag med snø, godt feste og uten glatte partier, som her i lysløypen mot Myrvoll.

Men i går kom det faktisk akkurat så mye snø at det nå er kjørt opp spor i lysløypen og i den nye traséen mot Bjørndal, Kloppa og tilbake til Fløisbonn. Kanskje ikke å anbefale å bruke gromskiene, men fullt brukbart, ifølge rapportene. Selv har jeg fortsatt ikke testet skiene, men nå er det snart på tide. Forhåpentligvis er det kommet nok snø på Sjusjøen også etterhvert, til at løypenettet kan testes i romjula.

Nå er i hvertfall skiene ferdig preppet, så jeg har ikke det å skylde på lenger :-)

Jeg tilbragte noen timer i smørebua i garasjen i går. Er spent på om de nye Madshus-skiene kan ta opp kampen med de gamle favorittskiene fra Fisher.

Nye, gamle og enda eldre ski side om side, endelig klare til bruk.

Her kommer vinteren!

Life goes on

Selv om livet kan kan være vanskelig til tider, så må det gå videre. Jeg vil takke for støtte og mange varme ord både på bloggen og på andre måter. Det er godt å ha gode venner. En særlig takk til min kjære Hanne.
Og til Mira, da :-)
 








Jeg er også inne i en rolig periode rent treningmessig, såkalt sesongpause. Ikke så dumt å legge den til adventstiden, og ha litt ekstra tid til hvile, restitusjon og refleksjoner.


Men som Torfinn nevner i kommentarene til forrige innlegg, så er det nydelige forhold for rolige løpeturer i terrenget om dagen, med godt feste og et snødekt landskap i hvit vinterdrakt. Jeg er så smått i gang igjen med rolige turer selv også. Mine Salomon Speedcross fungerer for øvrig utmerket på vinterføre også, med godt feste, samtidig som de er relativt varme i vinterkulden.

Bergen i vinterprakt

Vinterstemning og god aktivitet var det også i fullt monn i Bergen i forrige uke, noe disse bildene burde gi et bra inntrykk av;

 

Fotball på løkka på Storetvedtmarken, i trolsk stemning med snø, tåkedis - og sol.

Noen av disse spilte i shorts. Kanskje en fremtidig Brannspiller?

 Ishockey og lengdeløp på Tvetevannet

Bergenserne vet å nyte dagen når muligheten byr seg en sjelden gang.

Det er i hvert fall ikke så ofte at det er sånne fine vinterforhold mellom de syv fjell.

Ha en rolig og trivelig førjulstid alle sammen, uten for mye stress og mas.

Maratonsølv til Monikas minne

Om kvelden mandag 22.november, mens jeg intetanende hørte på interessante foredrag om helse, livsstil, kosthold og trening med Jorunn Sundgot Borgen og Anders Aukland, kjempet min tidligere kone en helt annen kamp enn mot konkurrenter og sekunder. En kamp hun dessverre var dømt til å tape. Hun ble innlagt på sykehuset en uke tidligere med noe legene trodde var et virus på lungene som de hadde full kontroll på, men fikk plutselige og uventede kompilkasjoner denne kvelden. Selv om legene var på pletten umiddelbart, stod dessverre ikke livet til å redde. Monika ble 44 år gammel.

Så skjørt kan livet altså være. Helt ufattelig. Så trist og så urettferdig. Jeg har naturligvis hatt noen tøffe uker etter dette, i sorg og med masse tid til å reflektere over livet. På godt og vondt.

Det er vel 5 år siden jeg selv plutselig befant meg i en akuttsituasjon. Jeg var i mitt livs form, hadde helgen før kjørt de siste hardøktene før Oslo halvmaraton, og skulle bare samle overskudd nok til å sette pers den påfølgende helgen. Mandagen før løpet fikk jeg imidlertid plutselige smerter i brystet. Jeg avfeide det med stress, men heldigvis var det en kollega som ikke hørte på meg og etterhvert tilkalte ambulanse. Etter å ha blitt sjekket med EKG på stedet, ble det slått full alarm, jeg fikk morfinsprøyte og ble rullet ut i ambulansen. En sykepleier holdt meg i hånden og spurte hvem mine nærmeste pårørende var, mens ambulansen satte på blålys og sirener. Det føltes helt absurd, fra i ett øyeblikk å føle seg i sitt livs form, til i neste sekund å lure på om min siste time var kommet. Jeg ble rullet rett inn på hjerteavdelingen på Rikshospitalet, der leger i grønne frakker stod over meg som på film og umiddelbart gikk inn med kamera for å sjekke hjertet via pulsårene.

Der og da var jeg livredd for infarkt, for aldri mer å kunne løpe eller konkurrere igjen, men først og fremst ønsket jeg å LEVE.

For å gjøre en lang, og helt annen historie, kort, så ble jeg tilslutt friskmeldt. Hjertet var uskadet, men jeg fikk diagnosen kronisk ischemisk hjertesykdom og ble satt på hjerterehabilitering og livslang medisinering. I ukene som fulgte turde jeg ikke en gang å småjogge, men jeg fikk i denne vanskelige første tiden veldig god hjelp og støtte av Monika, samt av gode løpevenner, til å rehabilitere meg også mentalt.

Denne gangen var det altså Monika som plutselig kom på sykehus, men dessverre fikk jeg aldri anledning til å bidra til å hjelpe henne på beina igjen, slik hun gjorde med meg. Livet er så skjørt, og av og til så paradoksalt, så det gjelder å ta vare på det mens man har det.

Så over til selve løpet.



Planen min var egentlig å løpe maraton i Firenze sammen med Harald & co. Av en eller annen grunn hadde jeg ikke noen god følelse for det, og meldte meg aldri på. Heldigvis. For det skulle vise seg at det kolliderte med minnestunden for Monika, og å løpe maraton var det siste jeg tenkte på da.

Men livet må jo gå videre, og uken etterpå stilte jeg altså likevel til start på maraton, i mine hjemtrakter i Fana. Jeg skulle ha en førjulstur til slekten i Bergen, og følte det etterhvert riktig å løpe. På en måte ble dette for meg personlig et maraton til minne om Monika, som 12 dager tidligere hadde fullført sitt livs maratonløp.

Falsk væralarm
Etter uker med tørt, fint vær i Bergen og gode værmeldinger hele uken, meldte yr.no plutselig fredag kveld om mildvær med mye regn og vind akkurat i de timene løpet skulle pågå. Det var da utgjort! Optimismen og humøret sank noen hakk og jeg var ikke sikker på om jeg kom til å stille på hel eller halv, før jeg minnet meg selv om at det er viktigere ting i livet enn været - og et maratonløp. Men lørdag våknet jeg likevel til fortsatt godvær, med lettskyet, delvis sol, et par minusgrader, tørrt og fint - og slik skulle det bli resten av dagen også.

Nye bekjentskaper

Jeg er nøye med oppvarmingen på kortere løp, men ikke før et maratonløp, og særlig ikke når det er kaldt. Så jeg holdt meg inne i garderoben lengst mulig. Under påmeldingen rakk jeg å hilse på kondis-kollega og mangeårig lokalredaktør i Hordaland, Oddny Ringheim, som ble litt overrasket når hun hørte at jeg skarret på r-ene. Hun trodde visst at jeg var østlending. Hørt sånt..







Det gjorde trolig Bjørn Fretland også, som jeg fikk gleden av å hilse på like før start. Han skulle jeg komme til å stifte nærmere bekjentskap med både underveis og etter løpet også, skulle det vise seg.

Det lønner seg å skrive blogg. Bjørn kjente meg nemlig igjen fra min og Espen sin blogg. Fretland hadde løpt på 3.06 her i oktober, men trodde ikke på så god tid nå. Jeg fablet derimot om tider under dette, hvis alt fungerte.





Starten går

Allerede på startstreken gjorde jeg min første feil. Jeg stilte til start med nye Garmin 210 klokke, en helt ny modell kjøpt på Løplabbet på Ski to dager tidligere. Men jeg hadde ikke tatt meg tilstrekkelig tid til å sette meg inn i funksjonene. Trodde det skulle være såre enkelt å starte stoppeklokke og gps, men dengang ei. Så da startskuddet smalt og resten av feltet stakk av gårde, løp jeg og fiklet med klokken min. Talentløst. I første bakken utenfor stadion klarte jeg det endelig, og ved passering 1 km fikk jeg startet den! Fikk opplyst at den første kilometeren, som inneholdt løypens eneste lange nedoverbakke, gikk på 4,23. Ingen pangåpning med andre ord. Men nå kunne jeg i hvertfall konsentrere meg om selve løpet.

Halvmaraton

Jeg følte at jeg kom inn i en god rytme etterhvert, der jeg ble løpende sammen med Petter Rasmussen fra BFG Fana (til høyre på bildet tatt av Trygve Andresen) og en annen kar, men da jeg skjønte at de løp på halvmaratonskjema til 1.35, ble tempoet skrudd opp etter vending ved Kalandsvannet.

Løypen går i en fin trasé langs den gamle jernbanelinjen Osbanen, som ble nedlagt en gang på siste del av forrige århundre. Jeg er jo nærmest på hjemmebane her, selv om det begynner å bli leeeenge siden jeg gikk på skole og trente litt i dette området. Vi løp til Stend og inn i hjertet av Titlestad, passerte huset til en av Norges tidligere halvmaratonkonger, Tom Roger Johansen, som jeg ikke har løpt så mye med, men derimot spilt masse fotball sammen med i kultlaget Titlestad IL, som vi stiftet sammen på 80-tallet. Det var tider det!

Deretter går løypen videre til Hamre bro og til Kalandsvannet, der den snur etter drøye 10,5 km for å følge nøyaktig samme trasé tilbake til et snødekt Fana stadion (bildet).




Det var fantastisk forpleining underveis i løpet med mange drikkestasjoner med assortert utvalg av flytende og fast føde. Og etter løpet var det gratis vafler og kaffe!









Andre runden
Inn mot passering halvmaraton på ca 1.32 var jeg spent på hvilken plass jeg lå på. Siden halv- og helmaraton startet samtidig, visste jeg ikke hvor mange av de som lå foran meg som skulle løpe hele distansen. Jeg regnet med å se Helge Hafsås og mange andre på vei ut, men ble overrasket da det kun var én mann som kom i mot meg før jeg selv løp inn på stadion! Det var ikke Hafsås, men Bjørn Fretland! Hafsås hadde brutt og de som kom rett bak meg ga seg også etter halvmaraton. Så plutselig lå jeg på andreplass totalt i et maratonløp, en helt ny opplevelse for meg. Det var unektelig ganske kult og ga nye krefter. Jeg anslo at det var cirka 2 minutter opp til lederen, og cirka like langt ned til tredjemann. Målet nå var pallen, særlig siden det kun var premier til de tre beste totaltidene.

Det ble en ensom, men artig ferd videre, ispedd et par oppmuntrende kommentarer fra løypevakter og fra selveste Hans Jacob Berntsen, som ropte til meg at "du løper lett og fint", akkurat på et tidspunkt da det begynte å føles som om det var nettopp det jeg ikke gjorde!.. Det var det jeg trengte å høre, og jeg svarte at det var godt å se Hans Jacob løpene igjen, etter sine dramatiske hjerteproblemer, der bare hurtig handling, operasjon, og svært god fysikk berget livet hans. Igjen en påminnelse om at marginene i livets maratonløp jaggu kan være små, på godt og vondt.

Ved siste vending ved Kalandsvannet hadde avstanden til Fretland økt noe. Han så virkelig lett og fin ut, her i blått (foto: Trygve Andresen) og jeg skjønte etterhvert at det måtte en solid sprekk til dersom han ikke skulle cruise inn til seier. Særlig siden beina mine ble fryktelig stive og tunge på de siste 5 kilometrene.

Når jeg heller ikke så snurten av lederen, var det bare å konsentrere seg om ikke å få de samme krampeprobleme som jeg slet med i Oslo Maraton.
Det gikk greit denne gangen, og jeg kunne sliten og støl løpe i mål på 3.07,22 i et følelsesladet øyeblikk.


Premier

En lang dag endte med seier til Bjørn Fretland, som kjørte fra hjembygden Øvre Årdal kl 07 om morgenen.

Sølvmedaljen var god som gull for undertegnede.

Alfheimen er tilbake!!

Ingen premie, men jubel likevel for Per Gunnar, som ble nr 8 på 3.35,27 uken etter at han løp 24 timers på Bislett.

Resultater og reportasje på kondis.

Bilder fra løpet fra Trygve Andresens galleri.


Mitt maratonløp var fullført og sesongen 2010 var over.
Forhåpentligvis har jeg også mange gode år foran meg i mitt livs maratonløp.
Men slikt vet man aldri. Livet gir ingen garantier.

På denne 30-års dagen siden John Lennon så meningsløst ble drept, så gjelder det å leve etter Monika sitt livsmotto;

Carpe diem! 

Grip dagen!

Liten rapport fra løpet i Firenze

En liten rapport om min opplevelse av Firenze Marathon  

-  Av Harald Ringen -

Når jeg sitter her og har fått det hele litt på avstand er jeg ganske godt fornøyd med opplevelsene mine i Firenze. Vi hadde vel kanskje håpet på litt bedre tider alle fire men for all del. Alle gjennomførte med glans uten kramper og ingen hadde vel nevneverdige problemer. Dennis litt stiv i leggene og jeg 2 blodblemmer pga. litt for små sko. Tror det gikk bra med Trond Inge og Ole Kjell også.

Så til gjennomføringen. Vind og regn må ta noe av skylda men ikke alt. En annen greie var at starten ble utsatt 20 minutter etter at vi var loset inn i startbåsene. Dvs. at vi ble stående på høyden over Firenze i 3 plussgrader og striregn i singlet og shorts med en søppelsekk over hodet. Holdt på å fryse vettet av meg. Fikk heldigvis låne en genser av TI siden han hadde heldress og skulle kaste genseren. Det hjalp litt og jeg takker han for redningen. Smart å ta med klær som kan kastes.

Jeg var likevel så nedkjølt at jeg ikke turte trå til for mye i starten. Måtte få varmen. Hadde tenkt å løpe fortere, men i ettertid tror jeg det var veldig smart å starte så rolig i akkurat dette løpet. 4.11-4.03-4.04 på de første 3 km før jeg fikk stabilisert meg på 3.55 i snitt. Hadde planer om å holde den farten en stund for så å øke litt men jeg hadde mer en nok med å holde meg under 4 pr km. Lå sammen med en gjeng i lang tid og vi løp faktisk opp på fortauet flere steder for å komme nærmest bygninger. Skulle prøve å  unngå vind og store vannansamlinger midt i veien.

Fra 38 km og inn på brosteinen klarte jeg faktisk ikke å holde trykket og hadde km-tider på det dårligste på 4.18. Men dataene er hentet ut fra gps klokka og den viste 42,7 km hos alle fire. Derfor blir ikke automatisk rundetider helt riktig. Utifra forholdene mener jeg alle gjorde en topp innsats og det beste er at ingen brøt. For dette løpet var det viktigst å fullføre mentalt under dårlige forhold. Utrolig imponert over han norske som løp på 2.32.

Ellers var været topp dagen før og etter løpet, så vi fikk kost oss mye i Firenzes gater med koner. På kvelden etter løpet var vi alle seks ute og spiste samt. besøkte en hyggelig pianobar. Det ble en fin avslutning med bra stemning. Damene syntes dette var en topp tur. Hva kan vel være bedre enn at vi gutta gjør det vi liker mens damene går på handletur og gjør det de liker, mens de innimellom ser oss passere i gatene. Dette var nok ikke siste maraton i utlandet med damer. Helt genialt!!!

Hilsen Harald Krampe (uten krampe)

----
Harald fikk tiden 2.50,10 etter 1.23,44 halvveis og løp med andre ord jevnt som en klokke hele veien.

Øvrige resultater, med splittider og video finnes HER.  Harald er for øvrig lett synlig i sort, kort tights, grå singlet og hansker. Og kondis.no sin reportasje kan leses HER.
(Red.)

Jessheim Vintermaraton

Sesongen var ikke helt over likevel. Heldigivs. For årets andre halvmaraton ble den klart beste med 2.plass i klassen og 10.plass totalt etter 1.25,29 på vinterføre på Jessheim.



På begge mine to halvmarer i høst har jeg hatt ordentlige langturer i beina tre dager tidligere, faktisk årets to lengste treningsturer. Det har imidlertid tilsynelatende ikke slått negativt ut. I hvertfall har beina vært fine begge ganger. Litt overraskende, egentlig.

Denne gangen bestemte jeg meg for å åpne litt tøffere enn på Lørenskog. Slagplanen var klar; jeg skulle følge Steinar fra start denne gangen, slik at jeg slapp å halse etter han store deler av løpet. Steinar er jo halvmaratonekspert og var en mann å slå dersom jeg skulle ha forhåpninger om pallplass, heder og ære.

Enn så lenge trenger jeg ikke å bry meg om Rolf Bakkerolfen Bakken i så henseende. Han er jo mye eldre enn meg og løper i 50-års klassen. Det gjør ikke jeg før om halvannen måned... Og da Rolf fortalte at han satset på sub 1,25, var jeg egentlig glad for ikke å måtte kjempe med han i "klassekampen". For så fort trodde jeg ikke var realistisk for meg.

Men vi ble løpende i samme klynge alle tre, samt 4-5 andre. Jeg synes det gikk jevnt fort, men fant en brukbar flyt på de første kilometrene. Heldigvis for oss, men dessverre for en illsint vakt, så satte fortroppen standarden med å løpe i veibanen, og ikke på de dårlig brøytede gangveiene, som ville ødelagt hele løpet. Vakten skjønte visst ikke det, og når vår pulje kom forbi, hadde han stilltiende resignert og innsett at løperne ruler. Bilistene tok det heldigvis stort sett pent, med enkelte grelle unntak om sjåfører som nektet å vike en tomme og sneiet løperne, til tross for at det ikke kom noen biler i mot. Det er nok den typen sjåfører som sneier borti syklister også, som er så freidige å sykle i den kjørebanen som er reservert bare for dem, og av og til også meier ned syklister, under mottoet om at de har seg selv å takke.

Nok om det, de aller, aller fleste jessheimingene (heter det det?) var høflige og særdeles hensynsfulle, i skarp kontrast til gjengen med egotrippene halvmaratonløpere (sikkert også 10-km løpere og maratonløpere) som tidvis løp midt i veien der det var nedslitte snøstriper og festet var best. Dermed ble underlaget også løpbart de fleste steder, med bra feste, unntatt i enkelte partier.

Jeg har ikke løpt på Jessheim siden første halvdel av 90-tallet. Men løypen har vel ikke endret seg stort, fortsatt med mange lange, åpne strekk og flater, avbrutt av enkelte mer kuperte partier.

Tilbake til løpet. På en av disse tidlige flatene etter et par kilometer, mens jeg fortsatt kunne se teten langt der fremme, observerte jeg Vidar (fotografert av Olav Engen) i ensom majestet i ingenmannsland, et godt stykke bak Briskelund og Holst, og like langt foran puljen bak. En lang, ensom ferd var begynt for unge Nilsen, tenkte jeg, hvis man kan kalle en mann på 50 for ung da? Men det kan man selvsagt. De gamle blir jo stadig yngre, sies det. Og jeg nærmer meg 50 selv også. Dessuten løper jo Vidar styggfort, selv om han kanskje åpnet i hardeste laget denne gangen?

Det mente visst ikke Rolf at han gjorde, selv om han sa det motsatte etterpå, for plutselig rykket han skikkelig. Steinar været faren og tettet luken raskt, mens jeg lot dem løpe. Men ikke lenge. Etter noen hundre meter var jeg og resten av gruppen igjen om kapp, og nå holdt vi samlet til drøye 7 km, da jeg ble glad og overrasket over sekunderingen fra Rolf sin klokke, som viste 27,35. Jøss, kanskje det likevel var mulig å komme under 1.25?

Dette var den eneste sekunderingen jeg hadde underveis, men fordelen med å løpe uten klokke er at jeg  slipper å fokusere på kilometertider - og kanskje unngår å gjøre som en av konkurrentene fortalte om i garderoben etter løpet; han hadde blitt så demotivert da kilometertidene viste avtagende fart at han hadde gitt opp helt og endte på over 1.40, til tross for at han hadde ladet skikkelig opp til dette løpet på forhånd. Sånn kan det gå.

Etter drøye 7 km stakk plutselig to nye karer fra feltet. Tror det var vinner av M55 Svein Ove Braaten (1.24,11) og vinner av M23-34 Håvard Ellefsen (1.23,09). De fikk en luke på 10 meter før jeg bestemte meg for å slå følge, fordi det var en nedoverbakke akkurat da som gjorde at jeg klarte å komme opp i ryggene deres uten å bruke veldig mye krefter. Steinar og Rolf ble tatt litt på sengen og fulgte ikke på. Men det var kanskje heller fordi de visste noe jeg ikke visste, nemlig at løypens lengste og tyngste bakke nå fulgte. Jeg slet meg opp bakken og klarte å holde duoen i ca 4 kilometer, til drikkestasjonen etter 11 km. Da fikk de en liten luke, samtidig som de skrudde opp tempoet enda et hakk. Takk for meg. 

Jeg forberedte meg nå på 10 ensomme kilometre, men var fortsatt ved godt mot. Det gjaldt bare å justere litt, finne sin egen marsjfart og tenke steg og teknikk. Før var halvmaraton min marerittdistanse, fordi jeg syntes det var veldig tøft nettopp på dette tidspunkt av løpet. Du begynner å bli skikkelig sliten, men har langt igjen. Den siste mila kunne føles fryktelig lang og tung. Om det er de lange treningspassene med Harald og Dennis, eller mine fem fullførte maratonløp som er årsaken til at jeg ikke har den samme halvmaratonangsten lenger, vet jeg ikke. Sannsynligvis er det en kombinasjon. I hvertfall kunne jeg ganske tilfreds konstatere at jeg nesten gledet meg til utfordringene på den siste mila, selv om jeg akkurat var havnet i ingenmannsland.

Jeg løp med mine nye AdiZero Tempo, og var veldig førnøyd med de. God løpsfølelse, lette og fine på foten og bra veigrep selv der hvor det var snøunderlag. Her gjør Vidar sitt skovalg før løpet. Han valgte ingen av disse (!), men Mizuno Aegis, og var fornøyd med de, men var litt mer slurvete i valg av løpesokker...













Jeg holdt flyten bra inn, selv om de to utbryterne bare forsvant og ble borte. Jeg fant meg imidlertid et nytt referansepunkt i form av en annen blå rygg foran meg.

Det viste seg å være Rune Morten Johansen  fra Feiring (Foto: Olav Engen), som jeg hadde hatt en trivelig passiar med under oppvarmingen. Rune hadde mange sykkelmil i beina de siste dagene og tok dette som hardtrening. Med et par kilometer igjen var han innhentet og vi utvekslet noen ord. Forståelig nok klaget han over tunge bein.

Jeg slo Rune med 58 sekunder på det korte strekket som var igjen til mål (Rune fikk 1.26,27 og ble nr 2 i M35), så avslutningen min på de siste 2-3 kilometrene var meget bra. Litt synd jeg ikke hadde klokke akkurat da som kunne vist kilometertiden, for jeg tror den var bra. Jeg hadde et ørlite håp om sub 1.25 og var spent da jeg endelig rundet inne på stadion og hørte speaker rope tiden min, men kunne bittelitt skuffet konstatere at jeg var 29 sekunder for sent ute til den grensen.











Jeg jubler for et bra løp og klar SB. Steinar kom også akkurat under tiden sin fra Lørenskog (1.28,48), men måtte nøye seg med den "bitre" fjerdeplassen i M45.
(Foto: Rolf Bakken)






På den annen side, 1,25 hadde jeg ingen forhåpninger om på forhånd og totalt sett er jeg meget godt fornøyd med løpet, kroppen, beina, skoene, premiene, vaflene, selskapet og hele turen!!


Hyggelig prat og obligatoriske vafler og kaffe til premieutdelingen. Her er Rolf flankert av løpets to store profiler, Frode Holst (t.v.) og Per Briskelund.



Som alltid er det et utrolig flott premiebord på Jessheim Vintermaraton.



Kult å få premie, 2.plass i klassen, bare slått av totalvinner Frode Holst.



Knoll og tott, kompisene Holst og Briskelund, knuste unggutta og all motstand og løp sammen over mål til delt seier på 1.18,07. En veldig sterk tid på vinterføre. Siden de løper i hhv M45 og M50, ble det hver sin klasseseier - og dermed skjøv de Vidar og meg ned til sølvplassene. Men det er ikke noe nederlag å bli slått av disse gutta!



Hvem sier at premier er unyttige? Det smakte i hvertfall fortreffelig godt med noe kaldt i premieglasset i godstolen hjemme senere på kvelden.

Se kondisreportasje med resultater og masse bilder.
.

Groruddalen rundt

Forleden kveld lot jeg meg igjen lokke med på sightseeingstur i form av Harald og Dennis sin ukentlige langtur. "Det blir ikke så langt denne gangen", sa Harald på forhånd. Hørt det før? Det endte med min lengste treningstur noensinne, tror jeg, på 33 km, etter å ha løpt Groruddalen rundt og tvers gjennom Østmarka!

Surt og kaldt var det også onsdag kveld. Flere minusgrader og en bitende vind gjorde dette til en blandet fornøyelse. Intervalltreningen fra dagen før satt nok også litt i kropp og bein. Så sjelden har dusjen og et varmt bad smakt bedre enn etter denne løpeturen!

Vi startet fra Haraløkka på Bøler, Svein og Dennis (bildet), Harald og meg. Dennis var løypelegger, Harald hadde nok en formening og en anelse om hvor turen bar av sted, mens Svein og meg var gjesteløpere som bare diltet med, uten å vite hvor vi skulle. Det er nok best slik for meg, for jeg vet ikke om jeg hadde orket verken denne turen eller den forrige langturen, som også ble lengre enn planlagt, dersom jeg på forhånd hadde visst hvor langt vi skulle....

Etter å ha løpt et relativt kjedelig strekk i starten, til Bryn senter og Hasle, langs trafikkerte gater, ble det stigning i programmet underveis. Vi løp videre til Risløkka og til Veitvet, langs kjente gangstier fra årene mine på Kampen. Det bar videre ovenfor Grorud industrifelt, delvis i relativt landlige omgivelser forbi en stor hesteinnhengning. Nå trodde jeg vi skulle sette nesen hjemover og ble litt paff da jeg hørte at vi skulle løpe videre helt til Stovner!...

Jeg slet dessuten fryktelig med kalde hender, og måtte flere ganger slå floke for å holde varmen, og kom til stadighet på etterskudd. Synes vi løp og løp og lurte på hvor vi var, da plutselig E6 dukket opp under oss og jeg så et skilt med Lørenskog kommune  / Akershus fylke. Jadda, da var vi altså på vei tilbake til Karihaugen. Nå hadde vi i hvertfall kursen hjemover, og det flotteste partiet ventet, gjennom Østmarka, forbi Mariholtet og tilbake til Haraløkka.

Jeg kviknet litt til på de siste 5 kilometrene, men slet generelt med tunge bein, kalde hender og på slutten også vondt under beina.


SKOTEST: Ikke helt fornøyd med mine Asics 2050. 
Litt for bred i lesten for mine føtter og vondt under beina
etter nærmere tre timers løping.


Jeg løp min første langtur med disse skoene, Asics 2050, impulskjøpt da jeg hadde glemt joggesko på vår tur til Stockholm i sommer. Etterpå er de stort sett brukt til gange og på noen rolige turer. Men siden jeg fikk vondt under fotbuen på slutten, blir det nok en stund til jeg bruker de på langtur igjen, selv om dette skal være sko fra øverste hylle med god demping.



Vel, vel, jeg mistet gutta i det siste skogsstrekket og kunne dermed loggføre en kilometer mer enn dem etter en liten ekstrarunde. Synes ikke turen var lang nok...
Det ble 33 km på 3 timer og 12 minutter. Klarte knapt å gå å slutten, men som så ofte før, når jeg først var kommet hjem, fått en varm dusj, varm suppe og fyr på peisen, så var det verdt alt slitet. Uten tvil!

Og nå kommer vinter'n !

Etter en hviledag på torsdag, 10 km på romaskin i går og en fin 11 km i dag med litt innlagt fartslek, så er jeg plutselig litt motivert for Jessheim vintermaraton likevel.
Så se ikke helt bort fra at jeg stiller på halvmaratonstreken i morgen....


Parti fra lysløypen på mandag. Foreløpig flott underlag å løpe på, men snart er det nok skispor her!



Skiløyper er det allerede på golfbanen på Greverud. Foreløpig bare kortrunden, men snøkanonene er i full produksjon, så med det kalde været som er meldt fremover, er det nok ikke lenge til hele rundløypen er klar til bruk. Snart på tide å preppe skiene!

 

Fest og test på Ullevaal og Bislett

Det har vært mye å glede seg over de siste dagene. Snøen har kommet og vinteren er i anmarsj, Follo FK har vært på historisk Ullevaal-visitt - og innendørssesongen er startet med intervalltrening på Bislett.




Må nesten ta med noen ord og bilder om Årets Askeladd - FOLLO FK - selv om cupfinalen på langt nær levde opp til kjempekampen gutta presterte mot RBK, da de nedkjempet årets suverene seriemester og påførte Rosenborg sitt eneste tap for et norsk lag i sesongen 2010. En fantastisk historie og den artigste kampen jeg har sett siden Norge slo Brasil i 1998. Og det var GØY å få med seg en cupfinale igjen, min femte, etter tidligere å ha heiet på Brann og Fyllingen. På en sportsblogg fra Follo må det jo nesten nevnes at håndballgutta til Follo også er i cupfinalen. Det har visst aldri skjedd før i en og samme sesong! Ja, det er i Follo det skjer! Norges nye idrettstyngdepunkt... der idrettshistorie skrives.


Så hvem andre enn en av Follos store langdistansekonger, Stein Bjørlo, med pers på 29-tallet på 10.000m bane og sølv i NM fra glansdagene - den gangen nivået virkelig var høyt- var den første som møtte oss utenfor Ullevaal stadion.

En sølvmynt rikere og 100 kroner fattigere var vi klare for match;












Lovende ungdom fra Langhus IL.
Fremtiden for idretten i distriktet er lyserød, for ikke å si rosa.






Veteranene i Oppegård friidrett får følge opp så godt vi kan. Harald, Vidar og Svein Arne setter jo standarden og fester  Follo til seierskartet også i løping. Så får vi andre gjøre så godt vi kan, under det mer beskjedne mottoet om at det viktigste tross alt ikke er å vinne, men å LØPE!



Joda, det er fint med idrettsperm, men de siste ukene har jeg også holdt jobben varm med noen dager på Brygga. Så tirsdag passet det perfekt med en tur oppom Bislett etter jobb for å få litt fart med tørt underlag under beina.

Der ble jeg møtt av en annen løpelegende, selveste Grete Waitz.

Og så skulle jeg teste mine nye sko, Adidas Adizero Tempo, impulskjøpt da jeg stakk innom Anton Sport på Kolbotn. Av en rekke uaktuelle sko til 40 % rabatt, fant jeg plutselig to par av disse, hvorav ett også var i min størrelse.

MÅ ha det, bare MÅ ha det!, tenkte jeg.


Med gratis inngang, fine fasiliteter og deilig banedekke rundt den 545 meter lange banen under tribuneanleggene, er trening på Bislett kort og godt et fantastisk fint tilbud både for mosjonister og eliteløpere. Selv om jeg kom alene, ble det likevel en sosial økt, med hyggelig prat både med the Gilberg brothers og med de ivrige langløperne i Romerike Ultraløperklubb, med Erik Nossum og Marit Bjerknes i spissen. De er inne i sine siste forberedelser til Bislett 24-timers. Spede forsøk ble gjort for å verve meg også til dette stuntet, men jeg er ikke DER. I hvertfall ikke enda... Maraton er mer enn langt nok for meg. Men kanskje, kanskje, kanskje prøver jeg meg på et 6-timers løp til neste år...
Og jammen var ikke Espen Ringom der også! Den mannen er overalt for tiden.
Jeg slo følge med denne trivelige gjengen under oppvarming og nedjogging.



Hyggelig treningsprat med Erik "Norge på langs" Nossum.
Og fotografen da, Espen Ringom.

Espen viste seg som den mest ihuga ultraløperen denne ettermiddagen med sine 3 mil fordelt over hele 55 runder (bra jobbet!), mens Ultra-Erik nøyde seg med 14 kilometer. Selv la jeg inn 5 x 2 runder med relativt raske intervaller á ca 1100m. Aner ikke hva de gikk på, men det gikk såpass fort at jeg var skikkelig sliten etterpå.

Sjekk for øvrig kul videosnutt av en runde under Bisletts tribuner på Espens blogg. Som det fremgår, er det ikke en helt flat runde, men bl.a. en tøff stigning - den såkalte "mørdarbakken" - i siste sving...

Tror nok jeg kommer til å veksle litt mellom Ekeberghallen og Bislett denne vinteren.

Gøy på Ullevaal, selv om det var Godset som kunne løfte pokalen til slutt.